Det er intense drømmer hver natt, og jeg våkner ofte med atmosfæren de innhyllet meg i rett under overflaten, ikke mulig å ordlegge.

Inatt var Vågen fetevare hvitmalt og totalt annerledes. Jeg var der og andre steder, og glemte følge med på tiden for å rekke legetimen min kl 14.10. Legen var i en gammel bygning, med et akvarium i veggen i første etasje ved heisene. To heiser, små og klaustrofobiske med metallfarge, døren inn til de var som en skapdør. Heisen jeg tok kjentes som den hang løst i sjakten, den gikk feil først, stoppet opp steder, og det slo gnister oppunder taket. Jeg kom meg ut i rett etasje (5.), og måtte finne noe å skrive på og med snarest.
Det var en dør i gangen som var halvåpen, innenfor satt en kvinne på min egen alder, av normalt utspjåket type, på do. Hun hadde papir og penn i vesken, og det var først etter hun hadde gitt meg dette som ingenting, at jeg lattermildt kommenterte situasjonen og beklaget forstyrrelsen. Jeg skrev "Advarsel: Meget ustabil heis!" og hang på døren.
Legen var mer hobby-psykoanalytiker enn lege. Han hadde hatt en av mine praksispasienter til samtaler, og begynte presentere en ganske uforståelig symbol-teori om en stor gullfisk i akvariet i første etasje ved navn Felix, og pasientens reaksjon eller tanker om denne. Jeg visste ikke hva å si, syns ikke det var rett av ham å presentere dette for meg. Pasienten har flyttet til Ålesund, sa han. Mine egne ting jeg kom for kan jeg ikke huske å ha snakket med ham om.
I bygningen møtte jeg på en far med en liten sønn, ukjente for meg, som jeg umiddelbart følte et bånd til, som om det var meningen at jeg skulle ha mer kontakt med de. Jeg var glad i de som om de var familie, etter å ha vekslet to ord.
Da jeg skulle ned, var det plutselig trengsel av folk som ville ta heisene. Kanskje de kom fra et arrangement i samme bygning. Flere av de var koner med skaut rundt hodet og svært levende ansikter, østeuropeisk utseende. Ellers en stor blanding, og mange ansikter og personer merket jeg meg, og fikk et inntrykk av på kort tid. Jeg stod i den delen av trengselen som var med den 'friske' heisen. Og jeg tenkte jeg håper de andre ser lappen min på den andre, og venter. Vi var mange som trøkket oss sammen. Der ute så jeg faren til den lille gutten fortvila, den lille var kommet vekk i mennesketrengselen. Men noen av konene ropte at de hadde han og tok han trygt med ned i den andre heisen. Døren lukket seg, og min heis bevegde seg. Det var så det gikk en liten evighet mens den gikk ned, trengt sammen med mange mennesker som også var litt anspente.
Og det hadde gått en evighet. Når vi kom ut, var kroppene rensket vekk og avisene hadde begynt å skrive om hendelsen allerede. Heisen, og bygningen, hadde massakrert de andre menneskene. Jeg skjønte ikke helt hva som hadde skjedd, hvordan alle var døde, også de som ikke hadde kommet seg inn i heisen. Det var en person som lempet en overkropp uten hode med hvit genser inn i en varebil og kjørte.

Da jeg våknet etter drømmen, hadde jeg nettopp vært i akutt sorg og sjokk over mange menneskers liv på én gang. Og jeg er jo ikke alene, om disse mellom-tilstandene der kroppen lever som om den var i drømmen, med stemninger og fornemmelser, samtidig som jeg vet at jeg nå ligger i min seng, i denne virkeligheten.
Når så stemningen vedvarer inn i den nye dagen. I minutter, i timer.. selv når en kanskje har glemt drømmens innhold, eller skrevet den ned på en skjerm for å gjøre seg ferdig med den... Hva handler det om? En defekt i nervesystemet, som ikke klarer omstillingen fra drøm til virkelighet? En oversensitivitet? Eller har drømmen vært uttrykk for bevegelser allerede tilstede i en selv, enten de er symboler for noe eller tilfeldige resultater av fyringer i hjernen, og det er disse bevegelsene som er avduket?
Da jeg våknet fikk jeg assosiasjon fra den hvitmalte Vågen, til min andre stamkafé jeg så nedlagt og hvitmalt igår. Symbol i denne virkeligheten, for forandringene. Et av mine hjem i Bergen, plutselig omgjort til et blankt lerret. Opplevelsen av å være der er utiljengelig, bare bilder og lukter i erindringen. Og assosiasjonen til kaféen og tårene som fulgte med, om det er aldri så latterlig å felle tårer over en kafé som er nedlagt, kjentes som en puslespillbit i samstemthet med atmosfæren fra drømmen. Et aspekt av livet mitt. Som handler om vemod og sorg og heiser som ikke fungerer.

Og kanskje slike aspekter vil komprimeres til drømmer og rare morgener innimellom, siden nåtidens dager er fulle av kjærlighet midt i omveltningen.