Plutselig dukker den opp på høyttalerne. Sang. Minne. Vi var mennesker i et studio, vi lo og var slitne om hverandre. Kvinnen bak ordene var seg selv idealistisk lik, kanskje noen fniste inni seg av unge naive store tanker, men det klang likevel mellom oss.. som om vi var del av noe stort selv om det var åh, så lite. Messende, pompøst og melankolsk:

"Ka det går i med jorden vi bor på
ingen lever det livet de tror på
sitter fast i en jobb som du hater
får betalt for det livet du taper
Har du tenkt på at de som bestemmer
er de som eier det alle trenger
men kem kan eie en frukt her på jorden?
Kem kan eie det huset du bor i?
Kofor kan ikkje alle dele?
Det e jo felles det livet vi lever?
Vi kan bygge de tingene vi trenger
kem har sagt at vi Trenger penger?
Hele dagen vi jobber om slaver
enten det eller tigger fra staten
Noen velger å studere for maten
andre velger å synge i gaten
Vi velger å si det vi mener
det e'kje våres det livet vi lever
Tjener penger til pengesystemet
tjener lenken som holder oss nede
(...)
Vi trenger kun våre egne idéer
men mange av oss tør'kje si ka vi mener
sitter fast her på utesteder
drikker nok til å tro at vi lever
(...)
Ka e egentlig hovedproblemet?
Det e jo mennsker som skaper det hele?
Vi kan'kje skylde på feil i systemet
No e det oss det e vår tur å leve
No e det oss det e vår tur å leve"

Påminnelse om den følelsen, av å nedstrippe tankene om hva vi lever i til enkle ord og være del av formidlingen. Jeg hadde ikke assosiasjoner til tankesystemer med merkelapper på, jeg merket bare en tilgang på en drøm jeg følte ligger i oss alle, noen ganger føler fremdeles ligger i oss alle, om å være med å skape livene våre framfor å måtte tvinge de inn i rammene som er satt. Denne uken var en påminnelse om en gammel sorg over livet som aldri kunne skapes, i en verden jeg ikke vet om vil finnes noen gang, og uansett ikke kan forestille meg med mine rammer av tanker i denne verdenen.

Den ble også en påminnelse om livet jeg skaper meg med gjeldende rammer. En iboende frihet, til å skape min virkelighet der jeg er, til å velge være med på The Ride uten å tro blindt å den, og ha tillit til at ting vil ordne seg, at det er en mening, og at jeg har evnen til å ha det godt.
Jeg har dette glimtet av en styrke jeg ikke tør vedkjenne meg helt. At jeg en gang skal klare stå for ting på en annen måte, ha en tyngde bak tingene jeg foretar meg, som tiden fremover vil bygge opp. At jeg slutter på heltid med å veie meg selv i blikk jeg innbiller meg andre mennesker eller abstrakte grupperinger kan ha på meg. Jeg har folk som forteller meg at der er jeg allerede, men de vet ikke hvor mye det innebærer. Jeg vet det ikke selv en gang. Når jeg tror selv jeg gir faen på den gode måten, slutter jeg aldri å overraske meg selv med å avsløre det motsatte. Kunsten å tilgi sin egen menneskelige stupiditet.

Vakre er vi uansett.