Miniatyr

Jeg husker jeg hadde et mentalt bilde da jeg var barn, av hjertet mitt fylt med mennesker. Inni meg, i organet i brystet mitt, var det fullt av miniatyrutgaver av menneskene hjertet mitt husket. De som hadde stor betydning, var litt større, de minste var de som jeg knapt hadde møtt, men som likevel hadde gjenklang der inne.
Og barnets forklaring har en mening som overgår de voksnes ofte. Når jeg ikke kan beskrive hvor godt det er å være bevisst de vakre menneskene jeg kjenner, kunne barnets enkle logikk opplyst meg: Når det rører seg i brystet idet jeg tenker på noen jeg er glad i, står miniatyren av personen der inne og roper om sin eksistens så det sprer en varme innenfra, for blodet pumper ropet ut i årene. Og jeg lytter.

Jeg lytter også til all musikken som hører mitt hjerte til. I kveld har jeg satt hele spillelista mi på random mix. For hver låt en ny god følelse, enten det er å oppdage noe jeg har hørt for lite på, gjenoppdage noe jeg ikke har hørt på lenge med nostalgisk sødmefullt eller vemodig smil innvendig, synke inn i musikalske landskaper som snakker til meg med et annet språk enn alt annet, eller nesten lette av stolen i småekstatisk påminnelse om enkelte artister og låters eksistens.

Hva det vil si å leve.
For meg kan ikke livet handle mest om en forestilt fremtid. Livet er veien, ikke målet. Noen ganger kjennes det som jeg er skrudd sammen på en annen måte enn folk rundt meg. Mange finner sin styrke i å kunne legge seg selv til side for forpliktelser eller mål som skal nåes. Og der har jeg min største svakhet. Om ikke jeg kan svare ja på at jeg kjenner meg levende og noenlunde tilstede i hverdagen min, sprer nei’et seg som en sykdom inni meg.
Det har vært tider, flere tider, hvor et oppriktig spørsmål om jeg lever livet jeg ønsker leve hadde vekket Angst i meg, og fått meg til å ville sno meg vekk med snirklete bevegelser. Levendeheten min har i de tidene hatt et lokk over seg, hvor glimt av å Leve kjentes som å gispe etter luft i en ellers oksygendeprivert tilstand.
Og nå lurer jeg på om disse tidene, og lettelsen ved å våkne til live etter de, har satt seg som en dyp lærdom jeg ikke engang er bevisst. Når oksygentilførselen kjennes knapp igjen skjer en reaksjon, en tilspisning av eksistensen, bevisstheten zoomer ut til å omfatte hele livet, inn igjen på tiden jeg er i, så ut igjen. Det er så jeg har avgitt et løfte til meg selv om aldri å gå virkelig inn i en dvale, der følelsen av å Leve legges til side for en idé, være seg idéen om hva andre forventer, idéen om å redde et annet menneske fra døden eller idéen om å bli psykolog. Og når noe i meg merker løftet begynner brytes, kjennes det som jeg svikter meg selv. Ja, jeg kjenner nærmest en skam, ikke ovenfor andre, men ovenfor den delen av meg som har mest tro på meg selv. Det vil alltid være idéer, ting å oppta seg med, og hele tiden lever jeg.

Jeg har vært mer en svamp for menneskemøtene i det siste igjen. Jeg og Linn satt i flere timer på Folk og Røvere en kveld. Vi spiste popcorn og hadde en av de samtalene, de som strekker tindrende tråder mellom innholdet bak formen av ting. Formen av hennes liv, formen av mitt. Vi lo av oss selv og hverandre med både fandenivoldskhet og ømhet, både av vår menneskelige sårbarhet og vår vegring mot å erkjenne den. Vi ble en stund etter siste drikken fordi de spilte Stereo Total og Tom Waits, og ble begge samtidig klar til å gå så fort musikken skiftet til noe kjedeligere.
Og de jeg ikke kjenner så godt, har igjen begynt å bli mer… oppdagbare. Fordi jeg for tiden har blikket for noe nytt, for mer av det som ikke bare bekrefter eksisterende inntrykk. Jeg var på middag hos en venninne i dag, og vi delte for første gang hovedtrekk ved livshistoriene våre. Når jeg tenker teoretisk om det å dele livserfaringer i en samtale, syntes det som en gammel vane, en hakkete plate satt på repeat. Men slike samtaler er i realiteten ofte ikke bare en ny plate, det er musikk som spilles inn i øyeblikket. Vi deltar i hverandres skapelse av vår virkelighet. For i rommet mellom meg og den unike andre, spinner vi historiene med en tråd som ikke er helt lik den vi brukte sist vi spant.

Jeg har også hatt flere besøk hos meg i det siste, planlagte og spontane. Jeg liker tegnene i rommet mitt på besøkene som har vært, jeg lar tekopper eller ølflasker bli stående en dag eller to… det er en sånn rar sentimentalitet jeg har, tingene er stilleben utstilt i rommet mitt, som får miniatyrene i hjertet til å pludre med mildhet.