Ti år - del 3

Nostalgien vil ingen ende ta. Vel... det gjelder generelt egentlig. Nostalgi syntes for meg å være en latterlig gjentakelse av seg selv, dog alltid med en ny farge, fra blikket i den nye tid. Jeg trenger lære meg å akseptere min tilbøyelighet til nostalgi på nytt. Det er egentlig min insentiv til å løsrive meg.. på nytt. Og på nytt.
(Sitatene er fremdeles ting skrevet i den aktuelle tiden)


2007:

"Det er mye ulike oppfattelser av galskap. Hva som oppfattes vanlig og naturlig hos noen, oppleves som galskap av andre, og omvendt. Jeg er så heldig å ha en fot innenfor de fleste av galskapene."
"Jeg er i en spesiell plass i meg selv. Det er så det siste halvåret har disket opp med alt jeg har trengt for å kjenne på det å stå i meg selv. Og samtidig kommunisere med og empatisere med et bredt spekter av virkeligheter. Menneskenes virkeligheter."
"Jeg opplever ingen hverdag lenger."

På toppen av all surralisme i dagliglivet i starten av året, gikk en kamerat av meg inn i en psykose og ble innlagt.

En dag i slutten av januar sitter jeg i en sirkel av folk av ulike nasjoner, aldre, samfunnsgrupper, som alle jobber for å forsøke få til et uavhengig kulturverksted i byen. Vi tar en runde på hvem vi er og hva vi gjør. Når det blir min tur trekker jeg pusten, sier hva jeg heter, og legger til: "Og idag kom jeg inn på profesjonsstudiet i psykologi. Jeg er psykolog om fem år.. ser det ut til." Hele forsamlingen stråler imot meg, applauderer. Min mor er på elkjøp når jeg ringer: "E det lov å grine på elkjøp?"

"Siste året var en meget god forberedelse til den mentale sfæren jeg entrer i studiet. Jeg er så herlig glad for at den tiden innebar så mye ordløs, ikke-intellektuell vekst, fornyelse og utvidelse av perspektiv. Sjansene til å oppdage på nytt og på nytt hva tilstedeværelse handler om, og at den er mer uavhengig av tanker enn bygget på de. En alarm gikk av i meg før helgen, etter noen få dagers tankespinn jeg ikke var bevisst over. Raskt begynte en sunn livskvalitets-søken å pirke i meg: 'Hva skjer nå? Hvorfor kjenner du ikke etter for tida? Trenger du alle disse tankene? Ser du hva bekymringer gjør med deg?' osv."

Dette året begynner imidlertid denne tilstedeværelsen å glippe mer. Jeg vet det, jeg skriver om det, prøver få kontakt... men opplever å sjeldnere virkelig ta inn inntrykkene, å kjenne øyeblikkene som betydningsfulle. Det forundrer og forvirrer meg.
Min evne til å snakke fritt og være tilstede i kommunikasjon med folk fra ulike deler av samfunnet, fra overfladiske kollegaer til hjemløse svensker, blir ikke med inn dørene til fakultetet mitt. Der inne er jeg plutselig i en klassesituasjon. Og det er først i ettertid jeg ser at automagien i følelseslivet, minnet om det å være i en klasse, ga meg en forventing om å ikke bli akseptert. Og når den forventningen er premisset du møter andre med, kan ikke noe flyte fritt.

Det er mye som kommer opp i meg dette året. Følelseslivet banker på døra med uoppgjorte temaer og erkjennelser. Om relasjonene, ansvaret jeg tar for andre (sterk erkjennelse: Hvilken manglende respekt det ligger for andre i å ta ansvar for de), min veiing av selvverdi i hvorvidt jeg er noe for andre framfor noe i meg selv, en økende selvsentrerthet og spørsmål om hva den handler om, bevissthet rundt behovet for å skrive om så mye og spørsmålet om jeg ikke stoler på verdien av en opplevelse om ikke den er dokumentert, relasjonen til min mor og min onkel og et intenst oppgjør med de og hvordan de sviktet i å komme meg i møte i oppveksten, sammenhenger mellom min fars samboer sitt selvmord da jeg var unge og fryktene jeg møtte i forholdet til min første kjærlighet og hennes suicidalitet, ensomheten i meg og dens dybder. Blant annet. "Det er så mange knagger å henge et gråtende hjerte på."

Livet er begivenhetsrikt, som det har vært en stund. Jeg møter mange mennesker, deltar i prosjekter, jeg utvikler nye vennskap, jeg blir kjent med flere musikere og kunstnere. Om sommeren reiser jeg alene rundt i Frankrike.
Jeg har store deler av året en spesiell relasjon til en kvinne jeg kaller gjøglerinnen når jeg skriver om henne, tidvis seksuell, tidvis sjelelig tett. Men livsbejaelsen, og evnen til å la seg fylle av øyeblikket, intensiteten og meningstyngden er noe som bare griper meg i enkelte stunder.

Jeg leser Hermen Hesse "Steppeulven" og "Momo" av Michael Ende når jeg er på reise. Begge bøkene får betydning for meg. Første anbefales alle som har fascinasjon for gammeldags surrealisme, psykologi, bohem-filosofi og spørsmålet om hilket spekter enkeltmennesket rommer inni seg. Den andre anbefaler jeg til alle som på et eller annet vis føler seg fanget av 'tidsklemma', eller føler døgnet ikke har nok timer.

"Så har vi alltid disse glimtene av Sterkt Liv. Også gjennom dvaletider. Plutselige sansenntryk som gjør innhugg, ignorerende av alle rømningsveier innvendig. Farger som fosser framover og innover og langsetter. Luft som kjærtegner innsiden av lungene og danser piruetter over nervecellene i hudoverflaten. Hunders bjeff berører meg og kjennes som medveseneres kall fra en verden der vi aldri egentlig var adskilte."

"Du trenger ikke mer enn å puste. For å leve, mener jeg. Det er jo der du finner liv. Der det fremdeles foregår en innånding, og en utånding. Men i likhet med at vi knapt er klar over at vi puster, er Livet et tema som helst reduseres til klisjéer i livsstilsmagasiner. Også lever vi hele fuckings tiden. Hvorfor føler jeg meg så ensom om det å leve?"

Desember: "Og enda så ofte jeg tenker dette året var et mellomår, en ventetid, en dvale, en kjedelig opprydningsøkt... jeg merker jeg har forandret meg veldig. Jeg merker en ny slags ro og aksept av min egen uvitenhet. Jeg knytter nye bånd til min alltid hjemsøkende ensomhet. Men der er det også en slags voksende aksept, og tidvis hemmelighetsfull verdighet, med å merke at ingen virkelig kan kjenne meg."

(Soundtrack: Modest Mouse, Natalie Merchant, Cowboy Junkies, Tunng, Coco Rosie, Tom Waits, PJ Harvey, Placebo, Bright Eyes, Iron & Wine ++)



2008:

"Verden er en utvidelse av mitt sanseliv. Fra hendene mine strekker fargene og luften seg kontinuerlig gjennom landskaper og stoffer vi tror er faste, men det finnes ingen grenser. Nei, kanskje det bare finnes rom, og valg. Her er et rom, her velger jeg hva skal være, akkurat her inne i mitt livsrom. Jeg føler det, her sitter det, her i hjertet mitt sitter min åpenhet og mitt nei, min omfavnelse og min frihet."

Dette året utfordret jeg meg selv med å skrive minimalt. Jeg ville lære meg selv å ta opplevelser for det de er uavhengig av om de dokumenteres for fremtiden, ja, uavhengig av om de huskes. Jeg begynner også å bli glad i det som gjentas. Har mange stunder med samme venner, der hver stund ligner en annen og ingenting spennende eller innholdsrikt skjer, og finner det svært behagelig.
"Å bære sitt liv og sine opplevelser og sitt alltid-i-forandrng-selvbilde med selvfølgelighet. Det er en spesiell form for frihet. Selvfølgelig er jeg. Selvfølgelig er jeg noe i verden. Selvfølgelig har jeg et liv som ikke ligner noen andres. Der er utgangspunktet, nå la oss se hva som utspringer derifra."

Innledningsvis i året jobber jeg intenst med å takle en svekket interesse for andre mennesker og deres liv, og hva det gjør med identiteten min i relasjonene mine. Å øve opp tillit til at folk liker meg også uavhengig av hva jeg gir til de, etter å ha sett skjevheten i at jeg forventer den tilliten fra andre uten å ha den selv.
"Å løsrive meg fra andre i den grad at jeg kan møte de med en ny kjærlighet."

Jeg reiser dette året også. Kjøper interrail-billett for 10 dager etter Roskilde-festivalen og bare drar derfra. Øver meg i å oppleve en reise uten å skrive særlig detaljert om den. Jeg har en romanse i nord-tyskland, tilbringer noen dager i Amsterdam, og ender opp i Dublin med Kristin og en buss full av folk som turnerer Irand. Får et oppbluss av glede over absurditet og den høye freakshow-faktoren de dagene. Og en kjempefrihet ved å senere velge å ikke bli med de til nordnorge som planlagt, fordi jeg er komfortabel i Bergen.

Gjennom dette året går jeg i rosenterapi. Det er spesielt. Ikke siden folkehøyskolen, da vi under det mest heftige energiarbeidet gikk rundt og så totalt herja ut uten å kunne forklare noe, har jeg opplevd så intens kommunikasjon med kroppen. Og dertilhørende styrket tro på at kroppen har en viten som ofte ikke overlapper med det vi har ord for. Jeg kunne merke forandringer skje i meg, grunnstemninger endre seg, ting lette.. uten å forklare hva det var, eller hvordan det skjedde. Når timene var heftige, lå halve verdien i terapeutens stødighet: Om hele behandlingsbenken hoppet av kraftige reaksjoner i meg, var hun like fast med hendene, med å utstråle trygghet, med å tillate ting å skje uten å rikke seg, og uten noen form for feighet.

Høsten har vi eksistensiell psykologi på pensumet. Mye av psykologien har til da begeistret og fanget meg for hver eksamensperiode. Men den eksistensielle psykologien appelerer til meg deto mer, som et bindeledd langt tilbake i tid, og beskriver så mye av mitt livsperspektiv slik det har bygget seg opp fra ungdomsskolen av. Når medstudenter omtaler litteraturen som svevende og uhåndgripelig, tar jeg meg selv i å bli personlig såra, så nært som det oppleves for meg.

Jeg har det mye bra dette året. Stadig lurer jeg på om jeg er iferd med å våkne på nytt, starte på en ny epoke i livet mitt, uten at jeg føler den virkelig kommer igang. Men jeg plages ikke, jeg har mange gode stunder, spennende opplevelser, mye avslappethet i meg, kontakt med kroppen, begeistring for ting i hverdagen, og øyeblikk av nærhet til tingene rundt meg.



(Soundtrack: Patti Smith, Johnny Cash, Iron & Wine, Porcupine Tree, PJ Harvey, Cat Power, Natalie Merchant, Elvis Perkins, Nina Simone, Tindersticks, 16 Horsepower + + +)