Når min egen stemme fra fortiden snakker til meg

Det skjer med jevne mellomrom. Jeg kommer over noe jeg har skrevet, til andre eller for min egen del.. og blir perpleks, flau, stolt, rar, og inspirert. Og jeg undrer meg, om jeg ikke blir klokere med årene, men heller glemmer min egen klokskap. Glemmer min egen erfaring. For det er så mange sirkler i livet.. stagnasjon, bevegelse, stagnasjon, bevegelse. De samme erkjennelsene skal alltid gjøres på nytt og på nytt. I nye og nye lag.

Dette er hva jeg fant idag, skrevet 17. april 2006:
"Det skjer noe. Det er tydelig. Noe er virkelig på gang inni meg.
Jeg tror ikke jeg har gått igjennom en så ordløs utvikling siden jeg var unge. No sir, i mine ungdomsår har lite utvikling fått skje uten grundig evaluering. Av tanker og følelser. Av tankene om evalueringstankene, og tanker som igjen forsøker se på disse.
mange sinsstemninger har blitt forsøkt kartlagt og satt i bås. Og siden man ikke har et ordregister for den sildrende bekken livet ser ut til å være (jeg føler noen ganger at de fleste ordene er en kopp vann noen henter opp fra et sted i bekken, med påstand om at det er det samme vannet som det som sildrer på samme stedet, der koppen har vært), har jeg måttet ty til utvannede begreper... Forsøkt å sette de sammen på en ny måte.. eller benyttet meg av tafatte metaforer.

Jeg har de siste årene vært langt på vei en innbitt slave av tanken og analysen, på tross av at jeg er et følelsesmenneske av natur. Idet noe nytt har meldt seg i følelseslivet har det rokket ved trygghetsfølelsen helt til tankene har konstruert et kart (uansett hvor kaotisk.. tankene innebærer en illusorisk kontroll). Plassert, beskrevet og helst forklart og forstått.
Og har følelsen vært av det vonde slaget (som gjerne er de man helst vil ha kontroll over), kanskje med bunn i en angstfull stemning i meg, har denne stemningen vært utgangspunktet for mine tankedrodlerier.
Hvor mange ganger analyserte jeg ikke mitt selvbilde med tanker hvis røtter spant seg ut av min frykt for å være verdiløs? Og jeg spant betraktninger rundt min situasjon med den suicidale eksen, fra hva jeg trodde var en observant egenomsorg-stemme i meg.. men i ettertid ser jeg stemmen pipe av skrekkingytende redsel for å miste håp, og ikke være god nok.
Jeg jaktet på ekthet med grobunn i uro over min egen falskhet. Forsvarte kraftutsugende forhold med kloke tanker.. som i lagene under fornuftighet og overblikk var ledsaget av skyld: "Du er ikke nok i deg selv, for halve deg er hvem du er for dem"

Jeg er etterpåklok som faen. Alltid. Men jeg er vel ikke alene om det. Og jeg bruker de samme slitte ordene som vanskelig formidler noe nytt. Jeg skriver som alltid med en passe selvsikker artikulerthet, fordi man vanskelig får uttrykt sårbarhet med et godt språk uten å i samme øyeblikk kamuflere den uten hensikt.

Men noe er nytt. Et nytt steg i modenhet.

Jeg kaver med mine livstemaer, som alltid. Jeg er redd for å ikke ha en nær venn, og sørger litt over at med mine viktigste forhold forsvant mine næreste vennskap. Jeg er redd for kryssilden mellom egne verdier og samfunnets umenneskelighet, og hva det vil innebære å stå i den så mye som jeg mest sannsynlig må gjennom livet. Og jeg funderer over at jeg stadig plasserer meg selv i en giver -eller bidragsyter-rolle i forhold til de jeg blir kjent med.. og lurer på hvor stort lageret av sårhet er, over alt jeg ikke har mottatt eller tillat meg selv å motta. Faen, jeg blir jo gråtkvalt hver gang jeg kjenner etter på det. Det finnes såvisst også ulemper med å være den som "alltid vil klare seg".
Stadig temaer. Det er greit. Noe å oppta seg med... eksistensielle hobbyer eller noe :p

Men noe er forandret. Jeg har av en eller annen grunn et sted på veien begynt å virkelig gi slipp på tanke-kontrollen. Jeg kan kjenne på og glede meg over fornemmelsen av å utvikle meg sterkt, selv om jeg ikke har så mye ord for det.
Jeg går inn i opplevelsen av en stemning eller følelsesmessig tilstand med en slags modig iver og eventyrlyst noen ganger... en spenning over å være i ukjent landskap uten kart. Og selvfølgelig en glede av å oppleve at livet fornyer seg selv om man kan med tankene komme til å tro at det er evig gjentakelse.
Med et kart i hendene ville jeg nok ikke merket meg så mye av alt som omgir meg på eventyrferden i meg selv... og om noe ved kartet viste seg å ikke holde mål, slik kart laget av analystiske tankemønstre gjerne gjør, ville jeg vaklet og blitt grepet av angst. Jo, det skjer noen ganger fremdeles. Men behagelig sjeldent."

Hm.