Å tilhøre

Noen ganger finnes det ingen mellomting mellom å være totalt tilhørende i det å være del av en menneskehet... og å ikke føle tilhørighet noe sted. Det blir to erkjennelser som lever side om side og veksler på minuttet. Jeg entrer et rom, og der hører jeg plutselig til, fordi jeg i øyeblikket bærer det å være menneske med en viss verdighet, glede og ydmykhet. Så jeg kan være en tilhørende så mange steder, i øyeblikket. Selv når andre kjenner hverandre bedre, selv når jeg kommer og går alene.

Jeg kommer og går alene. Veldig ofte. Jeg sitter i hybelen min og smiler eller stirrer for meg selv, drikker te, skriver, danser. Så går jeg ut døren. Og der er det mennesker. Jeg går bortover veier eller torg, og så sier jeg hei eller nikker gjenkjennende til noen. Kanskje havner jeg et sted jeg føler for å være, med andre. Eller jeg går et bestemt sted som er forlokkende på humøret, gjerne der det er både musikk og mennesker. Og der klemmer jeg, der kjenner jeg musikken og smilene og stemningen jeg får av hver enkelts utstråling, og sammensmeltningen av disse. Jeg havner i metafysiske og personlige og latterkick-vekkende og absurde samtaler med individer. Noen ganger danser jeg. Så går jeg hjem alene.

Alle stedene jeg ikke hørte til. Følte jeg ikke hørte til i hjembyen, for familien min var ikke opptatt av det de andre var opptatt av. De var for eksentriske og søkende, i sterk kontrast til gjengse a4'iske sfærer og materialistisk søvnighet/desperasjon. Hørte ikke til på skolen, ungene kom fra samme søvnighets-samfunn, og de hadde ikke oppdaget døden, de var ikke opptatt av å se igjennom ting, de var fremmede, eller jeg var. Hørte ikke til i noen av de ulike reaksjons-boksene heller. Var ikke raddis, ikke pønker, ikke metaller, ikke gother.... Hørte ikke til i familien på morssiden, for jeg var eneste østlending, og jeg tok meg selv høytidelig da alle ville jeg skulle ha selvironi slik de hadde på egne og andres vegne. Og hos pappa var jeg på besøk.

Nå dyrker jeg mangfoldet. Og følgen er at det ikke finnes mellomting mellom en omfavnende tilhørighet i det å være menneske -det er alltid et felles møtepunkt- , og å aldri være hjemme i noe mer enn meg selv og min alenehet.
Å være den velfungerende studenten blant de som er/holder seg utenfor. Å være den som er/holder seg utenfor blant velfungerende studenter. Den svevende blant de praktisk jordnære. Den jordnære blant de svevende. Den som er på besøk, men aldri boende. Den som flakket videre, og så gikk hjem alene.

Men likevel alltid med et smil. Noen ganger det vemodige smilet over å aldri få delt sin verden mer enn stykkevis, sukket over å bære seg selv alene. Noen ganger hemmelighetsfullt lekende med tanken om å høre til i seg selv, og i det å være menneske; mangfoldig.