2009

Året.

"Her er jeg.

Jeg griper spontant innimellom etter sanseinntrykkene, som et slags sjelelig klyp i armen... lar hånden kjenne på vannet når jeg sitter i en jolle i fart. Legger meg på ryggen når jeg bader, ser på skyene og trekker pusten dypt dypt. Går langsmed vannet på strendene, og absorberer følelsen av nakne føtter i vann og sand med inderlig konsentrasjon."

"Stjernehimmelen. Etter en time liggende på dekk i bekmørket, stirrende opp på den, blikket langsomt søkende i overblikk, i detaljer... og det slår meg at en time er så lite, for en livstid kunne brukes på å studere det spekteret. Snart forsvinner følelsen av at det er bekmørkt, der det ikke er klare stjerner får jeg følelsen av hele bakteppet som en dus gråhet... fjernere, fjernere... perspektivet blir som et sluk, jeg trekkes ut, opp, uendeligheten kan ikke fattes og jeg henfaller til den mer jordbundne uendeligheten i den gode musikken på ørene, beveger meg mellom wire og reling og merker rom og cola i kombinasjon med gyngende båt og musikk gjør meg svimete på den gode måten."

"Vi kjørte mini-buss-taxi gjennom landskaper med sjø og huser oppover frodige åser badet i melankolsk glitter (eller var det ettertanken som farget glitteret med melankoli?), vind gjennom de åpne vinduene, ro og blikk innover. Plutselig så jeg den, da jeg bladde uten mål i musikken min på ipoden.. og jeg har aldri hørt teksten klarere, og kjent melodien og gitarspillet kommunisere nærere."

En måned i Karibien, og en liten seilbåt rakk å bli mitt hjem. Det samme gjorde den naturlige hverdagen orientert rundt øyeblikket. Der forventninger ikke styrer noe, der frykten aldri griper, der det var hav rundt oss og himmel over oss, reagge på alle høyttalere og en kultur som ikke har lært seg stress, selvtillitskvaler eller normer som skaper avstand mellom folk. Da jeg reiste fra dette nye hjemmet mitt, handlet sorgen ikke bare om båten, utforskingen og hverdagen med mine venner der, den handlet om å gi slipp på en smakebit av alt jeg kan være, alt livet kan være, for raskt.
For når Norge runger over en og rundt en med sin kulde og sin galskap, er det lett å glemme hjemmet en alltid har i hjertet. Det hjertet slike reiser snakker med og pleier med inderlighet.

Tiden som fulgte Karibien opplevde jeg et stort og frihetsfremmende fravær av anstrengthet. En lyst til å danse, leke, ha det gøy. Jeg sprang i snøen fra konsert til konsert på Bylarm i Oslo vinterstid, med et engasjement og en letthet som om det var en flagrende sommerfestival. Lot meg smitte av venners opplevelse av å være midt i sine gjennombrudd der.. deres spenning, glede, overveldelse.

Min sedvanlige tilfredshet vokste i flere stunder til å bli også en nyforeskelse i livet mitt. Og som nyforelska, melder lysten til å dele seg.. berette, vise frem. Det påkaller mye granskinger av meg selv. Hvor går skillet mellom naturlig glede over å dele det en opplever med andre, og et usunt jag etter bekreftelse, etter å vise frem noe for å tro på det?

I lys av nok en påminnelse om et naturlig liv, fulgte flere tilstander av undring over hvorvidt jeg er sann ovenfor meg selv og mine verdier.
"Ja.. jeg har følelsen av å svikte meg selv til tider. Min egen kapabilitet. Min sterkere stemme. (...) Generelt bevisst min selvbevissthet (heh, for en loop), undrer meg over i hvilken grad jeg iscenesetter meg selv, både for andre og meg selv. (...) Den følelsen av å føre seg selv bak lyset er ofte ekstremt abstrakt. Noen ganger har jeg en fornemmelse av at jeg nettopp har løyet for meg selv, uten at jeg får tak i hva løgnen bestod i. (...) Det hender en angst er der, en slags påminnelse om noe jeg har i meg som ikke får utfoldet seg i lyset av hvordan jeg eventuelt lurer meg selv. Lengsel etter den totalt nakne meg. Ikke vet jeg om en slik nakenhet finnes. Jeg stiller jo alltid spørsmål ved så mye. Det er få klare sannheter om meg. Kanskje livet handler bare om å bygge seg riktige placeboer, for å ha det best mulig."

Våren er det sosialpsykologi, og jeg koser meg kostelig over å svømme i tankelandskaper der ingenting er sant, bare konstruert i en kultur eller et språk... Jeg leser om andre som beskriver med forskjellig språk våre ulike virkeligheter, og hvordan vi former hverandre i samspill, i speilene, i rollene... Når jeg leser hopper det i meg.

Min mor gjorde et forsøk på å flytte til Bergen og finne sine barndomsrøtter dette året. Jeg trodde aldri helt på at hun kom til å finne seg til rette her, for det meste føltes hun bare ekstra mye på besøk. I perioder ga hun meg god øvelse i å både kjenne mine grenser, og sette de. Men hun ble bare en som dukket opp her og der i kulissene, innimellom alt annet.

Å prøve navigere seg i relasjonen til faren min og hans kone, derimot, var en langt større utfordring dette året. Hos min nye psykolog (egenterapi, må vite) ble dette et hovedtema store deler av året. Det er et spørsmål om å ikke bli respektert for sitt liv og sin virkelighet, men oppleve seg selv som et speilbilde av andres rammer for (mis)forståelse. Et spørsmål om autonomi. En lengsel etter transformasjon til en annen type kommunkasjon....

Om sommeren reiser jeg med bussen igjen, til lengst nord i landet. Nok en smakebit av andre former for leving, normfrihet, fellesskap. Enorm glede, begeistring, utfoldelse. Men også en vekkelse av en sorg og et savn, når det åpner seg for en måte å være på som gir faen i konvensjoner og hva andre syns, og du minnes på alle begrensningene som deltakelsen i det gjengse samfunnet legger.

Jeg gledet meg til å begynne på 2. avdeling. Jeg gjorde det. Jeg hadde tro på min styrke til å møte både en tettere studiehverdag og å forholde meg til medstudenter på daglig basis. En tro på min evne til å stå for den jeg er, ikke la meg rokke av forestillingen om andres blikk på meg.

Men det som skjer, er at gjennom en måneds tid føles det som livet på fakultetet sparker beina under meg, så jeg mister fotfestet. Én ting er de faktiske kravene i hverdagen, omstillingene, det nye som en ikke vet hvordan å forholde seg til... noe annet og langt mer truende for selvfølelsen er de abstrakte forestillingene om en standard, et blikk utenfra, hva det vil si å bli psykolog, eller å være en riktig student, eller å passe inn i klassen med de unike vakre menneskene, og deres forestillinger, som sikkert ikke er helt ulike mine egne...
Fra daglig yoga, kontakt med kroppen og latter i magen etter sommeren, sprang jeg opp i hodet, i tankespinn og fremmedgjorthet. Så 'ute av meg selv' har jeg ikke følt meg på nesten 5 år.

Slutten av september: "Mye av tankene jeg har hatt de siste ukene syntes nå vage og liksom vanvittige. Akkurat som jeg har vært i en hypotetisk metaverden. En reise i mitt eget sinn, i bedømmelser om meg selv, andre og livet mitt, der alt ble symboler for noe annet enn det øyeblikks-nære."
"Er dette å bli psykolog noe som tvinger meg til å gi slipp på noe naturlig ved det å være menneske? Så mye som skjer i studiet, i alt ved samfunnstrukturene å forholde seg til, kjennes som en trussel mot naturlig menneskelighet slik jeg kjenner den. Bare begrepsappaatet, det som objektiviserer andre mennesker i forhold til noe generelt noen har satt et navn på. Og det begrepsapparatet trenger seg inn i meg, blir uungåelig en del av meg."

Ironisk nok er det denne tiden jeg får mer anledning til kontakt med andre i klassen enn noen gang. Jeg er åpen, jeg forsøker, men sitter så ofte med en bismak av at alt de ser er en skygge av meg selv. En anstrengt utgave av et egentlig frihetssøkende vesen. En sosialt usikker utgave av et naturlig sosialt vesen. En bekreftelses-søkende utgave av ei som egentlig er vant til å tro på seg selv.

I hverdagen denne høsten er det også mange nærende oaser. Når jeg møter noen som kjenner meg, og som naturlig forventer den friere og mer tilstedeværende utgaven av meg, har jeg følelsen av å våkne opp fra en vond drøm til en naturlig virkelighet. Hele kroppen sukker: "Åja, det er sånn det føles å være menneske i naturlig og givende kommunikasjon." Min største oase er jammene på Vågen en gang i uka, der musikken og menneskene inspirerer og fyller meg med kraft. Måten folk forholder seg til hverandre på, med gjenkjennelse og varme selv ovenfor fremmede, minner meg om karibien og andre reiser, og påvirker sinnsstemningen vanvittig. En fremmed kvinne kommer bort til meg en av disse kveldene og sier utstrålingen min inspirerer henne, og takker meg. Nylig fortalte jeg henne, da vi satt rundt samme bord, at den kvelden var jeg midt oppi en vond tid, og trengte så sårt den bekreftelsen hun ga meg på en levende side av meg.

I slutten av oktober begynner en forandring mot noe positivt.

"Jeg har tenkt at mye av det jeg har vært igjennom bunner i frykt for å bli voksen. Men så kommer følelsen over meg, av at jeg allerede er voksen. At jeg har vært det i mange år. I innholdet, i min trygghet, i min evne tl å ta ansvar og forsøke forholde meg ærlig til verden. Men det er en annen voksenhet enn den jeg frykter. Den jeg frykter framstår som en ramme eller et skall uten innhold. Som en pakke vi kjøper når vi ønsker overbevise oss selv og omgivelsene om at vi er voksne, noen ganger bare forserket av en underforliggende redsel for å bli avslørt som en bløff. Vel, om jeg ikke får til det voksne spillet, kanskje aldri vil føle tilhørighet selv når jeg spiller med, så kan jeg kanskje klare leve en voksenhet som handler om noe annet. Om å stå i seg selv. Om å innrømme sin egen tilkortkommenhet fremfor å sette opp en viktig mine. Om å ta vare på det barnet i seg som ser den nakne keiseren."

Jeg begynner ha lyst til ting. Jeg begynner ønske oppdage byen på nytt. Og det gjør jeg. Merker hvordan hverdagen forandrer seg så fort en er åpent søkende. Uforutsigbarheten er alltid tilgjengelig. Det samme er pusten.

På tampen av året har jeg gått igjennom nok en slags skakelse, i forhold til min far og kommunikasjonssvikten der. Men raskt i prosessen dro jeg frem et mot til å stå for den jeg er, også i en sinnssvakt forvirrende situasjon. Fandenivoldskheten ovenfor livets utfordringer er stigende. Det samme er min tilbakevendende sterke bestemmelse om å leve et godt liv, som ressonerer med et naturlig minne i kroppen om hva det handler om å være menneske. Nå ønsker jeg ramme inn livet på nytt, røske opp og rense ut. Jeg er faen så lei av å være redd, og distrahert fra kontakten med øyeblikkets magi.


(Soundtrack: Woven Hand, 16 Horsepower, Tom Waits, Johnny Cash, Blind Melon, Black Mountain, Dirty Projectors, Vaiping, Fjorden Baby, Surrirealismen + + )

Ti år - del 3

Nostalgien vil ingen ende ta. Vel... det gjelder generelt egentlig. Nostalgi syntes for meg å være en latterlig gjentakelse av seg selv, dog alltid med en ny farge, fra blikket i den nye tid. Jeg trenger lære meg å akseptere min tilbøyelighet til nostalgi på nytt. Det er egentlig min insentiv til å løsrive meg.. på nytt. Og på nytt.
(Sitatene er fremdeles ting skrevet i den aktuelle tiden)


2007:

"Det er mye ulike oppfattelser av galskap. Hva som oppfattes vanlig og naturlig hos noen, oppleves som galskap av andre, og omvendt. Jeg er så heldig å ha en fot innenfor de fleste av galskapene."
"Jeg er i en spesiell plass i meg selv. Det er så det siste halvåret har disket opp med alt jeg har trengt for å kjenne på det å stå i meg selv. Og samtidig kommunisere med og empatisere med et bredt spekter av virkeligheter. Menneskenes virkeligheter."
"Jeg opplever ingen hverdag lenger."

På toppen av all surralisme i dagliglivet i starten av året, gikk en kamerat av meg inn i en psykose og ble innlagt.

En dag i slutten av januar sitter jeg i en sirkel av folk av ulike nasjoner, aldre, samfunnsgrupper, som alle jobber for å forsøke få til et uavhengig kulturverksted i byen. Vi tar en runde på hvem vi er og hva vi gjør. Når det blir min tur trekker jeg pusten, sier hva jeg heter, og legger til: "Og idag kom jeg inn på profesjonsstudiet i psykologi. Jeg er psykolog om fem år.. ser det ut til." Hele forsamlingen stråler imot meg, applauderer. Min mor er på elkjøp når jeg ringer: "E det lov å grine på elkjøp?"

"Siste året var en meget god forberedelse til den mentale sfæren jeg entrer i studiet. Jeg er så herlig glad for at den tiden innebar så mye ordløs, ikke-intellektuell vekst, fornyelse og utvidelse av perspektiv. Sjansene til å oppdage på nytt og på nytt hva tilstedeværelse handler om, og at den er mer uavhengig av tanker enn bygget på de. En alarm gikk av i meg før helgen, etter noen få dagers tankespinn jeg ikke var bevisst over. Raskt begynte en sunn livskvalitets-søken å pirke i meg: 'Hva skjer nå? Hvorfor kjenner du ikke etter for tida? Trenger du alle disse tankene? Ser du hva bekymringer gjør med deg?' osv."

Dette året begynner imidlertid denne tilstedeværelsen å glippe mer. Jeg vet det, jeg skriver om det, prøver få kontakt... men opplever å sjeldnere virkelig ta inn inntrykkene, å kjenne øyeblikkene som betydningsfulle. Det forundrer og forvirrer meg.
Min evne til å snakke fritt og være tilstede i kommunikasjon med folk fra ulike deler av samfunnet, fra overfladiske kollegaer til hjemløse svensker, blir ikke med inn dørene til fakultetet mitt. Der inne er jeg plutselig i en klassesituasjon. Og det er først i ettertid jeg ser at automagien i følelseslivet, minnet om det å være i en klasse, ga meg en forventing om å ikke bli akseptert. Og når den forventningen er premisset du møter andre med, kan ikke noe flyte fritt.

Det er mye som kommer opp i meg dette året. Følelseslivet banker på døra med uoppgjorte temaer og erkjennelser. Om relasjonene, ansvaret jeg tar for andre (sterk erkjennelse: Hvilken manglende respekt det ligger for andre i å ta ansvar for de), min veiing av selvverdi i hvorvidt jeg er noe for andre framfor noe i meg selv, en økende selvsentrerthet og spørsmål om hva den handler om, bevissthet rundt behovet for å skrive om så mye og spørsmålet om jeg ikke stoler på verdien av en opplevelse om ikke den er dokumentert, relasjonen til min mor og min onkel og et intenst oppgjør med de og hvordan de sviktet i å komme meg i møte i oppveksten, sammenhenger mellom min fars samboer sitt selvmord da jeg var unge og fryktene jeg møtte i forholdet til min første kjærlighet og hennes suicidalitet, ensomheten i meg og dens dybder. Blant annet. "Det er så mange knagger å henge et gråtende hjerte på."

Livet er begivenhetsrikt, som det har vært en stund. Jeg møter mange mennesker, deltar i prosjekter, jeg utvikler nye vennskap, jeg blir kjent med flere musikere og kunstnere. Om sommeren reiser jeg alene rundt i Frankrike.
Jeg har store deler av året en spesiell relasjon til en kvinne jeg kaller gjøglerinnen når jeg skriver om henne, tidvis seksuell, tidvis sjelelig tett. Men livsbejaelsen, og evnen til å la seg fylle av øyeblikket, intensiteten og meningstyngden er noe som bare griper meg i enkelte stunder.

Jeg leser Hermen Hesse "Steppeulven" og "Momo" av Michael Ende når jeg er på reise. Begge bøkene får betydning for meg. Første anbefales alle som har fascinasjon for gammeldags surrealisme, psykologi, bohem-filosofi og spørsmålet om hilket spekter enkeltmennesket rommer inni seg. Den andre anbefaler jeg til alle som på et eller annet vis føler seg fanget av 'tidsklemma', eller føler døgnet ikke har nok timer.

"Så har vi alltid disse glimtene av Sterkt Liv. Også gjennom dvaletider. Plutselige sansenntryk som gjør innhugg, ignorerende av alle rømningsveier innvendig. Farger som fosser framover og innover og langsetter. Luft som kjærtegner innsiden av lungene og danser piruetter over nervecellene i hudoverflaten. Hunders bjeff berører meg og kjennes som medveseneres kall fra en verden der vi aldri egentlig var adskilte."

"Du trenger ikke mer enn å puste. For å leve, mener jeg. Det er jo der du finner liv. Der det fremdeles foregår en innånding, og en utånding. Men i likhet med at vi knapt er klar over at vi puster, er Livet et tema som helst reduseres til klisjéer i livsstilsmagasiner. Også lever vi hele fuckings tiden. Hvorfor føler jeg meg så ensom om det å leve?"

Desember: "Og enda så ofte jeg tenker dette året var et mellomår, en ventetid, en dvale, en kjedelig opprydningsøkt... jeg merker jeg har forandret meg veldig. Jeg merker en ny slags ro og aksept av min egen uvitenhet. Jeg knytter nye bånd til min alltid hjemsøkende ensomhet. Men der er det også en slags voksende aksept, og tidvis hemmelighetsfull verdighet, med å merke at ingen virkelig kan kjenne meg."

(Soundtrack: Modest Mouse, Natalie Merchant, Cowboy Junkies, Tunng, Coco Rosie, Tom Waits, PJ Harvey, Placebo, Bright Eyes, Iron & Wine ++)



2008:

"Verden er en utvidelse av mitt sanseliv. Fra hendene mine strekker fargene og luften seg kontinuerlig gjennom landskaper og stoffer vi tror er faste, men det finnes ingen grenser. Nei, kanskje det bare finnes rom, og valg. Her er et rom, her velger jeg hva skal være, akkurat her inne i mitt livsrom. Jeg føler det, her sitter det, her i hjertet mitt sitter min åpenhet og mitt nei, min omfavnelse og min frihet."

Dette året utfordret jeg meg selv med å skrive minimalt. Jeg ville lære meg selv å ta opplevelser for det de er uavhengig av om de dokumenteres for fremtiden, ja, uavhengig av om de huskes. Jeg begynner også å bli glad i det som gjentas. Har mange stunder med samme venner, der hver stund ligner en annen og ingenting spennende eller innholdsrikt skjer, og finner det svært behagelig.
"Å bære sitt liv og sine opplevelser og sitt alltid-i-forandrng-selvbilde med selvfølgelighet. Det er en spesiell form for frihet. Selvfølgelig er jeg. Selvfølgelig er jeg noe i verden. Selvfølgelig har jeg et liv som ikke ligner noen andres. Der er utgangspunktet, nå la oss se hva som utspringer derifra."

Innledningsvis i året jobber jeg intenst med å takle en svekket interesse for andre mennesker og deres liv, og hva det gjør med identiteten min i relasjonene mine. Å øve opp tillit til at folk liker meg også uavhengig av hva jeg gir til de, etter å ha sett skjevheten i at jeg forventer den tilliten fra andre uten å ha den selv.
"Å løsrive meg fra andre i den grad at jeg kan møte de med en ny kjærlighet."

Jeg reiser dette året også. Kjøper interrail-billett for 10 dager etter Roskilde-festivalen og bare drar derfra. Øver meg i å oppleve en reise uten å skrive særlig detaljert om den. Jeg har en romanse i nord-tyskland, tilbringer noen dager i Amsterdam, og ender opp i Dublin med Kristin og en buss full av folk som turnerer Irand. Får et oppbluss av glede over absurditet og den høye freakshow-faktoren de dagene. Og en kjempefrihet ved å senere velge å ikke bli med de til nordnorge som planlagt, fordi jeg er komfortabel i Bergen.

Gjennom dette året går jeg i rosenterapi. Det er spesielt. Ikke siden folkehøyskolen, da vi under det mest heftige energiarbeidet gikk rundt og så totalt herja ut uten å kunne forklare noe, har jeg opplevd så intens kommunikasjon med kroppen. Og dertilhørende styrket tro på at kroppen har en viten som ofte ikke overlapper med det vi har ord for. Jeg kunne merke forandringer skje i meg, grunnstemninger endre seg, ting lette.. uten å forklare hva det var, eller hvordan det skjedde. Når timene var heftige, lå halve verdien i terapeutens stødighet: Om hele behandlingsbenken hoppet av kraftige reaksjoner i meg, var hun like fast med hendene, med å utstråle trygghet, med å tillate ting å skje uten å rikke seg, og uten noen form for feighet.

Høsten har vi eksistensiell psykologi på pensumet. Mye av psykologien har til da begeistret og fanget meg for hver eksamensperiode. Men den eksistensielle psykologien appelerer til meg deto mer, som et bindeledd langt tilbake i tid, og beskriver så mye av mitt livsperspektiv slik det har bygget seg opp fra ungdomsskolen av. Når medstudenter omtaler litteraturen som svevende og uhåndgripelig, tar jeg meg selv i å bli personlig såra, så nært som det oppleves for meg.

Jeg har det mye bra dette året. Stadig lurer jeg på om jeg er iferd med å våkne på nytt, starte på en ny epoke i livet mitt, uten at jeg føler den virkelig kommer igang. Men jeg plages ikke, jeg har mange gode stunder, spennende opplevelser, mye avslappethet i meg, kontakt med kroppen, begeistring for ting i hverdagen, og øyeblikk av nærhet til tingene rundt meg.



(Soundtrack: Patti Smith, Johnny Cash, Iron & Wine, Porcupine Tree, PJ Harvey, Cat Power, Natalie Merchant, Elvis Perkins, Nina Simone, Tindersticks, 16 Horsepower + + +)

Ti år - del 2

Fortsettelse på mitt personlige og nostalgiske tilbakeblikk på mitt liv i tiåret som avsluttes nå.


2005:

"Remember I'll always love you as I claw your fucking throat away. It will end no other way" (Mottatt sms fra henne, 1/1-05)

Hun hadde ikke bare vært min nærmeste venn og min første store kjærlighet. Hun hadde vært noen jeg lærte å kjenne meg selv gjennom. Et speil for dybdene inni meg, noen som kom inn på nerven av livet mitt. Jeg lærte min egen styrke å kjenne, slik jeg aldri hadde før. At det fantes mer tro på det gode selv når du tror brønnen er tappet. At jeg er istand til å stå i ekstreme situasjoner, og handle instinktivt. At jeg kan bevare min livskraft når døden truer med sitt nærvær. Historien vi delte var et kapittel så viktig for meg, at jeg hvilte min identitetsfølelse på den. Det var et turbulent kapittel å hvile noenting på.

Jeg ble rundt bruddet overmannet av ekstreme tilstander i kropp og følelser. Det mest voldsomme lignet angstanfall, men var heller en slags overload enn noe jeg følte hadde med angst å gjøre.
Det skjedde igjen en dag midt i byen. Det begynte bygge seg opp så mye vondt. Gikk til legevakt. Personnummer, kulde, venting, håpløst samfunn, håpløs verden, kort pust, geleidet inn et sted, mer venting, vugging, risting, går jeg i oppløsning nå? Så.. en lege jeg aldri vil glemme. En lyttende lege. Som ga meg det rommet, de øynene jeg trengte for å jobbe meg ut av tilstanden. Klarne hodet, roe pusten, si de riktige tingene til meg selv, reflektere og føle meg ut av sirkelen, få noe på plass. Så mye kan tilstedeværelse gjøre for en annen. Og da jeg på vei ut fikk rakt handa frem som et menneske på to bein med tørkede tårer og håret vekk fra ansiktet, sa han det: "Jeg håper du vil klare få karakterene du trenger, og blir psykolog. Vi trenger slike som deg." En av mitt livs største gaver. De ordene, i den situasjonen.

Når hun endelig forlot byen, og jeg var alene i hybelen, fortsatte kjærlighetssorgen i èn ukes gråt.

Men plutselig sådde jeg et par frø.. begynte gjøre gode ting for meg selv. Begynte søke ut. "Idag gikk det opp for meg.. at jeg har glemt at jeg er verdt å bli kjent med. Det er ikke slik at jeg en tid ikke har vært verdt å bli kjent med, slik jeg kanskje følte det. Det var bare en slags glemsel.
Nå skjer det noe. Idag var det sol i Sandviken. Det hadde regnet, slik at det lille treet utenfor kjøkkenvinduet var fullt av små perler som glinset. Også var det rundt 20 småfugler der som spiste og virret rundt. Godt å se på. Idag tidlig, i en time eller så, var jeg utrolig tilstedeværende. Jeg brakte meg inn i en tilstand for å formidle noe til en venn (man får sånne idéer noen ganger). Men uavhengig av om det hjalp ham.. det gjorde så godt å være s fuckings tilstede i noe. Jeg ble fyllt av varme, det føltes som det strålte av meg. Og ordene jeg sa ut i lufta, var så gode å si, og jeg sa de med hele meg. Hendene mine vibrerte. Da jeg 'kom til meg selv' oppdaget jeg at strømmen hadde gått i kretsen der jeg satt (...) . Det hadde rukket å bli kaldt, for ovnen hadde slokna. Jeg hadde sittet der med bare en badekåpe på meg, nær vinduet, uten å merke kulden."

Og før jeg visste ordet av det, var jeg innhyllet av nye ting. Et menneske ble til to, som ble til et helt kafé-miljø og en ny forelskelse i en mann. Tehuset den Blå Katt, bohemer og radikaler. Samtaler og sarkasme. Bergen fra en annen vinkel, en ny by, en oppdagelsesferd. Nettverket bredte seg utover. Forelskelsen tok snart slutt, men ikke forelskelsen i livet. Menneskene. Bergen. Dette var en gjenfødsel.

(Får meg deltids-jobb på sykehjem. Endelig litt økonomi)

Jeg mediterer oftere. Hadde en veldig god og skjerpende faste. I eksamenslesing-innspurt leser jeg fra 9 til 9 hver dag med matpauser og ettermiddagstur, og avslutter hver kveld med en time i vinduskarmen hvor jeg betrakter alle stadier av solnedgangen.

Hun og jeg har et tilbakefall, når hun gjenoppdager meg slik jeg er når jeg gløder med livsintensitet, og jeg gjenoppdager henne med tilgivelsens varme og håp. Følelsene er vanvittige, men jeg velger å ha et helt liv, hun er bare en del. Og når hun tar en pilleoverdose, og gamle mønstre gjentar seg mellom oss, tar jeg avgjørelsen. Jeg sitter i morgenlyset på Roskilde-festivalen, og en fremmed danske ved navn Jäsper setter seg ved siden av meg. Vi snakker om kjærligheten og smerten. Og da besemmer jeg meg, for at dette ikke er varig.
Det avsluttes på såpeopera-vis. Jeg forelsker meg i samme mann som hun forlot meg for. Ironiene. Hevn? Brukte vi han begge for å fri oss fra hverandre?
Forholdet er spesielt, fyllt med ømhet og varme, men har alltid en skygge av å ikke kunne vare. Også han er deprimert. Også for ham er jeg den sterke, den som må sette grenser for mørket. Det varer et halvår.

Samme tid utfolder livet mitt i Bergen seg i stadig vakrere sjatteringer. Nettverket blir videre og videre, jeg lever uforutsigbart og i øyeblikket. Jeg dyrker surrealismen, alle karakterene og stundene som ikke ligner noe annet. Jeg går ut, jeg havner et sted, jeg opplever noe nytt, jeg fylles med spenning og engasjement.
En ny bekjent dør, jeg kommer inn på sorgen til de som stod ham nær. Det bringer meg igjen inn i følelsen av spekteret mellom liv og død. Velger liv på nytt og på nytt, med høyere og klarere stemme. Intensitet. Intensitet. Intensitet.
"Livet sprenger sine egne grenser så jeg tror bevisstheten min skal til å slå sprekker"

En mandagskveld i september havner jeg blant mennesker som improviserer musikk ute. Det er cello, fele, stemmer, trommer, gitarer. Og en kvinne innleder til stemmeimpro, jeg slenger meg med og noe nytt spirer i meg. Kristin heter hun, hun er eksentrisk, hun synger ut, hun er en eksplosjon av iver og musikk. Og hun blir en ny god venn. Hver mandag jammer vi ute. Og vi synger flerstemt med andre jenter utenom.
Jeg bor i sentrum, det kommer folk på besøk stadig. Vi drikker te.

(Soundtrack: Bright Eyes, Eels "Blinking lights" albumet, Dresden Dolls, Xploding Plastix "Treat me mean I need the reputation", Pink Floyd "Shine on...", Devandra Bahnart, Porcupine Tree, Tom Waits ++)


2006

Det er vanskelig å skrive om dette året, for jeg aner ikke hva å velge ut. I mitt minne er dette det vakreste, mest mangfoldige og livsbejaende året jeg har opplevd hittil i mitt liv.

Jeg avsluttet et forhold. Det var et forhold som stadig holdt fast i meg med sjelelig ømhet og oppbluss av forelskelse, men som alltid også innebar en tvil. En gjentakelse av mitt mønster, å være med noen jeg føler ansvar og omsorg for. Det sa stopp til slutt, det var ikke givende så mye som tappende, det var ikke frihetsfremmende så mye som det var begrensende, og å bli i var ikke respektfult ovenfor ham, eller meg selv.

Frihet. Frihet.. Frihet!
Første tid uten forhold, og uten noens depresjon tett på meg, siden jeg var 18 år.

"Aaaaaaaaah! Jeg føler enkelte smilerynker rundt munnen og øynene våkner til live som etter en dvale. Jeg kan kjenne hele ansiktet åpner seg når jeg smiler. Kan ikke forklare dette på annen måte."

Jeg omfavnet verden. Alle jeg var blitt kjent med, alle som dukket opp midlertidig eller varig i livet mitt, de var alle velkomne. Velkomne i hjertet mitt. Den livsbejaelsen, sprengingen av bevissthetens grenser som jeg hadde kjent glimtvis høsten før ble oftere en varig tilstand. Jeg fløt sammenhengende fra situasjon til situasjon, alle med en mening, eller var det jeg som kunne tillegge alt mening?
"Ikveld så jeg tilbake på de siste dagene. Og det gikk opp for meg at de egentlig har vært ganske vinglete og uforutsigbare. Mange muligheter til å bli skuffa over at ting ikke gikk som forventa, eller usikker når noe uventa dukket opp. Men jeg har jo ikke engang merket meg uforutsigbarheten. Bare hengt naturlig med. Omstilt meg som ved et knips."

Jeg tok opp igjen et kurs for 3. gang den våren, i håp om å komme inn på profesjonsstudiet. Danset tango på kveldene etter lesing. Kom ikke inn. Høsten ble det jobbing istedet for studier, og nytt søk med samme karakterer.

Og selv om jeg var så mye glad, så mye tilstede i livsbejaelse og omfavnelse av øyeblikket, var det lite overfladiskhet og mye refleksjon. Over eksistensielle tema, de større valgene, samfunnet, alt jeg ikke er enig med. Jeg var mer trygg til å kunne se med rått blikk på hvor forjævlig verden vi har skapt oss, når jeg hadde min jevne tilførsel av meningsopplevelse i mitt liv til å styrke meg.
"Jeg vil ikke ha dette samfunnet. Jeg vet ikke hvor å begynne når noen spør meg hva jeg syns er 'galt'. Samtidig ser jeg for tiden et eksempel på ei som forsøker bekjempe systemene ved å melde seg helt ut av de, og som gjennom dette nesten selvutsettende forsøket poengterer hvor vanskelig.. ja, umulig det er... Så jeg tenker.. at vil jeg bidra til en forandring i samfunnet er jeg nødt til å ta del i det.. selv om jeg risikerer å miste meg selv på veien. Jeg håper jeg er sterk nok. Kanskje det jeg leste idag om symbolsk prostitusjon fikk bobla til å sprekke. Er jeg nødt til å føle at jeg prostituerer meg for å komme i posisjon til å forandre noe?"

"Igår hadde jeg en utrolig givende samtale med to venninner. Vi spydde ut gørr og frustrasjon og veltet oss i sarkasme over menneskenes selvutslettelse og ueærlighet ovenfor seg selv og hverandre. Slike ting."

Eksempelet ovenfor, som meldte seg ut, var Kristin. Få personer har inspirert meg så mye. Selv om jeg stilte spørsmål ved henne, selv om jeg trengte god-mobbe henne en del for hennes mest spaced idéer om sammenhenger i universet... denne dama nedstrippet de store spørsmålene om samfunn og vår fremmedhet til et barnslig fabel-språk de fleste kan relatere seg til. Hun var den mest radikale personen jeg hadde møtt noen gang. Uten å være vanskelig å forstå. Hun brakte musikk til menneskene rundt seg ved å invitere til deltakelse med lav terskel.. hun ønsket vekke den menneskelige naturlige musikaliteten i folk, den vi for ofte glemmer i disse tider hvor folk tror musikere er en egen art som bor på scenen. Og hun fikk det til. Hun ville alltid tenke at hun fikk lite til i forhold til sine idealer, men jeg så frøene hun sådde i folks bevissthet.

Når vi var flere som improviserte flerstemt sang, kunne jeg noen ganger oppleve en tilstedeværelse mer helhetlig omfavnende enn de fleste tilstander jeg har opplevd. Alle er der. I øyeblikket, på terskelen mellom to toner... fintfølende famlende... hva vi skaper i øyeblikket sammen er større enn summen av oss alle. Det løfter oss ut av oss selv, og nærmere oss selv på samme tid.

Det var crazy tider. Gå og synge høyt i gatene med Kristin og hennes handlevogn med synth i. Ha flere teselskap som kunne minne om Hattemakerens i weirdness-nivå. Fest hos en inder hvor absolutt alle masserte hverandre til slutt (dog ikke orgie, slik jeg frykta). Lavvo midt i byen med bål og dans flere ganger. Oppføringer av Kristins teatermusikal i sentrumsparken med deltakervidde fra afrikansk strengmusikk til erkebergensk pønk (Renneræv..). Samme i Porsgrunn på teaterfestival. Tidenes beste Roskilde-festival med Store musikkopplevelser og nydelige menneskemøter. Et av mine livs vakreste reiser bar til Karlsøy på sensommeren, med en buss herlige forskjellige mennesker, opptredener i lavvo og i natur, en omfavnelse av alt livet kan by på når menneskene er i seg selv og med hverandre heller enn i frykt og stagnasjon. Å havne tilfeldig på besøk i ulike subkulturer, fra fintkulturelt og internasjonalt til rølpete og lokalt.

Jeg avsluttet året med min førse reise alene, i Italia. Jeg trengte nedstrippe meg fra all bekreftelse fra folkene rundt meg, det jeg den tiden kalte bekreftelsesavhengigheten, være slynget ut der jeg ikke kjente noen. Det lå også en fristende utfordring i å fikse alt sjøl gjennom en reise. Å måtte stole på meg selv. Jeg har noen bilder på netthinnen fra den reisen jeg knapt tør ta frem, for de berører meg til tårer. Menneskene jeg traff, landskapene som slynget seg rundt toger og busser, fargene, stundene ting løste seg, frihetsfølelsen, og selv-tilliten.

(Soundtrack: Nina Simone - "Feeling Good" og "Sinnerman". "Snickerboa" - Stefan Sundström. "One way out" - Allman Brothers Band. Kristins musikk. Gogol Bordello (galskap på Roskilde). Fjorden Baby - "Pes" (den sangen merket jeg meg met i deres første konserter). Porcupine Tree - "Trains". Tool. Adjágas. Tom Waits (gjenoppdaget "Rain Dogs" albumet fra min barndom). New Tango Orchestra. Captain Beefheart - "Shiny beasts" albumet. Air - "Talkie Walkie". Muse. Leonard Cohen ++)

Skrevet for noen dager siden:

Julen. Tiden som gir seg ut for å være en pause fra resten av livet, pustet en lengter etter med den gode maten og de varme smilene. Tiden som så mange ganger, sikkert i flere liv enn mitt eget, viser seg å bli en pause som tilspisser tilværelsen, det som ligger der i relasjonene... som tegner karikaturene av deg og noen som står deg nær med store pennestrøk. Så ofte en dobbelthet av fred og glede, spøkelser og teater.


Jeg så en av mine tidligere fostersøstre idag. Ikke hun som jeg har fått beskrevet som herjet og ugjenkjennelig, som jeg ofte kjenner redsel for å få øye på i denne byen. Nei, synet idag innebar en varm gjenkjennelse av menneskelig styrke. Jeg så henne på avstand, bak disken der hun jobber, og hun var på plass i jobben sin med en verdighet og selvfølgelighet ved hva hun gjør. Hun har en datter, jeg lurer på hvor gammel hun har blitt.


Vi vet aldri hvordan det vil gå med oss og de rundt oss. Med blikket fra fortiden ser jeg med vantro på nåtiden. Og med samme blikket blir det selvfølgelig at hvor jeg er om noen år har jeg ingen idé om nå.

Den følelsen, av uforutsigbarhet og vantro til livets mange vendinger, innhenter meg nok en gang idet jeg ser på mine foreldre og meg i disse juletider. Den forelderen jeg følte ikke ønsket eller klarte forstå meg, som gjorde meg fanget i rollen som barn når jeg kjente meg voksnere på innsiden, som jeg ikke kunne se for meg en relasjon til uten et rungende ekko av mønstre med hakk i plata... er den som nå møter meg som voksen, som uttrykker glede over å ha blitt kjent med meg på nytt som en venn i tillegg til datter, og som jeg kan møte som en autonom person med klare grenser. Og den jeg følte forstod meg som ingen andre, som støttet meg der ingen andre gjorde det, som så spiren til min autonomi og mitt voksne selv før jeg knapt hadde sett det selv, som jeg så som en selvfølge at ville følge meg med respekt inn i voksenlivet... er den som idag utspiller sitt indre teater i møte med meg.. jeg føler meg redusert til en marionette for den andres virkelighetsbilder, og jeg får ikke til å være et voksent autonomt menneske i denne relasjonen. Livets ironier. Den første kommer være den siste i morgen.


Jeg kan skrive voksent og med blikket utenifra på foreldrerelasjonen og dens vendinger. Det er det ene språket. Det andre er som et barns, preget av forvirring og mangel på ord og forklaring. Språket fra en kropp som bærer minnet om å være 4-5 år og forstå noe uten ord.

Samme kroppen skakes av ord jeg kjenner godt, som om de var sagt for første gang. "Jeg har ikke ansvar for andres liv" er en setning jeg har gjentatt for meg selv i flere år, jeg har kjent det som mitt tema, jeg har pekt på det, undret meg over det, sett sammenhengene. Men sist natt sa jeg de ordene for første gang til noen deler av meg det aldri har nådd frem til før. Og resultatet ble at jeg brekte meg. Ja, jeg fysisk brekte meg. Jeg vet det hørte bissart ut. Å oppleve det var enda mer bissart. Men på et annet plan hadde det en forståelig mening.

Når noen peker på deg og sier "Du kjenner ikke deg selv, du fornekter hvem du er, du ser ikke ditt eget kaos" som tilsvar på ditt hittil ærligste forsøk på å formidle hvor du kommer fra, og invitere til å se og møte hverandre med respekt på tross av misforståelser... og vedkommende er ikke en hvemsomhelst, men en som har vært et av ditt livs viktigste påvirkninger, en sterk representant for dine idealer om ærlighet og selverkjennelse...

Da har du et utgangspunkt for å tvile på fundamentet du står på, spørre deg selv om det du trodde var ærlighet var løgn og omvendt, kjenne deg svimmel så du må gå bredbeint for ikke å miste balansen. Du har samtidig et utgangspunkt for å stille spørsmål ved hva som er godt ved å ikke stole på seg selv, hva som er godt ved å gå inn i bevisførsler for din rett til å ha din opplevelse, hva som er godt ved å gå inn i retoriske kamper om hvem som skal ha rett i en situasjon hvor ingen kan få rett, og hvor kampen er destruktiv for en av dine næreste relasjoner.

Og plutselig er valgene der. Du har så lyst til å kjempe, påpeke hvor den andre tok feil, toppe retorikk med retorikk, men du blir kvalm av din egen kamplyst, og du ser en spiral som bare du på dette tidspunktet kan ta ansvar for å stoppe. Så hva er alternativene når den andre ser kamp, og vil trigge din lyst til å få rett? Å spille med i den andres spill, gi den andre følelsen av rett i sin virkelighet, der den har makt til å fortelle deg hva som er sant for deg sjøl og ikke, og merke din egen integritet tilintetgjort i et vakuum? Eller kanskje du vil i destruktiv repetisjon av å måtte stå for din opplevelse når den andre stiller konstant spørsmål ved den og dens ærlighet.

Jeg vet.. du velger det samme som meg. Time-out.

Juvelen

Det lukter oftere røyk av klærne mine når jeg kommer hjem. Jeg vet ikke om jeg er flere steder hvor det er røyk i lufta, eller om jeg bare plutselig har fått bedre luktesans.

Jeg mangler ofte følelsen av å ane noe om hvordan jeg oppfattes eller fremstår i hverdagen på studiet mitt, noe som veksler mellom å vekke angst og frihetsfølelse.
Jeg svømte i høst, i den følelsen av å ikke vite hvor jeg har personene rundt meg i hverdagen. Følelsen gapte over meg, tok tak rundt livet mitt, gjorde bevisstheten fragmentert, spredt utover som en stor flekk av gråsjatteringer. Og å kjenne igjen en slik usikkerhet, i den grad jeg kanskje ikke har gjort på 10 år, se seg selv gå i en loop jeg forventet at aldri skulle ta tak i meg igjen... det er et sterkt møte med egen sårbarhet. Jeg har måttet kjempe for å ikke trykke meg selv ned, banne til meg selv og skrike "Hva faen er det du driver med?" Det er når jeg er som mest tåpelig menneskelig og sårbar, at selvomsorgen er både vanskeligst å holde på, og mest nyttig for utvikling.

Jeg blir nok aldri hjemme innenfor de veggene. Og kanskje vil jeg også de neste semestrene ikke klare befri meg fra ønsket om å bevise noe, stå for noe, at de ser noe oppegående i meg, at de aksepterer eller annerkjenner at jeg velger et annerledes liv enn de, og ikke minst ønsket om å tilføre noe til livene deres. Om jeg klarte befri meg fra ønskene, ville jeg møtt de på et annet plan. Et som lignet resten av livet mitt, og som hadde høyere sannsynlighet for å oppfylle ønskene. En velkjent ironi.
Jeg vet dette, og jeg kjenner en slags sorg over å kanskje igjen, som for 10 år siden, gå igjennom flere år hvor jeg blir glad i de som er rundt meg, uten å danne en ekte forbindelse til de, for så å ta farvel med vennskapene jeg aldri fikk.
Noe i meg har resignert. Oppgittheten over meg sjøl idet jeg både sier for mye i et ivrig øyeblikk og så krymper i redsel for å ha tatt for mye plass, har fått en dus valør. Frykt for å bryte normer i et spill hvor alle andre kan spillereglene, den evige balansen mellom å ha masse tanker og uttrykk og undringer kombinert med redsel for å ta for mye plass, og ikke minst redselen for å gjøre andre usikre i møte med meg.. det er selvoppfyllende frykter i stor grad. Og selv om jeg ser igjennom fryktene, betrakter de med lattermildhet tilogmed, ser det ikke ut til at jeg stopper deres påvirkning på hverdagslivet mitt der.

Men det er en sorg som bare treffer meg noen dager. Og usikkerheten, opptattheten med hvor jeg har andre og dertilhørende tankespinn, har veket plass for både mer glede, mer frihetsfølelse, og mer lattermild undring. Det er så mye i livet å lære av, jeg føler jeg den siste tiden har åpnet slusene enda mer for å ta imot livet som en strøm av berikende, utfyllende, smakfull, malerisk lærdom.
Jeg lærer spesielt av hvor forskjellig du kan oppleve deg selv, og fremstå for andre, utifra dine omgivelser. Hvem som forventer hva, hvem som speiler sine egne frykter og usikkerheter i deg, hvem som trekker frem hva i deg av positive egenskaper, hva du kjenner deg igjen i, hva du har hvilken erfaring med. Enkle sosialpsykologiske fenomener males fram i meg og rundt meg, til de gir mening fra en nærere verden. Oppi det hele følelsen av noe konstant, noe som er med gjennom alle livets sceneskift, en søyle midt i kroppen, en trygghet, et blikk på meg selv og verden. Og den verner jeg om som en juvel i livets midte.

...

Jeg var hos mannen med dyrenavnet ikveld.

Før jeg kom dit hadde jeg vært i fire situasjoner, med ulike mennesker. Hver med sine samtaletema. Situasjonene bindes sammen av bevisstheten, som lærer kontinuerlig.

En venn og jeg gikk på menneskejakt på et tidspunkt. Det var besnærende å se hans søken etter kjente ansikter rundt i byen. Jeg kjente meg igjen, følte en slags flyktighet ved stemningen han var i, den som tror noe bedre finnes et annet sted enn der du er.

Rett før hadde jeg sittet ved et bord med tre andre, og beskrevet med lattermild og undrende distanse det som foregår i rommet jeg var på vei til. Hvorfor trenger jeg å beskrive slikt med latermild distanse? For å markere for meg selv og andre at jeg ikke er del av det som skjer der? Men det er jeg jo, når jeg er der. Jeg betrakter med undring, men er også en deltaker. Tilstede.

Hos mannen med dyrenavnet var det annerledes enn andre ganger jeg har vært der. Og det er det hver gang. Det var utelukkende gutter og menn, merket jeg meg, og en underlig konstellasjon. En middelaldrende mann fra Dubai tror jeg, snakket om verdenssituasjonen da jeg entret rommet, han snakket med både kjærlighet og håpløshet i stemmen. Jeg trakk tarot-kort ut av stokken som lå der, en for hver person i rommet. Det er få steder jeg gjør slikt. Men der faller det seg som det naturligste i verden å kjenne på hver enkelt i rommet og trekke kort deretter, og ikke bli overrasket når mannen med dyrenavnet må gå på kjøkkenet og drikke vann for å komme seg etter å ha sett på kortet sitt.
Det faller seg også naturlig å snakke helt surrealistisk flytende når jeg får talking stick'en, om de ulike virkelighetene jeg besøker, og om å være strået som vaier i vinden. Når jeg sier jeg er psykologstudent, blir den yngre piercingbefengte delen av forsamlingen matte og villfarne. Så jeg snakker videre om hvor rart det er, å ha valgt et slikt yrke som er så belastet med assosiasjoner, som gjør mange usikre på meg.

Det er en ung fyr som reagerer, på veien jeg har valgt. Jeg har møtt ham mange ganger før, hatt en underlig følelse rundt ham, en umiddelbar mistillit jeg sjeldent kjenner. Men ikveld har han sagt mye som ressonerte godt med meg og de andre, og han har vært i ordene sine, ikke bare servert de.
En liten stund etter reaksjonen hans setter jeg meg ved siden av ham, ønsker høre hva det handler om. Han nøler litt. Vet ikke hvor han har meg, hva jeg tåler høre. Men for ham er psykologer folk som hører på så mye dritt, og samtidig har så mye å jobbe med selv, at analysen av andre blir bare noe de gjemmer seg bak. Men for ham kan de ikke gjemme seg.
Det kommer for en dag at han har hatt over 20 psykologer på 7 år. Jeg tror ikke han lyver, selv om jeg vet han har løyet før, dette trekker jeg ut av ham selv om han er redd for å skremme meg. Han sier han er så åpen i å formidle ting, at psykologene oppfanger følelsene hans. Og at de knekkes av det. Jeg prøver å spore triumf i ansiktet hans, en faensk stolthet over at hans smerter og konfrontasjonsevne er voldsomt nok til å knekke godt voksne mennesker.
Men nei, i ansiktet hans er det resignasjon. Og selv om jeg først har tenkt på psykologene, hvordan de kan ha opplevd ham for å sende ham videre, og videre, eller bli permitert... bringer resignasjonen hans meg til det åpenbare: "Det må jo være en bedriten opplevelse, at hver gang man virkelig åpner seg blir den andre knekt av det." Han snur seg vekk, virker perpleks over at det er det jeg kommenterer, og ikke hvordan psykologene har det. Likevel ikke mer imøtekommende. Når jeg går derfra litt senere sier jeg hade til alle sammen, og navnet hans sier jeg eksplisitt og legger til et takk. Han grynter et hade.. uten å løfte hodet fra mekkingen av neste joint, som skal rullere i det merkelige rommet, hos mannen med dyrenavnet.

På vei hjem tenker jeg på alle menneskene med de sterke historiene. Og hvordan så mange av de faktisk lever og finner mening, når du skulle tro de ikke klarte stå på beina. I fortrolige samtaler med de som har de sterkeste historiene, kan jeg innimellom sympatien og forferdelsen over ting de har gjennomgått oppleve en ærefrykt. Jeg føler meg svak, for jeg har aldri fått prøvd ut en slik styrke som de har måttet tvinge frem i seg. Jeg føler meg uvitende, for min viten omfatter ikke en erfart nærhet til det mørkeste og jævligste.
Jeg vet ikke om denne gutten med den hyppige psykolog-utskiftingen hadde en historie jeg ville taklet å høre på dette tidspunkt. Men jeg undrer meg om jeg kan bli en av de som klarer stå i å høre det jævligste, og å bli konfrontert med det i meg sjøl, i møte med pasienter som ham. Var det ærefrykten disse psykologene ble fronta med? Opplevelsen av at en ung gutt holder ut sin egen smerte, og klarer uttrykke den åpent, mens var for uttrygge i seg sjøl til å holde ut å være i det rommet med ham? Krever det en umenneskelig styrke å stå i og møte med empati framfor distanse de som tar deg med inn i helveter på jord? Så umenneskelig at ingen psykolog, mennesker som vi er, kan takle det?
Det er ikke første gang jeg undrer meg over om psykolog-yrket dyrker sine egne forsvarsmekanismer mot selverkjennelse og ekte møter med andre, og med språk og akademisk arroganse gjør forsvaret gyldig og legitimert. Og det er ikke første gang jeg undrer meg over om mine fremtidige pasienter kommer til å ha fattet langt mer enn meg selv, om hva det vil si å være sterk, og å leve.

Ti år

Det har gått ti år i det nye årtusenet. Det oppsummeres overalt, og det er merkelig, jeg føler det ikke er lenge siden det ble oppsummert fra et helt århundre mens Will Smith sang at vi festet som om det var 1999, for det var det jo. Og jeg var 15 år, jeg så på tv og visste godt hva både han og andre sang, for jeg fulgte med på topp 20 hver uke selv om jeg ikke hang med på noe annet ungdommelig.

Morgenbladet og andre roper om det forjævlige tiåret og lengter tilbake til 90-tallet, da alt var trygt og oversiktelig. Jeg har imidlertid ikke så mye referanseramme, det var visst på 00-tallet jeg ble voksen. Eller hva man skal kalle dette.

Det føles småteit, en repetisjon av min evige glede over å repetere i nostalgiens navn, men jeg fikk en fiks idé om å oppsummere tiåret mitt, med vekt på personlig utvikling og et anslag sitater fra mine fortidige utgaver av meg sjøl (altså, ting jeg skrev det faktiske året). Kan bli langt, kan bli uinteessant for alle andre, men til syvende og sist skriver jeg denne bloggen for min egen del. Og den er en biografisk blogg.

2000:

(Overflate: Kvitt briller og regulering på terskelen til vgs. En liten milepæl.)

"Alt jeg uttrykker virker falskt og uekte, selv om det skulle komme fra sjelen. Er sjelen min falsk?"

Hadde en vanskelig tid med prestasjonsangst på skolen, to prosjekter på en gang som jeg måtte ha 6 på. Sprerrer. "Selv dette arket har blitt min fiende, fordi det krever noe av meg. Jeg krever noe av meg." Det utvikler seg til å bli en kortvarig, men heftig nedtur. "Noen ganger vil jeg svømme i elendigheta, i håp om å få noe verdt å erkjenne. Men når jeg konfronterer meg selv med faktumet at jeg ønsker elendighet, kommer mer ekte elendighet fram i sinnet som resultat av skyld, angst, frustrasjon.. en følelse av å være.. splittet, på en måte. (...) Jeg tenker for tida at jeg kanskje ikke skulle tillate meg å stige igjen, for på veien opp lover jeg meg selv ting. Løfter jeg etterhvert merker jeg ikke kan holde, og så bærer det nedover igjen. Håpløst. Uten håp. Jeg har lengsler, men de går mye oftere ut på å være fri fra ting, enn å virkelig vinne ting" Jeg var emo før emoene.

Dette var også året jeg for alvor begynte utfordre sosial angsten min. Møtte opp til en fest selv om jeg hadde måttet sette meg ned i en grøftekant på veien av pustebesvær. Etter festen skriver jeg: "Jeg prøver være mer sosial, fordi jeg ønsker kontakt med folk og at folk skal få bli kjent med meg, og for å myke opp nerver og angst. Ved oftere tilfeller av sosialt samvær tror jeg etterhvert magen ikke vil snøre seg så sammen. Og jeg skjønner fra idag at jeg er på vei."

Og jeg sørger over avsluttet ungdomsskole: "Kontakten jeg aldri fikk vil brytes nå. De er så stor del av min verden, innser jeg nå, selv om jeg aldri ble en del av deres. Ynkelig."

Tenkte dette året mye over mitt forhold til voksne. Både når jeg følte meg som en masete drittunge i forhold til familien, og når jeg fremstod som moden for alderen og fokuset ble mer å modenheten enn innholdet av hva jeg sa. Da var det godt å ha en venninne på egen alder. "Jeg vil kjenne personer som ikke blir overraska hvis jeg virker innsiktsfull. Helena er sånn. Når jeg snakker med henne finner jeg ikke et overrasket ansikt, men et samtykkende. Når jeg ikke trenger verken å hevde en modenhet, voksenhet eller ungdommelighet, er jeg mest ærlig."

Jeg var på Kreta med faren min og kona hans, og fikk en merkelig forbindelse til en 13 åring en kveld, noe jeg opplevde som en slags sjeleforbindelse jeg ikke kunne forklare. En annen gutt viste interesse åpent en dag, første gang jeg hadde opplevd det så klart at jeg ikke kunne avfeie det som innbilning. Reisen betydde mye for meg. Andre halvdel av året tenker jeg mye over sensualitet, og at jeg kanskje er en sensuell person, uten at jeg har erkjent det for meg sjøl før da.
Jeg gjør mine første oppdagelser av internett, inkludert etablering av et par mailvennskap, og innlegg/dialoger i et debattforum. Blir møtt og respektert der. Jeg opplever at jeg gjennomgår en forandring denne tiden, men sliter med å sette ord på det.

(Soundtrack: Fugees, Lauryn Hill, "Henry Lee" - Nick Cave og PJ, Madrugada, stort Queen-kick)

Memo to self funnet (fra en mail): "Jeg er ikke vant til å ha ærlige samtaler hvor jeg føler likeverdighet mellom meg selv og den andre. Og selv om jeg har tro på at jeg har evnen til det, er jeg ikke vant til å nå andre, eller få de til å åpne seg. Vakre ærlighets-opplevelser jeg erfarer er printet i hodet i lang tid. Og skulle jeg i fremtiden oppleve slikt som kontakten med deg oftere, håper jeg for guds skyld at jeg ikke blir vant til det likevel. For jeg setter slike opplevelser veldig høyt."


2001:

(Overflate: Meste av året fremdeles bare én venninne, som bor i en naboby, og flytter til Costa Rica andre halvdel av året)

Største temaer er lidenskap, vemod og ensomhet. "Jeg levde i en følelse av mangel på lidenskap i høst, og tomheten jeg oppdaget slukte meg, jeg følte meg fengslet på skolen, lidenskapen jeg visste lå i meg ga meg en helt ekstrem og forunderlig ensomhetsfølelse. Som den eneste fargefulle sjelen blant grånyanser. (...) Men lidenskapen inni meg var ikke realisert. Den lå der, og jeg var klar over den, men den var ikke sterk nok til å gi meg følelsen av å være Levende."

Dette året er ensomheten, som har vart i 6-7 år, noe som gnager på meg ekstra mye, nettopp fordi jeg begynner kjenne et potensiale til å leve et sosialt liv, selv om jeg ikke vet hvordan. Jeg begynner dyrke vemodsfølelsen, en tristhet over barndommen som er over, en dveling ved gode opplevelser og en romantisert melankoli. Jeg skriver ting dette året med pompøsitet og livsgnister. Jeg skjønner at ilden er mitt kraftelement, og jeg har begynt å lengte og håpe at noe vil skje. "Jeg lar dagene gå. Og selv om ventetiden drøyer stadig, ingenting skjer og eg befinner meg utrolig alene, ja, selv om jeg tviler litt på om ventetiden vil være over på en stund: Jeg depper ikke."
Dette året dyrker jeg eksistensialistisk tankegang, i den grad jeg forstår den. Finner trøst og gjenkjennelse i Rollo May, prøver tråkle meg igjennom Kirkegaard, men alt jeg oppfatter er en fornemmelse av fellesskap med ham, av at han ville forstått meg.

Så er ventetiden over. Høsten får jeg venner. Ikke en, men flere. Møter fra nett, tilfeldigheter på skolen, nye settinger med studieretningsfag. Intens glede og spenning. Mange gode samtaler, endelig følelse av å få brukt meg selv, en slags gjenfødelse.
"Bare de siste månedene har jeg begynt å få større kontakt med, og respekt for flere personer. Jeg ser deres svakheter... så det er ikke 'blindt', men jeg kjenner kontakten jeg føler får en utrolig intensitet ved seg. Det er som om alle (vennskaps-)følelsene jeg skulle hatt for vennene jeg ikke hadde alle disse årene har lagret seg opp, for nå å velte over meg."

(Soundtrack: Queen, Joe Henry, "Otherside" - RHCP, mye av min onkels favoritter)


2002:

Et veldig spesielt og lærerikt år. Hovedtema er Liv og Død. Med store forbokstaver.

Eksplosjonen fortsetter. Første to månedene av året er jeg alene hjemme, og er del av en trio bestående av gamle venninnen og ny kamerat. Vi er interne, vi er avslappa, og de bor nesten hos meg. Jeg har min første fest. Og min første opplevelse av at noen forelsker seg i meg, og tilhørende første seksuelle erfaringer. Dagene er intense, det skjer noe hele tiden, og det er fargerike mennesker. Åpenhet. Jeg ler. Og ler. Og danser. Noen av mitt livs mest intense minner skapes dette året, gjennom kontakt med andre, en tilhøriget jeg ikke har opplevd før. Mitt første Roskilde. Mange og lange nattetimer med venner på verandaen hjemme. Fester.

Jeg kjenner også på nye aspekter ved den alltid tilbakevendende fremmedfølelsen: "Hva andre velger å tro på, skremmer meg. Hva jeg finner innholdsrikt, skremmer andre. Jeg er en fremmed. Min virkelighet vokser i stadig større avstand fra andres." Jeg stiller jevnt spørsmål ved meg selv, mine motiver, mine tanker, slik jeg er vant til. Men denne tiden er det mer undrende og oppbyggende enn kanskje noen gang.

Det var Liv-delen. Så kommer døden. Jeg forelsker meg i en nær venninne. Det utvikler seg noe nydelig mellom oss, intensiteten har ingen grenser. Jeg er hennes redning fra et grått og fastlåst liv. Heltinnen, den som tar ansvar og som elsker. Men hun trenger ikke bare mennesker og å flytte, hennes angst stikker dypere, og hennes depresjon er nærmere døden enn der jeg noen gang har vært. Blod, død, død, blod, Seigmen, blod, død, Tool, angst, død, blod. Og jeg blir med inn i hennes verden, i ønsket om å forstå.

I desember skriver jeg: "For et år siden, satte endelig en bevegelse igang. (...) Selv når det gikk brått for seg i svingene hang jeg med. Jeg hadde begrep om hvem jeg var utviklingen... og om det gikk for fort, kjente jeg etter, og tok meg selv igjen. I høst tok bevegelsen en annen retning. Jeg klarer ikke holde tritt. Jeg retter all oppmerksomhet og dedikerer all energi mot så mye vondt utenfor meg, at jeg lagrer opp innvendig. (...) Jeg tør ikke prøve nå lageret... for ordene for det som ligger der ligger kke lenger i min munn. Det er for sterkt. Det er for kaotisk og paradoksalt. Og jeg lever i stadig frykt for å bli tvunget til å kjenne på mine verste frykter i denne perioden av livet mitt. (...) Det er så mye jeg ønsker rømme vekk fra. Så mye som er for vondt til å erkjennes. Og det hemmer følelsen av å leve. Det hemmer følelsen av glede."
En venn: "Hva gjør mest vondt?" Jeg: "Forvirring. At jeg hele tida trekkes mellom paradokser og motsetninger.. fra å lure på om hun trenger selvmordet til et desperat behov for å skaffe henne hjelp.. fra å ville skåne meg sev fra smertene ved å være med henne, til et kjempebehov for å se henne. Fra troen på håp til håpløshet og følelsen av å synke dypere og dypere."

(Soundtrack: Eels - "Beautiful Freak" albumet, Xploding Plasitcs, Godspeed You Black Emperor, Jeff Buckley, Aimee Mann, White Stripes, Gotan Project ("La revancha del tango"), Richard Hawley, RHCP, Manu Chao ++)


2003:

Stagnasjon og død. Ja, jeg var meg selv, jeg hadde kontakt med folk, jeg hadde fest. Bølger av nyforelskelse i henne og i livet. Men den lå der, periodevis sterkere, frykten for å miste henne. Nye kutt ble forbigått i stillhet, ingen energi til å reagere. Mindre reaksjon på mer reelle forsøk og. Ønske om at hun bare kunne tatt valget, Liv eller Død, for å holde henne med selskap på kanten av stupet drenerte meg for livsgnisten min. "Når jeg har hatt hodet hennes i fanget, med lukkede øyne, og forsøkt fange skjønnheten ved det hele i et desperat ønske om å behlde sanseinntrykk og ta de fram igjen i en fremtid uten henne." Hun stikker kniven inn i magen, det er dramatisk, og sommeren blir ikke full av liv og lek, selv om jeg later som.

Jeg velger mitt eget liv, videre, og drar på folkehøyskole. Selvutvikling i fokus, lærer meditasjonsteknikker og energiarbeide annerledes fra det jeg har vokst opp med. Jobber intenst med meg sjøl. Men hun er der alltid, dragningen og savnet etter henne, og den evige påminnelsen om mørke. Manglende tilstedeværelse i det sosiale på skolen, en tilbakevendende sosial usikkerhet, enda så like de er mange av de.

(Soundtrack: Jeff Buckley, Damien Rie, Bright Eyes, Thomas Dybdahl, Ojos de Brujo, Smashing Pumpkins "Adore"-albumet, Massive Attack, Youngblood Brass Band, Tom McRae ++)


2004:

Folkehøyskolen innebar en egen liten verden der alternativ tankegang var normen heller enn unntaket. Det handlet om krampegråt av bearbeidelse, det var lange meditasjoner og kontakt med kroppen og jorda på nye måter. Det var en sterkere stemme til å uttrykke refleksjon i grupper, til å kjenne etter hva som er riktig for meg, stå i min prosess. Jeg knyttet hele livet mitt sammen. Satt timesvis på rommet i musikk, meditasjon og tanker. Ble bevisst energier på nye måter, brukte hendene mine med mindre blyghet over det rare, både på andre og meg selv.
Og det var India, tre uker på våren. Vakre vakre India. Påminnelse om at den virkeligheten vi setter som standard bare er en av mange, og noen andre kulturers standarder kan endre virkeligheten inni deg.

"Tristere enn å se tilbake på noe man aldri får oppleve igjen, er å oppleve noe og vite at det snart tar slutt, og miste opplevelsen i øyeblikket fordi krampetaket om øyeblikkene blir så harde at tilstedeværelsen bare tyter ut mellom fingrene og renner vekk."
Sommeren forsvant i regn og jobbing. Jeg hadde med meg noen flere verktøy fra året som var gått, men jeg hadde igjen en hverdag i forholdet som både trakk i meg med den sterkeste kjærlighet og nærhet, og stadig mindre håndgripelige fornemmelser av stagnasjon og mangel på kontakt med livet.
Ikke lenger selvskading og selvmordsfare, og vi flyttet sammen i Bergen hun og jeg. Delte samboerlivet med barnlig begeistring og godt samarbeid, ispedd min angst for studielivet og hennes fantasier om puddefjordsbroa. Stagnasjon, kanskje mer enn noen tid, tappet for livsenergi uten å skjønne det. Få impulser, tv, hverdag. Indirekte manipulasjon og mønstre mellom oss. Tapt tro på meg selv. "Jeg vet jeg savner flere ting. Savn jeg knapt tør kjenne, for det higer sånn om jeg gjør det. Dans. Flørt. Eventyrlyst. Det alternative. Det tøffe. Grensesprenging. Vemod, de god-vonde stemningene."
Hun søker også forandring, føler samboerskapet holder henne tilbake. Vi planlegger å bo hver for oss, ikke et brudd. Avslutningen på forholdet skjer ved at hun går rett til en annen. "Alene. Nå er jeg helt jævlig alene. Nesten mer enn noen gang. Jeg var mer hel sist jeg var så alene. Ensom, men mer hel. Jeg vet ikke hvordan jeg skal være alene når jeg er så lei av meg selv. Jeg er bare den samme gamle.. ikke det engang. Jeg er en redusert utgave av alt jeg har vært. Jeg kan ikke forstå at noen tar meg for å være ny.. om de så stemplingsdatoen hadde de måttet kaste meg. Jeg har gått ut på datoen, og det er grønn avskylig mugg på meg. Herregud for noe melodrama. Prøver å le av det hele. Haha. Det går ikke. Alene i Bergen. I fremmed by. Med fremmede studier. Og ingen venner, utenom ses-av-og-til-og-tar-en-kaffe. (...) Og jeg har formet selvbildet mitt etter henne. Tilpasset det. Litt for godt. Jeg vet hun ikke ville at kraften i meg skulle bleke slik. (...) Hun sårer meg. Alt sårer meg. Livet mitt sårer meg. Jeg er bare et sår. Et åpent, metaforisk kjøttsår."

(Soundtrack: Mye samme som forrige året. + Hennes musikk: Tool, A Perfect Circle, Deftones mm)


(det blir en del 2, er jeg redd)

Flere lag

Menneskene rundt deg er mye mer enn du forestiller deg.

Jeg tenker i dag på Steppeulven og alle sidene ved ham. Når han ble lokket forbi forestillingen om seg selv delt i to, menneske og ulv, entret han en verden av uttallige lag i sin egen person. Og slik han opplever den surrealistiske verdenen alle lagene innebærer, slik opplever også jeg surrealismen i livet er noe av det som sterkest knytter meg til ukjente lag i meg sjøl. Speilet i alle dimensjonene av livet.
Overgangene mellom studielivet og verden utenom kan føles som sprang gjennom twilight zones, litt som denne følelsen jeg sitter med nå på formiddagen.

Jeg har sovet for lenge mot bedre vitende, men det ulte og herjet ute, i halvsøvne regna jeg på om fraværet i dag vil slå tilbake på meg, og satte vekkerklokka frem. Men det var ikke bare den svake gyngefølelsen i villaen, som vaier litt i ekstrem vind, og bildet i hodet av dagens foreleser, som fikk meg til å begrave meg dypere under dyna. Det var lagene som lokket. Det var behovet for å drømme mer.

En drøm kombinerte personer som ikke kjenner hverandre, fra ulike sider av virkeligheten. En i klassen jeg vil bli kjent med, ut fra sterk følelse av at han og jeg har noe felles, en ung bekjent som synger og rapper fenomenalt, en ganske spesiell synth-entusiatisk kamerat som for tiden går på kunsthøyskolen i Tromsø… og venninnen med navnet fra Cornelis Vreeswijk, hun som går med revepels, og ligner en rev selv, men alltid viser seg å være menneske. I drømmen forsvant hun, hun satte seg i en bil og kjørte den utfor et stup.

Når jeg våknet, hadde jeg igjen den følelsen som tidligere i høst skremte meg og gjorde fremmedfølelsen voksende. Følelsen av å ikke komme seg ut av en surrealistisk drømmeverden, og inn i den verdenen som kaller seg virkelighet. Kvaliteten på følelsen, hvordan den setter seg som en lett og nesten umerkelig skjelving, angst, spenning et sted i overkroppen, ligner den jeg noen ganger får på vei mellom ulike dimensjoner i livet mitt også. Den har ikke vært den samme i det siste som tidligere i høst. Da vekket den mer angst, jeg følte meg grepet av surrealismen uten å være med i den og kjenne meg trygg til tross.
Nå ligner angsten stadig mer på spenning. Jeg sammenlignet det for psykologen min med å være på reise, og kjenne det i kroppen når du skal finne riktig tog eller et sted å sove for natten uten planer og uten å vite hvor du vil være i verden det neste døgnet. Det er mer spenning enn angst, det åpner heller enn det lukker. En hengivenhet heller enn en motstand til livet.

Men likevel dveler jeg ved tilstandene. Jeg har vanskelig for å kaste de til side for å konsentrere meg om ting jeg skal gjøre, forestillinger om den riktige og pliktoppfyllende student… Likevel trekkes det konstante paralleller mellom alle dimensjonene av livet mitt, og min voksende identitet som kommende psykolog. Tidene jeg glemmer den biten av meg blir kortere og sjeldnere. Vitenen om at jeg skal bli psykolog, og alle mine refleksjoner og følelser rundt det, blir stadig mindre spesifikt lokalisert på fakultetet.

Det er lenge siden jeg ble tilhenger av livets lære over bøkenes, så kanskje det ikke er så rart. Men jeg merker likevel en endring, jeg merker en kvalitetsforskjell på å knytte erfaringene mest til psykologisk kunnskap, og å knytte de mer og mer til hvem jeg ønsker være som psykolog. Jeg tror jeg vil møte alle dimensjonene jeg er bevandret med, og enda noen til, i rommene med mennesker jeg skal være verktøy for. Å ha mot til å stå i surrealismen, å se mer av meg enn mennesket og ulven, og den alltid utviklende erkjennelsen av nye og nye følelsesmessige tilstander og stemninger… det er en lærdom på vei til yrket mitt som fakultetet mitt bare representerer et lite utsnitt av.

En slik tankegang er vanskelig å stå for eller kjenne på innenfor den bygningens vegger. Innenfor de veggene ser jeg meg sjøl utenifra som tilsynelatende arrogant, kanskje unnalurende i forhold til hva som betyr noe der, undervurderende ovenfor flere tiår med kunnskap og ekspertise… Men om en annen levde livet mitt, ville vedkommende skrumpet livsveien som psykolog inn til et akademisk domene? Hvorfor skiller jeg meg på dette området? De som er rundt meg der har også dimensjoner utenom fakultetet å spille på, og kanskje de er usynlige for oss innenfor de veggene. Slik så mye ble usynlig innenfor de veggene. Der vi skulle lære om det virkelige livet utenfor, samtidig som det hviskes inni oss om skyldfølelse når det livet prioriteres.

Biter av kvelden

Jeg skulle gi cd’er til min androgyne nye venn, og han skulle befinne seg hos mannen som har gitt seg selv et dyrenavn. Der er det mennesker som kommer og går alltid, de har sine ulike agendaer, fra ønsket om å få noen drag av jointen som alltid sirkulerer, til ønsket om å oppnå en åndelig harmoni, eller bare føle seg tatt imot. Mannen med dyrenavnet er omtrent aldri alene, men samtidig alltid alene likevel.

Når jeg kommer dit med cd’ene er ikke den androgyne der. Og det er rart, jeg tror ofte ikke på min egen sensitivitet, og jeg vegrer meg for å stå inne for den ovenfor de fleste mennesker i livet mitt… men idet jeg kommer inn der er sensitiviteten for det ordløse en dominerende egenskap i meg, den tar over og tilstanden min havner et sted i et vakuum mellom tanken på den androgyne og cd’ene, og hva jeg kjenner i rommet.
Jeg setter meg ned, det er kjente og ukjente ansikter. Guru-damen som angivelig er forfulgt av tysk politi for å ha vært blant noen munker som har gått skarpt mot kapitalismen, ser overraskende hverdagslig og ikke guruaktig ut. Også er det atmosfæren… det er så jeg kan kjenne i lufta en rekke striper med ”Swoooosj” skrevet over. Jeg spør etter den androgyne, de snakker om ham og hans oppmerksomhetstrang, som har kollidert med deres meditasjons-agenda, forstyrret energiene og symbiosen mellom medlemmene i ringen sier guru-damen, og jeg sjønner at swooosjet kommer av slik han forlot rommet.

De sender rundt en ”talking stick”, når noen har trestokken kan de snakke fritt eller formidle hva de vil. To personer sier knappe ting med lure blikk, og holder lenge på pinnen, snurrer den mellom fingrene, ser seg rundt, mediterer demonstrativt og vekker humring fra de øvrige. Ordet blir mitt, jeg forsøker famlende abstrakt å sette ord på hva sensitiviteten har plukket opp, beskriver swoooosjet, beskriver følelsen jeg har av en fortettethet, en komprimert masse i hver enkelt, som gjør det vanskelig å strekke ut. De viser meg gjenkjennelse, jeg blir glad for å være et sted hvor terskelen er lav for rare utløp for rar sensitivitet der stemning i et rom blir til massetetthet og swooosj.

Jeg spør nølende etterpå om hva som egentlig har skjedd, og får en majestetisk uttrykt replikk servert fra mannen med dyrenavnet, om hvordan de i det rommet tilstreber å forlate et øyeblikk for å gi rom for det neste, her skal intet dveles ved, det skal bare flyte videre, tid er illusjon og vi har hørt det før og det er så skjønt og riktig og jeg skjønner først etter at jeg har gått derfra at jeg kunne sagt til ham: ”Bullshit. Mellom disse veggene hagler tankene som dveler ved situasjonen dere var i før jeg kom. Jeg var ikke der, og likevel kan jeg knapt puste i tettheten i lufta som den androgyne etterlot seg.”

Hele den stunden repeterte seg på innerøyet senere i kvelden. Og lagene, alt som kan trekkes ut av en slik opplevelse, pirket i meg og ertet, vekket glede og nysgjerrighet. Hva skjer når en blir del av en setting der åndelig image er normen? Hva skiller egentlig et åndelig image fra et konvensjonelt et? Og når medlemmene i sirkelen på gulvet demonstrerer lure smil og meditative poseringer, mens hele deg dirrer av at du vet med hele følelsessystemet at det er posering, det er keiserens klær. Nakenheten var den forbudte uforløste dvelingen ved forrige øyeblikk og swooosjet som fremdeles kan høres fra den som forlot rommet i sterke følelser. Men du tør ikke være ungen å peke. Eller det lille du peker, din stemningsbeskrivelse, blir som et eget lite keiser-kostyme, den sensitive og intuitive pakket inn og servert med riktig tonefall og beinstilling i halvlotus. Og det spiller så liten rolle om temaet er en høyere bevissthet eller mors kjøttkaker, når ingen unge er tilstede som tør peke på nakenheten… hvor hver enkelt var under all poseringen.

Jeg finner den androgyne omsider et stykke lenger ut i kvelden, på Fincken, lesbe-homse stedet i byen.. Han spankulerer rundt og bader uforbeholdent i glansen av andres fascinasjon av ham. Støvletter over tettsittende jeans, slitt lys t-skjorte med avklippede ermer under feminin strikka cardigan og en skinnfrakk med belte i midjen. På hodet en lyseblå sixpence og store åttitallsbriller. Øynene, de som de færreste klarer møte, eller la være å bli litt fortapt i, er som vanlig sminket. Han piruett-danser mellom kroppene til mennesker han kjenner, og de er mange, nettopp fordi han er sånn piruett-dansende i alle sosiale sfærer og fordi de blir fascinert, de vil være i kontakt. Jeg observerer med lattermildhet hvordan han ikke kan være i rommet uten at alle legger merke til ham på ett eller annet tidspunkt. Samtidig er jeg pinlig klar over at jeg selv ikke kan annet enn å legge merke til ham.

Ville jeg giddet å vente til han har minglet med halve lokalet før han konsentrerer seg om kontakten vår, om han var en hvilken som helst annen venn? Og lurer jeg meg selv, når jeg tror det er en vennskaps-forbindelse som når innenfor fascinasjon og sporadisk intimitet? Intimitet mellom oss to er en så absurd ting i seg sjøl, at den eneste vennen min som kjenner oss begge ganske godt, lo så hun hyperventilerte da hun fikk høre om det. På dansegulvet i kveld, det dansegulvet i byen hvor det er færrest grenser for personkombinasjoner, følte jeg meg som en mann som ble flørtet intenst med av en dame det ene øyeblikket (mennesket har vært stripper i yngre dager, må vite), og en kokett jente det neste, før jeg plutselig tar rollen som den poserende kvinnen. Og det er bare lek, seksualiteten er ikke på langt nær så dominerende som følelsen av å famlende leke med roller slik barn gjør. Og det er vel derfor jeg føler denne personen gir meg noe. Det er sider av meg som for ofte dekkes av voksenverdenens flauhet og orientering rundt norm og mas, som han har røsket i.

Og jeg syns det er utrolig merkelig hvordan han plutselig ble nærere akkurat denne tiden, hvor kontrastene mellom den sinnsfriske tilstrebelsen på fakultetet og den gode galskap i andre ytterpunkter i livet ble sterkt å forholde seg til. Det minner meg om den forrige androgyne som var meg nær, hun som sjonglerte ved enhver anledning og har sin egne måte å skape sin virkelighet på i totalkontrast til den som forsøkes skapt på fakultetet. Er det noe i meg som bruker min stadige trassige motreaksjon til ’normalitet’, til å tiltrekke meg representanter for helt andre sider av virkeligheten? Og hva i all verden er det med disse barnlig naive androgyne menneskene med voksen visdom i øynene?

Jeg fikk oppi hele kveldens scenarie også opplevd en helomvending i menneskesyn og egne fordommer som gjorde meg svimmel. To mennesker jeg har hatt en fordomsfull holdning til på avstand, i overraskende takt med mediebilde og gjengse normer for hva man skuler med skrått blikk på, hadde en forbindelse til den androgyne og havnet rundt samme bord som oss et sted. Jeg lukket meg ikke for de, det var så noe i meg visste jeg trengte utfordre fordommene. Før jeg visste ordet av det hadde holdingen min tatt en helomvending, og det som viste seg for øya mine var noe rent, den åndeligheten og tilstedeværelsen som sirkelen på gulvet tidligere på kvelden hadde tatt på seg som keiserens klær, var disse to menneskenes nakenhet. Og barnet i meg, lekt frem gjennom kokett og forførerisk dans og kommunikasjon med den androgyne, pekte ut deres skjønnhet der den voksne hadde sett med fordommers distanse.

Den jeg hadde hatt mest fordommer mot, stod i en samtale på fortauet over gata da det hele gikk opp for meg. Jeg hadde bare utveksla tre ord med ham, men de var av innhold, og da det gikk opp for meg hva som hadde skjedd, hvor mye respekt jeg plutselig hadde fått for denne mannen, hadde jeg før jeg skjønte det selv gått bestemt over gata, brutt inn i samtalen og omfavnet ham. Og mens vi klemte, først noe underlig, han så nok ikke den komme, så fullstendig gjengjeldt og inderlig, tenkte jeg høyt inni meg: ”Jeg har hatt et så fordømmende blikk på deg, nå har jeg skjønt du er en helt annen enn jeg trodde, og jeg kjenner en enorm respekt for den du er, kan du tilgi meg?” Da vi slapp hverandre så han på meg med varme og kalte meg god, og jeg følte med lettelse at om han hadde hørt tankene mine, hadde han tilgitt meg.

...

Nå skriver jeg igjen. Det er en merkelig innvendig konflikt som oppstår, når jeg får en trang til å skrive om livet mitt. Pøse ut kapitler av romanen om mitt liv. Når opplevelsene blir så billedlige.. og det lokker så til de grader å prøve beskrive et øyeblikk, en følelse eller en person på en måte som fanger alt som ikke var slik alt annet er. Det er lek, det er uttrykk, det er glede.

Men det var en tid det ble en avsporing. Jeg lo rått av japanske turister som ikke kan oppleve noe uten å ta bilde av det, samtidig som jeg knapt opplevde noe spennende uten å etterpå å skrive om det. Og når livet virkelig var spennende, når hver dag hadde sine øyeblikk som ikke kunne sammenlignes med noe annet, og det fylte meg med en sprekkeferdighet av ord... da skrev jeg også når jeg ikke hadde anledning. Grep fatt i nærmeste nettkafé og forsvant i den parallelle virkeligheten, den som var livet mitt i ord… ord på ord, 10-20 sider i uka, alle karakterene, all overveldelsen. Ja, intensitet fordrer ventiler… brystet gjør vondt når det fyller seg opp. Men jeg skjønte på et tidspunkt at jeg ikke lot øyeblikkene være hva de var, ikke turte tro på deres autensitet, deres verdi, om ikke de ble bevart i den parallelle virkeligheten.

Så hva skjer når jeg nå kjenner gleden og lysten til å beskrive ting i livet? Jeg holder igjen. Jeg blir redd. Jeg har endelig lært meg å nyte annerledeshet, liv, sterke følelser, skjønnhet… uten å bekrefte de i ord eller samtale. Om noe ble glemt, om noe ikke ble delt, det var likevel hva det var. I øyeblikket noe annet enn alt det andre.
Å vise frem sitt liv. Slik jeg, når jeg forelsket meg i livet mitt, ville som den nyforelska spre ordet om hvor herlig objektetet for min kjærlighet var. Nå har forelskelsen fått et nytt bluss, tross det langvarige forholdet mellom meg og mitt liv. Og jeg får på nytt lyst til å beskrive hvordan livet overrasker, hvordan det inneholder så mye nyanser, hvordan det lærer meg så mye, hvordan det framruller sammenhenger og synger om noe annet enn frykt. Jeg får lyst til å vie et avsnitt minst til hver av de mange som er de de er på akkurat sin måte, og hvordan de aldri kan erstattes. Jeg får lyst til å beskrive smaker av måltider, farger på stemninger, med nyanser som aldri har fantes på et fargekart før, og akkurat hvordan noen smilerynker kommuniserer, når de kom fra akkurat det stedet, i akkurat de menneskene samlet og hvordan disse smilerynkene omfavnet hverandre. Slik får jeg lyst til å skrive, pompøst og rungende, for nå kommer jeg ikke fra et sted som så alt som en gjentakelse av noe annet. Nå har jeg begynt å trå over den terskelen som forandrer bakteppet for opplevelsene…

Siv, med frokosten i dag, dandert innimellom vinglass og rot fra i går, satte ord på kontrasten mellom verden sett gjennom deprimerte øyne og våkne nye øyne. De ulike virkelighetene. Jeg tenker over hele spekteret imellom, alle måtene å oppleve på, og hvordan det å være våken alltid kan løftes til en større våkenhet, det finnes ingen grenser.

Og det slår meg, alle våre måter å skape virkelighet på, de spenner over flere dimensjoner. Fra det konvensjonelle til det radikale, fra det deprimerte til det nyforelskede, fra det selvsaboterende til det selv-ivaretakende… Og virkeligheten vår endres fra dag til dag langs disse dimensjonene… ut ifra hvem som speiler hvilke sider i oss, ut ifra hvilket stemmeleie vi er i, og hvilken stemme utenfor eller i oss selv vi tror vi skal tro på.