Videre

Det har ikke skjedd ofte i livet mitt at slike opplevelser... annerledes fra hverdagen, intenst og livfullt, har strømmet igjennom meg såpass umiddelbart og uten understøtting av tanker eller jag etter å understreke min tilstedeværelse for meg selv. Å bare være i det som skjer, fra øyeblikk til øyeblikk. Uten å stille spørsmål ved om jeg er tilstede nok, uten å prøve fotografere øyeblikkene med ord eller bilder jeg ønsker plassere i rammer. Mimringen og vemodet har latt vente på seg til etter reisen.
Først på hjemturen begynte virkningen av dagene i denne naturlige tilstanden full av musikk og mellommenneskelighet. Kontakten med hjertet åpner de mest menneskelige sider av meg selv, med både kraft og sårbarhet. Jeg berøres mer igjen. Jeg gråter mer igjen. Jeg ler mer igjen. Ikke at jeg var lukket før. Ikke at jeg har sluttet tenke så mye nå. Men det er en forandring. En etterlengtet påminnelse som når inn i følelseslivet, inn i innvollene. Påminnelse om noe naturlig, noe som alt annet bare er distraksjoner fra.
Hvordan tar jeg påminelsen med meg videre?

Livet er dritspennende.