Næring fra en farge

Jeg har plutselig fått en dragning mot hvitt. Og kremfarge. Kjøpt kremfargede stearinlys. Det må være første gang.

Og jeg klarer knytte alt til noe personlig, eller noe som har med verdier og psykologi og det å være menneske å gjøre. De siste par dagene har jeg igjen tenkt over farger som mat for sjelen. Jeg satt med en venninne et sted fullt av farger, omgitt av vinduer som utstilte resten av verden som en dystopi av fargeløs mørketid. Jeg sa noe til henne om det, hvordan farger er næring for sjelen, selvfølgelige ting i livet mitt. Så hører jeg ordene mine idet jeg sier de, kanskje det er noe i hennes uttrykk og, som gjør meg bevisst at disse ordene ikke ytres ofte, av meg eller andre.
Hvordan farger snakker til oss, hvordan fargene du omgir deg med hver dag spiller en subtil men viktig rolle, og hvordan vi kanskje tørster etter fargeinntrykk like mye som lyset i seg selv nå om vinteren.. Jeg hører ikke folk snakke om det.

I perioder forholder jeg meg til farger slik jeg forholder meg til annen næring. Å på slump trekkes mot noe en trenger. Slik jeg trekkes mot brokkoli, rosenkål og leverpostei når jeg har jernmangel, får jeg plutselig en liten hang til blått eller gult.. trenger ta inn inntrykk med en bestemt farge, som om visuell cortex absorberer næring like heftig som innsiden av tykktarmen. Eller slik jeg merker et glass vann var akkurat det jeg trengte, jeg visste ikke sjøl at jeg var så tørst en gang, slik blir jeg plutselig overrumplet av et fargeinntrykk, som noe som slukker en tørst jeg hadde glemt jeg hadde....
Steder full av gråe farger, der mennesker kler seg mest grått og svart, gir meg ofte en følelse av å være deprivert for noe viktig. Næringsfattig. Og ikke minst lite levende. Og når jeg har vanket i gangene et slikt sted, absorbert gråtoner av ulike nyanser, både i fysiske farger og i mange ansikter, da tørster jeg nesten desperat etter fargene. Jeg har, uten å tenke over det, tatt pauser fra fakultetet ofte der jeg finner mest farger i byen. Lunsjpause for synet, ny næring før nye økter i det gråe.

Når det er grå vinter på fakultetet og ute, og jeg kommer hjem, hender det fargene her møter meg som noe nytt. Noe jeg vet jeg har opplevd igjen og igjen, men likevel er det nytt nå.. så godt å se, så godt å være i. De kobboltblå-malte cd-hyllene. Alt det burgunderrøde. Grønne detaljer. Gule stearinlys som kaster varm farge på alt... det holder rundt meg, det tar imot meg, det er så jeg er velkommen på en annen måte der fargene er. Velkommen med hver følelse de snakker til og gjenspeiler inni meg.

Og nå.. kremhvitt. Som jeg knapt har ansett som en farge. Kanskje sett på som fint, pent og pyntelig og passende til en brudekjole om jeg skal kle meg i denslags en dag. Men ikke noe som appelerer innover og fyller meg med gode følelser. Snøen også, hadde en slik effekt. Ja, den har alltid det når den først legger seg i Bergen og lyser opp og gjør ting mindre grått. Men det var så hvitfargen var ny.. jeg merket plutselig at blikket mitt hang igjen ved en skarve snøflekk et sted det ellers hadde smeltet, som for å absorbere mest mulig av fargen før den var utenfor synsrekkevidde.
Jeg klarer ikke la være å undre meg over om den lille i magen ikke bare beveger meg til hva å spise, men hvilke farger å ta inn. Så jeg plutselig trekkes mot hvitt. Det rene, det blanke lerret og fødselens farge.