Å være et tre.

Det er røtter, næring springer som lyshastige nervetråder oppover, langsetter. De røttene som er koblet til jorda. Til historien, hvem vi alltid var, hvem vi glemmer vi er. Tilhørigheten, der vi er forankra, der lufta er den samme vi puster oss selv og verden igjennom.

Stammen er livet som ikke var slik alle andres er, likevel alltid gjennomsyret av signalene fra røttene. Likevel koblet til alt som er, uten koblingen ville jeg ikke levd. Det kreves ikke intellekt for å forstå, men intet intellekt eksisterer frakoblet. Fra næringen i en større sammenheng, formidlet gjennom røtter og stamme.

Historien, følelsene, nervesystemet, hormoner og hudceller, der treet går over i å bli en kropp. Et vandrende tre. Fotosyntesen er deltakelsen i glede over å være til under en sol. Vannet jeg tørster etter og trenger for å leve og strekke greinene lenger ut, er berøringen fra de andre levende, de som synger til meg, de som taler til meg, de som omfavner og berører med omtanke, fellesskap, kjærlighet.

Livet mitt vil strekke seg ut i nye greiner. Jeg vet enda ikke hvor de strekker seg, vet enda ikke hva utvidelsen av den jeg er vil innebære. Og det er så godt, å ikke vite. Skremmende og godt.

Nå berøres jeg. Dråpene som treffer bladene mine er store, de faller med tyngde, men også varsomhet. De glimrer med sin glassklarhet i solskinn, og de trenger gjennom jorda, gjør næringen derfra så lett å absorbere.

Jeg lever, jeg skal dø, det vil være frykt og kjærlighet derimellom. Det gjør ingenting, og det utgjør alt. Her ligger en trygghet.

Tryggheten ligger også i uforutsigbarheten. Enhver overgivelse til vitenen om at min fremtid vil utfolde seg med uante forløp, gjør meg tryggere. Herifra har jeg tilgang på øyeblikket. Det er tanker, det er sammensurrier av hvis'er og om'er, vage bilder og idéer om hva som er mulighet og risiko, tro og tvil. Kontrollen en egentlig aldri har, avhengigheten av tiden.

Samtidig vet treet at det befinner seg i et øyeblikk.

Hva nervecellene forteller meg om, der de iler like ivrig som næringen i en metaforisk stamme, er øyeblikket. Øyeblikket der jeg er ok. Der jeg lever. Der jeg kjenner kjærlighet.