Tekstutdrag

Et glimt av noe, en tekst-bit funnet på pc'en (sannsynligvis skrevet ifjor høst):


”Vet du hvor lite som skal til for å drive deg til vanvidd? Hvilken trygghet gir du deg ut for å eie, en du er privilegert skjenket over resten av oss? Vet du, jeg tror ikke du kan hjelpe meg før smilet ditt skinner mot meg på tross av vanviddet som ligger latent i deg. Latent, som i oss alle. Smilet ditt nå er helvetes ignorant ovenfor det å være menneske. Det angår meg ikke. Og det vil aldri hjelpe meg.”

Det har gått fem minutter. Det har vært navn, hennes raske blikk på notatene fra legevakten, et nølende håndtrykk og et spørsmål om hvorfor han er her, etterfulgt av hans mumling om at det ikke er mening i noe, blikket fiksert på alt annet enn henne. Og så fullstendig overrumplende, et brått skifte, et plutselig løftet hode, et klart blikk og en monolog om vanvidd.

På det løftede hodet rødt hår i grenselandskapet mellom kort og halvlangt. Ørene stikker fram mellom den rigide fargen, og hun har rukket tenke med seg selv at det er tilsiktet. ”Virker på tross av uflidd femtoning bevisst og mulig opptatt av eget utseende”, har hun formulert, men ikke enda rukket notere med pennen.

Ingen forakt eller stahet i tonen, heller ikke i blikket. Ingen triumf. Heller ingen underkastelse. Ordene, blikket, kroppsholdningen, alt ved den unge mannen og hans monolog utstråler at han ser henne som et likeverdig menneske. Hun har ikke ordene for det enda. Kanskje kommer de til henne senere, når hun er mindre overrumplet.

Han har hatt et mildt toneleie, tidvis nesten hviskende, likevel har han snakket klart og sakte. Blikket hans har sett så direkte på henne at hun har veket med sitt eget, pupillene hans har beveget seg med ørsmå rykk. Litt til venstre, litt høyre. Som om han med blikket aker seg litt nærmere personen hun er i like små rykk, ikke for å avsløre henne, så mye som for å prøve nå frem med inderligheten i det han ønsker si.

Og han føler inderligheten, selv om deler av ordrekken er innøvd foran speilet, en gang han forestilte seg en lignende situasjon, i møte med et lignende smil. Han er så lei de smilene, han er så lei den avstanden som ligger i dem. Samtidig er det noe i ham som konstant minner ham på noe annet enn forakt og oppgitthet, den under overflaten konstante erkjennelsen av at han har båret samme smilet. Det er kanskje derfor han kan søke med blikket slik, selv om han for et øyeblikk siden ville vike selv, og heller oppta seg med ørsmå detaljer i nærmeste omgivelser: Vevsmønsteret i det ensfargede stoffet som bekler stolen han sitter i, en visnet kant på et av bladene til tulipanene på bordet, merkelappen på duken som stikker så vidt frem og forteller den er kjøpt på KID interiør. Det er rart, hver gang han forlater en situasjon full av angst og fremmedhet, tar han med seg et helt kartotek detaljobservasjoner til minnebanken.