Virkelighetsbilder

Jeg så en dokumentar igår. Som ramset opp så mye av mitt verdensbilde, så mye av hva jeg reagerer på.. og filmen prøvde. Jeg så at den prøvde. Jeg så at menneskene i den brant av lidenskap for vår art, og at de var modige, de turte prøve å se for seg noe helt annet.

Det var likevel en litt bisarr eller desorientert følelse jeg gikk videre med. Noe skurrer-følelsen.

Det er så mange ulike forklaringer på hvordan det har blitt som det har blitt. Den virkelige kilden til menneskehetens tilstand (især vesten). Hvor vi feilet, hvor vi mistet meningen, hvor vi mistet kontakten med oss selv og hverandre. En av mine favorittbøker trekker frem skriftspråket som en hovedkilde til adskillelse fra vår øyeblikksorienterte sanselige kontakt med jorda og menneskene, på en ganske genial måte. Min far trekker frem den mannsskapte verdenen vår. Mange trekker frem adskillelsen fra naturen. Filmen jeg så igår trekker frem pengesystemet.

Jeg husker når det først gikk opp for meg hvor stor bit av vår virkelighet er styrt av penger, hva penger har å si for.. vel.. alt. Jeg hadde vel tenkt på penger som en forstyrrelse før, en misledelse fra mening, en forførelse til tilstander hvor man aldri har nok.
Ikveld satt jeg med noen folk og improviserte musikk på en plen. Og jeg tenkte på en bestemt kvinne, og første gang jeg fikk kontakt med henne, på samme sted, en høst for snart 4 år siden. Jeg husker hvordan kommunikasjonen med henne skaket meg på den gode måten. Virkeligheten min ble skaket, og falt på plass. Skaket og falt på plass. Hun fortalte en historie til menneskene i byen, en slags fabel, litt som slike du forteller for barn. Det trengs nok barnlige ord og enkle fabelhistorier når en forsøker formidle et slikt budskap. For når vi legger til side tanken om penger som en selvfølgelig og uungåelig del av livene våre, er vi som barn. Naive. Storøyde. Lekne. Nysgjerrig utforskende. Spørsmålsstillende.
Det var så rart i begynnelsen, å tenke på penger som noe annet enn en selvfølgelighet. Å tenke på pengers betydning som noe vi har funnet på, som ikke var der, bare en fiks idé som utviklet seg. Å begynne se seg rundt, se hvor mye som handler om penger, hvor mye i oss og rundt oss som handler om penger. Vi begynte spille ut fabelen til venninnen min, med teatermusikal i parker og festivaler. Fabelen startet med vår natur. Og med bildet malt av vår natur, i direkte kontakt med alle kilder til energi og liv, malte vi bildet av utviklingen. Og plutselig var alt snudd på hodet, det vi tror er selvfølgelig ble så absurd, så absurd og irrelevant. Jeg så det i ansiktene på publikummene... fra forvirra overfladisk begeistring, til storøyde barneøyne i voksne ansikter, til skuldre som senket seg i en frigjørende lettelse over en påminnelse om noe de ikke visste de hadde glemt.... Den siste følelsen repeterte seg i meg, i nye og nye øyeblikk av forbindelse med andre med nye premisser. I nye og nye stadier av å gjenkjenne meg selv glimtvis i altmulig rundt meg. Det var ikke bare det med pengene.. det var min historie, mitt liv, alle trådene som begynte samle seg, meningen jeg skapte meg, kjærligheten jeg brukte, uavhengig av om den er sann eller ikke, i mine valg.

Og det er noe der. Som ikke handler om å avskrive penger. Eller menn. Eller avstand til natur. Eller skriften som løsrev oss fra øyeblikket. Kanskje det handler om alle disse tingene. Kanskje alle disse tingene er en konsekvens av noe større. Jeg vet ikke faktisk. Men jeg tror vi driter oss ut på å stadig sverge til én vinkling, én årsak til at ting gikk på trynet, én struktur som forklarer det hele. Enda mer når vi tror løsningen på det ene vil forandre alt.

Det er en eller annen grunn til at vi kom så på avveie, tenker jeg. Noe som lå bak. Kanskje vi trengte prøve ut dette samfunnet. Kanskje vi var redde for noe. Kanskje vi flyktet fra noe ved vår natur, kanskje det var noe i oss og mellom oss vi ikke klarte møte.
Så mye ved denne virkeligheten virker på meg som en pressende, irrelevant, masende og selvrettferdiggjørende distraksjon. Men fra hva? Hva rømmer vi fra?
Faktumet at vi skal dø, er et svar. Hva det innebærer å leve, som konsekvens av det første. Og så all forgjengelighet som gjenspeiler dette, overalt. Hvordan alt er i konstant forandring. Frykten for forandring. Angsten for angsten. Stillheten. Ingentinget.
Jeg vet ikke.

Men grunntanken som ofte dukker opp i meg er, at under laget av rømninger og distraksjoner vi dyrker, under laget av angst for å oppdage hva vi rømmer fra, og under angsten for den angsten... ligger en menneskehet som aldri var noe annet enn i ett med hverandre, og jorda de springer ut av. Og noen ganger, er det så jeg føler den menneskeheten, den naturlige tilstanden, er som en dimensjon som alltid ligger der, men som jeg stadig blir distrahert fra å kjenne. Med å forholde meg til hverdagen i denne virkeligheten. Med å tro på den til en viss grad, fordi den danner premissene for livet mitt på mange måter.

Men jeg vet, at selv med premissene av ting rundt meg lagt, er det opp til meg å skape min virkelighet. Det tror jeg vi alle gjør, mer eller mindre, men vi skjønner det ikke, når vi tror tilogmed at speilbilder av vår egen angst er objektiv virkelighet. Jeg prøver finne den bryteren, som må skrus på på nytt og på nytt, som handler om at så lenge virkeligheten er subjektiv, kan jeg gjøre valg som gjør den lettere å forholde seg til, og jeg kan velge tro på og skape mening på en måte som gleder meg. Jeg kan jo aldri vite hva som er sant, eller om det finnes noen sannhet. Eller på en annen side kan det tenkes alt er sant i kraft av at det er. Og de 6 milliardene ulike virkelighetene, er like sanne, i kraft av at hver av oss tror på de. Så hvorfor skulle ikke jeg?

(Jeg regner med å få et innfall om å skrive noe litt mindre metafysisk en annen gang)