Flink

Skrevet sist lørdag:

Ordet ”flink”. Jeg tenker litt på det for tiden, hva det betyr. Og hva slags forhold jeg har til det ordet. Når noen bruker det ordet om meg, gir det en blandet fornemmelse, mellom stolthet og mestring, alle de gode følelsene fra barndom når en fikk til ting...
... og en følelse av å ha blitt snytt for en glede. Plutselig blir min handling eller det jeg har klart, gjort til noe målt i omgivelsenes øyne, mer enn noe jeg eier og bærer selv. Og plutselig, i jakten å høre det ordet igjen fra flere munner utenfor meg selv, lurer jeg på hvor engasjementet og gleden over å lære, å gjøre, å gjennomføre har blitt av. Og jo mer det ordet ligger i lufta, med mennesker som bruker det mye, med implisitte normer som setter flinkheten høyt, jo mer desillusjonert føler jeg meg. Her går jeg, og ikke bare kjenner på hvor lite flink jeg er i mine egne og (kanskje) andres øyne, men også blir noen øyeblikk perplekst oppmerksom på ordets.. irrelevans. Å være flink med mennesker. Flink til å danse. Flink til å nyte livet. Slike setninger gjør meg surrete. Det er som naturlige utspring fra ens vilje og ens glede plutselig ble en skoleoppgave, hvor noen (gudene vet hvem) kontrollerer om en er flink i denne såkalte levingen man holder på med.