Følsomt

Og med brutte lenker kommer også kontakten med følsomheten. Det skjøre ved tilværelsen. Det som er så helvetes menneskelig at det gjør hjertet til en fillete oppvaskklut du vrenger vannet ut av.

På gulvet. Sittende på huk. På det sterile moderne badet i et sterilt moderne sykehjem foran en dame med en mekanisk heis foran seg, som jeg har brukt for å løfte henne opp av rullestol og ned på do. Slik som er hverdagens rutine, det bisarre ved slike situasjoner er forlengst glemt. Av pleier og pasient. Pasient har glemt det meste annet og. Hvordan å uttale ord i setninger uten at det blir meningsløst babbel. Hvordan å pusse tenner eller gre håret. Jeg sitter der og kjenner tårene tåspissdanse på kanten av nedre øyelokk, og brystet svulme av oppvaskklut-metaforen. Fordi vi bare er mennesker.
Jeg fikk kontakt like før, da hun satt i rullestolen. Hun sa noe som virket som et bable-forvrengt kompliment, og strak hånden fram og tok min. Møtte blikket mitt litt og. Og jeg rammer øyeblikket inn med sentimental filmatiskhet, pleieren og pasienten og møtet på tvers av tilstander. Ser meg selv som Florence Nightingale som riktignok mangler kysen, men i det minste har noe hvitt på seg, den som gir og er tålmondig og kommer med lyset i mørket og kler varsomt og oppmerksomt av blusen og på med nattrøyen. Overbærende med den andres tilkortkommenhet og avhengighet.
Men det er ikke den filmatiske innrammingen som berører. Det er jo noe annet som berører. Som gjør at jeg dveler ved kontakten, famler meg frem til en slags kommunikasjon i berøring og blikk, og føler meg like bortkommen og forvrengt søkende som hun ser ut store deler av tiden. Og så sitter jeg der på baderommet, og hun tisser og promper ivei samtidig som hun strekker hånda etter meg, under den fuckings mekaniske plagsomme heisen, hun babler noe uforståelig og rynker bryna, kanskje hun er i en samtale med en gammel slektning, eller kanskje hun bare er i følelsen av kontakt med et annet menneske. Jeg vet jeg er. Det er det samme hvem som promper eller hvem som kan snakke. Hvem som er i giver-rolle eller mottaker-rolle. Noen ganger opphører slike ting i gjensidighet. Og jeg vet at etter en følsom dag med usikkerhet på meg selv og flauhet over usikkerheten, er slik bisarr nedstrippet kontakt mellom to mennesker det næreste jeg finner. Det inderligste.
Selvfølgelig fikk også dette en filmatisk shwung over seg idet det ble satt ord på i et rom på nett. Alt gjøres klisjé og utenfor den egentlige opplevelsen på et eller annet tidpunkt.

Når hjertet blir skaket eller vrengt eller åpnes, kommer den nedstrippede menneskeligheten i forgrunnen på de merkeligste tidspunkt. Vi ser så ynkelige ut, der vi går og prøver gi inntrykk av ettellerannet. Ansiktsuttrykkene kan liksom bli slynget mot meg når jeg går gjennom byen i en slik følsomhet. Jeg tror jeg har evnen og valget om å bare se rett frem, ikke ta inn, ikke forholde meg. Men jeg er så glad i menneskeligheten. Jeg er også glad i mine egne følelser, hva som rører seg i kroppen, når menneskenes mest tåpelige skjønnhet skrider fram i ansiktene, og spillene og dansen immellom de. Både ensomhet og gjenkjennelse pumper i blodårene da.