Juvelen

Det lukter oftere røyk av klærne mine når jeg kommer hjem. Jeg vet ikke om jeg er flere steder hvor det er røyk i lufta, eller om jeg bare plutselig har fått bedre luktesans.

Jeg mangler ofte følelsen av å ane noe om hvordan jeg oppfattes eller fremstår i hverdagen på studiet mitt, noe som veksler mellom å vekke angst og frihetsfølelse.
Jeg svømte i høst, i den følelsen av å ikke vite hvor jeg har personene rundt meg i hverdagen. Følelsen gapte over meg, tok tak rundt livet mitt, gjorde bevisstheten fragmentert, spredt utover som en stor flekk av gråsjatteringer. Og å kjenne igjen en slik usikkerhet, i den grad jeg kanskje ikke har gjort på 10 år, se seg selv gå i en loop jeg forventet at aldri skulle ta tak i meg igjen... det er et sterkt møte med egen sårbarhet. Jeg har måttet kjempe for å ikke trykke meg selv ned, banne til meg selv og skrike "Hva faen er det du driver med?" Det er når jeg er som mest tåpelig menneskelig og sårbar, at selvomsorgen er både vanskeligst å holde på, og mest nyttig for utvikling.

Jeg blir nok aldri hjemme innenfor de veggene. Og kanskje vil jeg også de neste semestrene ikke klare befri meg fra ønsket om å bevise noe, stå for noe, at de ser noe oppegående i meg, at de aksepterer eller annerkjenner at jeg velger et annerledes liv enn de, og ikke minst ønsket om å tilføre noe til livene deres. Om jeg klarte befri meg fra ønskene, ville jeg møtt de på et annet plan. Et som lignet resten av livet mitt, og som hadde høyere sannsynlighet for å oppfylle ønskene. En velkjent ironi.
Jeg vet dette, og jeg kjenner en slags sorg over å kanskje igjen, som for 10 år siden, gå igjennom flere år hvor jeg blir glad i de som er rundt meg, uten å danne en ekte forbindelse til de, for så å ta farvel med vennskapene jeg aldri fikk.
Noe i meg har resignert. Oppgittheten over meg sjøl idet jeg både sier for mye i et ivrig øyeblikk og så krymper i redsel for å ha tatt for mye plass, har fått en dus valør. Frykt for å bryte normer i et spill hvor alle andre kan spillereglene, den evige balansen mellom å ha masse tanker og uttrykk og undringer kombinert med redsel for å ta for mye plass, og ikke minst redselen for å gjøre andre usikre i møte med meg.. det er selvoppfyllende frykter i stor grad. Og selv om jeg ser igjennom fryktene, betrakter de med lattermildhet tilogmed, ser det ikke ut til at jeg stopper deres påvirkning på hverdagslivet mitt der.

Men det er en sorg som bare treffer meg noen dager. Og usikkerheten, opptattheten med hvor jeg har andre og dertilhørende tankespinn, har veket plass for både mer glede, mer frihetsfølelse, og mer lattermild undring. Det er så mye i livet å lære av, jeg føler jeg den siste tiden har åpnet slusene enda mer for å ta imot livet som en strøm av berikende, utfyllende, smakfull, malerisk lærdom.
Jeg lærer spesielt av hvor forskjellig du kan oppleve deg selv, og fremstå for andre, utifra dine omgivelser. Hvem som forventer hva, hvem som speiler sine egne frykter og usikkerheter i deg, hvem som trekker frem hva i deg av positive egenskaper, hva du kjenner deg igjen i, hva du har hvilken erfaring med. Enkle sosialpsykologiske fenomener males fram i meg og rundt meg, til de gir mening fra en nærere verden. Oppi det hele følelsen av noe konstant, noe som er med gjennom alle livets sceneskift, en søyle midt i kroppen, en trygghet, et blikk på meg selv og verden. Og den verner jeg om som en juvel i livets midte.