De blanke feltene på skjermene. Med den blinkende streken, som en smal portal det hopper tegn ut av. Og tegnene gir mening, for meg, for andre, men aldri den samme. For meningen var egentlig med oss også uten tegnene, de bare fyller hullet mellom meningen og verden utenfor noen ganger. Men langt fra alltid.

Stefan Sundströms nyeste album, med gåsehud og gråt i første gjennomhøring. Jeg vet ikke hvor svenskens genialitet slutter og mitt eget behov for gåsehud og gråt begynner, eller rettere sagt hva som beveger meg. Men jeg er i bevegelse. Og jeg tror jeg er langt fra alene.

Hos mannen med dyrenavnet, stedet der mennesker 'på siden' av samfunnet skaper et lite paralellt univers som tilsynelatende virker irrelevant i forhold til livet her ute... skjer det ofte noe som tyder på alt annet enn tilsynelatenhet. En tilspissing av menneskenes temaer. De som egentlig florerer ute i verden hele tida, men ofte glipper ut av bevisstheten som den glatteste makrell.
Og når jeg er der, blir jeg lattermild, av hvordan andres tema er mine egne, av hvordan folk som lever andre liv enn meg, men kanskje med samme type sensitivitet som meg, har samme fornemmelser. Og samtidig som jeg hører noen av ordene vi utveksler der, hører det utenifra som det reneste hippietøv, synkronisiteter og kollektive strømninger i bevisstheten vår, samtidig skjer det noe inni meg. Av gjenkjennelse.
Sist jeg var der utfylte vi tre i rommet hverandres setninger. Eller.. vi trengte ikke hele setninger engang, vi bare lattermildt nikket til et ord, vi visste nikket var ekte, vi trengte ikke forklare en gang, for det kjentes så åpenbart at det skjer noen felles ting i oss og rundt oss for tida... en følelse av at krampetaket vi har i kontroll har den siste tiden nådd en slags eksplisitt høyde hvor vi kan le av oss selv, føle oss karikerte i vår manglende flyt og tillit. Med en felles følelse av at det vil skje en forløsning snart. Også der vi alle er usikre på hverandre i vårt kontroll-behov, framfor å komme hverandre i møte. Noe skal til å åpne seg. Igjen. Og det går fort, alles prosesser har plutselig økt takten. De andre linker selvsagt fornemmelsene til en kommende større bevissthetsendring i menneskeheten. Jeg vet som vanlig ikke hva jeg skal tro, men er også som vanlig åpen.

Samtalene i det siste har kommet raskere inn på nerven av ting. Klarert noe, mellom meg og andre, mellom oss og verden. Så finner jeg ut at et par jeg kjenner, som jeg opplever har gått rundt i et uklart ta-hensyn-til-hverandre famlende og fastlåst univers, plutselig har endt forholdet. Snakker på telefon med min venn, han jeg har savnet fordi jeg følte han bleknet i det som ble et stramt vi, og han høres annerledes ut. Klar. Og venner i et musikerkollektiv, som har hatt mye usagt og rart i lufta i det siste, kaller sammen til utsnakking. Venninnen jeg har snakket ut med selv, om usikkerhetene vi har hatt i forhold til hverandre, forteller meg at slike samtaler har det vært flere av i det siste. Og jeg møter igjen ei annen som forteller med lettelse av hun og kjæresten plutselig har fått klarert noe viktig seg imellom. Jeg vet ikke om jeg bare speiler min gjenfinnelse av min egen åpenhet og klarhet i verden utenfor, ser det jeg vil se.

Uansett. Noe har begynt å slippe taket inne i meg.

Det er melankoli noen kvelder. Av den blafrende, livgivende sorten heller enn den altfor dvelende. Påminnelsen om en gammel opplevelse.. når livsbejaelsen ligger skjult i mørket som en juvel. Jeg sitter og smiler med våte øyne i sanger om død og sjeleskakelser formidlet med varme og nerve.

Noe har skjedd med kontrasten og. Jeg vet ikke om opplevelsen av kontrastene som vanskelige er der lenger. Og jeg har egentlig ikke fått sukk for meg, vet ikke om jeg våger tro på dette, det er så endringen har skjedd utenfor min fatteevne. Men jeg var med mennesker fra klassen igår, og de var bare noen mennesker blant de mange jeg er glad i. Ikke mennesker i én verden framfor en annen. Så gikk jeg videre til en annen gruppe mennesker jeg er glad i, som kanskje kjenner en annen tilhørighet i andre kulturer, men likevel er i den samme verdenen. Og av vane ser jeg for meg at det ville vært et sjokk for de fra forrige scene, å bli med til denne scenen. Men det er ikke en tanke som setter seg. Den betyr plutselig mindre.
I sceneskiftet er det nesten så jeg leiter inni meg etter en opplevelse av kontrasten, av vaklethet idet jeg må omstille meg. Men.. det var så den tanken er fremmed plutselig. Som om den ikke angår meg. Opplevelsen er glede over mennesker, ene og andre stedet.

Nå er jeg så klar for våren at det kjennes som knoppene som venter på å åpne seg, og mitt hjerte som venter på det samme, nærmest holder pusten i fremblikk mot vidunderlige voksesmerter.

Jeg er trøtt. Nesten i halvsøvne kjennes det som, og jeg tenker at herifra kan jeg skrive. Kanskje drifte med ordene av sted inn i døsigheten, inn i sjelemat og meta jeg kanskje bare sjøl skjønner i min døsighet.

Jeg kjente en essens ikveld, etter en samtale. Det var en gjenopprettet, eller gjenfunnet tillit, for tillit har så mange lag, det er ikke bare snakk om å stole på at noen ikke vil en vondt. Men å stole på at noen er der. Og vil fortsette være det. Selv når vi har våre greier, og når vi begge har vanskelig for å ta imot. Og vi begge har manglende tillit til at andre kan ta ansvar for seg selv. Heltinnene som skal redde verden, eller skåne den fra oss når vi er på vårt mer menneskelig teite og mindre heltinneaktige. Det er rart å kjenne og være stadig nærmere denne kvinnen, og merke hvordan det er å bli møtt med den manglende tilliten, den som tror jeg vil føle meg avvist framfor å se henne der hun er. Vi har visst alle vårt. Hun og mitt er ganske likt, og det er et spennende speil. Og vi ler med hjertevarme av oss selv isammen.
Det var en essens iallfall. Etter samtalen. Jeg skapte et felt ut av det mellom hendene mine, mellom en hånd som var normalt blek, og en som var unormalt rød. Den røde hadde jeg holdt på brystet, over hjertet mitt. Hender. Rom imellom hender. Noe som skjer i det rommet. Det slutter aldri å forbause, men slutter heller aldri å føles åpenbart naturlig.

Jeg har kjent det så godt å gi de siste par dagene. En gjenopprettet kontakt der og: Glede, ikke bare selvfølgelighet, ved å lytte, akseptere, vise omtanke. Det har vært så mye grums der, rundt temaet å gi og å være der for andre. I grumset ligger minnet om alven og selvomtanken tilsidesatt, der ligger grensetemaer, der ligger oppdagelsene av hva å ta ansvar for andre innebærer. Og ikke minst, der ligger selvverdet knyttet til det å være noe for andre, framfor noe i seg selv.
"It seems like he doesn't feel he's worth something unless others need him" sa hun jeg lyttet til igår, og sammenlignet han deretter med meg. Mennesker som bekrefter andre. Mennesker som ikke ser ut til å trenge noen. Mennesker som trekker til seg de som trenger, de som søker bekreftelse. Jeg visste hva hun snakket om så godt at jeg ikke engang orket å smile lattermildt gjenkjennende.
Men det var godt å være der med henne. Føltes ikke som hun dro i meg, vekk fra meg selv. Føltes ikke som automatikk eller selvfølgelig vane, å være støttende. Og å forsikre henne om at jeg er her, anytime, se henne i øya og vise at jeg er en å ha tillit til, kjentes ikke som en komisk bekreftelse av at jeg veier min verdi i hvorvidt andre trenger meg. Det kjentes bare riktig. Og godt.

De siste par årene har oppmerksomhet rundt det å gi til andre, enhver dveling med temaet, slengt meg ut i grumsete farvann. Å formidle varmen jeg føler for andre, eller være der for de, har måttet reduseres til en autmatisk selvfølgelig greie. For så fort jeg stopper opp ved det, er spørsmålene der. Ofrer jeg meg selv? Er det andre hensikter bak? Bygger jeg opp en forventning i den andre jeg må leve opp til, en avhengighet av noe slag? Respekterer jeg den andre nå, eller tar jeg unødig ansvar? Risikerer jeg at grensene mine ikke blir ivaretatt? Bygger jeg opp min selvverd på å være noe for den andre nå?
Og jeg blir fed up av mennesker, når disse spørsmålene tar opp plass.. da kommer følelsen av at de andre er uinteressante, de har ikke noe å gi meg, jeg er lei av dem og føler meg dratt i og tappet. Så jeg har latt være å dvele ved temaet å gi, eller å formidle omtanke og kjærlighet.
Men nå kom det opp. Nynorsk-damen på p2 igår snakket i store vendinger om snillhet. Så banalt, tenkte jeg først, men så var det ikke helt banalt allikevel. Å tenke på det å være god med andre, ga meg en god følelse. Noe falt på plass. Jeg gjenkjente den mindre grumsete, klarere følelsen av å gi, når spørsmålene blir irrelevante, og en står igjen med å kjenne det er så godt å se en annen ha det litt bedre enn den hadde timen før. Hun jeg snakket med igår, hadde noe i ansiktet sitt som vitnet om at hun følte seg imøtekommet. Hun følte støtte. Det er så fint når noen føler seg støttet, tenker jeg, og kjenner det i brystet. Spørsmålene lurer, men de får ikke helt taket på meg. For jeg ønsker ha det godt med det å gi.
Jeg blir oppmerksom på, at det igjen kan kjennes behagelig å dvele ved hvordan det kjennes å gi... Og sammenhengen som slår meg raskt, er at jeg begynner lære meg å motta. Å motta. En skygge bak mange av spørsmålene... sårheten jeg aldri helt får tak i hvor kommer fra. Både lengselen og nederlaget forbundet med å ta imot. Å trenge noen, et tabu så selvfølgelig at jeg har generalisert og dannet en slags underliggende filosofi om at jeg er ikke hel eller trygg eller slik jeg vil være, om jeg trenger noen andre.
Det siste halvåret, i min sære prosess, har jeg søkt mer ut til andre enn kanskje noen gang. Har formidlet at jeg har det vanskelig. Har hatt mot til å stå for sårbarhet. Ja, det har fått meg til å tenke at andre oppfatter meg som svakere enn jeg er. Eller jeg har kjent på en følelse av underlegenhet (hm.. hvor mye kjenner andre den i forhold til meg?), å være prisgitt andres oppmerksomhet og tilstedeværelse ovenfor meg, uten å samtidig være trygg på at de opplever mitt selskap givende. Men det har gått greit. Å motta omtanke og støtte. Jeg har ikke satt opp en vegg, jeg har heller ikke løpt hjem og grått over det som kjennes som et livslangt sår forbundet med å motta omtanke og å bli sett.

Gjenkjennelsen, felleskapet, kjærligheten i å erkjenne sin egen selvverd i takt med å kjenne respekten for den andres, å gjøre det å gi til noe annet enn en diagonal motsats til å motta, øker irrelevansen til spørsmålene. Spørsmålene er laget av, og opprettholder adskillelsen. Den verdenen hvor vi alle er adskilte i vår egoisme, og gir derifra, blir utnyttet derifra, ofrer oss og tapper oss og glemmer sette grenser derifra. Jeg har kjent mye på adskillelsen det siste halvåret. Så har jeg opplevd å ta imot. Og jeg får lyst til å være god med andre og meg selv, i en mindre adskilt verden. Men først skal jeg sove. God natt.

Å være god med seg selv.

"Musikken er et bindeledd til menneskekroppen." Å binde seg til kroppen, til opplevelser som skyver tanker i bakgrunnen og nåtid i forgrunn, er å være god med seg selv. Tenker jeg. Og gjenoppdager, hver gang jeg minner meg selv på hvilken betydning musikk har for meg.

Når jeg er i tankene, og kanskje også noen dager har de løpende ganske paralellt med musikkopplevelser, er det å fortape seg i musikk noe som.. som får meg til å ligge på gulvet og lytte til hjertebankene over min forelskelse i musikken og blodets ivrige pumping etter å ha bevegd meg inni musikkverdenen, og undre meg storøyd over at jeg gidder å kjempe i livet mitt. At jeg gidder noe annet enn det mest naturlige; å bare være. Fra stund til stund. Å bære min kraft og styrke og refleksjon med rak holdning og lurt smil, uten tvil på min rett til å ha en plass, uten unnskyldninger og uten anstrengthet... og se det like mye i andre i samme stund. Speile kjærligheten og styrken vår fremfor frykten og mindreverdsfølelsen.

Jeg kjenner kimen til en vår på vei.

Lørdagen

Jeg vet at idet jeg beskriver en dag i ord, virkeliggjør jeg den i minnet. Det er så dagen heves frem fra en bakgrunn. Det er merkelig å være så bevisst nettopp dette, når man skriver. Det handler jo ikke bare om at denne dagen får sin plass i ordene. Det handler om alle de andre dagene, som er like innholdsrike på en eller annen måte, og om deres forgjengelighet i at de ikke ble fanget i ord, at de allerede er glemt eller kommer til å glemmes. En forgjengelighet jeg lærer å akeptere på nytt og på nytt.

Lørdag.
Dagen starter i en slags tåke. Igjen er jeg ikke tilstede. Ingen yoga-solhilsen. Ingen spørsmål om hvordan kroppen kjennes ut, om jeg kjenner meg på plass. Internett og avslåtthet. Raskt ettermiddag. Setter på Mr Bungle, som et passende soundtrack til det jeg ikke vet er rundt hjørnet, og kler meg i sort og rødt.
Mens jeg står og sminker meg er det noe som hopper raskt bortover i et glimt sett fra øyekroken, og jeg skvetter. For første gang denne dagen er jeg bevisst at jeg lever, med et hjertebank og et blaff av galskap - "Hallusinerte jeg nå? Ser jeg spøkelser? Er det noe farlig her?" - før den androgyne klemmer meg med all sin varme. Og all sin egne mangel på tilstedeværelse, sin forvirring, sin redsel for hva han er og ikke er, ønsker være og ikke være.
Vi danser i "None of them knew they were robots" og springer ut i verden i hver vår manglende bevissthet, sammen. Han er sint på mannen med dyrenavnet og begrensningene lagt på ham i rom der folk vil meditere når han vil danse og synge og bli sett. Jeg klarer ikke se ham heller, inni meg er det spørsmål om hvordan noen så kjærlighetsfull kan ha så lite evne til å oppfange andres grenser og opplevelser i et rom.

Vi hopper gjennom menneskemøter på gaten og gavekortkjøp på apollon, inn i stjernesalen på nyåpnede kvarteret (var stengt i tre år). Jeg er en jentunge nå, smittet av hans umiddelbare uttrykk og evnen til å underholde andre med sjarmerende snurrighet, og kommenterer til mannen bak disken at dette var helsprøtt, å gå inn et sted og føle seg flyttet tre år tilbake i tid. Klemmer på en bekjent og ler om det samme til henne, det var jo her jeg ble kjent med henne og, i den andre tiden.
Den androgyne har møtt noen jenter som er fan av hans annerledeshet og vil høre om hans nye produsent, men blir med videre i jakt på mat. Idet vi tåspissdanser ut av lokalet, finner blikket mitt et lattermildt smil, fra et bord like ved der vi har utspilt våre scenarioer. "Åh, hei!" sier jeg, og jeg er nok litt blyg og lattermild om hverandre selv, for det er ansiktet til en medstudent som nærmest bor på fakultetet, i en slags tilsynelatende psykologstudent-perfeksjon. Iallfall sett med blikket fra ei som føler seg i andre enden av alle psykologstudent-skalaer.
Men det er egentlig et herlig øyeblikk, jeg ser på det nå med en følelse av befrielse. For det var glemt raskt, det ble ikke dvelt ved eller grublet over. Det var ingen skakelser av kontrastene mellom verdnene, bare en liten latter over livet, og en tanke om at han kanskje syns det var kjekt å se en medstudent leke i livet.

Det er rart med lek. Hvordan en kan kjenne etterlengtet slipp på kontroll og frykt, komme i kontakt. Eller på den andre siden, kjenne at en prøver leke med, men er et annet sted på et vis. Et sted mellom kontrollen og leken, der ingenting blir håndfast, aller minst bevisstheten. Inn på kjøpesenter i verste shoppingtid. Blikket hans på menneskene der, ligner mitt eget i enkelte tilstander i tenårene: Roboter, sauer, avslåtte sovende zombier som tror de lever, men knapt eksisterer. Slik gjør det ingenting når de blir uttrygg på ens annerledes-uttrykk, når kelnere plasserer oss innerst i et hjørne i kina-restauranten, eller når andre gjester fniser over at min venn er slik han er - alltid synlig.

Gjennom kjøpersenter-seansen løper assosiasjoner til Tønsberg, byen jeg kommer fra. Jeg føler meg plutselig, og meget overraskende, som en Tønsberg-innbygger. De som blir flau, når noe er annerledes, flau over å bli sett med andre som oppfører seg utenom normen, som ler litt anstrengt (selv om jeg vet min egen latter i øyeblikkene er mer hjertelig) og forsøker gjemme seg. Eller de himler med øya, selv over noen som i det forrige øyeblikket var en venn, fordi i dette øyeblikket står identiteten på spill over noe så teit som et normbrudd. Jeg merker jeg er litt nervøs, redd for det neste han vil finne på, samtidig som jeg vil være fri, jeg vil ikke bry meg om hva fremmede mennesker syns om at noen hoppet ut av boksene.

Videre, alene langsmed store lundgårdsvann, merker jeg at bevisstheten er totalt fragmentert. Som om den var av elastisk gummi, og hver opplevelse den dagen har tatt fatt i en del av den og strekt den ut i mange spisser i ulike retninger. Grensene har overhodet ikke blitt ivaretatt. Og jeg vet hvorfor så mange er sint på ham og hagler enkle beskyldninger, der det sannsynligvis ligger en angstfull frarøvelse av grensene bak det enkle.

Timingen til ting er som alltid ganske påtakelig, for i alt det blåe på min vei glir to skikkelser over i å bli kjente. Den rolige nordlendingen med det krøllete håret, som alltid gløder bak et lag av slitenhet, alltid nær en deadline av noe slag. Han bodde vegg i vegg med meg for 4 år siden, når jeg spilte for høyt eller for lenge dunket han hardt i veggen, men ellers likte han godt ting jeg spilte, og introduserte meg for Captain Beefheart. Vi har hatt sporadiske møter siden, og kommer alltid inn på de viktige og underlige tingene. En gang satt vi og husket og snakket om selvbilder på Nordnes. En annen gang ga han meg en plomme som smakte bedre enn noen plomme jeg har smakt, og jeg skrev om plommeopplevelsen da som nå. Nå står han og kameraten hans og er motsetninger til fragmentertheten. Min venn står stødig og smiler litt lurt når han snakker om kaos og tilfeldighet i master-essayet han jobber med på kunsthøyskolen. De står også stødig og smiler lurt og med forståelse når jeg forteller kort at jeg er litt susete og fragmentert etter å ha hengt med en grenseløs person. Vi skvisjer inn masse, om psykologi og kunst og kaos og deadliner og grenser og byråkrati i en ti minutters samtale før jeg går videre.

Men der jeg kommer frem, er jeg fremdeles ikke på plass. Venninnen som har bursdag poserer innsmigrende i sin nye kjole, og jeg liker hennes type posering og innsmigrethet, hun er pønk og fandenivoldskhet, kjolen kler henne fantastisk på en horribelt 18oo-tall møter 80 tall måte, slik den ikke ville kledd noen annen enn akkurat henne.. men likevel er det så jeg ønsker krype sammen av at noen trekker i min oppmerksomhet. Nesten så det er en trussel, et siste tak i et hjørne av bevissthetsgummien, som kommer til å få det til å sprekke opp elastiske hull.
Jeg informerer om min tilstand og tilhørende uvirkelighetsfølelse, og de tre andre lar seg ikke videre merke med at jeg mediterer og gjør øvelser mens de sminker seg og lager mat. Arbeidet med å komme på plass funker overraskende bra, jeg er der jeg er, endelig. Samtale med min mor på telefon, og jeg buser ut med: "Når jeg introduserer meg som psykologstudent, føles det som jeg lyver, som om jeg er falsk. Det kjennes som jeg later som." Det er godt å si slike ting uten å unnskylde det. Stå for mine teite tanker, uten å måtte demonstrere selvinnsikt, fordi hun uansett kjenner min evne til selvinnsikt bedre enn de fleste.

Festen som følger er fin. Det er rølp og rockabilly og punk i et rom, vin og ost i et annet, og rolig gitarspill og sentimental varme i et tredje. Å veksle mellom ulike verdener, enn så utfordrende til tider, er jo en hobby, så slike fester faller i smak. En intens samtale om hiphop og musikkopplevelser med en jeg ikke har møtt før. Faller enda noen flere hakk på plass da, møtepunkt i musikkengasjement har den effekten.
Jeg har ikke interesse av å beskrive detaljene av festen og dens stemninger. Den mangelen på interesse er veldig ålreit å oppdage for øyeblikket.

På veien til kvarteret møter jeg gamle venner som har blitt semi-kjendiser, de skal være dj's forteller de, og klemmer meg hjertelig. Det er rart hvordan man alltid kjenner et stikk av lettelse over at vi bare er de vi er, i møte med venner som har havnet i media og liksom er noen andre der, noen mediablikket forestilte seg. Køen var abnorm og lokalet fullt, jeg gikk ut på nordnes og kjente på stillhet.
Tilbake i byen er køen mindre, og inne er det fullt av unge dansende mennesker. Jeg er på reise tre-fire-fem år tilbake i tid, samtidig er alt forandret og folk danser i heftig klubbmusikk der jeg har alle andre typer minner på netthinnen. Absurditeten er egentlig bare behagelig, for nå er jeg samlet, de ulike kjente ansiktene og mitt eget møtes i gjenkjennelse; av hverandre og opplevelsen av å være tilbake i tid, eller å være kommet til fremtiden. Jeg er der jeg er. Og så er jeg neste sted hvor jeg er.

Neste steg var tilbake i omfavnelsen til den androgyne, ute i gaten. Hans frekvens, måte å være på, uforbeholdne synlighet og lekenhet passer menneskene bedre om natten. Da elsker de ham, omringer ham men får aldri tak i ham, de henger på samme gatehjørner som ham, og legger merke til ham med dragning heller enn usikkerhet eller anstrengthet når han entrer et rom. Igjen representerer han en sterkere versjon av hva jeg selv opplever; å lettere forholde seg til andre når alkoholen de konsumerer har skrellet av et par lag med sosial-angst og kontroll og frykt for noe ukjent. Selv er vi aldri fulle.

Jeg treffer venninnen fra klassen på Pingvinen. Der er det varme farger og varme fjes, de hun er med utstråler det samme, og hun og jeg er glad for å se hverandre. Det er så mye vi har felles, og det på områder i livet vi kanskje har mindre felles med noen andre, det gir litt følelse av et nytt hjem i møtet.
Pling står plutselig midt på gulvet og smiler stort til meg. Vi klemmer så inderlig som gamle venner gjør. Hun mistet de hun kjente av synet idet hun så meg, lysene kommer på og jeg foreslår at hun og jeg finner et nachspiel. Venninnen fra skolen er trøtt og skal bake marengskake til kjæresten på morgenen, hun går hjem, vi går videre, for jeg vet vi må få teften av den androgyne før han har funnet seg et nachspiel. Når vi får øye på ham, er han tilsynelatende alene, spør om vi vil være med, og før vi har gått tre kvartaler har vi, uten helt å skjønne hvordan, blitt til 15-20 folk. Den androgyne hopper som en liten feminin gjøgler foran halen av folk, en liten nachspiel-messias med sine disipler, sier jeg, og vi humrer sammen jeg og Pling.

Nachspielet er hos noen hiphop fyrer, synet som møter oss er tre slitne menn i hettegensere som holder på å sovne, de sperrer opp øynene foran den androgyne: "Ikke igjen?!", men virker langt mer fornøyde når festen er igang og leiligheten pakket med fulle og steine og dansende mennesker. Den androgyne er sexy på sin hypre feminine måte, bukter seg rundt og foran meg som om jeg var en strippestang, og faktisk er det en smal søyle jeg vanligvis bruker som symbol for å være samlet og tilstede. Og det er jeg, innimellom alt dette.

Pling er en venninne jeg har sett i årevis, alltid har hjertelige møter med, men aldri har snakket ordentlig med. Så vi snakker. Forlater festen og fortsetter snakke, snakker oss hjem til meg. Vi snakker når vi skal til å sovne, jeg stryker henne på armer, mage og bryst og kysser henne, også ler jeg og kaller stunden rar, men for Pling er ingenting særlig rart, hun sammenligner ikke opplevelser slik jeg motvillig ofte må innrømme jeg gjør. Og det er fint, jeg kjenner ikke behov for å gå videre, å la være er heller ikke rart. Og vi sovner som vennene vi har funnet ut vi lenge har vært, selv om vi aldri har snakket om livene våre før denne kvelden.

Sånne dager.. jeg kunne skrevet mye mer om all lærdommen jeg får av alt innholdet i sånne dager. Enn så kaotiske og overfladiske de kan virke på et vis, det er så de alltid har mange lag. Alt som skjer mellom menneskene, i ansiktene deres, i hvordan de uttrykker sin tilstedeværelse i rommet, og sine ulike tilstander. Å glimtvis observere sin egen tilstand, å merke forskjellen på å være i seg selv, eller spredt rundt som en blekkflekk eller elastisk gummi. Hva det gjør med menneskemøtene. Hvor ekstremt mye diversitet og uforutsigbarhet en mer samlet bevissthet kan være del av uten vansker. Hvordan tilstedeværelse er noe annet enn kontrollen en ofte griper til. Noe som har mindre med frykt å gjøre, og mer å gjøre med kjærlighet.

Plutselig flirer jeg. Eller humrer litt. Inni meg, kanskje utenpå og. Og det er meg selv jeg ler av. Eller ler jeg med? Jeg vet ikke helt. Men jeg ler litt av det å være menneske i samme slengen. Det skaper jo et slags fellesskap med andre, i å se på sin egen menneskelige følelse av å være teit, riste på hodet og klukke litt her jeg sitter i min gyngestol. Gutter Twins på høytallerne.

Ja, teit er ordet. Det er noe så.. banalt teit ved å leve et så genialt liv, og likevel ofte kludre til følelsen av å ha et godt liv, med å leve mye av det oppi kontroll-boksen. Hodet, altså.
Denne uka var jeg syk, måtte holde meg i ro to døgn i strekk, og roen gjorde meg ikke mer tilstede, heller mindre. Jeg ble rastløs, rømte fra uggenheten i kroppen ved å stirre i denne skjermen eller tenke. Tenke. Tenke litt mer. Vatt i hodet.

Så er det mange mennesker. Når jeg går ut i verden igjen.
Torsdag er det så jeg ikke er deltakende.. det er en overflate-automatikk i å sitte rundt et bord og vise interesse for de andre vesnene på de andre stolene. Bevisstheten, den som kjenner etter, er ikke koblet til, jeg føler meg igjen som en enstøing som forsøker være sosial, for jeg har levd oppi hodet, i snørr, vatt og tanker i to døgn. Men de andre smiler, jeg gjør nok de rette tingene, smiler tilbake og undrer meg på hvordan de kjenner seg, der de sitter på sine stoler, om det kjennes automatisk eller nært i deres verdener.

På fredag, etter en kalkun-middag oppi fjellveien med engelsktalende mennesker og en tid på min favoritt-irskpub med norsktalende mennesker, merker jeg imidlertid at det å ha entret sosiale roller har gjort meg godt. Underlig, det der. Roller, som liksom skulle være en styggedom i min bok, så lett å forbinde med masker, påtatthet og tilpasning på tross av ens Egentlige tilstand... har blitt en av mine gode redninger i livet. Noen ganger kjennes det som jeg glemmer hvordan man omgåes mennesker, også slenger jeg meg inn i en setting som kaller på en rolle. Og rollen responderer. Og et øyeblikk er den kanskje adskilt fra meg, som noe skapt av omgivelsene, stemningen, forventningene om den fargerike og oppegående og imøtekommende utgaven av meg. Men det går knapt noen minutter før rollen er forent med alt jeg har i meg som er oppegående, fargerikt og glad i andre mennesker. Den var ikke adskiltheten, den var linken. Når jeg går hjem alene fra tiden i rollen, har jeg med meg kontakten med hva den brakte opp i meg. Jeg eier det, puster dypt i magen og kjenner det alltid var der. Jeg har såvisst tider hvor det å være med andre mennesker er noe som distraherer meg fra hva jeg trenger kjenne på. Men noen ganger er det omvendt.

Som på lørdag. Hm. Er jeg på vei inn i en slags dagbok-greie nå? Det ble noe om torsdag, noe om fredag, og lørdagen får jeg lyst til å beskrive litt gjennomgående, trekke noe ut av. Å skrive refererende fra en dag er litt tabu i min bok, jeg føler meg som en forhenverende livs-dokumentasjons-addict som ikke må fristes til tilbakefall. Men jo. Jeg vil.

Neste innlegg blir om lørdag.

Sukk...

xkcd.com

Vågen. En følelse av gammelt og nytt i samme stund. Kaféen med alle bildene på netthinnen, det vante, det trygge. Men lokalet er renere, gulvene er nymalte, og det er kanskje mine egne fundament også, eller troen på de. Du kan alltid finne analogier mellom fysiske observasjoner og opplevelser, og hva som foregår i livsperspektiv.
Venninnen som dukker opp og jeg snakker om å gi seg hen, slippe kontroll. Hun har drukket for å slippe kontrollen i perioder. Eller røyket hasj. Jeg har aldri gitt meg sjøl sjansen til å utvikle forkjærlighet for slike snarveier. Men jeg forteller henne, at jeg sliter med å få følelsen av å gi meg hen. "Men du er jo en som gir deg hen mye, iallfall slik jeg opplever deg. Særlig i musikken." Er jeg det? Eller er det bare inntrykket jeg gir, i kontrast til de som uttrykker seg på en mindre åpen måte, eller de som ikke smiler og danser like mye?

Kontroll. Det er vanskelig å forholde seg til det ordet, syns jeg. Jeg kjenner det begrenser, det taler om å handle fra frykt, det taler om manglende tillit til seg selv og andre, om plikt og redsel for å drite seg ut, strukturer og perfeksjonisme-terror mot sitt eget selvbilde. Men det er så mange former for kontroll.
Jeg har ikke på mange år vært noen med en typisk sterk kontroll, eller frykt for å miste kontroll. Den som er lettere å få øye på hos noen som skifter personlighet når de har drukket, eller som spenner muskler og skremmes av uforutsigbare situasjoner.

Nei, min kontroll er mindre gjennomskuelig, men absolutt reell. Å være selvbevisst store deler av tiden, om ikke bevisst hvordan jeg fremstår (som jeg ofte er på skolen), så allfall bevisst min egen opplevelse, tanker og følelser.. hva er nødvendigheten av det, om ikke det er noe jeg opprettholder av frykt for å miste en slags kontroll? Har jeg ikke tillit til at jeg kan være sann ovenfor meg selv og omgivelsene også når jeg ikke kjenner etter bevisst, også når jeg ikke betrakter mine egne tankerekker med undrende holdning? Og ansvaret jeg føler, men heldigvis ikke handler like mye på lenger... det som får meg til å ofte automatisk betrakte folks posisjon i det sosiale spillet, følge med på hvem som er inkludert og ikke, alltid være bevisst hvordan hver enkelt uttrykker eller ikke uttrykker sin lengsel etter oppmerksomhet og å bli sett... hvorfor trenger jeg dette, om det ikke handler om en kontrollert navigasjon i det relasjonelle terreng?
For ikke å snakke om dette behovet for å definere seg selv, i forhold til verden og "de andre", som har gjort seg særlig gjeldende siden i sommer. Jeg merker meg hvordan jeg forholder meg til komplimenter eller andres beskrivelser av meg i disse tider. Jeg lengter etter bekreftelser, noe å gå etter, noe å plassere mitt selvkonsept i forhold til. Jeg både sliter med å ta til meg gode ord om min person -tvilen som skole-selvbildet har sådd pirker sårt i absorberingsevnen- , og jeg blir tidvis rørt og lettet i en slik grad at jeg forbauser meg sjøl, når noen beskriver meg på gode måter.
Å søke bekreftelser, og bli glad av de er jo menneskelig og naturlig. Men hva er det med denne frykten for å bli misforstått, denne troen på betydningen av andres blikk på meg, bruken av forestilte og uttalte inntrykk andre har av meg i forsøkene på å lage meg et selvkonsept? Det er en tvangstrøye, et identitets-stempel jeg forsøker putte på meg selv utenifra. Og det er i aller høyeste grad snakk om et behov for kontroll.

Kontroll har mange former. Jeg skulle ønske det fantes et annet ord enn kontroll, for den typen styring i livet som er navigert innenfra. Når du ikke plasserer deg selv i et sammenligningsbilde, et forestilt pliktløp eller panisk kreert selvkonsept, men føler deg frem med mindre frykt og mer tillit til deg sjøl. Og kanskje du ikke får med deg ting på samme analytiske måte, men med den tilstedeværelsen, den hengivelsen, vil din naturlige indre navigatør oftere guide deg automagisk i terrenget.

På fredag danset jeg på kontoret mitt. Jeg hadde med meg sjøl inn på fakultetet, ikke bare deler av meg. Så jeg trengte danse, kjenne på det rommet jeg hadde skapt meg. Jeg merket kontoret så annerledes ut, ble en mer virkelig og nær sanseopplevelse. Og jeg tenker, at den opplevelsen hadde å gjøre med slipp på kontroll. Å ikke trenge vite hva andre syns, å ikke orientere seg etter et forestilt blikk fra fakultet eller samfunn, å ikke søke desperat etter cues for et mer helhetlig selvkonsept på tross av forkjellige verdener i livet.
Den som navigerer, den som legger kontroll utenpå seg, den som danser, den som ønsker ha det godt.. den er i konstant bevegelse. Samtidig alltid med et sterkt fundament, i øyeblikket.