"Tenk lyse tanker som forflater tanken
drøm dunkle drømmer som fordyper drømmen
la en sterk hånd av dag røske hår
ut av din gjengrodde glede
vær trillrundt og rundtomkring og plingelingeling
sier jeg til meg sjøl, vær en helvetesharpe
som det forbisusende øyeblikket
stryker sin hånd over
og kjenn et nebb hakke seg ut
av ildfuglegget i magen, spis så sterk mat
at ganen plystrer en het svirrende svie
gjennom alt du er, drikk dagens lystvin av muligheter
trekk den ned i deg, med i alt du ønsker å bli
slik jorda drikker regnet og trekker regnflommene
ned i sin veldige brune mage.
Drøm dunkle drømmer som fordyper drømmen
men glem ikke at vi lever i en verden
hvor ingen vet hvem
som drømmer eller er drømt
vær et fyrstikkhode! Vær et sjølantennende fyrstikkhode
som langs risiko etter risiko skraper sin gule flamme til liv!
Brenn, du som følger fandenivoldske vinder
du som kjenner kjeften fylles av kokende spinat
du som kjenner løshunders tørst
stige til hodet, ja du som kjenner hjernemassen
svulme av fryd!
For stort og for lite brenn, brenn brått
brenn langsomt, brenn flott, brenn tenksomt
i en kampsang skutt ut
gjennom brystets buldrende vegg, gjennom
livsgnist skutt ut gjennom et øye og inn i et øye!
-Og hvis ikke, ta deg en kopp kaffe
og kall din rastløshet for ro."

-Bertrand Besigye

Første gang dette diktet traff meg var jeg 17 år, og iferd med å oppdage min egen ild. Da jeg skulle til å fylle 18, satt jeg på toget bak en mystisk jente, og det slo meg at hun var en levende, glødende sjel som den dagen hadde sluknet gnisten sin. Da hun spurte konduktøren om mulighet til å låne telefon, var jeg rask til å tilby lån av mobilen min. Litt småprat. Så dukker jeg opp ved henne, hopper ut i det, og sier: "Jeg vil lese et dikt for deg!" Og jeg leser med innlevelse og lurt smil. Hun takker meg, sier det var det hun trengte, og jeg inviterer henne i bursdagfesten min. I bursdaggave av henne fikk jeg et glass med orange blomster på. Og da det knuste to år senere, gråt jeg, for det var blitt mitt symbol for den siden av meg, som plutselig deler et dikt med en fremmed på et tog, på akkurat riktig tidspunkt.

Så vender diktet stadig tilbake.. jeg liker hvordan det er livsbejaende, jeg liker at det har noe ufullkomment ved seg, og samtidig så rett ut ærlig fra en brennende sjel til en annen. Og jeg liker hva det betyr for meg, hvilke sider av meg det alltid snakker til. De sidene som vet å leve uforbeholdent, rått og levende.. Livsgnisten.

Og jeg er en kløpper på å følge fandenivoldske vinder.

Når min egen stemme fra fortiden snakker til meg

Det skjer med jevne mellomrom. Jeg kommer over noe jeg har skrevet, til andre eller for min egen del.. og blir perpleks, flau, stolt, rar, og inspirert. Og jeg undrer meg, om jeg ikke blir klokere med årene, men heller glemmer min egen klokskap. Glemmer min egen erfaring. For det er så mange sirkler i livet.. stagnasjon, bevegelse, stagnasjon, bevegelse. De samme erkjennelsene skal alltid gjøres på nytt og på nytt. I nye og nye lag.

Dette er hva jeg fant idag, skrevet 17. april 2006:
"Det skjer noe. Det er tydelig. Noe er virkelig på gang inni meg.
Jeg tror ikke jeg har gått igjennom en så ordløs utvikling siden jeg var unge. No sir, i mine ungdomsår har lite utvikling fått skje uten grundig evaluering. Av tanker og følelser. Av tankene om evalueringstankene, og tanker som igjen forsøker se på disse.
mange sinsstemninger har blitt forsøkt kartlagt og satt i bås. Og siden man ikke har et ordregister for den sildrende bekken livet ser ut til å være (jeg føler noen ganger at de fleste ordene er en kopp vann noen henter opp fra et sted i bekken, med påstand om at det er det samme vannet som det som sildrer på samme stedet, der koppen har vært), har jeg måttet ty til utvannede begreper... Forsøkt å sette de sammen på en ny måte.. eller benyttet meg av tafatte metaforer.

Jeg har de siste årene vært langt på vei en innbitt slave av tanken og analysen, på tross av at jeg er et følelsesmenneske av natur. Idet noe nytt har meldt seg i følelseslivet har det rokket ved trygghetsfølelsen helt til tankene har konstruert et kart (uansett hvor kaotisk.. tankene innebærer en illusorisk kontroll). Plassert, beskrevet og helst forklart og forstått.
Og har følelsen vært av det vonde slaget (som gjerne er de man helst vil ha kontroll over), kanskje med bunn i en angstfull stemning i meg, har denne stemningen vært utgangspunktet for mine tankedrodlerier.
Hvor mange ganger analyserte jeg ikke mitt selvbilde med tanker hvis røtter spant seg ut av min frykt for å være verdiløs? Og jeg spant betraktninger rundt min situasjon med den suicidale eksen, fra hva jeg trodde var en observant egenomsorg-stemme i meg.. men i ettertid ser jeg stemmen pipe av skrekkingytende redsel for å miste håp, og ikke være god nok.
Jeg jaktet på ekthet med grobunn i uro over min egen falskhet. Forsvarte kraftutsugende forhold med kloke tanker.. som i lagene under fornuftighet og overblikk var ledsaget av skyld: "Du er ikke nok i deg selv, for halve deg er hvem du er for dem"

Jeg er etterpåklok som faen. Alltid. Men jeg er vel ikke alene om det. Og jeg bruker de samme slitte ordene som vanskelig formidler noe nytt. Jeg skriver som alltid med en passe selvsikker artikulerthet, fordi man vanskelig får uttrykt sårbarhet med et godt språk uten å i samme øyeblikk kamuflere den uten hensikt.

Men noe er nytt. Et nytt steg i modenhet.

Jeg kaver med mine livstemaer, som alltid. Jeg er redd for å ikke ha en nær venn, og sørger litt over at med mine viktigste forhold forsvant mine næreste vennskap. Jeg er redd for kryssilden mellom egne verdier og samfunnets umenneskelighet, og hva det vil innebære å stå i den så mye som jeg mest sannsynlig må gjennom livet. Og jeg funderer over at jeg stadig plasserer meg selv i en giver -eller bidragsyter-rolle i forhold til de jeg blir kjent med.. og lurer på hvor stort lageret av sårhet er, over alt jeg ikke har mottatt eller tillat meg selv å motta. Faen, jeg blir jo gråtkvalt hver gang jeg kjenner etter på det. Det finnes såvisst også ulemper med å være den som "alltid vil klare seg".
Stadig temaer. Det er greit. Noe å oppta seg med... eksistensielle hobbyer eller noe :p

Men noe er forandret. Jeg har av en eller annen grunn et sted på veien begynt å virkelig gi slipp på tanke-kontrollen. Jeg kan kjenne på og glede meg over fornemmelsen av å utvikle meg sterkt, selv om jeg ikke har så mye ord for det.
Jeg går inn i opplevelsen av en stemning eller følelsesmessig tilstand med en slags modig iver og eventyrlyst noen ganger... en spenning over å være i ukjent landskap uten kart. Og selvfølgelig en glede av å oppleve at livet fornyer seg selv om man kan med tankene komme til å tro at det er evig gjentakelse.
Med et kart i hendene ville jeg nok ikke merket meg så mye av alt som omgir meg på eventyrferden i meg selv... og om noe ved kartet viste seg å ikke holde mål, slik kart laget av analystiske tankemønstre gjerne gjør, ville jeg vaklet og blitt grepet av angst. Jo, det skjer noen ganger fremdeles. Men behagelig sjeldent."

Hm.

Manifestere seg

Så. Hva gjør livet godt?

Jeg ser tilbake på tiden siden i sommer. Å riste på hodet er en klisjé mer enn det meste annet, men det er jo det jeg gjør, rent fysisk og inni meg. Så jeg skriver det. Jeg rister på hodet over hvor mye jeg har levd oppi tenkeboksen, hvor mye jeg har spinnet rundt i konseptjag og iherdig jobbing med å skape abstrakte byggverk rundt hva livet mitt er, og hvordan å ha det bedre. Metatanker om metatanker om tanker og følelser i en gitt stund, som drar stunden og tilstanden utover til et forsøk på å skape et konsept om hva som egentlig foregår. Det som egentlig foregår til enhver tid, er øyeblikket. En viten som sitter i ryggmargen etter all erfaring og visdom (fra andre og meg selv) jeg har tatt inn og gjort til mitt livsgrunnlag. Og likevel har jeg ikke klart å finne koblingen til den vitenen. Koblingen til et mer tilstedeværende liv.

Jeg rister også på hodet over kontrasten: Mellom tankespinn, kaos og forsøk på å danne selvkonsepter med tankeboksen i et liv der det ytre drar en i alle retninger på ene siden...
og på den andre siden det arsenalet av minner om noe godt, frigjort, levende, kjærlighetsfyllt og spennende.
Det er mange jeg ikke ble ordentlig kjent med før akkurat denne tiden. De kjenner meg som den livsglade, avslappa, dansende, frie og oppegående personen jeg er i møte med de. Og ikke er det noe falskt ved det. Min varige personlighet, og på sett og vis min trygghet og livsbejaelse, har levd videre side om side med den kaotiske tankeboksen. Også på skolen har dette levende, åpne og trygge fått noe plass.
Jeg har blitt kjent med og mer involvert i musikk-miljøer enn på flere år. Jeg er velkommen, respektert og likt i en slik grad at jeg har slitt med å innse det selv. Jeg har også funnet meg selv i mange vakre, spennende, menneskelige, varme og kjærlighetsfulle tablåer. Og i mange av de har jeg vært tilstede. Kjent brystkassen vokse og smilerynkene danse.

Så. Hva gjør livet godt?

På vei til et respektabelt yrke, med et mer spennende og allsidig sosialt liv enn de fleste kan drømme om, med stadig støtte og bekreftelser fra andre, og stadig nye meningsfulle opplevelser... hva skulle tilsi et trøblete og kaotisk indre liv? Har en lov å ha det vondt, i et slikt liv? Rundt meg er det mange som aldri fikk de mulighetene jeg har, som har vonde bakgrunner og kaotiske livssituasjoner. Andre slår meg som stagnert i livene sine, drevet av pliktløp og skyldfølelse, kontroll og mindreverdfølelse. Jeg kjenner noen ganger en enorm trang til å bringe de inn i de opplevelsene jeg tar del i, og rope: "Se, slik kan livet være!".

Men om det ytre livet mitt kan se stjerneeksemplarisk ut, har altså måten jeg forholder meg til alle dets kontraster, dets ulike persektiver, og ikke minst diffuse signaler, gjort livet mitt mindre godt en tid. Sverdfisktrombone har vært en av mange terapier denne tiden. Og alle gangene jeg skriver om denne rare tiden (og ja, jeg vet jeg gjentar meg selv), føles det som et lite steg i en løsrivelsesprosess.

Jeg har vært panisk, desperat etter å løsrive meg fra en uholdbar situasjon.
Og det er vel nettopp det. En livssituasjon handler like mye om indre liv som ytre. Jeg vet ikke om jeg kunne reagert annerledes på overgangene i livet. Med min bakgrunn, mitt behov for å bevare min subjektivitet for å bevare vettet, min sterke hang til å alltid stille spørsmål og alltid søke mening.
Jeg kjøper ikke et liv eller en hverdag hvor jeg ikke føler meg deltakende og Levende på jevnig basis. Når jeg opplever et mindre levende liv trekkes over hodet på meg, er det noe i meg som streiker. Det er en god trass, den som insisterer på å være Levende.
Jeg velger å se kampene den trassen setter igang fra tid til annen, som et sunnhetstegn. Noen ganer føler meg syk en stund under brasene, når forvirring og vakling setter kontroll og tanker igang. Føler meg som en jentunge i identitetskrise. Men om alternativet er å gå inn i en slags dvale, slå av trassen og bry meg mindre om livet gir mening fra dag til dag... så velger jeg identitetskrise any day.

Så. Hva gjør livet godt?

Undertittelen til bloggen min kommer stadig igjen til meg. At vi skaper vår egen virkelighet. Du kan aldri vite om din opplevelse av verden er sann for de rundt deg. Du kan aldri vite om det finnes en større objektiv sannhet. I en forvirrende verden, er det kanskje lett å søke ut etter en objektivitet, prøve finne ut hvem som har rett, utifra hva de sa og hvorvidt de har en tittel eller gode argumenter.

Og det føles kanskje tryggest å danne seg forestillinger om hva andre forventer, hva som er normen, og prøve etterleve det. Enten det er A4-normen i nabolaget, eller normer i en karismatisk kirke. Men idet du tar disse valgene, bevisst eller ubevisst, har du begynt tape kontakten med den tryggeste basen du kan ha: Din egen erkjennelse, din egen opplevelse, med sitt fundament i din kropp. Den som lever og navigerer seg fra øyeblikk til øyeblikk. For det er så mange der ute som tar patent på en sannhet. Og den ene snakker mer overbevisende enn den forrige.
Om du etterlever en sannhet, som ikke stemmer overens med din subjektive erfaring, som bryter båndet mellom kroppen og hodet ditt (for hodet har kjøpt noe utenifra mens kroppen vet noe annet innenfra). Vel, da har du også begynt bryte koblingen din kropp har til erfaringen i nået. Den største og mest virkelige sannhet, at du Lever akkurat nå.

Har du en tråd til nået, og en kontakt med deg selv fundert i kroppen, er du sannsynligvis også mer glad i deg selv. Er du glad i deg selv, er det lettere å se andre med et åpent blikk. Du frykter ikke avvisning rundt hvert hjørne. Du kjenner den samme kjærligheten som nået og kroppen frigir i deg, i møte med andre. Hvorfor skulle du trenge katergorisere og dømme da? Du trenger ikke den kontrollen, den er overflødig, irrelevant. Møter du andre derifra, vil deres perspektiver, egenoplevelser og sannheter være noe annet enn trusler og redninger. De vil være noe du kan lukte på, smake på, kanskje tilogmed føle på, og velge ta til deg om det kjennes riktig.

Noen vil si at en slik innfallsvinkel snevrer alt inn, vi må jo opprettholde en felles virkelighets-forsåelse, og hver persons virkelighetsforsåelse er noe veldig snevert, det er viktig å forholde seg til normer, regler og vedtatte sannheter for de er tross alt utklekket av noen som har peil. Det er den stemmen som har pirket i meg og forvirret meg siste halvåret. Jeg er omringet av folk som har peil. Fra de spirituelt vise til de kunnskapsrike fornuftige, og tilgmed (dog det hører til sjeldenhetene) kombinasjoner av de to. Og vi er omringet av politisk korrekthet og nyere funn og siste fikse idéer til de som vet bedre enn oss selv. Ikke rart Frp er i vinden (folk øyner et håp om å kunne ta sine egne valg).

Klart, om du er mer i kontakt med deg selv og noenlunde tilstede forholder du deg også til en felles virkelighet. Men du vil ha kontakt med en funksjon i deg, som reagerer innstinktivt når noe skurrer. Sannsynligvis vil du oppleve at det meste skurrer, enten du klarer sette ord på det eller ikke. Vi har skapt oss et samfunn som ikke er for deg, som motarbeider din tilstedeværelse og kjærlighet konstant, der tenkebokser fulle av frykt og kontrollbehov kreerer premissene for livet ditt og der spørsmål om penger driver frem handlinger uten kjærlighet, på alle nivåer. Og i øyeblikkene du taper tilstedeværelsen og kjærligheten, vil du kanskje ligge som et lite foster sammenkrøpet i avmakt og fremmedfølelse, eller skrike ut raseri og misantropi på en scene. For det er et tøft liv du har valgt, når du velger Leve.

Men når du opprettholder trådene, om de så er tynne, til meningsopplevelsen du har, til din følelse av hva som er sant, og til kroppen din (fra beina planta på jorden, til hodet som trekker inn lufta vi alle puster i)... så vil du ikke ønske deg noe annet.
Og med det ståstedet, kan du forholde deg til all galskapen, og all forvirringen rundt hvem som hadde sant om hva, oftere med et lite smil på lur. I forhold til spørsmål om kjærlighet mellom mennesker, og en større sammenheng øyeblikket knytter deg til, blir mange ting vi jager oss opp over underlige. Du kan legge hodet på skakke, føle med de som er fanget i ubetydeligheter (du har sikkert et minne om å være der selv), og velge noe annet enn de.

Alt som andre har peil på, eksperter og andre, kan du tilegne deg kunnskap om med nysgjerrighet og begeistring, for du har oppdaget et så stort mangfold inni deg, at du kan relatere det meste til din egen erfaring og tankegang, og forståelsen av kunnskapen du tar til deg, er din egen forståelse. Hva du kjenner ikke stemmer for deg, vil du også se som en mulighet, men ikke tre over deg selv eller tvinge i deg. For du har en tillit til deg selv.
Det er jo alltid vår egen forståelse som uvides når vi lærer om det andre har peil på, og tilegner nye aspekter av virkeligheten slik menneskene har blitt enig om den. Forskjellen er vel at du som er i kontakt, ikke skaper et bilde av den forståelsen som noe objektivt og fornekter din subjektivitet i samme slengen. I higenen etter det objektive, og troen på at en selv har funnet det, blir alt som kan fortelle oss noe nytt til en trussel heller enn en mulighet til utvidelse og nyansering.

Et godt liv for meg, er det hvor jeg kjenner meg Levende i det meste jeg gjør. Jeg merker det ytre har mer å si enn jeg vil innrømme, at valget om kontakt med seg selv er vanskelig når omgivelsene røsker i alle retninger. Men å ta det valget, og jevnt være bevisst ønsket om kontakt med seg selv i øyeblikket, påvirker også det ytre. Du vil navigere deg på en annen måte, som bringer gode ting til deg. Du vil ta valg basert på vilje framfor forestillinger om en standard. Og du vil skape deg et bedre liv.

Jeg vet, for jeg har levd det livet. Det ytre var annerledes da, med mindre tyngende påvirkninger fra samfunn og autoritære byggverk. Men jeg tror det er mulig å gjenskape det livet. For en del av meg.. lever det alltid.

Jeg kjenner min egen styrke håne meg noen dager. Det dingler fremtidige skatter foran meg et sted på andre siden av et tåkelandskap, jeg vet det er skattene som vil bli frembringet av min indre styrke. Den som veller opp i meg oftest når jeg er alene. Og når interaksjonen med noen gir oss begge mye rom til å være. Svake og sterke.

Så er jeg mindre i min styrke når jeg bedriver tåspissdansing rundt andres selvbilder, eller rundt forestillingene om de. Når konfliktene vibrerer mellom hvem jeg kjenner meg som, og rommet jeg føler er tildelt meg. Det inneklemte mellom andre som har glemt sine styrker kanskje enda mer enn meg. Så vi tåspissdanser rundt hverandre. Og det er greit, det er kjærlighet der, det er et blikk for hverandres tilkortkommenhet, hverandres stakkarslighet. Vi klapper hverandre på hodet og pakker vår misunnelse eller frykt for at andre var bedre enn oss inn i små signaler, som våre falne selvbilder kan plukke opp og fores av. Nei, svartmalende bilder stadig. Mynten, to sider.

Styrken min skremmer meg noen dager. Det kjentes ut som den kan utrette noe, som om den i kraft av seg selv kunne fått meg til å stå for den jeg er, bære ansvaret i å møte verden innenfra og ut, landet med hele fotsålen ut av tåspissdansen og inn i jordbundet gange. Gangen ville kanskje ta en retning, brakt noe inn i væren, som ikke var før, og som gjorde noen godt. Men det skremmer meg altså, denne følelsen av styrke, som rekker tunge til meg over at jeg er for feig til å ta den i bruk. Frykten for hva andre måtte tro om meg, kjennes som en skinn-frykt, en tradisjon fra en gammel kultur inni meg. Kontrollen som navigerer meg mellom kategorier og bokser, som undergraver min fintfølenhet for nyanser og menneskelig frihet, er som en skinn-kontroll, jeg kjenner alltid på meg når den iverksettes, at det ikke er jeg som tar den ibruk. Det er en side av meg som ikke vet bedre akkurat i denne tiden. Men hele tida vet styrken i meg bedre. Og den håner meg for min ignoranse av alt som ønsker stråle ut og delta.

Jeg spiser salat og drikker te med en professor som har blitt min venn. Og når vi prater, kappes vi nesten om ordene, vi møter blikket til hverandre og gestikulerer. Når vi ikke forstår hverandre, snubler vi oss på plass. Og ingen av oss er redd for å ta plass, samtidig har begge ønske om at den andre skal få plass. Så vi fyller et stort rom rundt oss og mellom oss med innhold, og smiler. Og det slår meg, at i denne interaksjonen er jeg sterk.
Den andre forteller meg at han ikke bryr seg med hierarkier. Og jeg merker det er sant.

Jeg kan også føle meg sterk når jeg tildeler en annen mer rom enn jeg benytter selv. Jeg kan være sterk i stillhet, jeg kan være sterk i å motta informasjon og tro fra den andre. Jeg kan være sterk i å holde mitt for meg selv. Men det er noe annet med tåspissdansingen.. en annen type snakk, en annen type stillhet. Det store rommet mellom menneskene blir innsnevret, jeg vet ikke hva som kommer og okkuperer så mye plass, men det gjør hvert av våre rom smale og lite bevegelige, vi puster i sugerør og når vi gestikulerer faller armene ned litt oftere, som om de unnskyldte at de benyttet seg av litt rom et øyeblikk.

Når det går en stund, mister jeg troen på at noe annet enn mine egne klisjéer kan strømme ut av kontakten mellom disse fingrene og disse tastene. Taste taste.. hvor taster jeg meg hen? Hvor beveger jeg meg i ordenes verden, og i dybdene av verdner rundt, inni, bak, under og hinsides ordene... Hvor ønsker jeg være på vei?

Når jeg forsøker fatte livet mitt med tankene.. betrakte det på avstand, finne kategorier eller betegnelser for hverdagen min.. da stiger også fremmedheten. Jeg undrer meg over menneskene jeg tilbringer tid med, om enkelte av de ikke har noe å tilføre meg.. jeg undrer meg over på hvilke måter jeg kjenner meg over eller under andre.. jeg prøver se for meg et liv mer på innsiden av samfunn og system og lurer på hvor mye av meg selv og de rundt meg jeg kanskje må forsake i dette løpet. Og jeg kjenner sorgen melde seg, for alt jeg venter meg å miste. Hvilke døder inni meg og i livet mitt jeg står ovenfor. Er det reelle døder? Eller er det idéer om livet mitt satt i en fremmed ramme, der jeg ikke lenger er med å drive historien frem, men innbiller meg jeg må tvinge den inn i en gitt form.. fikse idéer om hvem en skulle være i et utenifra-blikk, av den sorten som gjør meg flau, på andres vegne, når de slaver under slike idéer.

Jeg vet jo inderlig godt jeg aldri blir slave under en standard.

Tankene mine gjør noen ganger livet mindre spennende. De generaliserer og kategoriserer, så menneskene virker forutsigbare, situasjoner likeså, jeg tenker at livet mitt igrunn er litt ensformig. Alle musikalske begivenheter, alle samtaler om personlige og finurlige og filosofiske tema, alle stunder på kafé og de stadige overgangene mellom livet-som-kommende-psykolog og livet som den-jeg-alltid-har-vært-og-fortsetter-være. Det er jo samme greine, drøvtygget og repetert.
Men når jeg faktisk deltar i livet, med følelelsesliv og tilstedeværelse med på laget, blir enhver situasjon forskjellig fra den andre. En samtale kan gjødsle frøene til ny vekst innvendig, jeg kan føle at jeg er del av noe større enn meg sjøl, et nettverk av hendelser og samhanding som ikke ligner noe annet, og jeg kan fnyse av tanken som har lagt seg tungt over hjertets melodi.

Gleden. Jeg forstår noen ganger at det er den jeg er redd for å miste, når jeg forespeiler en ramme, fra et blikk sett utenifra. Gleden ved å være. Ved noe umiddelbart og øyeblikkelig gripende. Gleden ved et åpent rom mellom meg og en annen, løsrevet fra illusjoner om hva man skulle og burde være. Gleden musikken virvler opp i meg. Gleden når en føler frihet, ved å kjenne en velger det livet en lever.

Jeg syns det er merkelig hvor lite vi sørger for å være glade i dette landet. Hvordan det ikke har en selvfølgelig plass som et primærbehov som overgår de fleste andre behov. Det å ha det godt. Ikke passe, ikke klare seg noenlunde, ikke "man skal ikke klage", men en god følelse av det å leve. Det virker som mange etterstreber det å være effektiv, eller flink, eller samfunnsnyttig, eller bli annerkjent, eller ha et liv som passer en standard. Hva er poenget med alle disse tingene, om ikke du har det godt? Det kjennes så underlig, å entre voksenverdenen hvor det å sørge for å leve et godt liv fremfor et veltilpasset et, fremstilles som noe naivt og urealistisk. For hva i all verden er pointet med å leve, om ikke man tar valgene sine i ønske om at en sjøl og omgivelsene får oppleve glede mens vi lever? Og hva er det store i bruke av seg selv i en større sammenheng, delta i et samfunn på ene eller andre måten, om det ikke er med en viss porsjon glede, med et ønske om godt for en sjøl og de rundt seg som fundament for det en gjør..?

Jeg vil velge meg en vår full av glede. Ja.

De blanke feltene på skjermene. Med den blinkende streken, som en smal portal det hopper tegn ut av. Og tegnene gir mening, for meg, for andre, men aldri den samme. For meningen var egentlig med oss også uten tegnene, de bare fyller hullet mellom meningen og verden utenfor noen ganger. Men langt fra alltid.

Stefan Sundströms nyeste album, med gåsehud og gråt i første gjennomhøring. Jeg vet ikke hvor svenskens genialitet slutter og mitt eget behov for gåsehud og gråt begynner, eller rettere sagt hva som beveger meg. Men jeg er i bevegelse. Og jeg tror jeg er langt fra alene.

Hos mannen med dyrenavnet, stedet der mennesker 'på siden' av samfunnet skaper et lite paralellt univers som tilsynelatende virker irrelevant i forhold til livet her ute... skjer det ofte noe som tyder på alt annet enn tilsynelatenhet. En tilspissing av menneskenes temaer. De som egentlig florerer ute i verden hele tida, men ofte glipper ut av bevisstheten som den glatteste makrell.
Og når jeg er der, blir jeg lattermild, av hvordan andres tema er mine egne, av hvordan folk som lever andre liv enn meg, men kanskje med samme type sensitivitet som meg, har samme fornemmelser. Og samtidig som jeg hører noen av ordene vi utveksler der, hører det utenifra som det reneste hippietøv, synkronisiteter og kollektive strømninger i bevisstheten vår, samtidig skjer det noe inni meg. Av gjenkjennelse.
Sist jeg var der utfylte vi tre i rommet hverandres setninger. Eller.. vi trengte ikke hele setninger engang, vi bare lattermildt nikket til et ord, vi visste nikket var ekte, vi trengte ikke forklare en gang, for det kjentes så åpenbart at det skjer noen felles ting i oss og rundt oss for tida... en følelse av at krampetaket vi har i kontroll har den siste tiden nådd en slags eksplisitt høyde hvor vi kan le av oss selv, føle oss karikerte i vår manglende flyt og tillit. Med en felles følelse av at det vil skje en forløsning snart. Også der vi alle er usikre på hverandre i vårt kontroll-behov, framfor å komme hverandre i møte. Noe skal til å åpne seg. Igjen. Og det går fort, alles prosesser har plutselig økt takten. De andre linker selvsagt fornemmelsene til en kommende større bevissthetsendring i menneskeheten. Jeg vet som vanlig ikke hva jeg skal tro, men er også som vanlig åpen.

Samtalene i det siste har kommet raskere inn på nerven av ting. Klarert noe, mellom meg og andre, mellom oss og verden. Så finner jeg ut at et par jeg kjenner, som jeg opplever har gått rundt i et uklart ta-hensyn-til-hverandre famlende og fastlåst univers, plutselig har endt forholdet. Snakker på telefon med min venn, han jeg har savnet fordi jeg følte han bleknet i det som ble et stramt vi, og han høres annerledes ut. Klar. Og venner i et musikerkollektiv, som har hatt mye usagt og rart i lufta i det siste, kaller sammen til utsnakking. Venninnen jeg har snakket ut med selv, om usikkerhetene vi har hatt i forhold til hverandre, forteller meg at slike samtaler har det vært flere av i det siste. Og jeg møter igjen ei annen som forteller med lettelse av hun og kjæresten plutselig har fått klarert noe viktig seg imellom. Jeg vet ikke om jeg bare speiler min gjenfinnelse av min egen åpenhet og klarhet i verden utenfor, ser det jeg vil se.

Uansett. Noe har begynt å slippe taket inne i meg.

Det er melankoli noen kvelder. Av den blafrende, livgivende sorten heller enn den altfor dvelende. Påminnelsen om en gammel opplevelse.. når livsbejaelsen ligger skjult i mørket som en juvel. Jeg sitter og smiler med våte øyne i sanger om død og sjeleskakelser formidlet med varme og nerve.

Noe har skjedd med kontrasten og. Jeg vet ikke om opplevelsen av kontrastene som vanskelige er der lenger. Og jeg har egentlig ikke fått sukk for meg, vet ikke om jeg våger tro på dette, det er så endringen har skjedd utenfor min fatteevne. Men jeg var med mennesker fra klassen igår, og de var bare noen mennesker blant de mange jeg er glad i. Ikke mennesker i én verden framfor en annen. Så gikk jeg videre til en annen gruppe mennesker jeg er glad i, som kanskje kjenner en annen tilhørighet i andre kulturer, men likevel er i den samme verdenen. Og av vane ser jeg for meg at det ville vært et sjokk for de fra forrige scene, å bli med til denne scenen. Men det er ikke en tanke som setter seg. Den betyr plutselig mindre.
I sceneskiftet er det nesten så jeg leiter inni meg etter en opplevelse av kontrasten, av vaklethet idet jeg må omstille meg. Men.. det var så den tanken er fremmed plutselig. Som om den ikke angår meg. Opplevelsen er glede over mennesker, ene og andre stedet.

Nå er jeg så klar for våren at det kjennes som knoppene som venter på å åpne seg, og mitt hjerte som venter på det samme, nærmest holder pusten i fremblikk mot vidunderlige voksesmerter.

Jeg er trøtt. Nesten i halvsøvne kjennes det som, og jeg tenker at herifra kan jeg skrive. Kanskje drifte med ordene av sted inn i døsigheten, inn i sjelemat og meta jeg kanskje bare sjøl skjønner i min døsighet.

Jeg kjente en essens ikveld, etter en samtale. Det var en gjenopprettet, eller gjenfunnet tillit, for tillit har så mange lag, det er ikke bare snakk om å stole på at noen ikke vil en vondt. Men å stole på at noen er der. Og vil fortsette være det. Selv når vi har våre greier, og når vi begge har vanskelig for å ta imot. Og vi begge har manglende tillit til at andre kan ta ansvar for seg selv. Heltinnene som skal redde verden, eller skåne den fra oss når vi er på vårt mer menneskelig teite og mindre heltinneaktige. Det er rart å kjenne og være stadig nærmere denne kvinnen, og merke hvordan det er å bli møtt med den manglende tilliten, den som tror jeg vil føle meg avvist framfor å se henne der hun er. Vi har visst alle vårt. Hun og mitt er ganske likt, og det er et spennende speil. Og vi ler med hjertevarme av oss selv isammen.
Det var en essens iallfall. Etter samtalen. Jeg skapte et felt ut av det mellom hendene mine, mellom en hånd som var normalt blek, og en som var unormalt rød. Den røde hadde jeg holdt på brystet, over hjertet mitt. Hender. Rom imellom hender. Noe som skjer i det rommet. Det slutter aldri å forbause, men slutter heller aldri å føles åpenbart naturlig.

Jeg har kjent det så godt å gi de siste par dagene. En gjenopprettet kontakt der og: Glede, ikke bare selvfølgelighet, ved å lytte, akseptere, vise omtanke. Det har vært så mye grums der, rundt temaet å gi og å være der for andre. I grumset ligger minnet om alven og selvomtanken tilsidesatt, der ligger grensetemaer, der ligger oppdagelsene av hva å ta ansvar for andre innebærer. Og ikke minst, der ligger selvverdet knyttet til det å være noe for andre, framfor noe i seg selv.
"It seems like he doesn't feel he's worth something unless others need him" sa hun jeg lyttet til igår, og sammenlignet han deretter med meg. Mennesker som bekrefter andre. Mennesker som ikke ser ut til å trenge noen. Mennesker som trekker til seg de som trenger, de som søker bekreftelse. Jeg visste hva hun snakket om så godt at jeg ikke engang orket å smile lattermildt gjenkjennende.
Men det var godt å være der med henne. Føltes ikke som hun dro i meg, vekk fra meg selv. Føltes ikke som automatikk eller selvfølgelig vane, å være støttende. Og å forsikre henne om at jeg er her, anytime, se henne i øya og vise at jeg er en å ha tillit til, kjentes ikke som en komisk bekreftelse av at jeg veier min verdi i hvorvidt andre trenger meg. Det kjentes bare riktig. Og godt.

De siste par årene har oppmerksomhet rundt det å gi til andre, enhver dveling med temaet, slengt meg ut i grumsete farvann. Å formidle varmen jeg føler for andre, eller være der for de, har måttet reduseres til en autmatisk selvfølgelig greie. For så fort jeg stopper opp ved det, er spørsmålene der. Ofrer jeg meg selv? Er det andre hensikter bak? Bygger jeg opp en forventning i den andre jeg må leve opp til, en avhengighet av noe slag? Respekterer jeg den andre nå, eller tar jeg unødig ansvar? Risikerer jeg at grensene mine ikke blir ivaretatt? Bygger jeg opp min selvverd på å være noe for den andre nå?
Og jeg blir fed up av mennesker, når disse spørsmålene tar opp plass.. da kommer følelsen av at de andre er uinteressante, de har ikke noe å gi meg, jeg er lei av dem og føler meg dratt i og tappet. Så jeg har latt være å dvele ved temaet å gi, eller å formidle omtanke og kjærlighet.
Men nå kom det opp. Nynorsk-damen på p2 igår snakket i store vendinger om snillhet. Så banalt, tenkte jeg først, men så var det ikke helt banalt allikevel. Å tenke på det å være god med andre, ga meg en god følelse. Noe falt på plass. Jeg gjenkjente den mindre grumsete, klarere følelsen av å gi, når spørsmålene blir irrelevante, og en står igjen med å kjenne det er så godt å se en annen ha det litt bedre enn den hadde timen før. Hun jeg snakket med igår, hadde noe i ansiktet sitt som vitnet om at hun følte seg imøtekommet. Hun følte støtte. Det er så fint når noen føler seg støttet, tenker jeg, og kjenner det i brystet. Spørsmålene lurer, men de får ikke helt taket på meg. For jeg ønsker ha det godt med det å gi.
Jeg blir oppmerksom på, at det igjen kan kjennes behagelig å dvele ved hvordan det kjennes å gi... Og sammenhengen som slår meg raskt, er at jeg begynner lære meg å motta. Å motta. En skygge bak mange av spørsmålene... sårheten jeg aldri helt får tak i hvor kommer fra. Både lengselen og nederlaget forbundet med å ta imot. Å trenge noen, et tabu så selvfølgelig at jeg har generalisert og dannet en slags underliggende filosofi om at jeg er ikke hel eller trygg eller slik jeg vil være, om jeg trenger noen andre.
Det siste halvåret, i min sære prosess, har jeg søkt mer ut til andre enn kanskje noen gang. Har formidlet at jeg har det vanskelig. Har hatt mot til å stå for sårbarhet. Ja, det har fått meg til å tenke at andre oppfatter meg som svakere enn jeg er. Eller jeg har kjent på en følelse av underlegenhet (hm.. hvor mye kjenner andre den i forhold til meg?), å være prisgitt andres oppmerksomhet og tilstedeværelse ovenfor meg, uten å samtidig være trygg på at de opplever mitt selskap givende. Men det har gått greit. Å motta omtanke og støtte. Jeg har ikke satt opp en vegg, jeg har heller ikke løpt hjem og grått over det som kjennes som et livslangt sår forbundet med å motta omtanke og å bli sett.

Gjenkjennelsen, felleskapet, kjærligheten i å erkjenne sin egen selvverd i takt med å kjenne respekten for den andres, å gjøre det å gi til noe annet enn en diagonal motsats til å motta, øker irrelevansen til spørsmålene. Spørsmålene er laget av, og opprettholder adskillelsen. Den verdenen hvor vi alle er adskilte i vår egoisme, og gir derifra, blir utnyttet derifra, ofrer oss og tapper oss og glemmer sette grenser derifra. Jeg har kjent mye på adskillelsen det siste halvåret. Så har jeg opplevd å ta imot. Og jeg får lyst til å være god med andre og meg selv, i en mindre adskilt verden. Men først skal jeg sove. God natt.