Jeg får lyst til å sette ord på noe i min virkelighet som egentlig ikke tilhører de vanlige ordene man bruker. Og det er rart, jeg skulle ønske jeg hadde andre språk eller skiftet ut ordforrådet mitt noen ganger, for noen ting tilhører ikke den verdenen ordene har knyttet seg til. Vel, noen ganger lurer jeg på om ingenting gjør det, om det som skiller ethvert øyeblikk fra et annet blir skamfert av vår bruk av ordene.
Det er noen mennesker, som ikke bare er forskjellige fra resten slik vi alle er (noen av oss mer uttrykt enn andre)... men som er forskjellige på en slik måte at normene menneskene har laget seg for å trenge igjennom våre forskjeller og følge en tråd som var lagt på forhånd, helt eller delvis ikke gjelder. Mange har vanskelig for å være nær disse individene, det innebærer tap av kontroll. Og den kontrollen vi har i en forutsetning, en regel og en standard satt… den kontrollen utfordres ved en slik nærhet som nekter annet enn å bringe oss til øyeblikket.
Når jeg prøver beskrive noen av disse individene for andre som jeg ser speiler den frykten jeg selv har for å miste kontroll, prøver jeg ivareta norm-verdenen ved å understreke noe av fremmedheten til disse individene. Jeg kan snakke om den gode galskap. Jeg kan snakke om de som lever utenfor samfunnet, at det også er et perspektiv verdt oppmerksomhet. Ordene.
Det er en kvinne jeg kjenner og var nær en tid, som var så mye yngre enn meg og så mye eldre på samme tid. Når jeg ser på henne med mine samfunnsbriller, er hun et av de stakkars menneskeskjebnene, et løvetannbarn som nok har fått sin form og sin barnlighet av alle årene som gikk tapt. Og da er den hun har utviklet seg til å bli noe som ikke skulle vært, for det skulle vært annerledes for oss alle, om vi levde de livene vi aldri hadde lært noe av. Hyperaktive spillopper, signal om ønsket oppmerksomhet, veslevoksen naiv måte å snakke om ting på.. med samfunnsbrillenes næring til denne måten å beskrive et menneske, en arroganse og forståelsesfull overbærenhet… gikk så mange glipp av en annen lærdom. Den som ligger i kvinnens hode på skakke, da hun så den tingen resten av rommet gikk glipp av i sine speil av sine frykter og forestillinger. Den som ligger i noen som møtte seg selv og sin historie med en selvopparbeidet refleksjon og sine egne ord og symboler for det resten av oss kanskje bruker en livstid på å lære oss å beskrive med vårt sett av voksne termer. Og var jeg nær henne, da gjaldt ingen mal for kommunikasjon, den skapte vi fra minutt til minutt.
Det var en vagabond som reiste med oss på to reiser. I lommen i bussen. Han bor oppi nord nå, han er blant folk som aksepterer ham. Og han er en av de, som du ikke engang kan kalle de, for de har lite felles utenom at de utfordrer så mye forutsigbar normalitet du ikke engang visste du var så bundet til.
Jeg vet ikke så mye om ham. Bare at han vokste opp i en liten by, at han aldri forsto normene, aldri fant sin plass, og dro. Nå er han en person du kjenner urkraft stråle ut fra lang vei, og du tenker med kontrolltanken at han er tilbakestående, fram til du ser en visdom i blikket, som aldri trengte en bok. Eller hører en uttalelse når han finner det relevant å komme med den, det var nemlig aldri relevant å bevise noe for andre. Når han klemmer deg med total uforbe-holdenhet og hele brystkassen din revner av hjertets voksesmerter tenker du med kontroll-tanken at en slik effekt av en klem finnes ikke, og at noe sikkert ikke stemmer siden denne lurvete, grovhudede mannen bringer slikt frem i deg. Og hva er baktanken hans, med å holde deg så totalt uforbeholdent tilstede i hans krafttak, er det en seksuell baktanke, en barnslig manglende grunnleggende viten om hva som sømmer seg, noe han vil ha av deg?
Men det er innen av delene. På et tidspunkt oppdager du at hans norm er uforbeholden kjærlighet til alle som ikke avviser ham. Og at når han får plass til all den kjærligheten som ikke sømmet seg steder han har vært før, da lyser han slik en messias i en forgyldt bibel kunne lyse, gjennom det ville blikket og de bråe flamboyante kastene med hodet, de uvante faktene og den lurvete bekledningen. Og tør du famle og finne en frekvens i øyeblikket, der kontroll-tanken viker for følelser som vet noe om det å leve, da danser dere i en kommunikasjon av koppspråk og kanskje noen ord, der ingen normer som ikke går rett til rot av hva som er medmenneskelighet, har plass.
Jeg kjenner igjen følelsen av at hjertet sprekker opp av voksesmerter, når jeg klemmer en av mine nye venner i Bergen. En av de jeg kan beskrive med lattermildhet over vill og tilsynelatende fantasipreget verdensanskuelse, over anekdoter om hans særeste påfunn og androgyne bekledninger eller kunnskap om underlige elementer fra livshistorien hans. Og en av de jeg kan entre et rom med som ikke lignet andre rom. Der vi fant vårt eget språk i lek og dans og latter, umiddelbart i møte, uten noen tanke om hva den andre tror om oss, uten begrensninger annet enn de respekten for hverandre legger. Etter slike møter faller lattermildheten over på resten av menneskene, og følelsen av at vi har misforstått noe.
De finnes overalt, de som lever utenfor boksene, om så en del av de vet og bruker spillet i noen av boksene likevel. De som tvinger deg til å gjenskape virkeligheten om du virkelig møter de, for du kan ikke bruke oppskriftene dine eller tegne slike relasjoner med sjablonger. Og når du er der, i den virkeligheten, da kjenner du også igjen silhuetten som alltid lå der, i alle relasjoner, men i dette øyeblikkets virkelighet nedstrippet til en renere kontur: Mellommenneskeligheten. Og utenfor det rommet som ikke kan beskrives, det mellom deg og den andre, der dere famlet frem en felles frekvens, der har du det parallelle blikket utenfra, det som humrer litt over absurditet eller hvor annerledes noen eller noe kan være fra alt annet i livet. Det som sammenligner, der det aldri egentlig var nødvendig eller gagnet noen å sammenligne. For i øyeblikket du møtte den andre, var all sammenligning irrelevant.
fredag 13. november 2009
lørdag 7. november 2009
Sensualiteten
Jeg undrer meg ofte over hvor sensualiteten er. Når jeg ser meg rundt her i Norge, virker det noen ganger som hele tilværelsens landskap mellom hverdagslig tilstedeværelse og direkte kåtskap er brutt av, ignorert. Lidenskap er noe forbeholdt ordforrådet i husmorporno solgt på narvesen, og det sanselige og stemningsfulle er adspredelse fra hverdagen heller enn noe vi tar med oss i den. I tabloidoverskriftene og bak dørene får vi ikke nok sex. Det er så all den sensualiteten vi ikke lever skal komprimeres, trøkkes sammen i en masse av eksplisitte ord og handling.
Jeg kjenner meg så ofte nærmest aseksuell. Så lite som jeg tenker på sex, så lite som jeg er opptatt av det. Samtidig er sensualiteten så stor del av meg. Å kjenne en finurlighet, det lure smilet som danser under overflaten i sine egne ansiktsmuskler. Å ønske leke i kommunikasjon, tiltrekning eller ikke, bare for å føle seg utforskende og på frekvens med noen. Intensitet av nesten alt slag. Å kjenne musikken krible seg gjennom nervesystemet like ildfullt som oppbyggingen til en god orgasme. Å slippe noe kontroll og tørre famle.
Jeg kjenner meg som en uskydig jentunge noen ganger, når jeg henger med venner som evner å harselere vidt med sin egen og hverandres seksualitet, som folkene jeg var på by'n med ikveld. Det er den ene opplevelsen. Den andre opplevelsen er en diamentralt motsatt en, av å være voksnere i det sensuelle. Følsom for det subtile og gåtefulle som foregår mellom mennesker rundt et bord, mellom flørtende individer, kjemien i berøringer som gir seg ut for å være bare vennskapelige, da ingen kunne sett gnistene på grensen...
...og da jeg kom til å kysse en venninne ikveld (for andre gang), var det ikke et slikt hopp fra ene siden av landskapet til et annet, det var bare en litt mer eksplisitt kåtskap mellom oss, der kvelden for meg allerede hadde vært en vandring i et sensuelt landskap i så mye jeg sanset rundt meg.
En av de siste gangene jeg hadde sex med en mann, var også halve verdien det sensuelle spillet mellom oss, og mellom stemningene i stedet og tiden vi befant oss i, før kåtskapen tok over. Det at noe var subtilt. Dager og stunder med signaler, dans i samtale og kroppspråk som handlet om lyst, men kanskje før noen av oss visste at det var lyst.
Sensualiteten har sin egen verdi. Den trenger ikke ha noe med sex å gjøre. Å være sansende med hele seg, også var for de sanseinntrykkene som ikke kan forklares, det de kaller kjemi.. å dvele i og ta inn en stemning. Og å tilnærme seg livet med fandenivoldskhet.
Onsdag havnet jeg og to venner spontant på kinesisk restaurant av god kvalitet. Vi hadde jaktet en stund på noe å spise etter å ha allerede bygget opp sult. Det var kaldt, og hodene våre gikk på tomgang av lavt blodsukker. Vi satte oss ned og fikk varme i oss, og trengte ikke vente så lenge på maten. En av oss spanderte vin i anledning nyervervede penger. Et kollektivt endelig, etter kulde og sult. En god og litt personlig samtale i omløp.
Vinen gjør ikke brisen, bare sødmefull, som om den myker opp der kulden har holdt fast. Maten har den gode tyngden, og alle tre blir klar over hvor god tilstanden og stunden er samtidig, vi ser på hverandre og beskriver følelsen. Vi har stillhet mellom samtaleinnhold, og det er uskreven samtykke om at stillheten gjør oss godt.
Vi vil bare bli, har mer plass i magene og hodene, to desserter på deling, ene frityrstekt banan og is, andre is med eggelikør. Vi har rukket begynne glede oss før herlighetene kommer på bordet. Og det er ingen unnskyldende holdning ovenfor oss selv eller hverandre over å unne oss gode ting, det er bare pur glede over anledningen, en uforbeholden hengivenhet til denne stunden på restaurant som ingen av oss hadde planlagt. Ved de første smakebitene på den ene og den andre desserten begynner vi å le med is smeltende i munnen, og så le litt mer av at vi sitter og ler av glede over en dessert. Vinen har banet klar en vei for sanselighet, og opplevelsen av is og eggelikør og frityrstekt banan får spre seg ut i hele kroppen, og ut i gledeskjemien som løper i skytteltrafikk mellom oss tre ved bordet. Sakte, sakte.. en bit av gangen. Smil, total avslappethet. Vi sitter akkurat så lenge vi vil. Og så går vi akkurat dit vi ønsker gå etterpå. Og skaper oss en samtale som blir stadig åpnere og mer rett frem om ting vi vanligvis ikke er så rett frem om. Hvordan det føles å være den vi er.. hvor mye av tankene våre som siles ut eller slippes ut til verden utenfor oss selv, hva vi er redd for ved oss selv, sex og forhold. Kveld i felles sanselighet og bevissthet rundt hverandre og våre opplevelser. Det er sensualitet.
I tråd med at jeg begynner leve mer igjen, kanskje kmmet over en kneik eller noe, våkner også sensualiteten til live. Jeg får lyst til å leke med mine egne sanseinntrykk.. dvele ved de, ta de inn, farge de med stemninger, la de danne utgangspunkt for noe spennende i samspill med omverdenen. Landskapet, fra å gå inn på restaurant for mat og varme, til å la seg tenne av et litt tilfeldig, men lidenskapelig kyss, utfolder seg i større bredde, snakker liksom til et større register inni meg. Og gir tidvis en følelse av å snappe opp mulighetene i luften, de som kanskje alltid er der....
Jeg kjenner meg så ofte nærmest aseksuell. Så lite som jeg tenker på sex, så lite som jeg er opptatt av det. Samtidig er sensualiteten så stor del av meg. Å kjenne en finurlighet, det lure smilet som danser under overflaten i sine egne ansiktsmuskler. Å ønske leke i kommunikasjon, tiltrekning eller ikke, bare for å føle seg utforskende og på frekvens med noen. Intensitet av nesten alt slag. Å kjenne musikken krible seg gjennom nervesystemet like ildfullt som oppbyggingen til en god orgasme. Å slippe noe kontroll og tørre famle.
Jeg kjenner meg som en uskydig jentunge noen ganger, når jeg henger med venner som evner å harselere vidt med sin egen og hverandres seksualitet, som folkene jeg var på by'n med ikveld. Det er den ene opplevelsen. Den andre opplevelsen er en diamentralt motsatt en, av å være voksnere i det sensuelle. Følsom for det subtile og gåtefulle som foregår mellom mennesker rundt et bord, mellom flørtende individer, kjemien i berøringer som gir seg ut for å være bare vennskapelige, da ingen kunne sett gnistene på grensen...
...og da jeg kom til å kysse en venninne ikveld (for andre gang), var det ikke et slikt hopp fra ene siden av landskapet til et annet, det var bare en litt mer eksplisitt kåtskap mellom oss, der kvelden for meg allerede hadde vært en vandring i et sensuelt landskap i så mye jeg sanset rundt meg.
En av de siste gangene jeg hadde sex med en mann, var også halve verdien det sensuelle spillet mellom oss, og mellom stemningene i stedet og tiden vi befant oss i, før kåtskapen tok over. Det at noe var subtilt. Dager og stunder med signaler, dans i samtale og kroppspråk som handlet om lyst, men kanskje før noen av oss visste at det var lyst.
Sensualiteten har sin egen verdi. Den trenger ikke ha noe med sex å gjøre. Å være sansende med hele seg, også var for de sanseinntrykkene som ikke kan forklares, det de kaller kjemi.. å dvele i og ta inn en stemning. Og å tilnærme seg livet med fandenivoldskhet.
Onsdag havnet jeg og to venner spontant på kinesisk restaurant av god kvalitet. Vi hadde jaktet en stund på noe å spise etter å ha allerede bygget opp sult. Det var kaldt, og hodene våre gikk på tomgang av lavt blodsukker. Vi satte oss ned og fikk varme i oss, og trengte ikke vente så lenge på maten. En av oss spanderte vin i anledning nyervervede penger. Et kollektivt endelig, etter kulde og sult. En god og litt personlig samtale i omløp.
Vinen gjør ikke brisen, bare sødmefull, som om den myker opp der kulden har holdt fast. Maten har den gode tyngden, og alle tre blir klar over hvor god tilstanden og stunden er samtidig, vi ser på hverandre og beskriver følelsen. Vi har stillhet mellom samtaleinnhold, og det er uskreven samtykke om at stillheten gjør oss godt.
Vi vil bare bli, har mer plass i magene og hodene, to desserter på deling, ene frityrstekt banan og is, andre is med eggelikør. Vi har rukket begynne glede oss før herlighetene kommer på bordet. Og det er ingen unnskyldende holdning ovenfor oss selv eller hverandre over å unne oss gode ting, det er bare pur glede over anledningen, en uforbeholden hengivenhet til denne stunden på restaurant som ingen av oss hadde planlagt. Ved de første smakebitene på den ene og den andre desserten begynner vi å le med is smeltende i munnen, og så le litt mer av at vi sitter og ler av glede over en dessert. Vinen har banet klar en vei for sanselighet, og opplevelsen av is og eggelikør og frityrstekt banan får spre seg ut i hele kroppen, og ut i gledeskjemien som løper i skytteltrafikk mellom oss tre ved bordet. Sakte, sakte.. en bit av gangen. Smil, total avslappethet. Vi sitter akkurat så lenge vi vil. Og så går vi akkurat dit vi ønsker gå etterpå. Og skaper oss en samtale som blir stadig åpnere og mer rett frem om ting vi vanligvis ikke er så rett frem om. Hvordan det føles å være den vi er.. hvor mye av tankene våre som siles ut eller slippes ut til verden utenfor oss selv, hva vi er redd for ved oss selv, sex og forhold. Kveld i felles sanselighet og bevissthet rundt hverandre og våre opplevelser. Det er sensualitet.
I tråd med at jeg begynner leve mer igjen, kanskje kmmet over en kneik eller noe, våkner også sensualiteten til live. Jeg får lyst til å leke med mine egne sanseinntrykk.. dvele ved de, ta de inn, farge de med stemninger, la de danne utgangspunkt for noe spennende i samspill med omverdenen. Landskapet, fra å gå inn på restaurant for mat og varme, til å la seg tenne av et litt tilfeldig, men lidenskapelig kyss, utfolder seg i større bredde, snakker liksom til et større register inni meg. Og gir tidvis en følelse av å snappe opp mulighetene i luften, de som kanskje alltid er der....
tirsdag 3. november 2009
Miniatyr
Jeg husker jeg hadde et mentalt bilde da jeg var barn, av hjertet mitt fylt med mennesker. Inni meg, i organet i brystet mitt, var det fullt av miniatyrutgaver av menneskene hjertet mitt husket. De som hadde stor betydning, var litt større, de minste var de som jeg knapt hadde møtt, men som likevel hadde gjenklang der inne.
Og barnets forklaring har en mening som overgår de voksnes ofte. Når jeg ikke kan beskrive hvor godt det er å være bevisst de vakre menneskene jeg kjenner, kunne barnets enkle logikk opplyst meg: Når det rører seg i brystet idet jeg tenker på noen jeg er glad i, står miniatyren av personen der inne og roper om sin eksistens så det sprer en varme innenfra, for blodet pumper ropet ut i årene. Og jeg lytter.
Jeg lytter også til all musikken som hører mitt hjerte til. I kveld har jeg satt hele spillelista mi på random mix. For hver låt en ny god følelse, enten det er å oppdage noe jeg har hørt for lite på, gjenoppdage noe jeg ikke har hørt på lenge med nostalgisk sødmefullt eller vemodig smil innvendig, synke inn i musikalske landskaper som snakker til meg med et annet språk enn alt annet, eller nesten lette av stolen i småekstatisk påminnelse om enkelte artister og låters eksistens.
Hva det vil si å leve.
For meg kan ikke livet handle mest om en forestilt fremtid. Livet er veien, ikke målet. Noen ganger kjennes det som jeg er skrudd sammen på en annen måte enn folk rundt meg. Mange finner sin styrke i å kunne legge seg selv til side for forpliktelser eller mål som skal nåes. Og der har jeg min største svakhet. Om ikke jeg kan svare ja på at jeg kjenner meg levende og noenlunde tilstede i hverdagen min, sprer nei’et seg som en sykdom inni meg.
Det har vært tider, flere tider, hvor et oppriktig spørsmål om jeg lever livet jeg ønsker leve hadde vekket Angst i meg, og fått meg til å ville sno meg vekk med snirklete bevegelser. Levendeheten min har i de tidene hatt et lokk over seg, hvor glimt av å Leve kjentes som å gispe etter luft i en ellers oksygendeprivert tilstand.
Og nå lurer jeg på om disse tidene, og lettelsen ved å våkne til live etter de, har satt seg som en dyp lærdom jeg ikke engang er bevisst. Når oksygentilførselen kjennes knapp igjen skjer en reaksjon, en tilspisning av eksistensen, bevisstheten zoomer ut til å omfatte hele livet, inn igjen på tiden jeg er i, så ut igjen. Det er så jeg har avgitt et løfte til meg selv om aldri å gå virkelig inn i en dvale, der følelsen av å Leve legges til side for en idé, være seg idéen om hva andre forventer, idéen om å redde et annet menneske fra døden eller idéen om å bli psykolog. Og når noe i meg merker løftet begynner brytes, kjennes det som jeg svikter meg selv. Ja, jeg kjenner nærmest en skam, ikke ovenfor andre, men ovenfor den delen av meg som har mest tro på meg selv. Det vil alltid være idéer, ting å oppta seg med, og hele tiden lever jeg.
Jeg har vært mer en svamp for menneskemøtene i det siste igjen. Jeg og Linn satt i flere timer på Folk og Røvere en kveld. Vi spiste popcorn og hadde en av de samtalene, de som strekker tindrende tråder mellom innholdet bak formen av ting. Formen av hennes liv, formen av mitt. Vi lo av oss selv og hverandre med både fandenivoldskhet og ømhet, både av vår menneskelige sårbarhet og vår vegring mot å erkjenne den. Vi ble en stund etter siste drikken fordi de spilte Stereo Total og Tom Waits, og ble begge samtidig klar til å gå så fort musikken skiftet til noe kjedeligere.
Og de jeg ikke kjenner så godt, har igjen begynt å bli mer… oppdagbare. Fordi jeg for tiden har blikket for noe nytt, for mer av det som ikke bare bekrefter eksisterende inntrykk. Jeg var på middag hos en venninne i dag, og vi delte for første gang hovedtrekk ved livshistoriene våre. Når jeg tenker teoretisk om det å dele livserfaringer i en samtale, syntes det som en gammel vane, en hakkete plate satt på repeat. Men slike samtaler er i realiteten ofte ikke bare en ny plate, det er musikk som spilles inn i øyeblikket. Vi deltar i hverandres skapelse av vår virkelighet. For i rommet mellom meg og den unike andre, spinner vi historiene med en tråd som ikke er helt lik den vi brukte sist vi spant.
Jeg har også hatt flere besøk hos meg i det siste, planlagte og spontane. Jeg liker tegnene i rommet mitt på besøkene som har vært, jeg lar tekopper eller ølflasker bli stående en dag eller to… det er en sånn rar sentimentalitet jeg har, tingene er stilleben utstilt i rommet mitt, som får miniatyrene i hjertet til å pludre med mildhet.
Og barnets forklaring har en mening som overgår de voksnes ofte. Når jeg ikke kan beskrive hvor godt det er å være bevisst de vakre menneskene jeg kjenner, kunne barnets enkle logikk opplyst meg: Når det rører seg i brystet idet jeg tenker på noen jeg er glad i, står miniatyren av personen der inne og roper om sin eksistens så det sprer en varme innenfra, for blodet pumper ropet ut i årene. Og jeg lytter.
Jeg lytter også til all musikken som hører mitt hjerte til. I kveld har jeg satt hele spillelista mi på random mix. For hver låt en ny god følelse, enten det er å oppdage noe jeg har hørt for lite på, gjenoppdage noe jeg ikke har hørt på lenge med nostalgisk sødmefullt eller vemodig smil innvendig, synke inn i musikalske landskaper som snakker til meg med et annet språk enn alt annet, eller nesten lette av stolen i småekstatisk påminnelse om enkelte artister og låters eksistens.
Hva det vil si å leve.
For meg kan ikke livet handle mest om en forestilt fremtid. Livet er veien, ikke målet. Noen ganger kjennes det som jeg er skrudd sammen på en annen måte enn folk rundt meg. Mange finner sin styrke i å kunne legge seg selv til side for forpliktelser eller mål som skal nåes. Og der har jeg min største svakhet. Om ikke jeg kan svare ja på at jeg kjenner meg levende og noenlunde tilstede i hverdagen min, sprer nei’et seg som en sykdom inni meg.
Det har vært tider, flere tider, hvor et oppriktig spørsmål om jeg lever livet jeg ønsker leve hadde vekket Angst i meg, og fått meg til å ville sno meg vekk med snirklete bevegelser. Levendeheten min har i de tidene hatt et lokk over seg, hvor glimt av å Leve kjentes som å gispe etter luft i en ellers oksygendeprivert tilstand.
Og nå lurer jeg på om disse tidene, og lettelsen ved å våkne til live etter de, har satt seg som en dyp lærdom jeg ikke engang er bevisst. Når oksygentilførselen kjennes knapp igjen skjer en reaksjon, en tilspisning av eksistensen, bevisstheten zoomer ut til å omfatte hele livet, inn igjen på tiden jeg er i, så ut igjen. Det er så jeg har avgitt et løfte til meg selv om aldri å gå virkelig inn i en dvale, der følelsen av å Leve legges til side for en idé, være seg idéen om hva andre forventer, idéen om å redde et annet menneske fra døden eller idéen om å bli psykolog. Og når noe i meg merker løftet begynner brytes, kjennes det som jeg svikter meg selv. Ja, jeg kjenner nærmest en skam, ikke ovenfor andre, men ovenfor den delen av meg som har mest tro på meg selv. Det vil alltid være idéer, ting å oppta seg med, og hele tiden lever jeg.
Jeg har vært mer en svamp for menneskemøtene i det siste igjen. Jeg og Linn satt i flere timer på Folk og Røvere en kveld. Vi spiste popcorn og hadde en av de samtalene, de som strekker tindrende tråder mellom innholdet bak formen av ting. Formen av hennes liv, formen av mitt. Vi lo av oss selv og hverandre med både fandenivoldskhet og ømhet, både av vår menneskelige sårbarhet og vår vegring mot å erkjenne den. Vi ble en stund etter siste drikken fordi de spilte Stereo Total og Tom Waits, og ble begge samtidig klar til å gå så fort musikken skiftet til noe kjedeligere.
Og de jeg ikke kjenner så godt, har igjen begynt å bli mer… oppdagbare. Fordi jeg for tiden har blikket for noe nytt, for mer av det som ikke bare bekrefter eksisterende inntrykk. Jeg var på middag hos en venninne i dag, og vi delte for første gang hovedtrekk ved livshistoriene våre. Når jeg tenker teoretisk om det å dele livserfaringer i en samtale, syntes det som en gammel vane, en hakkete plate satt på repeat. Men slike samtaler er i realiteten ofte ikke bare en ny plate, det er musikk som spilles inn i øyeblikket. Vi deltar i hverandres skapelse av vår virkelighet. For i rommet mellom meg og den unike andre, spinner vi historiene med en tråd som ikke er helt lik den vi brukte sist vi spant.
Jeg har også hatt flere besøk hos meg i det siste, planlagte og spontane. Jeg liker tegnene i rommet mitt på besøkene som har vært, jeg lar tekopper eller ølflasker bli stående en dag eller to… det er en sånn rar sentimentalitet jeg har, tingene er stilleben utstilt i rommet mitt, som får miniatyrene i hjertet til å pludre med mildhet.
fredag 30. oktober 2009
What you are
(Soundtrack: ”Stormy High” og “Queens will play” – Black Mountain)
Alle tilstandene.
Disse siste to-tre månedene i livet mitt har vært… noe livet mitt fra før av ikke har dannet seg kategorier for å beskrive. Jeg har prøvd å bruke begrepene mine om det. Å ikke være à jour med seg selv, i et sjelelig jetlag hvor livet har reist langt foran resten av en. Å, så nyttig metafor ved flere tilfeller av raske sprang tidligere i livet, men den treffer bare delvis nå. Å ikke være i kontakt med seg selv, ha koblingen mellom sinn og kropp inntakt, har jeg også opplevd før, og mye sterkere. Men jeg danser som om kroppen aldri hadde glemt sin egen eksistens, og aldri mistet båndet sitt til musikken.
Samtidig har jeg hatt en følelse av villfarelse flere stunder de siste månedene, som jeg ikke har opplevd på mange år. Surrealisme, ikke av det slaget jeg nyter å lulle meg selv inn i for å skake virkelighetsbildet og svømme i en verden hvor vi ikke vet hvem som drømmer eller er drømt, men av det slaget som griper meg innenfra når jeg minst venter det. Det minner meg om tilstander den gangen jeg var i kjærlighetsforholdet der jeg begravde sjelen min til fordel for frykten for å miste den andre, begravde den dypere for hver gang blod og død flimret for øya mine. Men å være 18 år og stirre døden i øya på daglig basis... surrealisme som innhenter en og forvrenger verden var et naturlig rop fra den forvirra gjemte sjelen da.
Nå har verken sjel eller kropp vært begravd eller glemt. Døden har ikke stirret meg i øya, jeg føler meg forsonet med den for nå, og jeg er 25 år med mange års trening i den autonomien jeg knapt hadde oppdaget den gang.
Likevel den surrealismen, som kommer innenfra, som springer ut fra en angst som ikke har knyttet seg til noe, bare naget under overflaten. Når ting opplevd få timer tilbake er som et fjernt minne, fordi jeg har gjemt meg og gjort livet der ute til noe uvirkelig og forvridd, noe som ikke angår meg. Når en bissarhet har plantet seg i magen når jeg har tenkt over hverdagen jeg faktisk lever, som om det ikke var mitt liv, men noen som lot som de var meg i mitt sted.
Når jeg ikke klarer noe annet enn å stille spørsmål, og flere spørsmål, uten å kunne argumentere eller konkludere eller begrunne ovenfor meg selv hvorfor jeg spør. Det er bare den følelsen av at noe skurrer. Og når jeg har få holdepunkter, lytter jeg til hva som kjennes naturlig. Altfor lite i livet den siste tiden har kjentes naturlig. Jeg har også stilt spørsmål ved om det skyldes bare det nye i livet.
(Soundtrack: ”Little boxes” – The Deceberists)
Det er så mye som kjennes unaturlig. Har det kanskje alltid gjort det? Samfunnet i Norge, normer og fikse idéer om noe man skulle ha eller være.. jeg var barn da det begynte skurre i møte med alt dette som ikke kjentes relevant. Den evinnelige fremmedfølelsen. Samtidig har jeg lært på et vis å trenge igjennom. Å bære noe naturlig inni meg… ta det med meg inn i menneske-møtene, å ha musikken som del av hverdagen, å søke farger, menneskelighet og estetikk med blikket. Jeg har aktivt oppsøkt ting som gir gjenklang i meg.. jeg har improvisert musikk med andre, jeg har funnet frekvenser i samtaler som handler om hva det vil si å leve, jeg har gått ut døra og vært i den gode flyt, jeg har lest ting som får det til å krible av kunnskapsutvidende resonans…. Min autonomi har ikke bare handlet om å bli selvstendig og ta egne valg, men å ha meg selv med inn i alt jeg foretar meg, å alltid validere omgivelser gjennom å kjenne etter resonansen i mitt eget følelsesliv. En aktiv preventiv mot sosialpsykologisk suggesjon, med en forbanna ensomhet som bivirkning. Enda mer når kropp og følelse sier noe skurrer, og jeg ikke har ordene.
En annen metafor dukket opp som beskrivelse av denne tiden. Dukken med tråder i armer og bein, og dukkemesteren stående over, er en velbrukt metafor, men likevel ikke gått ut på dato. Jeg føler den beskriver en følelse mer enn forhold jeg kan peke på konkret. Følelsen av å være den dukken… uten helt å vite hvem the puppetmaster er, om det er mitt fakultet, et større system eller kanskje bare trådene til menneskenes frykt og mindreverdfølelser, og hvordan det påvirker livet mitt og gjør at jeg ikke beveger armer og bein av egen kraft og intensjon.
(Soundtrack: ”What you are” og "Dark Autumn Hour" – Frontier Ruckus)
Ja, det er noe der. I ordet intensjon. Jeg føler intensjonen denne tiden ble så vag. Intensjonen var kjærlighet. ER kjærlighet. Mamma ba meg se på hele sammensuriumet av metoder og ord og idéer og forskrifter med blikk for at det opprinnelig bygger på kjærlighet, selv om ingen vil bruke det ordet. ”Tenk på alt de har bygget opp for og rundt pasienten. Et voldsomt apparat, for å hjelpe mennesket”. Jeg hørte ordene og smilte, det er jo en så fin tanke, men bitterheten skjøt raskt inn, over at noe som bunner i kjærlighet kjennes ut i praksis som noe som svekker min kjærlighet til meg selv og verden. Den kjærligheten som drev meg til en naturlig livsførsel på tross av alle distraksjonene, alt maset.
En tid nå kjentes det som maset tok over. Jeg begynte tro på Bill Hicks’ "Ride", legge følelsene mine i ting som tapper meg og gjør meg mindre, framfor å se igjennom gjøgleriet i den grad jeg vanligvis klarer.
Jeg har skrevet dette mest i fortidsform. Ganske bevisst. Noe annet som har kjennetegnet denne tiden, har vært alle løftene. Fra en skrudd sosial hverdag på skolen preget av sosial usikkerhet og et blikk utenfra på hvordan dette hindret naturlig kontakt og å se menneskene rundt meg… til blottleggelse av -og aksept for usikkerheten og videre mer avslappa holdning til alt sosialt i den delen av livet. Mange tankemønstre har blitt bevisstgjort og endret, jeg kan ikke skjønne selv hvordan jeg har greid det. Ivaretakelse. Søken etter inputene jeg trenger. Endringer gjort på timen ved å puste, danse, se meg rundt og styre blikket mitt der jeg vet det gjør meg godt. Og nå kanskje enda et løft.
I dag gikk jeg rundt i byen for første gang på lenge med noe følelse av å være på reise i min by. Et snev av spenning, og en kribling av muligheter. Jeg kjente lysten til å treffe noen spontant, lære noe nytt av noen, oppdage en ny side ved verden og meg selv. Jeg hadde en telefonsamtale med en kamerat ikveld, og han kom med noen betraktninger på sin måte, med sin innfallsvinkel, som jeg fant klang veldig med egne betraktninger og psykologisk kunnskap. Ikke bare gjenklangen, men selve prosessen med å dekode de forskjellige uttrykksformene til meg, han og det psykologiske begrepsapparat og kjenne samme innholdet igjen, ga meg gledesfølelse som satt igjen etter samtalen. Det samme gjorde følelsen av å engasjere meg i en annens liv uten at det kjentes som en anstrengelse på topp av å forsøke holde engasjementet oppe for mitt eget liv.
Slike ting betyr noe. Jeg har vært en del glad i dag. Jeg har kjent glede mange stunder denne tiden, men i dag var det en sånn følelse av begynnelsen på noe. Kanskje dette er et liv jeg kan stå for, og føle jeg har valgt. På nytt.
Alle tilstandene.
Disse siste to-tre månedene i livet mitt har vært… noe livet mitt fra før av ikke har dannet seg kategorier for å beskrive. Jeg har prøvd å bruke begrepene mine om det. Å ikke være à jour med seg selv, i et sjelelig jetlag hvor livet har reist langt foran resten av en. Å, så nyttig metafor ved flere tilfeller av raske sprang tidligere i livet, men den treffer bare delvis nå. Å ikke være i kontakt med seg selv, ha koblingen mellom sinn og kropp inntakt, har jeg også opplevd før, og mye sterkere. Men jeg danser som om kroppen aldri hadde glemt sin egen eksistens, og aldri mistet båndet sitt til musikken.
Samtidig har jeg hatt en følelse av villfarelse flere stunder de siste månedene, som jeg ikke har opplevd på mange år. Surrealisme, ikke av det slaget jeg nyter å lulle meg selv inn i for å skake virkelighetsbildet og svømme i en verden hvor vi ikke vet hvem som drømmer eller er drømt, men av det slaget som griper meg innenfra når jeg minst venter det. Det minner meg om tilstander den gangen jeg var i kjærlighetsforholdet der jeg begravde sjelen min til fordel for frykten for å miste den andre, begravde den dypere for hver gang blod og død flimret for øya mine. Men å være 18 år og stirre døden i øya på daglig basis... surrealisme som innhenter en og forvrenger verden var et naturlig rop fra den forvirra gjemte sjelen da.
Nå har verken sjel eller kropp vært begravd eller glemt. Døden har ikke stirret meg i øya, jeg føler meg forsonet med den for nå, og jeg er 25 år med mange års trening i den autonomien jeg knapt hadde oppdaget den gang.
Likevel den surrealismen, som kommer innenfra, som springer ut fra en angst som ikke har knyttet seg til noe, bare naget under overflaten. Når ting opplevd få timer tilbake er som et fjernt minne, fordi jeg har gjemt meg og gjort livet der ute til noe uvirkelig og forvridd, noe som ikke angår meg. Når en bissarhet har plantet seg i magen når jeg har tenkt over hverdagen jeg faktisk lever, som om det ikke var mitt liv, men noen som lot som de var meg i mitt sted.
Når jeg ikke klarer noe annet enn å stille spørsmål, og flere spørsmål, uten å kunne argumentere eller konkludere eller begrunne ovenfor meg selv hvorfor jeg spør. Det er bare den følelsen av at noe skurrer. Og når jeg har få holdepunkter, lytter jeg til hva som kjennes naturlig. Altfor lite i livet den siste tiden har kjentes naturlig. Jeg har også stilt spørsmål ved om det skyldes bare det nye i livet.
(Soundtrack: ”Little boxes” – The Deceberists)
Det er så mye som kjennes unaturlig. Har det kanskje alltid gjort det? Samfunnet i Norge, normer og fikse idéer om noe man skulle ha eller være.. jeg var barn da det begynte skurre i møte med alt dette som ikke kjentes relevant. Den evinnelige fremmedfølelsen. Samtidig har jeg lært på et vis å trenge igjennom. Å bære noe naturlig inni meg… ta det med meg inn i menneske-møtene, å ha musikken som del av hverdagen, å søke farger, menneskelighet og estetikk med blikket. Jeg har aktivt oppsøkt ting som gir gjenklang i meg.. jeg har improvisert musikk med andre, jeg har funnet frekvenser i samtaler som handler om hva det vil si å leve, jeg har gått ut døra og vært i den gode flyt, jeg har lest ting som får det til å krible av kunnskapsutvidende resonans…. Min autonomi har ikke bare handlet om å bli selvstendig og ta egne valg, men å ha meg selv med inn i alt jeg foretar meg, å alltid validere omgivelser gjennom å kjenne etter resonansen i mitt eget følelsesliv. En aktiv preventiv mot sosialpsykologisk suggesjon, med en forbanna ensomhet som bivirkning. Enda mer når kropp og følelse sier noe skurrer, og jeg ikke har ordene.
En annen metafor dukket opp som beskrivelse av denne tiden. Dukken med tråder i armer og bein, og dukkemesteren stående over, er en velbrukt metafor, men likevel ikke gått ut på dato. Jeg føler den beskriver en følelse mer enn forhold jeg kan peke på konkret. Følelsen av å være den dukken… uten helt å vite hvem the puppetmaster er, om det er mitt fakultet, et større system eller kanskje bare trådene til menneskenes frykt og mindreverdfølelser, og hvordan det påvirker livet mitt og gjør at jeg ikke beveger armer og bein av egen kraft og intensjon.
(Soundtrack: ”What you are” og "Dark Autumn Hour" – Frontier Ruckus)
Ja, det er noe der. I ordet intensjon. Jeg føler intensjonen denne tiden ble så vag. Intensjonen var kjærlighet. ER kjærlighet. Mamma ba meg se på hele sammensuriumet av metoder og ord og idéer og forskrifter med blikk for at det opprinnelig bygger på kjærlighet, selv om ingen vil bruke det ordet. ”Tenk på alt de har bygget opp for og rundt pasienten. Et voldsomt apparat, for å hjelpe mennesket”. Jeg hørte ordene og smilte, det er jo en så fin tanke, men bitterheten skjøt raskt inn, over at noe som bunner i kjærlighet kjennes ut i praksis som noe som svekker min kjærlighet til meg selv og verden. Den kjærligheten som drev meg til en naturlig livsførsel på tross av alle distraksjonene, alt maset.
En tid nå kjentes det som maset tok over. Jeg begynte tro på Bill Hicks’ "Ride", legge følelsene mine i ting som tapper meg og gjør meg mindre, framfor å se igjennom gjøgleriet i den grad jeg vanligvis klarer.
Jeg har skrevet dette mest i fortidsform. Ganske bevisst. Noe annet som har kjennetegnet denne tiden, har vært alle løftene. Fra en skrudd sosial hverdag på skolen preget av sosial usikkerhet og et blikk utenfra på hvordan dette hindret naturlig kontakt og å se menneskene rundt meg… til blottleggelse av -og aksept for usikkerheten og videre mer avslappa holdning til alt sosialt i den delen av livet. Mange tankemønstre har blitt bevisstgjort og endret, jeg kan ikke skjønne selv hvordan jeg har greid det. Ivaretakelse. Søken etter inputene jeg trenger. Endringer gjort på timen ved å puste, danse, se meg rundt og styre blikket mitt der jeg vet det gjør meg godt. Og nå kanskje enda et løft.
I dag gikk jeg rundt i byen for første gang på lenge med noe følelse av å være på reise i min by. Et snev av spenning, og en kribling av muligheter. Jeg kjente lysten til å treffe noen spontant, lære noe nytt av noen, oppdage en ny side ved verden og meg selv. Jeg hadde en telefonsamtale med en kamerat ikveld, og han kom med noen betraktninger på sin måte, med sin innfallsvinkel, som jeg fant klang veldig med egne betraktninger og psykologisk kunnskap. Ikke bare gjenklangen, men selve prosessen med å dekode de forskjellige uttrykksformene til meg, han og det psykologiske begrepsapparat og kjenne samme innholdet igjen, ga meg gledesfølelse som satt igjen etter samtalen. Det samme gjorde følelsen av å engasjere meg i en annens liv uten at det kjentes som en anstrengelse på topp av å forsøke holde engasjementet oppe for mitt eget liv.
Slike ting betyr noe. Jeg har vært en del glad i dag. Jeg har kjent glede mange stunder denne tiden, men i dag var det en sånn følelse av begynnelsen på noe. Kanskje dette er et liv jeg kan stå for, og føle jeg har valgt. På nytt.
fredag 16. oktober 2009
Den der følelsen av å være hjemsøkt av gjentakelser. Du møter et nytt menneske for tusende gang. Introduserer livet ditt for tusende gang. Går på fest for tusende gang. På besøk hos noen. I Bergens gater. Tar en kaffe med noen. Snakker om selvutvikling. Danser et sted. Klemmer et menneske. Smiler. Sitter og leser noe som fanger.
Musikken kjennes som et unntak fra gjentakelsene (dog der er tider også den blir en evig repeat av noe gått ut på dato), den snakker til noe i meg som alltid er i fornyelse. Også i møtepunktene mellom meg og musikken der vemodet dirrer i lufta er det en slags fornyelse, for det er ikke det samme vemodet som sist gang en låt pumpet i årene.
Og innholdet i studiet… når ordene som bres utover luften under en forelesning, er slike som bekrefter og klinger med egne erfaringer og tanker, samtidig som de trekker andre tråder, eller gir en annen smak til tanken, en annen farge. Det er så en kan kjenne fyringene mellom nerveceller, en ny path mellom en assosiasjon og en annen, det har en friskhet ved seg. Irregrønt som bjørk om våren.
Det er glede i hver dag. Det er faktisk det. Og satt i perspektiv av undertegnedes sjelstilstand få uker tilbake i tid, er det en viss levendehet ved timene jeg oppholder meg i verden. Når jeg så henger meg opp i følelsen av gjentakelse, kommer det kanskje mer fra en kresenhet ovenfor hva det vil si å Leve og min erfaring med slikt, enn fra misnøye.
Jeg vet at når livet har sunget med klar kraft gjennom meg, har jeg opplevd det nye mer enn det gjentakende. Ansiktene som møter meg er ikke de samme, det er heller ikke samtalene. Det er en farge og stemning ved hver konstellasjon av mennesker i et øyeblikk, som aldri kan gjenskapes, som har grepet meg med sin verdighet like mye som sin forgjengelighet.
Og når det ikke har vært en hverdag full av nyhetsverdi, har likevel nyhetsverdien grepet meg ved alle anledningene jeg havnet et sted jeg ikke ventet, eller opplevde noe intenst, vakkert, absurd eller latterlig. Det har dannet seg klare minner av disse anledningene, for følelsene i øyeblikket satte merke på hvert sanseinntrykk og limte de fast i hippocampus.
Nå føles det som jeg bare skaper vage minner. Friheten ved å ikke måtte bekrefte en god opplevelse med et etterslepende ekko av den i ettertid, har vært etterlengtet. Men det er ikke nødvendigvis bevaringen av ettertidens minne som kjennes viktig, så mye som det å ta inn inntrykkene, å kjenne stemninger som skiller seg fra alle andre stemninger, å føle mennesker vokser frem fra en grå sky og blir noe ektere og nærere…
Men nå er det gjentakelsen. Selv noen møter med de jeg er glad i, har en sånn grå ettersmak av at det var den samme varme følelsen som alltid, en automatisert varme, om slikt finnes. Det er godt å ha det gøy, godt å le, godt å bli invitert til noe, godt å treffe folk spontant, å være interessert i noe. Men så ofte godt på akkurat samme måte som sist jeg ble invitert til noe, traff noen plutselig, interesserte meg for noe, lo eller hadde det gøy.
Jeg tenker det har med å bli voksen å gjøre. Kanskje den unike følelsen ved ting, den absorberingen av inntrykk, hadde med identiteten som skulle bygge seg og manglende erfaring med lignende opplevelser… kanskje det blir gråere fra nå av. Men slike tanker vekker en ny trassalder i meg, mot å bli voksen. Den gråe, flate ufrihet. Det smale vinduet å erfare gjennom, der alt ble farget av en satt virkelighet, der alt ble forventet å være ekko av noe annet som en allerede kjente, allerede i sin falske trygghet hadde satt navn på og plassert i en erfaringsboks. Ikke faen.
I morgen skal jeg på fest. Igjen. Gaule rundt et bord med kvinherad’inger, igjen. Klemme og le, igjen. Ha det godt med andre, igjen. Og kanskje, bare kanskje, absorbere en nyhetsverdi ved opplevelsen. Igjen.
Musikken kjennes som et unntak fra gjentakelsene (dog der er tider også den blir en evig repeat av noe gått ut på dato), den snakker til noe i meg som alltid er i fornyelse. Også i møtepunktene mellom meg og musikken der vemodet dirrer i lufta er det en slags fornyelse, for det er ikke det samme vemodet som sist gang en låt pumpet i årene.
Og innholdet i studiet… når ordene som bres utover luften under en forelesning, er slike som bekrefter og klinger med egne erfaringer og tanker, samtidig som de trekker andre tråder, eller gir en annen smak til tanken, en annen farge. Det er så en kan kjenne fyringene mellom nerveceller, en ny path mellom en assosiasjon og en annen, det har en friskhet ved seg. Irregrønt som bjørk om våren.
Det er glede i hver dag. Det er faktisk det. Og satt i perspektiv av undertegnedes sjelstilstand få uker tilbake i tid, er det en viss levendehet ved timene jeg oppholder meg i verden. Når jeg så henger meg opp i følelsen av gjentakelse, kommer det kanskje mer fra en kresenhet ovenfor hva det vil si å Leve og min erfaring med slikt, enn fra misnøye.
Jeg vet at når livet har sunget med klar kraft gjennom meg, har jeg opplevd det nye mer enn det gjentakende. Ansiktene som møter meg er ikke de samme, det er heller ikke samtalene. Det er en farge og stemning ved hver konstellasjon av mennesker i et øyeblikk, som aldri kan gjenskapes, som har grepet meg med sin verdighet like mye som sin forgjengelighet.
Og når det ikke har vært en hverdag full av nyhetsverdi, har likevel nyhetsverdien grepet meg ved alle anledningene jeg havnet et sted jeg ikke ventet, eller opplevde noe intenst, vakkert, absurd eller latterlig. Det har dannet seg klare minner av disse anledningene, for følelsene i øyeblikket satte merke på hvert sanseinntrykk og limte de fast i hippocampus.
Nå føles det som jeg bare skaper vage minner. Friheten ved å ikke måtte bekrefte en god opplevelse med et etterslepende ekko av den i ettertid, har vært etterlengtet. Men det er ikke nødvendigvis bevaringen av ettertidens minne som kjennes viktig, så mye som det å ta inn inntrykkene, å kjenne stemninger som skiller seg fra alle andre stemninger, å føle mennesker vokser frem fra en grå sky og blir noe ektere og nærere…
Men nå er det gjentakelsen. Selv noen møter med de jeg er glad i, har en sånn grå ettersmak av at det var den samme varme følelsen som alltid, en automatisert varme, om slikt finnes. Det er godt å ha det gøy, godt å le, godt å bli invitert til noe, godt å treffe folk spontant, å være interessert i noe. Men så ofte godt på akkurat samme måte som sist jeg ble invitert til noe, traff noen plutselig, interesserte meg for noe, lo eller hadde det gøy.
Jeg tenker det har med å bli voksen å gjøre. Kanskje den unike følelsen ved ting, den absorberingen av inntrykk, hadde med identiteten som skulle bygge seg og manglende erfaring med lignende opplevelser… kanskje det blir gråere fra nå av. Men slike tanker vekker en ny trassalder i meg, mot å bli voksen. Den gråe, flate ufrihet. Det smale vinduet å erfare gjennom, der alt ble farget av en satt virkelighet, der alt ble forventet å være ekko av noe annet som en allerede kjente, allerede i sin falske trygghet hadde satt navn på og plassert i en erfaringsboks. Ikke faen.
I morgen skal jeg på fest. Igjen. Gaule rundt et bord med kvinherad’inger, igjen. Klemme og le, igjen. Ha det godt med andre, igjen. Og kanskje, bare kanskje, absorbere en nyhetsverdi ved opplevelsen. Igjen.
mandag 5. oktober 2009
Ocean in a cup
Skrevet for snart en uke siden:
(Soundtrack: Woven Hand – albumet ”Mosaic”)
”Life is a mystery. Love is a mystery. The occult is a mystery. You can never fully understand it. Understanding woud mean filling the ocean in a cup” (etter hukommelse).
Ordene fant jeg i et magasin jeg leste, skrev det over på et ark, dekorerte med abstrakte flytende farger rundt, og hengte opp i et skap der jeg hadde mine skatter. ”The occult” var mine ord, der det egentlig stod ”God”. Det var ungdomsskole, og jeg grep all esoterisk tankegang med en eiendommelighet som skapte innholdet på nytt, på en annen måte enn det jeg hadde vokst opp med. Vekk med det selvfølgelige som kommer med miljøet man vokser i. Første steg i det å ta med hele meg i et blikk for sammenheng, å absorbere ord så de fløt sammen med livet, og den største friheten lå ikke i å tilegne seg kunnskap om de ulike trossystemene og måtene mening ble satt i system, så mye som den lå i å betrakte hvor til kort vi kommer med å forsøke forklare og forstå. Innimellom søkenen etter forklaringer og en måte å sammenfatte både det åpenbare og det skjulte… der hang alltid sitatet. Og sang med mildhet om hvordan jeg aldri kunne fylle hele havet i min kopp, en sang om friheten ved å akseptere alt vi ikke kan forstå.
Nå styrtregner det ute. Herlig. Ah, haggel og. Haggel har for meg ofte en tilværelsen-satt-på-spissen-effekt. Intensiverende. Jeg får lyst til å rope og le. Jeg husker en av gangene det tordnet, lynte og haglet på en gang, det er lenge siden nå. Jeg satt på en buss, og plutselig var alt rundt mørkt. All strøm var gått, det var i sandviken, og i et par minutter var det så bussen hadde sprunget ut i en annen dimensjon, et vakuum av mørke, men ikke skremmende. Menneskene på bussen så seg rundt, som om mørket hadde vekket de opp, blikkene våres møttes, vendte ut i bekmørket og tilbake på hverandre. Jeg gikk ut av bussen og sprang midt i gater og torg på vei til mitt gryende nye liv i Bergen, haggelet gikk over i regn og noen utenfor en 7eleven lo med meg i min gjennomdryppende livsglede.
Jo, det har skjedd noe med grunnstemningen. Som etter en reise. Hvor speilene for ens egen bevissthet (finnes det noe mer enn speil utenfor oss selv?), dvs inntrykkene , har noe annet nytt ved seg. Gjenklangen er også annerledes.
I de kretsene hvor aksepten for alt vi ikke forstår råder (enten vi prøver, eller lar være), ispedd en god åpenhet for at det vi forstår minst er en ufattelig sammenheng, diskuteres det nå at så mange er i en oppvask-tid. Jeg satt rundt et bord i Oslo, fire mennesker bosatt ulike steder som hadde gjort oss akkurat samme betraktningen. At det er en oppvask-tid. Så mange i oppbrudd, transformasjon, trevling gjennom personlig gjørme og gørr. Når jeg har hatt fri fra mitt eget og søkt etter andre, har de ofte vært i samme tilstander, hver med sine tema, men alle med en prosess av å røske opp og rense ut. Og de tre andre beskrev akkurat det samme. Alle tre på vei ut av snubling i mørke og inn i nye begynnelser. Alle tre omgitt av venner og bekjente som skakes av de store valg, gamle spøkelser og forvirra famling i krokete irreganger i sin egen bevissthet. Sikkert høsten som gjør det. Ellernoesånt.
Men tidvis kommer hodet over vannet og vi får oppleve utsyn til et klarere himmel, en større sol og en funklende ro over speilblankt hav. Jeg tror for min egen del jeg har begynt å ta noen gode og stadig mer avslappa svømmetak, og jeg tror ikke jeg kommer til å drukne.
(Soundtrack: Woven Hand – albumet ”Mosaic”)
”Life is a mystery. Love is a mystery. The occult is a mystery. You can never fully understand it. Understanding woud mean filling the ocean in a cup” (etter hukommelse).
Ordene fant jeg i et magasin jeg leste, skrev det over på et ark, dekorerte med abstrakte flytende farger rundt, og hengte opp i et skap der jeg hadde mine skatter. ”The occult” var mine ord, der det egentlig stod ”God”. Det var ungdomsskole, og jeg grep all esoterisk tankegang med en eiendommelighet som skapte innholdet på nytt, på en annen måte enn det jeg hadde vokst opp med. Vekk med det selvfølgelige som kommer med miljøet man vokser i. Første steg i det å ta med hele meg i et blikk for sammenheng, å absorbere ord så de fløt sammen med livet, og den største friheten lå ikke i å tilegne seg kunnskap om de ulike trossystemene og måtene mening ble satt i system, så mye som den lå i å betrakte hvor til kort vi kommer med å forsøke forklare og forstå. Innimellom søkenen etter forklaringer og en måte å sammenfatte både det åpenbare og det skjulte… der hang alltid sitatet. Og sang med mildhet om hvordan jeg aldri kunne fylle hele havet i min kopp, en sang om friheten ved å akseptere alt vi ikke kan forstå.
Nå styrtregner det ute. Herlig. Ah, haggel og. Haggel har for meg ofte en tilværelsen-satt-på-spissen-effekt. Intensiverende. Jeg får lyst til å rope og le. Jeg husker en av gangene det tordnet, lynte og haglet på en gang, det er lenge siden nå. Jeg satt på en buss, og plutselig var alt rundt mørkt. All strøm var gått, det var i sandviken, og i et par minutter var det så bussen hadde sprunget ut i en annen dimensjon, et vakuum av mørke, men ikke skremmende. Menneskene på bussen så seg rundt, som om mørket hadde vekket de opp, blikkene våres møttes, vendte ut i bekmørket og tilbake på hverandre. Jeg gikk ut av bussen og sprang midt i gater og torg på vei til mitt gryende nye liv i Bergen, haggelet gikk over i regn og noen utenfor en 7eleven lo med meg i min gjennomdryppende livsglede.
Jo, det har skjedd noe med grunnstemningen. Som etter en reise. Hvor speilene for ens egen bevissthet (finnes det noe mer enn speil utenfor oss selv?), dvs inntrykkene , har noe annet nytt ved seg. Gjenklangen er også annerledes.
I de kretsene hvor aksepten for alt vi ikke forstår råder (enten vi prøver, eller lar være), ispedd en god åpenhet for at det vi forstår minst er en ufattelig sammenheng, diskuteres det nå at så mange er i en oppvask-tid. Jeg satt rundt et bord i Oslo, fire mennesker bosatt ulike steder som hadde gjort oss akkurat samme betraktningen. At det er en oppvask-tid. Så mange i oppbrudd, transformasjon, trevling gjennom personlig gjørme og gørr. Når jeg har hatt fri fra mitt eget og søkt etter andre, har de ofte vært i samme tilstander, hver med sine tema, men alle med en prosess av å røske opp og rense ut. Og de tre andre beskrev akkurat det samme. Alle tre på vei ut av snubling i mørke og inn i nye begynnelser. Alle tre omgitt av venner og bekjente som skakes av de store valg, gamle spøkelser og forvirra famling i krokete irreganger i sin egen bevissthet. Sikkert høsten som gjør det. Ellernoesånt.
Men tidvis kommer hodet over vannet og vi får oppleve utsyn til et klarere himmel, en større sol og en funklende ro over speilblankt hav. Jeg tror for min egen del jeg har begynt å ta noen gode og stadig mer avslappa svømmetak, og jeg tror ikke jeg kommer til å drukne.
tirsdag 22. september 2009
2
Fant to litt underlige tekster p pc'en ikveld, skrevet for ett eller to år siden (siste av de sannsynligvis inspirert av min onkel og hans søken etter stillhet):
1:
Det er ikke oppbrukt. Det er bare slynget ut for mye i rader av ord eller rader av tanker manifestert høyt inni. Inni meg. Og selv det som har blitt slynget ut der, det gir seg bare ut for å være oppbrukt, jeg ser ikke nyhetsverdien i noe som allerede lå der så lenge, allerede var så ferdiggjort inni meg. Men kanskje ikke ferdiggjort likevel. Kanskje bare noen ord skal til før oppnøstingen setter i gang, og alt jeg trodde var ferdig og oppbrukt var ender på lange tråder, der det nå bare er fornemmelsen av noe. Ordenes verden kaller, tross ordenes åpenbare utilstrekkelighet, kanskje de strekker til i helt andre landskaper enn de jeg forventer å male med de. Det er den fornemmelsen, av at det oppbrukte bare var enden på alle disse trådene, det er kanskje den som skremmer meg fra ordenes verden. Og lokker. Tenk om det finnes en hel verden bakom fornemmelsen, som aldri var oppbrukt. Tenk om det aldri fantes.
2:
Det var et sted inni stillheten han håpet å finne det. Hva han skulle finne, var uklart for ham. Men det hendte i stillheten, at kimen av en gammel uhørlig musikk dundret vidspredt fra hjerteslagene hans og ut i kroppen. Hjerteslagene hørtes innenfra og farget stillheten, hvisket rytmisk om tyngden ved det å ha et liv. Et slikt han kunne miste. Og at akkurat hans liv kunne mistes, kjentes irrelevant i forhold til det at menneskelivene tar slutt. Selv om det var enden på et av disse menneskelivene, et av de næreste og fjerneste han kjente til, som skulle først få hjerteslagene til å hviske. Om tyngden ved det å ha et liv.
Og han undret seg om det var stillheten som kunne fortelle ham at han hadde retten til å leve. Uansett hvor godt eller dårlig han fikk til levingen. Det kjentes tidvis som stillheten var det eneste som tok livet for det det var, en rett i seg selv. Også når det var vanskelig å tro på.
1:
Det er ikke oppbrukt. Det er bare slynget ut for mye i rader av ord eller rader av tanker manifestert høyt inni. Inni meg. Og selv det som har blitt slynget ut der, det gir seg bare ut for å være oppbrukt, jeg ser ikke nyhetsverdien i noe som allerede lå der så lenge, allerede var så ferdiggjort inni meg. Men kanskje ikke ferdiggjort likevel. Kanskje bare noen ord skal til før oppnøstingen setter i gang, og alt jeg trodde var ferdig og oppbrukt var ender på lange tråder, der det nå bare er fornemmelsen av noe. Ordenes verden kaller, tross ordenes åpenbare utilstrekkelighet, kanskje de strekker til i helt andre landskaper enn de jeg forventer å male med de. Det er den fornemmelsen, av at det oppbrukte bare var enden på alle disse trådene, det er kanskje den som skremmer meg fra ordenes verden. Og lokker. Tenk om det finnes en hel verden bakom fornemmelsen, som aldri var oppbrukt. Tenk om det aldri fantes.
2:
Det var et sted inni stillheten han håpet å finne det. Hva han skulle finne, var uklart for ham. Men det hendte i stillheten, at kimen av en gammel uhørlig musikk dundret vidspredt fra hjerteslagene hans og ut i kroppen. Hjerteslagene hørtes innenfra og farget stillheten, hvisket rytmisk om tyngden ved det å ha et liv. Et slikt han kunne miste. Og at akkurat hans liv kunne mistes, kjentes irrelevant i forhold til det at menneskelivene tar slutt. Selv om det var enden på et av disse menneskelivene, et av de næreste og fjerneste han kjente til, som skulle først få hjerteslagene til å hviske. Om tyngden ved det å ha et liv.
Og han undret seg om det var stillheten som kunne fortelle ham at han hadde retten til å leve. Uansett hvor godt eller dårlig han fikk til levingen. Det kjentes tidvis som stillheten var det eneste som tok livet for det det var, en rett i seg selv. Også når det var vanskelig å tro på.
Flink
Skrevet sist lørdag:
Ordet ”flink”. Jeg tenker litt på det for tiden, hva det betyr. Og hva slags forhold jeg har til det ordet. Når noen bruker det ordet om meg, gir det en blandet fornemmelse, mellom stolthet og mestring, alle de gode følelsene fra barndom når en fikk til ting...
... og en følelse av å ha blitt snytt for en glede. Plutselig blir min handling eller det jeg har klart, gjort til noe målt i omgivelsenes øyne, mer enn noe jeg eier og bærer selv. Og plutselig, i jakten å høre det ordet igjen fra flere munner utenfor meg selv, lurer jeg på hvor engasjementet og gleden over å lære, å gjøre, å gjennomføre har blitt av. Og jo mer det ordet ligger i lufta, med mennesker som bruker det mye, med implisitte normer som setter flinkheten høyt, jo mer desillusjonert føler jeg meg. Her går jeg, og ikke bare kjenner på hvor lite flink jeg er i mine egne og (kanskje) andres øyne, men også blir noen øyeblikk perplekst oppmerksom på ordets.. irrelevans. Å være flink med mennesker. Flink til å danse. Flink til å nyte livet. Slike setninger gjør meg surrete. Det er som naturlige utspring fra ens vilje og ens glede plutselig ble en skoleoppgave, hvor noen (gudene vet hvem) kontrollerer om en er flink i denne såkalte levingen man holder på med.
Ordet ”flink”. Jeg tenker litt på det for tiden, hva det betyr. Og hva slags forhold jeg har til det ordet. Når noen bruker det ordet om meg, gir det en blandet fornemmelse, mellom stolthet og mestring, alle de gode følelsene fra barndom når en fikk til ting...
... og en følelse av å ha blitt snytt for en glede. Plutselig blir min handling eller det jeg har klart, gjort til noe målt i omgivelsenes øyne, mer enn noe jeg eier og bærer selv. Og plutselig, i jakten å høre det ordet igjen fra flere munner utenfor meg selv, lurer jeg på hvor engasjementet og gleden over å lære, å gjøre, å gjennomføre har blitt av. Og jo mer det ordet ligger i lufta, med mennesker som bruker det mye, med implisitte normer som setter flinkheten høyt, jo mer desillusjonert føler jeg meg. Her går jeg, og ikke bare kjenner på hvor lite flink jeg er i mine egne og (kanskje) andres øyne, men også blir noen øyeblikk perplekst oppmerksom på ordets.. irrelevans. Å være flink med mennesker. Flink til å danse. Flink til å nyte livet. Slike setninger gjør meg surrete. Det er som naturlige utspring fra ens vilje og ens glede plutselig ble en skoleoppgave, hvor noen (gudene vet hvem) kontrollerer om en er flink i denne såkalte levingen man holder på med.
Sol og sårhet
Skrevet søndag 13/9:
Det er sol utenfor og sårhet inni, jeg går ut i gatene en søndag mens nok et paradoks melder seg, for samtidig som jeg ønsker jeg var i en annen by der jeg ikke kjente så mange og slapp å risikere si hei til noen, er det en lettelse og noe som faller på plass idet første kjente fjes dukker opp, med sånn hverdagslig varm gjenkjennelse og en løftet hånd ved siden av. Jeg smiler og løfter hånd jeg og, men idet jeg er utenfor hans synsrekkevidde er jeg med ett satt ut av klump i halsen, som om bare den gjenkjennelsen har touchet borti noe. Menneskene. Er det den berøringen jeg egentlig var redd for, da jeg gikk ut fordi det var sol, men med ergrelse over at jeg aldri har fred fra de kjente ansiktene i gatene. Hjertet på ermet, og en jevnt strømmende skjør sinnsstemning.
Overgangene. Å famle. Å være sårbar. Å navigere seg etter sannheter fundert i følelsesliv, omgitt av en verden som ofte anser følelser som det minst pålitelige for å kjenne noe sant. Å prøve trenge igjennom sin egen usikkerhet til de erkjennelsene som springer ut fra kjærlighet framfor frykt. Å stå, stå, stå på beina selv når livet er fullt av kontraster, der ingen vet hvem som drømmer eller blir drømt. Å være redd for sin egen styrke, når selv de underligste og mest kaotiske eksistensielle småkriser gir en følelse av at under lagene av forvirring ligger noe som aldri kan rokkes ved. Jeg var aldri noe annet sted enn her.
Det er sol utenfor og sårhet inni, jeg går ut i gatene en søndag mens nok et paradoks melder seg, for samtidig som jeg ønsker jeg var i en annen by der jeg ikke kjente så mange og slapp å risikere si hei til noen, er det en lettelse og noe som faller på plass idet første kjente fjes dukker opp, med sånn hverdagslig varm gjenkjennelse og en løftet hånd ved siden av. Jeg smiler og løfter hånd jeg og, men idet jeg er utenfor hans synsrekkevidde er jeg med ett satt ut av klump i halsen, som om bare den gjenkjennelsen har touchet borti noe. Menneskene. Er det den berøringen jeg egentlig var redd for, da jeg gikk ut fordi det var sol, men med ergrelse over at jeg aldri har fred fra de kjente ansiktene i gatene. Hjertet på ermet, og en jevnt strømmende skjør sinnsstemning.
Overgangene. Å famle. Å være sårbar. Å navigere seg etter sannheter fundert i følelsesliv, omgitt av en verden som ofte anser følelser som det minst pålitelige for å kjenne noe sant. Å prøve trenge igjennom sin egen usikkerhet til de erkjennelsene som springer ut fra kjærlighet framfor frykt. Å stå, stå, stå på beina selv når livet er fullt av kontraster, der ingen vet hvem som drømmer eller blir drømt. Å være redd for sin egen styrke, når selv de underligste og mest kaotiske eksistensielle småkriser gir en følelse av at under lagene av forvirring ligger noe som aldri kan rokkes ved. Jeg var aldri noe annet sted enn her.
søndag 13. september 2009
Langt
Skrevet lørdag kveld:
(Kveldens soundtrack: Tool - Lateralus albumet)
Vi har enorme mengder viten og potensiale i oss. Men det er ikke alltid tilgjengelig.
Det er vanskelig å sondre terrenget idet jeg møter noen som har en ideologi eller et sett tanker, og jeg står på terskelen mellom å ville akseptere og ta til meg eller la det ligge og gå videre, i forhold til vedkommendes budskap... Noen vil si at vedkommendes måte å legge ting fram bør avgjøre. Logikken, rasjonaliteten, hvordan retorikken er bygget opp og hvilken tittel den andre har som beviser at den har kunnskap, er det som skal telle. Men det er så mange argumenter..
Og det er så mye forskjellig logikk… du tar utgangspunkt i et premiss, gitt at virkeligheten er slik og slik, og en hel verden av selvfølgeligheter utspiller seg. Om premissene er en objektiv vitenskapelig materialistisk virkelighet eller en oppfattelse av at alt annet enn Gud er illusjon (ref min mor); en intellektuell og gjennomført overbevisende retorikk kan følge.
Og slik kan en altså slynges ut i et helt arsenal av virkelighetsbilder med hver sin logikk, hver sin fornuft og påståelige sannhet. Der alt tilsynelatende comes down to what you believe in. Der vi alle, enten vi er bevisst det eller ikke, skaper vår egen tro gjennom hva vi plukker med oss og ikke. Noe som ikke gir gjenklang i din erfaring og ditt liv vil du sannsynligvis høre mindre av, du skaper din virkelighet i samme rom som de andre skaper sine, om det så var det samme dere hørte og så. Likevel er livet fullt av alle disse folkene med postulater om én virkelighet blant de andre, som gir seg ut for å være sannhet. Gjerne med en selvfølgelig eller sterk tone, som implisitt gjør deg til et mindre menneske om du ikke deler vedkommendes sannhet. Jeg tror jeg har ’arvet’ et minne av min fars oppgjør med religionen (Jehovas vitner). All smak av indoktrinering, uansett innhold, vekker en uggen kvalme som roper: ”Ikke spis!”
Noe jeg kom på i kveld, som ga meg en slags ro, en skuldersenking, er hvordan jeg ofte, kanskje fra jeg var barn av, har lyttet mest til de jeg opplever har det godt og møter andre med åpenhet. Ikke i betydningen ekstatiske og overdrevne, da går alarmen om noe påtatt. Men i betydningen at de er lite preget av frykt. Tilfredse i livene sine. I stand til å innrømme sin egen uvitenhet (for uvitende er vi alltid i en grad) uten å krype sammen i holdningen (ingen tør være så ydmyke som de som er trygge i seg sjøl). Og ikke minst folk som er i stand til å le og slappe av.
For… om vi står mellom mange ulike virkeligheter, som alle kan være sanne, eller kanskje ingen er det, ønsker jeg å velge den som gjør meg selv og de rundt meg mest godt. Meg selv og de rundt meg der jeg tilbringer dagtiden har det i varierende grad ikke godt for tiden, det kjennes som vi er drevet mer av mistenksomhet, mistillit, overlegenhet og usikkerhet enn tillit, nysgjerrighet og vekst. Og en slik virkelighet skurrer, noe i hele følelsessystemet reagerer, stopper opp, dette er ikke den virkeligheten jeg ønsker velge meg.
Jeg kommer aldri til å glemme en av mange underlige og fine menneskeinntrykk da jeg dro på min første reise alene for tre år siden, som fant sted allerede på flesland flyplass:
Jeg legger merke til noen på en benk, som ved første øyekast ser ut som et barn.. en jente på 12-13 år som har lagt seg sammenkrøpet på en benk med ryggen til omgivelsene. Det er noe så trygt og yndig med hele posituren, jeg blir berørt av å se henne. Så legger jeg merke til at det svarte håret har gråe sjatteringer. Det er en eldre dame som ligger der. I posituren og med tryggheten til et barn. Synet vekker et innvendig smil.
Etter en stund setter kvinnen seg opp, og synet vekker begeistring og tårer bak øyelokka samtidig. For det er Rebya Kadeer som sitter der. Kvinnen som går i forgrunnen for ca 6 millioner undertrykte uriguer i Kina. Som jeg har sett så vidt på tv og lest en lang artikkel om. Hvordan hun har kjempet seg opp i utdannelse ved å utslette sin identitet som urigu, kampen for folket sitt, årene hennes i et grufullt fengsel, den psykiske torturen (hun beskrev det å bli plassert 24 timer i døgnet i nabocella til torturrommet, med skrikene fra nye og nye personer i vanvittig smerte), og tankene om at sønnene hennes for øyeblikket stod i fare for å bli torturert og drept.
Her sitter hun på Flesland. Det er vanskelig å ikke stirre. Leite i øya hennes etter en vanvittig bitterhet, en vanvittig misantropi, frykt og håpløshet bak de barnlig søkende og nysgjerrige, dog litt trøtte øynene. På et tidspunkt ser hun at jeg ser på henne. Ingen irritasjon, ingen fed-up-ness av nok en persons oppmerksomhet på henne, bare imøtekommende smil, jeg smiler og nikker med det jeg vet om henne sikkert lett avslørbart, så mye ømhet som jeg føler i øyeblikket over at det finnes sånne mennesker. Et minutt av smil til hverandre og gjensidig nysgjerrighet. Og jeg husker det bedre enn kontakten med enkelte gamle venner.
I det menneskemøtet var ikke engang ord, enda mindre retorikk eller oppbygde rasjonelle argumenter nødvendig, jeg var sikker på at Kadeers virkelighet og sannhet, er en jeg ville absorbert og integrert med min egen, med en følelse av gjenklang i kroppssinnet. Et menneske som stråler som en nyfødt etter et langt liv full av ekstreme herjinger. Logikk tilhører en annen virkelighet, og blir en irrelevant floskel.
Ved siden av å lytte mest til andre når de er trygge, imøtekommende og åpne uten å være det på en måte som fortrenger verdens galskap (ulike grader av Rebya Kadeer), hender det at ordene fra mine egne ulike tider med klarhet og trygghet i meg sjøl kommer meg til hjelp i mer uklare og tåkete tider. Jeg har skrevet utrolige mengder. Noen ganger blar jeg i det jeg har tatt vare på. Også taler tidligere tiders tilstander og de sidene av meg som kom til uttrykk da til meg, slik bare en venn kan gjøre (en yngre og mindre erfaren venn, men dog). Som et memo to self.
Diversen pomøse skriblerier fra vgs (2.klasse, mest fra filofax på skolen) jeg leste og ble inspirert av idag:
”Så mange forestillinger! Fornektelse. Frykt. Hvorfor ser vi ikke vår egen skjønnhet? Hvorfor tror vi at vi må lete utenfor oss selv etter kjærlighet? Jeg ler! Herregud så latterlige vi er! Selvhøytidelige, fornektende skremte dyr. Vi rømmer fra ting vi ikke kontrollerer. Men vi kontrollerer ingenting! Og der er frihet! Flyt, menneske, for illusjonene dine står stille. Din tilsynelatende trygghet avler mer frykt enn du aner. Drit i frykten! Den er verre enn det du måtte frykte. Det du frykter er forestillinger.”
”Kjære Verden. Jeg forstår deg ikke. Du sier du ønsker nærhet, men støter alt fra deg gjennom ubetydelige murer mellom menneskene. Gjennom dyrkelsen av det meningsløse. Gjennom illusjonen vi kaller samfunn, hvis vilje påståelig skal overgå menneskenes. Finn meg, verden. Finn allesammen som forsvinner i mengden mennesker, i mengden meningsløshet, i mengden forestillinger, i all flukten fra kjærlighet.”
”Når brytningen med rammene og normene blir alt, kan hele innholdet bli forsømt. Brytningen kan ikke være hovedpointet, fokuset må være på innholdet, selv om betydning og innhold ofte er avhengig av en brytning.”
”Jeg begynner se forestillingene, hvor omfattende de er. Hvordan det som er, ikke er, og det som ikke er, er. Hvordan vår forestillingsevne kan avfeie det ekte som uekte. Forestillingsevnen vår er utrolig sterk. Tenk om den styrken kunne mobiliseres til en friere vilje, i takt med tillit til oss selv. All frykten vår. Å gå i dybden i seg selv handler ikke om å se ondskapen vi frykter vi finner i oss hvis vi ikke fengsler oss selv i rammegitte forestillinger. Det jo en enorm mistillit til seg selv. Det handler derimot å møte forestillingene sine, og ta de for det de er… noe vi finner på.”
(Kveldens soundtrack: Tool - Lateralus albumet)
Vi har enorme mengder viten og potensiale i oss. Men det er ikke alltid tilgjengelig.
Det er vanskelig å sondre terrenget idet jeg møter noen som har en ideologi eller et sett tanker, og jeg står på terskelen mellom å ville akseptere og ta til meg eller la det ligge og gå videre, i forhold til vedkommendes budskap... Noen vil si at vedkommendes måte å legge ting fram bør avgjøre. Logikken, rasjonaliteten, hvordan retorikken er bygget opp og hvilken tittel den andre har som beviser at den har kunnskap, er det som skal telle. Men det er så mange argumenter..
Og det er så mye forskjellig logikk… du tar utgangspunkt i et premiss, gitt at virkeligheten er slik og slik, og en hel verden av selvfølgeligheter utspiller seg. Om premissene er en objektiv vitenskapelig materialistisk virkelighet eller en oppfattelse av at alt annet enn Gud er illusjon (ref min mor); en intellektuell og gjennomført overbevisende retorikk kan følge.
Og slik kan en altså slynges ut i et helt arsenal av virkelighetsbilder med hver sin logikk, hver sin fornuft og påståelige sannhet. Der alt tilsynelatende comes down to what you believe in. Der vi alle, enten vi er bevisst det eller ikke, skaper vår egen tro gjennom hva vi plukker med oss og ikke. Noe som ikke gir gjenklang i din erfaring og ditt liv vil du sannsynligvis høre mindre av, du skaper din virkelighet i samme rom som de andre skaper sine, om det så var det samme dere hørte og så. Likevel er livet fullt av alle disse folkene med postulater om én virkelighet blant de andre, som gir seg ut for å være sannhet. Gjerne med en selvfølgelig eller sterk tone, som implisitt gjør deg til et mindre menneske om du ikke deler vedkommendes sannhet. Jeg tror jeg har ’arvet’ et minne av min fars oppgjør med religionen (Jehovas vitner). All smak av indoktrinering, uansett innhold, vekker en uggen kvalme som roper: ”Ikke spis!”
Noe jeg kom på i kveld, som ga meg en slags ro, en skuldersenking, er hvordan jeg ofte, kanskje fra jeg var barn av, har lyttet mest til de jeg opplever har det godt og møter andre med åpenhet. Ikke i betydningen ekstatiske og overdrevne, da går alarmen om noe påtatt. Men i betydningen at de er lite preget av frykt. Tilfredse i livene sine. I stand til å innrømme sin egen uvitenhet (for uvitende er vi alltid i en grad) uten å krype sammen i holdningen (ingen tør være så ydmyke som de som er trygge i seg sjøl). Og ikke minst folk som er i stand til å le og slappe av.
For… om vi står mellom mange ulike virkeligheter, som alle kan være sanne, eller kanskje ingen er det, ønsker jeg å velge den som gjør meg selv og de rundt meg mest godt. Meg selv og de rundt meg der jeg tilbringer dagtiden har det i varierende grad ikke godt for tiden, det kjennes som vi er drevet mer av mistenksomhet, mistillit, overlegenhet og usikkerhet enn tillit, nysgjerrighet og vekst. Og en slik virkelighet skurrer, noe i hele følelsessystemet reagerer, stopper opp, dette er ikke den virkeligheten jeg ønsker velge meg.
Jeg kommer aldri til å glemme en av mange underlige og fine menneskeinntrykk da jeg dro på min første reise alene for tre år siden, som fant sted allerede på flesland flyplass:
Jeg legger merke til noen på en benk, som ved første øyekast ser ut som et barn.. en jente på 12-13 år som har lagt seg sammenkrøpet på en benk med ryggen til omgivelsene. Det er noe så trygt og yndig med hele posituren, jeg blir berørt av å se henne. Så legger jeg merke til at det svarte håret har gråe sjatteringer. Det er en eldre dame som ligger der. I posituren og med tryggheten til et barn. Synet vekker et innvendig smil.
Etter en stund setter kvinnen seg opp, og synet vekker begeistring og tårer bak øyelokka samtidig. For det er Rebya Kadeer som sitter der. Kvinnen som går i forgrunnen for ca 6 millioner undertrykte uriguer i Kina. Som jeg har sett så vidt på tv og lest en lang artikkel om. Hvordan hun har kjempet seg opp i utdannelse ved å utslette sin identitet som urigu, kampen for folket sitt, årene hennes i et grufullt fengsel, den psykiske torturen (hun beskrev det å bli plassert 24 timer i døgnet i nabocella til torturrommet, med skrikene fra nye og nye personer i vanvittig smerte), og tankene om at sønnene hennes for øyeblikket stod i fare for å bli torturert og drept.
Her sitter hun på Flesland. Det er vanskelig å ikke stirre. Leite i øya hennes etter en vanvittig bitterhet, en vanvittig misantropi, frykt og håpløshet bak de barnlig søkende og nysgjerrige, dog litt trøtte øynene. På et tidspunkt ser hun at jeg ser på henne. Ingen irritasjon, ingen fed-up-ness av nok en persons oppmerksomhet på henne, bare imøtekommende smil, jeg smiler og nikker med det jeg vet om henne sikkert lett avslørbart, så mye ømhet som jeg føler i øyeblikket over at det finnes sånne mennesker. Et minutt av smil til hverandre og gjensidig nysgjerrighet. Og jeg husker det bedre enn kontakten med enkelte gamle venner.
I det menneskemøtet var ikke engang ord, enda mindre retorikk eller oppbygde rasjonelle argumenter nødvendig, jeg var sikker på at Kadeers virkelighet og sannhet, er en jeg ville absorbert og integrert med min egen, med en følelse av gjenklang i kroppssinnet. Et menneske som stråler som en nyfødt etter et langt liv full av ekstreme herjinger. Logikk tilhører en annen virkelighet, og blir en irrelevant floskel.
Ved siden av å lytte mest til andre når de er trygge, imøtekommende og åpne uten å være det på en måte som fortrenger verdens galskap (ulike grader av Rebya Kadeer), hender det at ordene fra mine egne ulike tider med klarhet og trygghet i meg sjøl kommer meg til hjelp i mer uklare og tåkete tider. Jeg har skrevet utrolige mengder. Noen ganger blar jeg i det jeg har tatt vare på. Også taler tidligere tiders tilstander og de sidene av meg som kom til uttrykk da til meg, slik bare en venn kan gjøre (en yngre og mindre erfaren venn, men dog). Som et memo to self.
Diversen pomøse skriblerier fra vgs (2.klasse, mest fra filofax på skolen) jeg leste og ble inspirert av idag:
”Så mange forestillinger! Fornektelse. Frykt. Hvorfor ser vi ikke vår egen skjønnhet? Hvorfor tror vi at vi må lete utenfor oss selv etter kjærlighet? Jeg ler! Herregud så latterlige vi er! Selvhøytidelige, fornektende skremte dyr. Vi rømmer fra ting vi ikke kontrollerer. Men vi kontrollerer ingenting! Og der er frihet! Flyt, menneske, for illusjonene dine står stille. Din tilsynelatende trygghet avler mer frykt enn du aner. Drit i frykten! Den er verre enn det du måtte frykte. Det du frykter er forestillinger.”
”Kjære Verden. Jeg forstår deg ikke. Du sier du ønsker nærhet, men støter alt fra deg gjennom ubetydelige murer mellom menneskene. Gjennom dyrkelsen av det meningsløse. Gjennom illusjonen vi kaller samfunn, hvis vilje påståelig skal overgå menneskenes. Finn meg, verden. Finn allesammen som forsvinner i mengden mennesker, i mengden meningsløshet, i mengden forestillinger, i all flukten fra kjærlighet.”
”Når brytningen med rammene og normene blir alt, kan hele innholdet bli forsømt. Brytningen kan ikke være hovedpointet, fokuset må være på innholdet, selv om betydning og innhold ofte er avhengig av en brytning.”
”Jeg begynner se forestillingene, hvor omfattende de er. Hvordan det som er, ikke er, og det som ikke er, er. Hvordan vår forestillingsevne kan avfeie det ekte som uekte. Forestillingsevnen vår er utrolig sterk. Tenk om den styrken kunne mobiliseres til en friere vilje, i takt med tillit til oss selv. All frykten vår. Å gå i dybden i seg selv handler ikke om å se ondskapen vi frykter vi finner i oss hvis vi ikke fengsler oss selv i rammegitte forestillinger. Det jo en enorm mistillit til seg selv. Det handler derimot å møte forestillingene sine, og ta de for det de er… noe vi finner på.”
Abonner på:
Innlegg (Atom)
