(Anbefaler high quality når det er et alternativ på youtube-linker, for lydkvalitet)

Noen stunder tar rytmene overhånd. Stakkato sanselighet, fra det tunge fra gamle tog da du var 4 år og lå i mørket i nattoget på vei til bergen, til den lettere tappingen av fingre på et bord. Ved siden av deg. Eller var det dine egne fingre.. som tappet. Til en låt du ikke vet om er skapt enda. For abstrakt til å høres. Rytmen til din livsgnist, den gang fanget av lokomotivet, idag skjødesløst komprimert til tapping. Med to fingre. Tre. En banjo i bagrunnen. I hjernebarken. Sixteen Horsepower. David Eugene Edwards og hans gud. Du kan smile. Overkroppen kan bli lettere når du beveger deg. Over gulvet i stuen din, eller ut i gaten. Bowie på ørene forbi teaterparken, gangen lett flyvende, men rytmisk. Rytmene i kroppen når du er alene med musikken, lager mosaikk ut av tankerekkene. De du ikke trengte, de som ikke var rytmer og gnist, er omformet til abstrakte biter i stakkato dans, og bitene får vinger og flyr, det gjorde ingenting, de tilhørte ikke deg. Tilhørte en fiks idé om hvem du skulle være utenom øyeblikket. Øyeblikket i rytmene. Jeg klør rytmisk på et myggstikk, uten rytme finnes jeg ikke, musikk i meg og jeg er musikk, fra euforisk dans til en tilfeldig hikke, blodet er hjemme i årene når det pumper i takt, du er ikke hjemme i rømningens makt, rytmene lyver ikke, for stopper hjertet å banke, er det at du lever.. en løgn.




Forresten er det på tide noen kombinerer banjo og hiphop.