Langt

Skrevet lørdag kveld:

(Kveldens soundtrack: Tool - Lateralus albumet)

Vi har enorme mengder viten og potensiale i oss. Men det er ikke alltid tilgjengelig.

Det er vanskelig å sondre terrenget idet jeg møter noen som har en ideologi eller et sett tanker, og jeg står på terskelen mellom å ville akseptere og ta til meg eller la det ligge og gå videre, i forhold til vedkommendes budskap... Noen vil si at vedkommendes måte å legge ting fram bør avgjøre. Logikken, rasjonaliteten, hvordan retorikken er bygget opp og hvilken tittel den andre har som beviser at den har kunnskap, er det som skal telle. Men det er så mange argumenter..

Og det er så mye forskjellig logikk… du tar utgangspunkt i et premiss, gitt at virkeligheten er slik og slik, og en hel verden av selvfølgeligheter utspiller seg. Om premissene er en objektiv vitenskapelig materialistisk virkelighet eller en oppfattelse av at alt annet enn Gud er illusjon (ref min mor); en intellektuell og gjennomført overbevisende retorikk kan følge.

Og slik kan en altså slynges ut i et helt arsenal av virkelighetsbilder med hver sin logikk, hver sin fornuft og påståelige sannhet. Der alt tilsynelatende comes down to what you believe in. Der vi alle, enten vi er bevisst det eller ikke, skaper vår egen tro gjennom hva vi plukker med oss og ikke. Noe som ikke gir gjenklang i din erfaring og ditt liv vil du sannsynligvis høre mindre av, du skaper din virkelighet i samme rom som de andre skaper sine, om det så var det samme dere hørte og så. Likevel er livet fullt av alle disse folkene med postulater om én virkelighet blant de andre, som gir seg ut for å være sannhet. Gjerne med en selvfølgelig eller sterk tone, som implisitt gjør deg til et mindre menneske om du ikke deler vedkommendes sannhet. Jeg tror jeg har ’arvet’ et minne av min fars oppgjør med religionen (Jehovas vitner). All smak av indoktrinering, uansett innhold, vekker en uggen kvalme som roper: ”Ikke spis!”

Noe jeg kom på i kveld, som ga meg en slags ro, en skuldersenking, er hvordan jeg ofte, kanskje fra jeg var barn av, har lyttet mest til de jeg opplever har det godt og møter andre med åpenhet. Ikke i betydningen ekstatiske og overdrevne, da går alarmen om noe påtatt. Men i betydningen at de er lite preget av frykt. Tilfredse i livene sine. I stand til å innrømme sin egen uvitenhet (for uvitende er vi alltid i en grad) uten å krype sammen i holdningen (ingen tør være så ydmyke som de som er trygge i seg sjøl). Og ikke minst folk som er i stand til å le og slappe av.

For… om vi står mellom mange ulike virkeligheter, som alle kan være sanne, eller kanskje ingen er det, ønsker jeg å velge den som gjør meg selv og de rundt meg mest godt. Meg selv og de rundt meg der jeg tilbringer dagtiden har det i varierende grad ikke godt for tiden, det kjennes som vi er drevet mer av mistenksomhet, mistillit, overlegenhet og usikkerhet enn tillit, nysgjerrighet og vekst. Og en slik virkelighet skurrer, noe i hele følelsessystemet reagerer, stopper opp, dette er ikke den virkeligheten jeg ønsker velge meg.

Jeg kommer aldri til å glemme en av mange underlige og fine menneskeinntrykk da jeg dro på min første reise alene for tre år siden, som fant sted allerede på flesland flyplass:
Jeg legger merke til noen på en benk, som ved første øyekast ser ut som et barn.. en jente på 12-13 år som har lagt seg sammenkrøpet på en benk med ryggen til omgivelsene. Det er noe så trygt og yndig med hele posituren, jeg blir berørt av å se henne. Så legger jeg merke til at det svarte håret har gråe sjatteringer. Det er en eldre dame som ligger der. I posituren og med tryggheten til et barn. Synet vekker et innvendig smil.

Etter en stund setter kvinnen seg opp, og synet vekker begeistring og tårer bak øyelokka samtidig. For det er Rebya Kadeer som sitter der. Kvinnen som går i forgrunnen for ca 6 millioner undertrykte uriguer i Kina. Som jeg har sett så vidt på tv og lest en lang artikkel om. Hvordan hun har kjempet seg opp i utdannelse ved å utslette sin identitet som urigu, kampen for folket sitt, årene hennes i et grufullt fengsel, den psykiske torturen (hun beskrev det å bli plassert 24 timer i døgnet i nabocella til torturrommet, med skrikene fra nye og nye personer i vanvittig smerte), og tankene om at sønnene hennes for øyeblikket stod i fare for å bli torturert og drept.
Her sitter hun på Flesland. Det er vanskelig å ikke stirre. Leite i øya hennes etter en vanvittig bitterhet, en vanvittig misantropi, frykt og håpløshet bak de barnlig søkende og nysgjerrige, dog litt trøtte øynene. På et tidspunkt ser hun at jeg ser på henne. Ingen irritasjon, ingen fed-up-ness av nok en persons oppmerksomhet på henne, bare imøtekommende smil, jeg smiler og nikker med det jeg vet om henne sikkert lett avslørbart, så mye ømhet som jeg føler i øyeblikket over at det finnes sånne mennesker. Et minutt av smil til hverandre og gjensidig nysgjerrighet. Og jeg husker det bedre enn kontakten med enkelte gamle venner.

I det menneskemøtet var ikke engang ord, enda mindre retorikk eller oppbygde rasjonelle argumenter nødvendig, jeg var sikker på at Kadeers virkelighet og sannhet, er en jeg ville absorbert og integrert med min egen, med en følelse av gjenklang i kroppssinnet. Et menneske som stråler som en nyfødt etter et langt liv full av ekstreme herjinger. Logikk tilhører en annen virkelighet, og blir en irrelevant floskel.

Ved siden av å lytte mest til andre når de er trygge, imøtekommende og åpne uten å være det på en måte som fortrenger verdens galskap (ulike grader av Rebya Kadeer), hender det at ordene fra mine egne ulike tider med klarhet og trygghet i meg sjøl kommer meg til hjelp i mer uklare og tåkete tider. Jeg har skrevet utrolige mengder. Noen ganger blar jeg i det jeg har tatt vare på. Også taler tidligere tiders tilstander og de sidene av meg som kom til uttrykk da til meg, slik bare en venn kan gjøre (en yngre og mindre erfaren venn, men dog). Som et memo to self.

Diversen pomøse skriblerier fra vgs (2.klasse, mest fra filofax på skolen) jeg leste og ble inspirert av idag:

”Så mange forestillinger! Fornektelse. Frykt. Hvorfor ser vi ikke vår egen skjønnhet? Hvorfor tror vi at vi må lete utenfor oss selv etter kjærlighet? Jeg ler! Herregud så latterlige vi er! Selvhøytidelige, fornektende skremte dyr. Vi rømmer fra ting vi ikke kontrollerer. Men vi kontrollerer ingenting! Og der er frihet! Flyt, menneske, for illusjonene dine står stille. Din tilsynelatende trygghet avler mer frykt enn du aner. Drit i frykten! Den er verre enn det du måtte frykte. Det du frykter er forestillinger.”

”Kjære Verden. Jeg forstår deg ikke. Du sier du ønsker nærhet, men støter alt fra deg gjennom ubetydelige murer mellom menneskene. Gjennom dyrkelsen av det meningsløse. Gjennom illusjonen vi kaller samfunn, hvis vilje påståelig skal overgå menneskenes. Finn meg, verden. Finn allesammen som forsvinner i mengden mennesker, i mengden meningsløshet, i mengden forestillinger, i all flukten fra kjærlighet.”

”Når brytningen med rammene og normene blir alt, kan hele innholdet bli forsømt. Brytningen kan ikke være hovedpointet, fokuset må være på innholdet, selv om betydning og innhold ofte er avhengig av en brytning.”

”Jeg begynner se forestillingene, hvor omfattende de er. Hvordan det som er, ikke er, og det som ikke er, er. Hvordan vår forestillingsevne kan avfeie det ekte som uekte. Forestillingsevnen vår er utrolig sterk. Tenk om den styrken kunne mobiliseres til en friere vilje, i takt med tillit til oss selv. All frykten vår. Å gå i dybden i seg selv handler ikke om å se ondskapen vi frykter vi finner i oss hvis vi ikke fengsler oss selv i rammegitte forestillinger. Det jo en enorm mistillit til seg selv. Det handler derimot å møte forestillingene sine, og ta de for det de er… noe vi finner på.”