Tekstutdrag

Et glimt av noe, en tekst-bit funnet på pc'en (sannsynligvis skrevet ifjor høst):


”Vet du hvor lite som skal til for å drive deg til vanvidd? Hvilken trygghet gir du deg ut for å eie, en du er privilegert skjenket over resten av oss? Vet du, jeg tror ikke du kan hjelpe meg før smilet ditt skinner mot meg på tross av vanviddet som ligger latent i deg. Latent, som i oss alle. Smilet ditt nå er helvetes ignorant ovenfor det å være menneske. Det angår meg ikke. Og det vil aldri hjelpe meg.”

Det har gått fem minutter. Det har vært navn, hennes raske blikk på notatene fra legevakten, et nølende håndtrykk og et spørsmål om hvorfor han er her, etterfulgt av hans mumling om at det ikke er mening i noe, blikket fiksert på alt annet enn henne. Og så fullstendig overrumplende, et brått skifte, et plutselig løftet hode, et klart blikk og en monolog om vanvidd.

På det løftede hodet rødt hår i grenselandskapet mellom kort og halvlangt. Ørene stikker fram mellom den rigide fargen, og hun har rukket tenke med seg selv at det er tilsiktet. ”Virker på tross av uflidd femtoning bevisst og mulig opptatt av eget utseende”, har hun formulert, men ikke enda rukket notere med pennen.

Ingen forakt eller stahet i tonen, heller ikke i blikket. Ingen triumf. Heller ingen underkastelse. Ordene, blikket, kroppsholdningen, alt ved den unge mannen og hans monolog utstråler at han ser henne som et likeverdig menneske. Hun har ikke ordene for det enda. Kanskje kommer de til henne senere, når hun er mindre overrumplet.

Han har hatt et mildt toneleie, tidvis nesten hviskende, likevel har han snakket klart og sakte. Blikket hans har sett så direkte på henne at hun har veket med sitt eget, pupillene hans har beveget seg med ørsmå rykk. Litt til venstre, litt høyre. Som om han med blikket aker seg litt nærmere personen hun er i like små rykk, ikke for å avsløre henne, så mye som for å prøve nå frem med inderligheten i det han ønsker si.

Og han føler inderligheten, selv om deler av ordrekken er innøvd foran speilet, en gang han forestilte seg en lignende situasjon, i møte med et lignende smil. Han er så lei de smilene, han er så lei den avstanden som ligger i dem. Samtidig er det noe i ham som konstant minner ham på noe annet enn forakt og oppgitthet, den under overflaten konstante erkjennelsen av at han har båret samme smilet. Det er kanskje derfor han kan søke med blikket slik, selv om han for et øyeblikk siden ville vike selv, og heller oppta seg med ørsmå detaljer i nærmeste omgivelser: Vevsmønsteret i det ensfargede stoffet som bekler stolen han sitter i, en visnet kant på et av bladene til tulipanene på bordet, merkelappen på duken som stikker så vidt frem og forteller den er kjøpt på KID interiør. Det er rart, hver gang han forlater en situasjon full av angst og fremmedhet, tar han med seg et helt kartotek detaljobservasjoner til minnebanken.

Følsomt

Og med brutte lenker kommer også kontakten med følsomheten. Det skjøre ved tilværelsen. Det som er så helvetes menneskelig at det gjør hjertet til en fillete oppvaskklut du vrenger vannet ut av.

På gulvet. Sittende på huk. På det sterile moderne badet i et sterilt moderne sykehjem foran en dame med en mekanisk heis foran seg, som jeg har brukt for å løfte henne opp av rullestol og ned på do. Slik som er hverdagens rutine, det bisarre ved slike situasjoner er forlengst glemt. Av pleier og pasient. Pasient har glemt det meste annet og. Hvordan å uttale ord i setninger uten at det blir meningsløst babbel. Hvordan å pusse tenner eller gre håret. Jeg sitter der og kjenner tårene tåspissdanse på kanten av nedre øyelokk, og brystet svulme av oppvaskklut-metaforen. Fordi vi bare er mennesker.
Jeg fikk kontakt like før, da hun satt i rullestolen. Hun sa noe som virket som et bable-forvrengt kompliment, og strak hånden fram og tok min. Møtte blikket mitt litt og. Og jeg rammer øyeblikket inn med sentimental filmatiskhet, pleieren og pasienten og møtet på tvers av tilstander. Ser meg selv som Florence Nightingale som riktignok mangler kysen, men i det minste har noe hvitt på seg, den som gir og er tålmondig og kommer med lyset i mørket og kler varsomt og oppmerksomt av blusen og på med nattrøyen. Overbærende med den andres tilkortkommenhet og avhengighet.
Men det er ikke den filmatiske innrammingen som berører. Det er jo noe annet som berører. Som gjør at jeg dveler ved kontakten, famler meg frem til en slags kommunikasjon i berøring og blikk, og føler meg like bortkommen og forvrengt søkende som hun ser ut store deler av tiden. Og så sitter jeg der på baderommet, og hun tisser og promper ivei samtidig som hun strekker hånda etter meg, under den fuckings mekaniske plagsomme heisen, hun babler noe uforståelig og rynker bryna, kanskje hun er i en samtale med en gammel slektning, eller kanskje hun bare er i følelsen av kontakt med et annet menneske. Jeg vet jeg er. Det er det samme hvem som promper eller hvem som kan snakke. Hvem som er i giver-rolle eller mottaker-rolle. Noen ganger opphører slike ting i gjensidighet. Og jeg vet at etter en følsom dag med usikkerhet på meg selv og flauhet over usikkerheten, er slik bisarr nedstrippet kontakt mellom to mennesker det næreste jeg finner. Det inderligste.
Selvfølgelig fikk også dette en filmatisk shwung over seg idet det ble satt ord på i et rom på nett. Alt gjøres klisjé og utenfor den egentlige opplevelsen på et eller annet tidpunkt.

Når hjertet blir skaket eller vrengt eller åpnes, kommer den nedstrippede menneskeligheten i forgrunnen på de merkeligste tidspunkt. Vi ser så ynkelige ut, der vi går og prøver gi inntrykk av ettellerannet. Ansiktsuttrykkene kan liksom bli slynget mot meg når jeg går gjennom byen i en slik følsomhet. Jeg tror jeg har evnen og valget om å bare se rett frem, ikke ta inn, ikke forholde meg. Men jeg er så glad i menneskeligheten. Jeg er også glad i mine egne følelser, hva som rører seg i kroppen, når menneskenes mest tåpelige skjønnhet skrider fram i ansiktene, og spillene og dansen immellom de. Både ensomhet og gjenkjennelse pumper i blodårene da.

Danse

Frihet har tusen nivåer. En tynn lenke rundt brystet, en av de mange, smuldrer opp. Så en til.

Og jeg merker at når noen lenker sprenges over et rom i tid, sanseligheten slipper lettere til, viljen til et godt liv er nærmere alt jeg gjør, alt jeg tenker.. da føles tilløp til stagnasjon eller ny lenketvinning som en sterkere sjelelig provokasjon. Noe som får det til å dirre. Det ligner sinne, men jeg har brukt ordet sinne om andre ting. Jeg har brukt så mange ord. Så ofte blir de stakkarslige symbolske erstatninger for egentlig følt mening. Alt ble et symbol for noe annet. Men det er iallfall en dirring... en kraft som stiger, som nekter fangenskap, nekter å stoppe opp der sjelen nettopp fikk en smak av bevegelse. Nekter gjenta mønstre utgått på dato, der sjelen nettopp fikk en smak av en annen måte å reagere på, forholde seg, uttrykke seg. Det handler om å ta vare på seg selv, i sitt ytterste. Ikke den biten av å ta vare på seg selv hvor jeg klapper meg selv på skulderen med omtanke eller et godt råd. Heller den biten hvor jeg tar vare på seg selv gjennom å stå med fandenivolsk blikk med beina på bakken også når ting dytter og napper og biter og drar i meg, enten det er mine egne demoner eller deltakelsen i andres drama.

Jeg danset så mye idag. Det ble renere for hver time. Og bevegelsene hadde sitt utspring fra innvoller nærmere beinmargen, for hver gang jeg følte meg for sliten til å fortsette. Jeg forstår ikke hvorfor jeg glemmer hva dans innebærer for meg, enda så mye jeg danser i livet mitt. At jeg glemmer hvordan det å bevege seg i musikk kan sprenge så mange barrierer i brystet. Hvordan det spretter pingpong-effekt mellom dansens åpnende virkning, og åpningens virkning på musikkopplevelse og dermed bevegelse. Alltid så mange nivåer. På alle områder. Jeg vet ikke om det finnes en topp.

Det er så mye som vokser seg irrelevant når en driver med lenkeoppbryting. Bekymringer. Skyldfølelse-temaer. En del av de besynderlige effektene av angsten for avvisning, som f.eks selv-hemmende tiltak for at ikke totalt fremmede man ikke har interesse av å kjenne, skal misforstå noe om hvem man er.
Mye sosial angst tendenser forbundet med skole og sjonglering av ulike sosiale sfærer, syntes også svært irrelevant nå. Men det er så jeg ikke tør kalle det irrelevant, i tilfelle jeg står der når situasjonen byr seg, og må forsvare en bønsj følelser jeg uken før med letthet kalte for irrelevans.

På den andre siden, underlig nok.. tror jeg ikke noen angst-ting, uansett hvor bisarr og utslående det utspiller seg i øyeblikket, har engasjert meg på en så positiv måte før. Det er en bit av meg som på nesten bestialsk vis gleder seg til situasjoner jeg kan komme til å møte hvor det knyter seg i magen, av følelsen av å enten måtte stå for noe eller tvinne en ny lenke eller fem. Enten det er sosial sjonglering eller personlige verdier i møte med studiet mitt eller hvasomhelst. Jeg har tillit til min evne til å vokse.

Videre

Det har ikke skjedd ofte i livet mitt at slike opplevelser... annerledes fra hverdagen, intenst og livfullt, har strømmet igjennom meg såpass umiddelbart og uten understøtting av tanker eller jag etter å understreke min tilstedeværelse for meg selv. Å bare være i det som skjer, fra øyeblikk til øyeblikk. Uten å stille spørsmål ved om jeg er tilstede nok, uten å prøve fotografere øyeblikkene med ord eller bilder jeg ønsker plassere i rammer. Mimringen og vemodet har latt vente på seg til etter reisen.
Først på hjemturen begynte virkningen av dagene i denne naturlige tilstanden full av musikk og mellommenneskelighet. Kontakten med hjertet åpner de mest menneskelige sider av meg selv, med både kraft og sårbarhet. Jeg berøres mer igjen. Jeg gråter mer igjen. Jeg ler mer igjen. Ikke at jeg var lukket før. Ikke at jeg har sluttet tenke så mye nå. Men det er en forandring. En etterlengtet påminnelse som når inn i følelseslivet, inn i innvollene. Påminnelse om noe naturlig, noe som alt annet bare er distraksjoner fra.
Hvordan tar jeg påminelsen med meg videre?

Livet er dritspennende.

Fremover

Jeg skaper meg somre med latter og musikk. Hvorfor jobber dere så mye? Trenger dere jobbe vekk sumarnatta?

På reise med fargerike kunstnersjeler og samiske impulser, kan jeg danse plutselig. Jeg vet det er sånn.. at rammene for hva en gjør og ikke gjør forandrer seg når en slynger seg ut i vakuum med 10-15 leende mennesker. Kapsler seg inn i en kloss i bevegelse på en vei, tar med instrumenter inn i klossen, bygger opp en følelse av å vite noe ingen andre utenfor klossen vet. At vi alle har rett til å være, både i oss selv og sammen. Det har også spørsmålene ved ting som alle tok for gitt. Og vi kan bære vår inspirasjon og livsbejaelse uten flauhet, heller med verdighet. Ja, slik har jeg opplevd det. Og slik tror jeg det kan bli på reisen som er forestående.

Samtidig er jeg ikke den jeg var sist jeg danset på rasteplasser innimellom lyng med en hjemløs svenske. Det er noe som holder tak i meg nå, jeg tror jeg er redd for å gi meg hen til livet slik jeg har gjort i tider før.. redd for å gi slipp. På hva? Kontroll?
Jeg vet jeg aldri kjenner meg så trygg på meg selv og livet mitt, som når jeg gir slipp på kontroll. Altså.. kontroll i betydningen noe som holder tak i frykt for å miste seg selv. Frykter jeg å miste meg selv? Eller handler det bare om en slags vane?

Sist jeg var på jam-kveld der jeg pleier vanke, var det en fyr fra Peru som ikke trodde jeg var norsk. Jeg tenkte litt på det etterpå, at det er mange som tror jeg ikke er norsk, av folk som har reist, eller folk fra ulike land. Og hva de alle sier, når jeg spør hvorfor de ikke trodde jeg er herfra, er noe med åpenhet. Mindre frykt, mindre kulde, mindre bekymring. Og jeg veit jeg skiller meg ut fra mange nordmenn. Og jeg veit jeg liker å tro det, i den grad at jeg kanskje ikke innrømmer for meg selv hvordan jeg begrenser meg på norsk vis, er mistenksom på norsk vis, lurer på hvordan andre ser meg og holder kontrollen på norsk vis. Innimellom all dansen og latteren.

En kveld i botanisk hage. "Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve du, av alle, fremvise sånn sosial angst" utbrøt en kamerat lattermildt forbløffet til meg. Jeg hadde invitert venner til iste og frukt, og på utkikk etter om noen var kommet, mens jeg klemmer på en annen venninne jeg møter tilfeldig, får jeg øye på 5-6 personer fra klassen min.
En indre twist melder seg umiddelbart, mellom den nysgjerrigheten og ønsket om kontakt som har vokst det siste året i forhold til folk i klassen, og mangelen på kontroll med den sosiale situasjonen. De sosiale verdenene jeg stadig må sjonglere.
Tenkte et øyeblikk på å utfordre både meg selv og alle rundt meg med å sette meg ned med de i klassen, og dandere min lille piknik som et påheng til de. Men idet jeg hadde satt meg ned og begynt utveksle litt pjatt, kommer første inviterte av mine venner gående, og jeg kjenner angsten. Forespeiler en situasjon hvor jeg verken klarer være tilstede ovenfor de i klassen, eller kameraten og evt andre som kommer, fordi jeg vil kjenne ansvar for de to verdenenes møte med hverandre, både utenfor mellom folk, og inni meg.

Ser for meg noen av mine mest orginale inviterte venner dukke opp. Anstrengthet. Hvem skal hilse på hverandre og ikke? Vil de i klassen føle seg ukomfortabel rundt noen fra helt andre kretser, vil det oppleves som et slags overtramp eller en grenseoverskridelse at jeg slenger mitt selskap på de? Vil jeg føle meg flau ovenfor de i klassen, på vegne av venner som oppfører seg og tenker annerledes. Vil jeg føle meg flau ovenfor mine andre venner, på vegne av ignorant hodning eller lignende de kunne møtt hos folka i klassen? Og ikke minst, ville jeg selv i situasjonen bære og avsløre all den flauheten i min egen oppførsel og usikkerhet?

Alle disse problemstillingene sprang gjennom tankene i løpet av et øyeblikk, dog kanskje mer diffust enn slik setningene ovenfor uttrykker. Og det var etter å ha geleidet oss bort til en annen del av parken med et litt unnskyldende hade til de i klassen, at kameraten kom med sin forbløffede kommentar. Jeg skjulte ikke mitt ubehag for ham.
Det var likevel noe veldig betryggende med å raskt falle på plass igjen etter det lille rushet av sosial angst. Merke kontrasten tilstanden har til det meste av sosiale opplevelser jeg har i livet mitt. Merke hvor overraska kameraten min var, jeg var den siste han trodde kunne ha sosial angst, tenk at jeg har forandra meg så mye? Kjenne gleden ved å se de i klassen ha det fint, komme bort og hilse på de igjen ved en senere anledning. Og å ha gått et trinn videre i sjongleringsskolen livet mitt har blitt.

Noen ganger får jeg lyst til å blande verdener på pur faen. Får lyst til å invitere noen fra klassen med på ting i mitt liv (har allerede gjort det med noen personer jeg merker mer åpenhet fra), får lyst til at tilfeldigheter vil utfordre meg oftere, slik som i botaniske, så jeg kan finne fotfestet på nytt og på nytt. Sjonglere med stødigere hånd. Stå for flere sider av meg selv uten trang til å forsvare verken for andre eller meg selv den ene eller andre siden av meg. Jeg har allerede hatt en slags sammenbindende effekt på folk.. ved ulike anledninger blandet ulike mennesker i gryter som etterhvert koker av gjenkjennelse på tvers av grupperinger og forestillinger. Dette skulle bare vært en utfordring for en fandenivoldsk side av meg.

Reisen uka fremover kan bli en aldri så liten slik gryte. Vi har det felles at vi tør drømme. At vi liker musikk. At vi tåler en heisatur med lite fasiliteter og liker tanken på å sove i lavvo med knitrende bål og lavmælt jam i bakgrunnen. Likevel et sammensurium rasket sammen av spontane innfall og ulike forbindelser. Mulighet for uenighet, mulighet for at noen syns andre er for svevende og idealistiske, eller noen for kritiske og satte. Mulighet for artistic differences. Samlet i en kloss. På hjul. Gjennom nordlandslandskapet.
Jeg er overmåtelig spent. Og jeg skal danse med fandenivoldskhet strømmende i blodet.

:)
;)
:D

Å tilhøre

Noen ganger finnes det ingen mellomting mellom å være totalt tilhørende i det å være del av en menneskehet... og å ikke føle tilhørighet noe sted. Det blir to erkjennelser som lever side om side og veksler på minuttet. Jeg entrer et rom, og der hører jeg plutselig til, fordi jeg i øyeblikket bærer det å være menneske med en viss verdighet, glede og ydmykhet. Så jeg kan være en tilhørende så mange steder, i øyeblikket. Selv når andre kjenner hverandre bedre, selv når jeg kommer og går alene.

Jeg kommer og går alene. Veldig ofte. Jeg sitter i hybelen min og smiler eller stirrer for meg selv, drikker te, skriver, danser. Så går jeg ut døren. Og der er det mennesker. Jeg går bortover veier eller torg, og så sier jeg hei eller nikker gjenkjennende til noen. Kanskje havner jeg et sted jeg føler for å være, med andre. Eller jeg går et bestemt sted som er forlokkende på humøret, gjerne der det er både musikk og mennesker. Og der klemmer jeg, der kjenner jeg musikken og smilene og stemningen jeg får av hver enkelts utstråling, og sammensmeltningen av disse. Jeg havner i metafysiske og personlige og latterkick-vekkende og absurde samtaler med individer. Noen ganger danser jeg. Så går jeg hjem alene.

Alle stedene jeg ikke hørte til. Følte jeg ikke hørte til i hjembyen, for familien min var ikke opptatt av det de andre var opptatt av. De var for eksentriske og søkende, i sterk kontrast til gjengse a4'iske sfærer og materialistisk søvnighet/desperasjon. Hørte ikke til på skolen, ungene kom fra samme søvnighets-samfunn, og de hadde ikke oppdaget døden, de var ikke opptatt av å se igjennom ting, de var fremmede, eller jeg var. Hørte ikke til i noen av de ulike reaksjons-boksene heller. Var ikke raddis, ikke pønker, ikke metaller, ikke gother.... Hørte ikke til i familien på morssiden, for jeg var eneste østlending, og jeg tok meg selv høytidelig da alle ville jeg skulle ha selvironi slik de hadde på egne og andres vegne. Og hos pappa var jeg på besøk.

Nå dyrker jeg mangfoldet. Og følgen er at det ikke finnes mellomting mellom en omfavnende tilhørighet i det å være menneske -det er alltid et felles møtepunkt- , og å aldri være hjemme i noe mer enn meg selv og min alenehet.
Å være den velfungerende studenten blant de som er/holder seg utenfor. Å være den som er/holder seg utenfor blant velfungerende studenter. Den svevende blant de praktisk jordnære. Den jordnære blant de svevende. Den som er på besøk, men aldri boende. Den som flakket videre, og så gikk hjem alene.

Men likevel alltid med et smil. Noen ganger det vemodige smilet over å aldri få delt sin verden mer enn stykkevis, sukket over å bære seg selv alene. Noen ganger hemmelighetsfullt lekende med tanken om å høre til i seg selv, og i det å være menneske; mangfoldig.

Jeg har lyst til å flyte med ord. Har vært så tung idag, det var så blodet rundt i kroppen min ble offer for ukjente tyngdekrefter, det motsatte av å gå på månen. Så jeg får lyst til å flyte med ordene, slik jeg har gjort før, slik jeg tidvis har trodd jeg er designet for. Et naturlig habitat.

Livet mitt har vært så mye gjenstand for ordene, jeg har levd gjennom de til tider, obsessive compulsive biografisk beskrivelse av så mange ansiktsuttrykk, interaksjoner, stemninger, absurditeter. Da jeg kuttet ut beskrivelsene var det å slynge seg ut i et vakuum... opplevelsene kjentes tidvis truende, tidvis irrelevante, når de stod der for seg selv, når jeg skulle bære de og anse de verdifulle uten å innlemme de i en paralell fortelling i ord. Fortellingen om et sprekkeferdig liv.

Det tunge blodet, det som trakk meg mot gjorda og gjorde gulvet så ekstra familiært idag, jeg tror det var et mettet blod. Jeg kjenner meg veldig mett. Det er tett med masse, ikke plass til mye tanker engang, ikke bevegelsefrihet. Jeg har opplevd lignende før. Det er tid for innramming.

Jeg stiller spørsmål ved alt, inkludert måten jeg bygger opp min selvforståelse på, historien om mitt liv og hvordan det har formet og former meg, altsammen. Det er kanskje bare fikse idéer, det at det finnes en tråd. Men jeg trives med tråder, og opplevelse av mening. Og derunder trives jeg med å se livet mitt i bilder og taktile metaforer, som noe jeg vil ha rom for, når det kjennes ut som det er en masse, som metter tilogmed blodomløpet, som gjør månevandring til en diamentralt motsatt forestilling.

Jeg får slik fornemmelse av metthet med jevne mellomrom. Livet mitt, alle bilder og stemninger og historier, forsøker liksom få plass på én gang, kuliminere inn i dette øyeblikket, i dette øyeblikket skal jeg være summen, men det er en for stor sum å bære, jeg har så mange minner at jeg ender med å ikke huske noe av det, det blir diffust og fortettet, jeg syns det er merkelig å være 25 og ikke 80, den gamle følelsen av absurditeten ved at det bare fortsetter og fortsetter. Hva som var spennende og orginalt for et par år siden har allerede rukket bli klisjéer. Det å oppdage noe som slår en som ekte og annerledes enn alt annet, har også en bismak av å høre på en gammel hakkete plate. Danske Trille med gitaren avslutningsvis på fest i Villaen... sprake, knirke, sprake... da var fest et totalt annet konsept med slør av mystisisme. Man kan få dårlig fordøyelse av mindre.

I slike tider, får jeg bildet av livet mitt som et kunstverk in the making, som ikke bare forandrer seg innenfor rammen, men begynner sprenge rammens grenser. Så jeg må skifte ut ramme fra tid til annen. Jeg vet aldri hva det innebærer, hva som egentlig skjer. Men det har en åpnende effekt... en ny bevegelsesfrihet. Et barnligere blikk, klisjéene blir plutselig færre fordi man får det blikket som får ting til å gløde av nyhetsverdi.

Eller kanskje alt bare er forestillinger... det at man har disse epokene, disse overgangene, kløfter å hoppe over, steg å ta, rammer å skifte ut, minner å omfavne... liksom idéer for å gjøre livet ens litt mer selvutviklings-pompøst. Kanskje det bare er dagene og timene det handler om, når de leves. Jeg lever jo, og elsker alle øyeblikkene jeg liksom snubler over min egen eksistens, ooops-here-I-am-effekten, fargene rundt meg klarner, alt blir så taktilt fornembart, lufta kjennes varsom ut, regn vil leke, sol vil omfavne... Å bli minnet på min egen naturlige fryktløshet, når jeg i hverdagen lever mer diltende etter gjengse illusorisk angst enn jeg er bevisst.

Kjenner meg faktisk mindre mett for øyeblikket.

Virkelighetsbilder

Jeg så en dokumentar igår. Som ramset opp så mye av mitt verdensbilde, så mye av hva jeg reagerer på.. og filmen prøvde. Jeg så at den prøvde. Jeg så at menneskene i den brant av lidenskap for vår art, og at de var modige, de turte prøve å se for seg noe helt annet.

Det var likevel en litt bisarr eller desorientert følelse jeg gikk videre med. Noe skurrer-følelsen.

Det er så mange ulike forklaringer på hvordan det har blitt som det har blitt. Den virkelige kilden til menneskehetens tilstand (især vesten). Hvor vi feilet, hvor vi mistet meningen, hvor vi mistet kontakten med oss selv og hverandre. En av mine favorittbøker trekker frem skriftspråket som en hovedkilde til adskillelse fra vår øyeblikksorienterte sanselige kontakt med jorda og menneskene, på en ganske genial måte. Min far trekker frem den mannsskapte verdenen vår. Mange trekker frem adskillelsen fra naturen. Filmen jeg så igår trekker frem pengesystemet.

Jeg husker når det først gikk opp for meg hvor stor bit av vår virkelighet er styrt av penger, hva penger har å si for.. vel.. alt. Jeg hadde vel tenkt på penger som en forstyrrelse før, en misledelse fra mening, en forførelse til tilstander hvor man aldri har nok.
Ikveld satt jeg med noen folk og improviserte musikk på en plen. Og jeg tenkte på en bestemt kvinne, og første gang jeg fikk kontakt med henne, på samme sted, en høst for snart 4 år siden. Jeg husker hvordan kommunikasjonen med henne skaket meg på den gode måten. Virkeligheten min ble skaket, og falt på plass. Skaket og falt på plass. Hun fortalte en historie til menneskene i byen, en slags fabel, litt som slike du forteller for barn. Det trengs nok barnlige ord og enkle fabelhistorier når en forsøker formidle et slikt budskap. For når vi legger til side tanken om penger som en selvfølgelig og uungåelig del av livene våre, er vi som barn. Naive. Storøyde. Lekne. Nysgjerrig utforskende. Spørsmålsstillende.
Det var så rart i begynnelsen, å tenke på penger som noe annet enn en selvfølgelighet. Å tenke på pengers betydning som noe vi har funnet på, som ikke var der, bare en fiks idé som utviklet seg. Å begynne se seg rundt, se hvor mye som handler om penger, hvor mye i oss og rundt oss som handler om penger. Vi begynte spille ut fabelen til venninnen min, med teatermusikal i parker og festivaler. Fabelen startet med vår natur. Og med bildet malt av vår natur, i direkte kontakt med alle kilder til energi og liv, malte vi bildet av utviklingen. Og plutselig var alt snudd på hodet, det vi tror er selvfølgelig ble så absurd, så absurd og irrelevant. Jeg så det i ansiktene på publikummene... fra forvirra overfladisk begeistring, til storøyde barneøyne i voksne ansikter, til skuldre som senket seg i en frigjørende lettelse over en påminnelse om noe de ikke visste de hadde glemt.... Den siste følelsen repeterte seg i meg, i nye og nye øyeblikk av forbindelse med andre med nye premisser. I nye og nye stadier av å gjenkjenne meg selv glimtvis i altmulig rundt meg. Det var ikke bare det med pengene.. det var min historie, mitt liv, alle trådene som begynte samle seg, meningen jeg skapte meg, kjærligheten jeg brukte, uavhengig av om den er sann eller ikke, i mine valg.

Og det er noe der. Som ikke handler om å avskrive penger. Eller menn. Eller avstand til natur. Eller skriften som løsrev oss fra øyeblikket. Kanskje det handler om alle disse tingene. Kanskje alle disse tingene er en konsekvens av noe større. Jeg vet ikke faktisk. Men jeg tror vi driter oss ut på å stadig sverge til én vinkling, én årsak til at ting gikk på trynet, én struktur som forklarer det hele. Enda mer når vi tror løsningen på det ene vil forandre alt.

Det er en eller annen grunn til at vi kom så på avveie, tenker jeg. Noe som lå bak. Kanskje vi trengte prøve ut dette samfunnet. Kanskje vi var redde for noe. Kanskje vi flyktet fra noe ved vår natur, kanskje det var noe i oss og mellom oss vi ikke klarte møte.
Så mye ved denne virkeligheten virker på meg som en pressende, irrelevant, masende og selvrettferdiggjørende distraksjon. Men fra hva? Hva rømmer vi fra?
Faktumet at vi skal dø, er et svar. Hva det innebærer å leve, som konsekvens av det første. Og så all forgjengelighet som gjenspeiler dette, overalt. Hvordan alt er i konstant forandring. Frykten for forandring. Angsten for angsten. Stillheten. Ingentinget.
Jeg vet ikke.

Men grunntanken som ofte dukker opp i meg er, at under laget av rømninger og distraksjoner vi dyrker, under laget av angst for å oppdage hva vi rømmer fra, og under angsten for den angsten... ligger en menneskehet som aldri var noe annet enn i ett med hverandre, og jorda de springer ut av. Og noen ganger, er det så jeg føler den menneskeheten, den naturlige tilstanden, er som en dimensjon som alltid ligger der, men som jeg stadig blir distrahert fra å kjenne. Med å forholde meg til hverdagen i denne virkeligheten. Med å tro på den til en viss grad, fordi den danner premissene for livet mitt på mange måter.

Men jeg vet, at selv med premissene av ting rundt meg lagt, er det opp til meg å skape min virkelighet. Det tror jeg vi alle gjør, mer eller mindre, men vi skjønner det ikke, når vi tror tilogmed at speilbilder av vår egen angst er objektiv virkelighet. Jeg prøver finne den bryteren, som må skrus på på nytt og på nytt, som handler om at så lenge virkeligheten er subjektiv, kan jeg gjøre valg som gjør den lettere å forholde seg til, og jeg kan velge tro på og skape mening på en måte som gleder meg. Jeg kan jo aldri vite hva som er sant, eller om det finnes noen sannhet. Eller på en annen side kan det tenkes alt er sant i kraft av at det er. Og de 6 milliardene ulike virkelighetene, er like sanne, i kraft av at hver av oss tror på de. Så hvorfor skulle ikke jeg?

(Jeg regner med å få et innfall om å skrive noe litt mindre metafysisk en annen gang)

Alibi

Fra en gammel blogg, skrevet i mai '07 tror jeg (småting redigert siden):

Det er en ironi ved det hele. Hvor fuckings bra det går med meg. Hvor 'vellykka' jeg virker.. på andre. På meg selv noen ganger.

Og det er denne stadige opplevelsen av å leve i en slik ironi, i et slags unntak fra alt jeg kunne vært - dog ikke mindre ekte, det skal være sikkert - som får meg til å dvele for mye ved de andre utgangspunktene jeg hadde en gang. Det ulmer noen ganger i meg en paradoksal kamp mellom skam og stolthet i forhold til disse unntakstilstandene jeg har ervervet meg.

Noen ganger føles det som jeg både forstår bedre, og identifiserer meg mer med apatiske tilværelser... de som er hensunket i implodert fortvilelse over alt som ikke føles riktig, over å alltid føle kontrasten mellom den indre og ytre virkelighet.

Jeg har begitt meg ut på et respektert utdanningsløp, etter år på skole med passe gode karakterer. Og jeg har deltidsjobb ved siden av, pliktoppfyllende og selvforsynt. Føler meg noen ganger som et jævla postkort over legitime svar på hva-gjør-du-spørsmålet. Kanskje derfor jeg noen ganger på trass svarer bare at jeg lever, nyter musikk og gode samtaler, søker meg mot noe ekte i hverdagen... så får de heller høre om utdanningen og det når det er relevant.

Jeg misliker ikke mitt studie. Er faktisk veldig fornøyd med at jeg er der, og ja, det gjenspeiler interesser og kvaliteter ved meg. Det er min vei. Men jeg liker ikke å inngå i spill som fremhever denne livsveien som et slags alibi for å være troverdig som samfunnsborger. Jeg er ikke troverdig som samfunnsborger, men som menneske.

Jeg føler noen ganger at det bare har vært tynne tråder som har holdt meg i dette løpet, som brakte meg hit. På et plan vet jeg dette ikke er helt sant... jeg tror ikke på tilfeldigheter, og jeg tror faktisk på min egen styrke gjennom alt som har vært. Men jeg husker så inderlig følelsen av at skoledagen ble holdt ut - såvidt. At jeg var tilstede - såvidt. At jeg kom inn på det forløpende studiet såvidt. At jeg kom inn på dette enda mer såvidt.

Andre som har opplevd samme grad av Total Fremmedhet og Uforståenhet til det skolesystemet vi tresket under i 12 år, og som har i tenårene blitt innhentet av denne... denne vanvittige avmakten ovenfor absurditeten i alt man liksom skal tilpasse seg...
...andre som tilhører denne siden av virkeligheten, ender ofte med å falle inn i andre mønstre, enn dette alibiet jeg tilegnet meg.

Det følsomme barnet, med sårene fra et skadet selvbilde og en skremmende tidlig oppdagelse av forgjengeligheten ved livet, og med angst for det uforutsigbare og det sosiale - melodrama i full blomstring -...
Hvordan i havnet hun her?

En kamerat ble slynget ut i apatien for en stund siden. Isolert i stagnasjon, isolert fra verden. Og jeg vet ikke helt hva som foregikk i ham, for han er flink til å sette opp et ironisk faensk smil på svar om hvordan det går. Akkurat passe ironisk til at de som ser litt utover sine egne grøfter skjønner ironien, men også at de ikke skal pirke borti noe for mye. Og når jeg gjennomskuer smilet, og viser på lekende forsiktige måter at jeg ser han har det vondt, møter ham meg med en slags kokett sjenert takknemlighet og nye faenske smil om hverandre. Og han ser ikke ut til å krype under sin egen hud, så hvordan skulle jeg det.

Og det er underlig.. hvordan jeg selv i dette løpet hvor jeg stadig viser meg å Fikse Det, føler plutselig det er tynne tråder som skiller meg fra slike tilstander som hans.

En rebell i hjertet. Føler meg noen ganger mer radikal enn de såkalt politisk radikale. For jeg vil stille spørsmål ved hvorfor vi har politikk, slik den er bygget opp. Jeg vil stille spørsmål ved dualitet. Ved ting vi tar for gitt. Premissene vi legger. Stille spørsmål ved meg selv, prøve se igjennom mine egne lag, men bevare et vennlig blikk så langt jeg klarer. Tilgi meg selv og andre kontinuerlig, for at vi er mennesker.

Jeg tror ikke på utenifra-og-inn leving. Innenfra-og-ut leving må på banen, jeg vet ikke hvordan, jeg bare kjenner tidvis en desperasjon stige i brystet over hvor legitimert det er å velge standarder framfor Følelsen Av Hva Som Er Riktig... Kanskje vi oppnår en gjensidighet mellom hverandre en gang, i rommet hvor standarder er irrelevante. Vi skapte en rømningsvei fra oss selv, som har blitt vårt fengsel. Nå sliter vi med å kjenne våre liv inni oss om vi forsøker... rømningene haler og drar i oss. Vi forventes å rømme.

Jeg bruker gjengse virkelighetsoppfattelse som en slags arbeidsmodell, et anker å kommunisere utifra, et anker hvorfra å se mulighet, gitt gjeldende forhold. Et anker hvorfra å skrive debatterende.
Men jeg tror ikke på strukturene vi danner hele vår tankegang og systemene våre på. Og jeg tror vi har klart å drive oss så latterlig langt vekk fra hva som egentlig ligger i oss av muligheter og mangfold, at vi ikke engang har språk til å uttrykke særlig av det som er sannere for oss.... Det er ikke noe jeg kjenner på hver dag. Men når jeg virkelig synker inn i det å leve, virkelig går inn i abstrakte landskap i tanker og fornemmelser, der ordene ikke kommer til, da griper latterligheten meg. Absurditeten ved alt vi tar for gitt.

Men jeg står i løpet. Og jeg kommer kanskje til å gå på line mellom rebellen i meg, og samfunnsløpet jevnt gjennom livet. Jeg håper og tror jeg er sterk nok til det. Og sterk nok til å ikke fortape meg i bare én side av virkeligheten, eller ett ensidig verdensbilde. Ikke miste meg selv i noe alibi. Ingen trenger alibi for å være her.