Fortsettelse på mitt personlige og nostalgiske tilbakeblikk på mitt liv i tiåret som avsluttes nå.
2005:
"Remember I'll always love you as I claw your fucking throat away. It will end no other way" (Mottatt sms fra henne, 1/1-05)
Hun hadde ikke bare vært min nærmeste venn og min første store kjærlighet. Hun hadde vært noen jeg lærte å kjenne meg selv gjennom. Et speil for dybdene inni meg, noen som kom inn på nerven av livet mitt. Jeg lærte min egen styrke å kjenne, slik jeg aldri hadde før. At det fantes mer tro på det gode selv når du tror brønnen er tappet. At jeg er istand til å stå i ekstreme situasjoner, og handle instinktivt. At jeg kan bevare min livskraft når døden truer med sitt nærvær. Historien vi delte var et kapittel så viktig for meg, at jeg hvilte min identitetsfølelse på den. Det var et turbulent kapittel å hvile noenting på.
Jeg ble rundt bruddet overmannet av ekstreme tilstander i kropp og følelser. Det mest voldsomme lignet angstanfall, men var heller en slags overload enn noe jeg følte hadde med angst å gjøre.
Det skjedde igjen en dag midt i byen. Det begynte bygge seg opp så mye vondt. Gikk til legevakt. Personnummer, kulde, venting, håpløst samfunn, håpløs verden, kort pust, geleidet inn et sted, mer venting, vugging, risting, går jeg i oppløsning nå? Så.. en lege jeg aldri vil glemme. En lyttende lege. Som ga meg det rommet, de øynene jeg trengte for å jobbe meg ut av tilstanden. Klarne hodet, roe pusten, si de riktige tingene til meg selv, reflektere og føle meg ut av sirkelen, få noe på plass. Så mye kan tilstedeværelse gjøre for en annen. Og da jeg på vei ut fikk rakt handa frem som et menneske på to bein med tørkede tårer og håret vekk fra ansiktet, sa han det: "Jeg håper du vil klare få karakterene du trenger, og blir psykolog. Vi trenger slike som deg." En av mitt livs største gaver. De ordene, i den situasjonen.
Når hun endelig forlot byen, og jeg var alene i hybelen, fortsatte kjærlighetssorgen i èn ukes gråt.
Men plutselig sådde jeg et par frø.. begynte gjøre gode ting for meg selv. Begynte søke ut. "Idag gikk det opp for meg.. at jeg har glemt at jeg er verdt å bli kjent med. Det er ikke slik at jeg en tid ikke har vært verdt å bli kjent med, slik jeg kanskje følte det. Det var bare en slags glemsel.
Nå skjer det noe. Idag var det sol i Sandviken. Det hadde regnet, slik at det lille treet utenfor kjøkkenvinduet var fullt av små perler som glinset. Også var det rundt 20 småfugler der som spiste og virret rundt. Godt å se på. Idag tidlig, i en time eller så, var jeg utrolig tilstedeværende. Jeg brakte meg inn i en tilstand for å formidle noe til en venn (man får sånne idéer noen ganger). Men uavhengig av om det hjalp ham.. det gjorde så godt å være s fuckings tilstede i noe. Jeg ble fyllt av varme, det føltes som det strålte av meg. Og ordene jeg sa ut i lufta, var så gode å si, og jeg sa de med hele meg. Hendene mine vibrerte. Da jeg 'kom til meg selv' oppdaget jeg at strømmen hadde gått i kretsen der jeg satt (...) . Det hadde rukket å bli kaldt, for ovnen hadde slokna. Jeg hadde sittet der med bare en badekåpe på meg, nær vinduet, uten å merke kulden."
Og før jeg visste ordet av det, var jeg innhyllet av nye ting. Et menneske ble til to, som ble til et helt kafé-miljø og en ny forelskelse i en mann. Tehuset den Blå Katt, bohemer og radikaler. Samtaler og sarkasme. Bergen fra en annen vinkel, en ny by, en oppdagelsesferd. Nettverket bredte seg utover. Forelskelsen tok snart slutt, men ikke forelskelsen i livet. Menneskene. Bergen. Dette var en gjenfødsel.
(Får meg deltids-jobb på sykehjem. Endelig litt økonomi)
Jeg mediterer oftere. Hadde en veldig god og skjerpende faste. I eksamenslesing-innspurt leser jeg fra 9 til 9 hver dag med matpauser og ettermiddagstur, og avslutter hver kveld med en time i vinduskarmen hvor jeg betrakter alle stadier av solnedgangen.
Hun og jeg har et tilbakefall, når hun gjenoppdager meg slik jeg er når jeg gløder med livsintensitet, og jeg gjenoppdager henne med tilgivelsens varme og håp. Følelsene er vanvittige, men jeg velger å ha et helt liv, hun er bare en del. Og når hun tar en pilleoverdose, og gamle mønstre gjentar seg mellom oss, tar jeg avgjørelsen. Jeg sitter i morgenlyset på Roskilde-festivalen, og en fremmed danske ved navn Jäsper setter seg ved siden av meg. Vi snakker om kjærligheten og smerten. Og da besemmer jeg meg, for at dette ikke er varig.
Det avsluttes på såpeopera-vis. Jeg forelsker meg i samme mann som hun forlot meg for. Ironiene. Hevn? Brukte vi han begge for å fri oss fra hverandre?
Forholdet er spesielt, fyllt med ømhet og varme, men har alltid en skygge av å ikke kunne vare. Også han er deprimert. Også for ham er jeg den sterke, den som må sette grenser for mørket. Det varer et halvår.
Samme tid utfolder livet mitt i Bergen seg i stadig vakrere sjatteringer. Nettverket blir videre og videre, jeg lever uforutsigbart og i øyeblikket. Jeg dyrker surrealismen, alle karakterene og stundene som ikke ligner noe annet. Jeg går ut, jeg havner et sted, jeg opplever noe nytt, jeg fylles med spenning og engasjement.
En ny bekjent dør, jeg kommer inn på sorgen til de som stod ham nær. Det bringer meg igjen inn i følelsen av spekteret mellom liv og død. Velger liv på nytt og på nytt, med høyere og klarere stemme. Intensitet. Intensitet. Intensitet.
"Livet sprenger sine egne grenser så jeg tror bevisstheten min skal til å slå sprekker"
En mandagskveld i september havner jeg blant mennesker som improviserer musikk ute. Det er cello, fele, stemmer, trommer, gitarer. Og en kvinne innleder til stemmeimpro, jeg slenger meg med og noe nytt spirer i meg. Kristin heter hun, hun er eksentrisk, hun synger ut, hun er en eksplosjon av iver og musikk. Og hun blir en ny god venn. Hver mandag jammer vi ute. Og vi synger flerstemt med andre jenter utenom.
Jeg bor i sentrum, det kommer folk på besøk stadig. Vi drikker te.
(Soundtrack: Bright Eyes, Eels "Blinking lights" albumet, Dresden Dolls, Xploding Plastix "Treat me mean I need the reputation", Pink Floyd "Shine on...", Devandra Bahnart, Porcupine Tree, Tom Waits ++)
2006
Det er vanskelig å skrive om dette året, for jeg aner ikke hva å velge ut. I mitt minne er dette det vakreste, mest mangfoldige og livsbejaende året jeg har opplevd hittil i mitt liv.
Jeg avsluttet et forhold. Det var et forhold som stadig holdt fast i meg med sjelelig ømhet og oppbluss av forelskelse, men som alltid også innebar en tvil. En gjentakelse av mitt mønster, å være med noen jeg føler ansvar og omsorg for. Det sa stopp til slutt, det var ikke givende så mye som tappende, det var ikke frihetsfremmende så mye som det var begrensende, og å bli i var ikke respektfult ovenfor ham, eller meg selv.
Frihet. Frihet.. Frihet!
Første tid uten forhold, og uten noens depresjon tett på meg, siden jeg var 18 år.
"Aaaaaaaaah! Jeg føler enkelte smilerynker rundt munnen og øynene våkner til live som etter en dvale. Jeg kan kjenne hele ansiktet åpner seg når jeg smiler. Kan ikke forklare dette på annen måte."
Jeg omfavnet verden. Alle jeg var blitt kjent med, alle som dukket opp midlertidig eller varig i livet mitt, de var alle velkomne. Velkomne i hjertet mitt. Den livsbejaelsen, sprengingen av bevissthetens grenser som jeg hadde kjent glimtvis høsten før ble oftere en varig tilstand. Jeg fløt sammenhengende fra situasjon til situasjon, alle med en mening, eller var det jeg som kunne tillegge alt mening?
"Ikveld så jeg tilbake på de siste dagene. Og det gikk opp for meg at de egentlig har vært ganske vinglete og uforutsigbare. Mange muligheter til å bli skuffa over at ting ikke gikk som forventa, eller usikker når noe uventa dukket opp. Men jeg har jo ikke engang merket meg uforutsigbarheten. Bare hengt naturlig med. Omstilt meg som ved et knips."
Jeg tok opp igjen et kurs for 3. gang den våren, i håp om å komme inn på profesjonsstudiet. Danset tango på kveldene etter lesing. Kom ikke inn. Høsten ble det jobbing istedet for studier, og nytt søk med samme karakterer.
Og selv om jeg var så mye glad, så mye tilstede i livsbejaelse og omfavnelse av øyeblikket, var det lite overfladiskhet og mye refleksjon. Over eksistensielle tema, de større valgene, samfunnet, alt jeg ikke er enig med. Jeg var mer trygg til å kunne se med rått blikk på hvor forjævlig verden vi har skapt oss, når jeg hadde min jevne tilførsel av meningsopplevelse i mitt liv til å styrke meg.
"Jeg vil ikke ha dette samfunnet. Jeg vet ikke hvor å begynne når noen spør meg hva jeg syns er 'galt'. Samtidig ser jeg for tiden et eksempel på ei som forsøker bekjempe systemene ved å melde seg helt ut av de, og som gjennom dette nesten selvutsettende forsøket poengterer hvor vanskelig.. ja, umulig det er... Så jeg tenker.. at vil jeg bidra til en forandring i samfunnet er jeg nødt til å ta del i det.. selv om jeg risikerer å miste meg selv på veien. Jeg håper jeg er sterk nok. Kanskje det jeg leste idag om symbolsk prostitusjon fikk bobla til å sprekke. Er jeg nødt til å føle at jeg prostituerer meg for å komme i posisjon til å forandre noe?"
"Igår hadde jeg en utrolig givende samtale med to venninner. Vi spydde ut gørr og frustrasjon og veltet oss i sarkasme over menneskenes selvutslettelse og ueærlighet ovenfor seg selv og hverandre. Slike ting."
Eksempelet ovenfor, som meldte seg ut, var Kristin. Få personer har inspirert meg så mye. Selv om jeg stilte spørsmål ved henne, selv om jeg trengte god-mobbe henne en del for hennes mest spaced idéer om sammenhenger i universet... denne dama nedstrippet de store spørsmålene om samfunn og vår fremmedhet til et barnslig fabel-språk de fleste kan relatere seg til. Hun var den mest radikale personen jeg hadde møtt noen gang. Uten å være vanskelig å forstå. Hun brakte musikk til menneskene rundt seg ved å invitere til deltakelse med lav terskel.. hun ønsket vekke den menneskelige naturlige musikaliteten i folk, den vi for ofte glemmer i disse tider hvor folk tror musikere er en egen art som bor på scenen. Og hun fikk det til. Hun ville alltid tenke at hun fikk lite til i forhold til sine idealer, men jeg så frøene hun sådde i folks bevissthet.
Når vi var flere som improviserte flerstemt sang, kunne jeg noen ganger oppleve en tilstedeværelse mer helhetlig omfavnende enn de fleste tilstander jeg har opplevd. Alle er der. I øyeblikket, på terskelen mellom to toner... fintfølende famlende... hva vi skaper i øyeblikket sammen er større enn summen av oss alle. Det løfter oss ut av oss selv, og nærmere oss selv på samme tid.
Det var crazy tider. Gå og synge høyt i gatene med Kristin og hennes handlevogn med synth i. Ha flere teselskap som kunne minne om Hattemakerens i weirdness-nivå. Fest hos en inder hvor absolutt alle masserte hverandre til slutt (dog ikke orgie, slik jeg frykta). Lavvo midt i byen med bål og dans flere ganger. Oppføringer av Kristins teatermusikal i sentrumsparken med deltakervidde fra afrikansk strengmusikk til erkebergensk pønk (Renneræv..). Samme i Porsgrunn på teaterfestival. Tidenes beste Roskilde-festival med Store musikkopplevelser og nydelige menneskemøter. Et av mine livs vakreste reiser bar til Karlsøy på sensommeren, med en buss herlige forskjellige mennesker, opptredener i lavvo og i natur, en omfavnelse av alt livet kan by på når menneskene er i seg selv og med hverandre heller enn i frykt og stagnasjon. Å havne tilfeldig på besøk i ulike subkulturer, fra fintkulturelt og internasjonalt til rølpete og lokalt.
Jeg avsluttet året med min førse reise alene, i Italia. Jeg trengte nedstrippe meg fra all bekreftelse fra folkene rundt meg, det jeg den tiden kalte bekreftelsesavhengigheten, være slynget ut der jeg ikke kjente noen. Det lå også en fristende utfordring i å fikse alt sjøl gjennom en reise. Å måtte stole på meg selv. Jeg har noen bilder på netthinnen fra den reisen jeg knapt tør ta frem, for de berører meg til tårer. Menneskene jeg traff, landskapene som slynget seg rundt toger og busser, fargene, stundene ting løste seg, frihetsfølelsen, og selv-tilliten.
(Soundtrack: Nina Simone - "Feeling Good" og "Sinnerman". "Snickerboa" - Stefan Sundström. "One way out" - Allman Brothers Band. Kristins musikk. Gogol Bordello (galskap på Roskilde). Fjorden Baby - "Pes" (den sangen merket jeg meg met i deres første konserter). Porcupine Tree - "Trains". Tool. Adjágas. Tom Waits (gjenoppdaget "Rain Dogs" albumet fra min barndom). New Tango Orchestra. Captain Beefheart - "Shiny beasts" albumet. Air - "Talkie Walkie". Muse. Leonard Cohen ++)
mandag 28. desember 2009
torsdag 17. desember 2009
Skrevet for noen dager siden:
Julen. Tiden som gir seg ut for å være en pause fra resten av livet, pustet en lengter etter med den gode maten og de varme smilene. Tiden som så mange ganger, sikkert i flere liv enn mitt eget, viser seg å bli en pause som tilspisser tilværelsen, det som ligger der i relasjonene... som tegner karikaturene av deg og noen som står deg nær med store pennestrøk. Så ofte en dobbelthet av fred og glede, spøkelser og teater.
Jeg så en av mine tidligere fostersøstre idag. Ikke hun som jeg har fått beskrevet som herjet og ugjenkjennelig, som jeg ofte kjenner redsel for å få øye på i denne byen. Nei, synet idag innebar en varm gjenkjennelse av menneskelig styrke. Jeg så henne på avstand, bak disken der hun jobber, og hun var på plass i jobben sin med en verdighet og selvfølgelighet ved hva hun gjør. Hun har en datter, jeg lurer på hvor gammel hun har blitt.
Vi vet aldri hvordan det vil gå med oss og de rundt oss. Med blikket fra fortiden ser jeg med vantro på nåtiden. Og med samme blikket blir det selvfølgelig at hvor jeg er om noen år har jeg ingen idé om nå.
Den følelsen, av uforutsigbarhet og vantro til livets mange vendinger, innhenter meg nok en gang idet jeg ser på mine foreldre og meg i disse juletider. Den forelderen jeg følte ikke ønsket eller klarte forstå meg, som gjorde meg fanget i rollen som barn når jeg kjente meg voksnere på innsiden, som jeg ikke kunne se for meg en relasjon til uten et rungende ekko av mønstre med hakk i plata... er den som nå møter meg som voksen, som uttrykker glede over å ha blitt kjent med meg på nytt som en venn i tillegg til datter, og som jeg kan møte som en autonom person med klare grenser. Og den jeg følte forstod meg som ingen andre, som støttet meg der ingen andre gjorde det, som så spiren til min autonomi og mitt voksne selv før jeg knapt hadde sett det selv, som jeg så som en selvfølge at ville følge meg med respekt inn i voksenlivet... er den som idag utspiller sitt indre teater i møte med meg.. jeg føler meg redusert til en marionette for den andres virkelighetsbilder, og jeg får ikke til å være et voksent autonomt menneske i denne relasjonen. Livets ironier. Den første kommer være den siste i morgen.
Jeg kan skrive voksent og med blikket utenifra på foreldrerelasjonen og dens vendinger. Det er det ene språket. Det andre er som et barns, preget av forvirring og mangel på ord og forklaring. Språket fra en kropp som bærer minnet om å være 4-5 år og forstå noe uten ord.
Samme kroppen skakes av ord jeg kjenner godt, som om de var sagt for første gang. "Jeg har ikke ansvar for andres liv" er en setning jeg har gjentatt for meg selv i flere år, jeg har kjent det som mitt tema, jeg har pekt på det, undret meg over det, sett sammenhengene. Men sist natt sa jeg de ordene for første gang til noen deler av meg det aldri har nådd frem til før. Og resultatet ble at jeg brekte meg. Ja, jeg fysisk brekte meg. Jeg vet det hørte bissart ut. Å oppleve det var enda mer bissart. Men på et annet plan hadde det en forståelig mening.
Når noen peker på deg og sier "Du kjenner ikke deg selv, du fornekter hvem du er, du ser ikke ditt eget kaos" som tilsvar på ditt hittil ærligste forsøk på å formidle hvor du kommer fra, og invitere til å se og møte hverandre med respekt på tross av misforståelser... og vedkommende er ikke en hvemsomhelst, men en som har vært et av ditt livs viktigste påvirkninger, en sterk representant for dine idealer om ærlighet og selverkjennelse...
Da har du et utgangspunkt for å tvile på fundamentet du står på, spørre deg selv om det du trodde var ærlighet var løgn og omvendt, kjenne deg svimmel så du må gå bredbeint for ikke å miste balansen. Du har samtidig et utgangspunkt for å stille spørsmål ved hva som er godt ved å ikke stole på seg selv, hva som er godt ved å gå inn i bevisførsler for din rett til å ha din opplevelse, hva som er godt ved å gå inn i retoriske kamper om hvem som skal ha rett i en situasjon hvor ingen kan få rett, og hvor kampen er destruktiv for en av dine næreste relasjoner.
Og plutselig er valgene der. Du har så lyst til å kjempe, påpeke hvor den andre tok feil, toppe retorikk med retorikk, men du blir kvalm av din egen kamplyst, og du ser en spiral som bare du på dette tidspunktet kan ta ansvar for å stoppe. Så hva er alternativene når den andre ser kamp, og vil trigge din lyst til å få rett? Å spille med i den andres spill, gi den andre følelsen av rett i sin virkelighet, der den har makt til å fortelle deg hva som er sant for deg sjøl og ikke, og merke din egen integritet tilintetgjort i et vakuum? Eller kanskje du vil i destruktiv repetisjon av å måtte stå for din opplevelse når den andre stiller konstant spørsmål ved den og dens ærlighet.
Jeg vet.. du velger det samme som meg. Time-out.
Julen. Tiden som gir seg ut for å være en pause fra resten av livet, pustet en lengter etter med den gode maten og de varme smilene. Tiden som så mange ganger, sikkert i flere liv enn mitt eget, viser seg å bli en pause som tilspisser tilværelsen, det som ligger der i relasjonene... som tegner karikaturene av deg og noen som står deg nær med store pennestrøk. Så ofte en dobbelthet av fred og glede, spøkelser og teater.
Jeg så en av mine tidligere fostersøstre idag. Ikke hun som jeg har fått beskrevet som herjet og ugjenkjennelig, som jeg ofte kjenner redsel for å få øye på i denne byen. Nei, synet idag innebar en varm gjenkjennelse av menneskelig styrke. Jeg så henne på avstand, bak disken der hun jobber, og hun var på plass i jobben sin med en verdighet og selvfølgelighet ved hva hun gjør. Hun har en datter, jeg lurer på hvor gammel hun har blitt.
Vi vet aldri hvordan det vil gå med oss og de rundt oss. Med blikket fra fortiden ser jeg med vantro på nåtiden. Og med samme blikket blir det selvfølgelig at hvor jeg er om noen år har jeg ingen idé om nå.
Den følelsen, av uforutsigbarhet og vantro til livets mange vendinger, innhenter meg nok en gang idet jeg ser på mine foreldre og meg i disse juletider. Den forelderen jeg følte ikke ønsket eller klarte forstå meg, som gjorde meg fanget i rollen som barn når jeg kjente meg voksnere på innsiden, som jeg ikke kunne se for meg en relasjon til uten et rungende ekko av mønstre med hakk i plata... er den som nå møter meg som voksen, som uttrykker glede over å ha blitt kjent med meg på nytt som en venn i tillegg til datter, og som jeg kan møte som en autonom person med klare grenser. Og den jeg følte forstod meg som ingen andre, som støttet meg der ingen andre gjorde det, som så spiren til min autonomi og mitt voksne selv før jeg knapt hadde sett det selv, som jeg så som en selvfølge at ville følge meg med respekt inn i voksenlivet... er den som idag utspiller sitt indre teater i møte med meg.. jeg føler meg redusert til en marionette for den andres virkelighetsbilder, og jeg får ikke til å være et voksent autonomt menneske i denne relasjonen. Livets ironier. Den første kommer være den siste i morgen.
Jeg kan skrive voksent og med blikket utenifra på foreldrerelasjonen og dens vendinger. Det er det ene språket. Det andre er som et barns, preget av forvirring og mangel på ord og forklaring. Språket fra en kropp som bærer minnet om å være 4-5 år og forstå noe uten ord.
Samme kroppen skakes av ord jeg kjenner godt, som om de var sagt for første gang. "Jeg har ikke ansvar for andres liv" er en setning jeg har gjentatt for meg selv i flere år, jeg har kjent det som mitt tema, jeg har pekt på det, undret meg over det, sett sammenhengene. Men sist natt sa jeg de ordene for første gang til noen deler av meg det aldri har nådd frem til før. Og resultatet ble at jeg brekte meg. Ja, jeg fysisk brekte meg. Jeg vet det hørte bissart ut. Å oppleve det var enda mer bissart. Men på et annet plan hadde det en forståelig mening.
Når noen peker på deg og sier "Du kjenner ikke deg selv, du fornekter hvem du er, du ser ikke ditt eget kaos" som tilsvar på ditt hittil ærligste forsøk på å formidle hvor du kommer fra, og invitere til å se og møte hverandre med respekt på tross av misforståelser... og vedkommende er ikke en hvemsomhelst, men en som har vært et av ditt livs viktigste påvirkninger, en sterk representant for dine idealer om ærlighet og selverkjennelse...
Da har du et utgangspunkt for å tvile på fundamentet du står på, spørre deg selv om det du trodde var ærlighet var løgn og omvendt, kjenne deg svimmel så du må gå bredbeint for ikke å miste balansen. Du har samtidig et utgangspunkt for å stille spørsmål ved hva som er godt ved å ikke stole på seg selv, hva som er godt ved å gå inn i bevisførsler for din rett til å ha din opplevelse, hva som er godt ved å gå inn i retoriske kamper om hvem som skal ha rett i en situasjon hvor ingen kan få rett, og hvor kampen er destruktiv for en av dine næreste relasjoner.
Og plutselig er valgene der. Du har så lyst til å kjempe, påpeke hvor den andre tok feil, toppe retorikk med retorikk, men du blir kvalm av din egen kamplyst, og du ser en spiral som bare du på dette tidspunktet kan ta ansvar for å stoppe. Så hva er alternativene når den andre ser kamp, og vil trigge din lyst til å få rett? Å spille med i den andres spill, gi den andre følelsen av rett i sin virkelighet, der den har makt til å fortelle deg hva som er sant for deg sjøl og ikke, og merke din egen integritet tilintetgjort i et vakuum? Eller kanskje du vil i destruktiv repetisjon av å måtte stå for din opplevelse når den andre stiller konstant spørsmål ved den og dens ærlighet.
Jeg vet.. du velger det samme som meg. Time-out.
lørdag 12. desember 2009
Juvelen
Det lukter oftere røyk av klærne mine når jeg kommer hjem. Jeg vet ikke om jeg er flere steder hvor det er røyk i lufta, eller om jeg bare plutselig har fått bedre luktesans.
Jeg mangler ofte følelsen av å ane noe om hvordan jeg oppfattes eller fremstår i hverdagen på studiet mitt, noe som veksler mellom å vekke angst og frihetsfølelse.
Jeg svømte i høst, i den følelsen av å ikke vite hvor jeg har personene rundt meg i hverdagen. Følelsen gapte over meg, tok tak rundt livet mitt, gjorde bevisstheten fragmentert, spredt utover som en stor flekk av gråsjatteringer. Og å kjenne igjen en slik usikkerhet, i den grad jeg kanskje ikke har gjort på 10 år, se seg selv gå i en loop jeg forventet at aldri skulle ta tak i meg igjen... det er et sterkt møte med egen sårbarhet. Jeg har måttet kjempe for å ikke trykke meg selv ned, banne til meg selv og skrike "Hva faen er det du driver med?" Det er når jeg er som mest tåpelig menneskelig og sårbar, at selvomsorgen er både vanskeligst å holde på, og mest nyttig for utvikling.
Jeg blir nok aldri hjemme innenfor de veggene. Og kanskje vil jeg også de neste semestrene ikke klare befri meg fra ønsket om å bevise noe, stå for noe, at de ser noe oppegående i meg, at de aksepterer eller annerkjenner at jeg velger et annerledes liv enn de, og ikke minst ønsket om å tilføre noe til livene deres. Om jeg klarte befri meg fra ønskene, ville jeg møtt de på et annet plan. Et som lignet resten av livet mitt, og som hadde høyere sannsynlighet for å oppfylle ønskene. En velkjent ironi.
Jeg vet dette, og jeg kjenner en slags sorg over å kanskje igjen, som for 10 år siden, gå igjennom flere år hvor jeg blir glad i de som er rundt meg, uten å danne en ekte forbindelse til de, for så å ta farvel med vennskapene jeg aldri fikk.
Noe i meg har resignert. Oppgittheten over meg sjøl idet jeg både sier for mye i et ivrig øyeblikk og så krymper i redsel for å ha tatt for mye plass, har fått en dus valør. Frykt for å bryte normer i et spill hvor alle andre kan spillereglene, den evige balansen mellom å ha masse tanker og uttrykk og undringer kombinert med redsel for å ta for mye plass, og ikke minst redselen for å gjøre andre usikre i møte med meg.. det er selvoppfyllende frykter i stor grad. Og selv om jeg ser igjennom fryktene, betrakter de med lattermildhet tilogmed, ser det ikke ut til at jeg stopper deres påvirkning på hverdagslivet mitt der.
Men det er en sorg som bare treffer meg noen dager. Og usikkerheten, opptattheten med hvor jeg har andre og dertilhørende tankespinn, har veket plass for både mer glede, mer frihetsfølelse, og mer lattermild undring. Det er så mye i livet å lære av, jeg føler jeg den siste tiden har åpnet slusene enda mer for å ta imot livet som en strøm av berikende, utfyllende, smakfull, malerisk lærdom.
Jeg lærer spesielt av hvor forskjellig du kan oppleve deg selv, og fremstå for andre, utifra dine omgivelser. Hvem som forventer hva, hvem som speiler sine egne frykter og usikkerheter i deg, hvem som trekker frem hva i deg av positive egenskaper, hva du kjenner deg igjen i, hva du har hvilken erfaring med. Enkle sosialpsykologiske fenomener males fram i meg og rundt meg, til de gir mening fra en nærere verden. Oppi det hele følelsen av noe konstant, noe som er med gjennom alle livets sceneskift, en søyle midt i kroppen, en trygghet, et blikk på meg selv og verden. Og den verner jeg om som en juvel i livets midte.
Jeg mangler ofte følelsen av å ane noe om hvordan jeg oppfattes eller fremstår i hverdagen på studiet mitt, noe som veksler mellom å vekke angst og frihetsfølelse.
Jeg svømte i høst, i den følelsen av å ikke vite hvor jeg har personene rundt meg i hverdagen. Følelsen gapte over meg, tok tak rundt livet mitt, gjorde bevisstheten fragmentert, spredt utover som en stor flekk av gråsjatteringer. Og å kjenne igjen en slik usikkerhet, i den grad jeg kanskje ikke har gjort på 10 år, se seg selv gå i en loop jeg forventet at aldri skulle ta tak i meg igjen... det er et sterkt møte med egen sårbarhet. Jeg har måttet kjempe for å ikke trykke meg selv ned, banne til meg selv og skrike "Hva faen er det du driver med?" Det er når jeg er som mest tåpelig menneskelig og sårbar, at selvomsorgen er både vanskeligst å holde på, og mest nyttig for utvikling.
Jeg blir nok aldri hjemme innenfor de veggene. Og kanskje vil jeg også de neste semestrene ikke klare befri meg fra ønsket om å bevise noe, stå for noe, at de ser noe oppegående i meg, at de aksepterer eller annerkjenner at jeg velger et annerledes liv enn de, og ikke minst ønsket om å tilføre noe til livene deres. Om jeg klarte befri meg fra ønskene, ville jeg møtt de på et annet plan. Et som lignet resten av livet mitt, og som hadde høyere sannsynlighet for å oppfylle ønskene. En velkjent ironi.
Jeg vet dette, og jeg kjenner en slags sorg over å kanskje igjen, som for 10 år siden, gå igjennom flere år hvor jeg blir glad i de som er rundt meg, uten å danne en ekte forbindelse til de, for så å ta farvel med vennskapene jeg aldri fikk.
Noe i meg har resignert. Oppgittheten over meg sjøl idet jeg både sier for mye i et ivrig øyeblikk og så krymper i redsel for å ha tatt for mye plass, har fått en dus valør. Frykt for å bryte normer i et spill hvor alle andre kan spillereglene, den evige balansen mellom å ha masse tanker og uttrykk og undringer kombinert med redsel for å ta for mye plass, og ikke minst redselen for å gjøre andre usikre i møte med meg.. det er selvoppfyllende frykter i stor grad. Og selv om jeg ser igjennom fryktene, betrakter de med lattermildhet tilogmed, ser det ikke ut til at jeg stopper deres påvirkning på hverdagslivet mitt der.
Men det er en sorg som bare treffer meg noen dager. Og usikkerheten, opptattheten med hvor jeg har andre og dertilhørende tankespinn, har veket plass for både mer glede, mer frihetsfølelse, og mer lattermild undring. Det er så mye i livet å lære av, jeg føler jeg den siste tiden har åpnet slusene enda mer for å ta imot livet som en strøm av berikende, utfyllende, smakfull, malerisk lærdom.
Jeg lærer spesielt av hvor forskjellig du kan oppleve deg selv, og fremstå for andre, utifra dine omgivelser. Hvem som forventer hva, hvem som speiler sine egne frykter og usikkerheter i deg, hvem som trekker frem hva i deg av positive egenskaper, hva du kjenner deg igjen i, hva du har hvilken erfaring med. Enkle sosialpsykologiske fenomener males fram i meg og rundt meg, til de gir mening fra en nærere verden. Oppi det hele følelsen av noe konstant, noe som er med gjennom alle livets sceneskift, en søyle midt i kroppen, en trygghet, et blikk på meg selv og verden. Og den verner jeg om som en juvel i livets midte.
mandag 7. desember 2009
...
Jeg var hos mannen med dyrenavnet ikveld.
Før jeg kom dit hadde jeg vært i fire situasjoner, med ulike mennesker. Hver med sine samtaletema. Situasjonene bindes sammen av bevisstheten, som lærer kontinuerlig.
En venn og jeg gikk på menneskejakt på et tidspunkt. Det var besnærende å se hans søken etter kjente ansikter rundt i byen. Jeg kjente meg igjen, følte en slags flyktighet ved stemningen han var i, den som tror noe bedre finnes et annet sted enn der du er.
Rett før hadde jeg sittet ved et bord med tre andre, og beskrevet med lattermild og undrende distanse det som foregår i rommet jeg var på vei til. Hvorfor trenger jeg å beskrive slikt med latermild distanse? For å markere for meg selv og andre at jeg ikke er del av det som skjer der? Men det er jeg jo, når jeg er der. Jeg betrakter med undring, men er også en deltaker. Tilstede.
Hos mannen med dyrenavnet var det annerledes enn andre ganger jeg har vært der. Og det er det hver gang. Det var utelukkende gutter og menn, merket jeg meg, og en underlig konstellasjon. En middelaldrende mann fra Dubai tror jeg, snakket om verdenssituasjonen da jeg entret rommet, han snakket med både kjærlighet og håpløshet i stemmen. Jeg trakk tarot-kort ut av stokken som lå der, en for hver person i rommet. Det er få steder jeg gjør slikt. Men der faller det seg som det naturligste i verden å kjenne på hver enkelt i rommet og trekke kort deretter, og ikke bli overrasket når mannen med dyrenavnet må gå på kjøkkenet og drikke vann for å komme seg etter å ha sett på kortet sitt.
Det faller seg også naturlig å snakke helt surrealistisk flytende når jeg får talking stick'en, om de ulike virkelighetene jeg besøker, og om å være strået som vaier i vinden. Når jeg sier jeg er psykologstudent, blir den yngre piercingbefengte delen av forsamlingen matte og villfarne. Så jeg snakker videre om hvor rart det er, å ha valgt et slikt yrke som er så belastet med assosiasjoner, som gjør mange usikre på meg.
Det er en ung fyr som reagerer, på veien jeg har valgt. Jeg har møtt ham mange ganger før, hatt en underlig følelse rundt ham, en umiddelbar mistillit jeg sjeldent kjenner. Men ikveld har han sagt mye som ressonerte godt med meg og de andre, og han har vært i ordene sine, ikke bare servert de.
En liten stund etter reaksjonen hans setter jeg meg ved siden av ham, ønsker høre hva det handler om. Han nøler litt. Vet ikke hvor han har meg, hva jeg tåler høre. Men for ham er psykologer folk som hører på så mye dritt, og samtidig har så mye å jobbe med selv, at analysen av andre blir bare noe de gjemmer seg bak. Men for ham kan de ikke gjemme seg.
Det kommer for en dag at han har hatt over 20 psykologer på 7 år. Jeg tror ikke han lyver, selv om jeg vet han har løyet før, dette trekker jeg ut av ham selv om han er redd for å skremme meg. Han sier han er så åpen i å formidle ting, at psykologene oppfanger følelsene hans. Og at de knekkes av det. Jeg prøver å spore triumf i ansiktet hans, en faensk stolthet over at hans smerter og konfrontasjonsevne er voldsomt nok til å knekke godt voksne mennesker.
Men nei, i ansiktet hans er det resignasjon. Og selv om jeg først har tenkt på psykologene, hvordan de kan ha opplevd ham for å sende ham videre, og videre, eller bli permitert... bringer resignasjonen hans meg til det åpenbare: "Det må jo være en bedriten opplevelse, at hver gang man virkelig åpner seg blir den andre knekt av det." Han snur seg vekk, virker perpleks over at det er det jeg kommenterer, og ikke hvordan psykologene har det. Likevel ikke mer imøtekommende. Når jeg går derfra litt senere sier jeg hade til alle sammen, og navnet hans sier jeg eksplisitt og legger til et takk. Han grynter et hade.. uten å løfte hodet fra mekkingen av neste joint, som skal rullere i det merkelige rommet, hos mannen med dyrenavnet.
På vei hjem tenker jeg på alle menneskene med de sterke historiene. Og hvordan så mange av de faktisk lever og finner mening, når du skulle tro de ikke klarte stå på beina. I fortrolige samtaler med de som har de sterkeste historiene, kan jeg innimellom sympatien og forferdelsen over ting de har gjennomgått oppleve en ærefrykt. Jeg føler meg svak, for jeg har aldri fått prøvd ut en slik styrke som de har måttet tvinge frem i seg. Jeg føler meg uvitende, for min viten omfatter ikke en erfart nærhet til det mørkeste og jævligste.
Jeg vet ikke om denne gutten med den hyppige psykolog-utskiftingen hadde en historie jeg ville taklet å høre på dette tidspunkt. Men jeg undrer meg om jeg kan bli en av de som klarer stå i å høre det jævligste, og å bli konfrontert med det i meg sjøl, i møte med pasienter som ham. Var det ærefrykten disse psykologene ble fronta med? Opplevelsen av at en ung gutt holder ut sin egen smerte, og klarer uttrykke den åpent, mens var for uttrygge i seg sjøl til å holde ut å være i det rommet med ham? Krever det en umenneskelig styrke å stå i og møte med empati framfor distanse de som tar deg med inn i helveter på jord? Så umenneskelig at ingen psykolog, mennesker som vi er, kan takle det?
Det er ikke første gang jeg undrer meg over om psykolog-yrket dyrker sine egne forsvarsmekanismer mot selverkjennelse og ekte møter med andre, og med språk og akademisk arroganse gjør forsvaret gyldig og legitimert. Og det er ikke første gang jeg undrer meg over om mine fremtidige pasienter kommer til å ha fattet langt mer enn meg selv, om hva det vil si å være sterk, og å leve.
Før jeg kom dit hadde jeg vært i fire situasjoner, med ulike mennesker. Hver med sine samtaletema. Situasjonene bindes sammen av bevisstheten, som lærer kontinuerlig.
En venn og jeg gikk på menneskejakt på et tidspunkt. Det var besnærende å se hans søken etter kjente ansikter rundt i byen. Jeg kjente meg igjen, følte en slags flyktighet ved stemningen han var i, den som tror noe bedre finnes et annet sted enn der du er.
Rett før hadde jeg sittet ved et bord med tre andre, og beskrevet med lattermild og undrende distanse det som foregår i rommet jeg var på vei til. Hvorfor trenger jeg å beskrive slikt med latermild distanse? For å markere for meg selv og andre at jeg ikke er del av det som skjer der? Men det er jeg jo, når jeg er der. Jeg betrakter med undring, men er også en deltaker. Tilstede.
Hos mannen med dyrenavnet var det annerledes enn andre ganger jeg har vært der. Og det er det hver gang. Det var utelukkende gutter og menn, merket jeg meg, og en underlig konstellasjon. En middelaldrende mann fra Dubai tror jeg, snakket om verdenssituasjonen da jeg entret rommet, han snakket med både kjærlighet og håpløshet i stemmen. Jeg trakk tarot-kort ut av stokken som lå der, en for hver person i rommet. Det er få steder jeg gjør slikt. Men der faller det seg som det naturligste i verden å kjenne på hver enkelt i rommet og trekke kort deretter, og ikke bli overrasket når mannen med dyrenavnet må gå på kjøkkenet og drikke vann for å komme seg etter å ha sett på kortet sitt.
Det faller seg også naturlig å snakke helt surrealistisk flytende når jeg får talking stick'en, om de ulike virkelighetene jeg besøker, og om å være strået som vaier i vinden. Når jeg sier jeg er psykologstudent, blir den yngre piercingbefengte delen av forsamlingen matte og villfarne. Så jeg snakker videre om hvor rart det er, å ha valgt et slikt yrke som er så belastet med assosiasjoner, som gjør mange usikre på meg.
Det er en ung fyr som reagerer, på veien jeg har valgt. Jeg har møtt ham mange ganger før, hatt en underlig følelse rundt ham, en umiddelbar mistillit jeg sjeldent kjenner. Men ikveld har han sagt mye som ressonerte godt med meg og de andre, og han har vært i ordene sine, ikke bare servert de.
En liten stund etter reaksjonen hans setter jeg meg ved siden av ham, ønsker høre hva det handler om. Han nøler litt. Vet ikke hvor han har meg, hva jeg tåler høre. Men for ham er psykologer folk som hører på så mye dritt, og samtidig har så mye å jobbe med selv, at analysen av andre blir bare noe de gjemmer seg bak. Men for ham kan de ikke gjemme seg.
Det kommer for en dag at han har hatt over 20 psykologer på 7 år. Jeg tror ikke han lyver, selv om jeg vet han har løyet før, dette trekker jeg ut av ham selv om han er redd for å skremme meg. Han sier han er så åpen i å formidle ting, at psykologene oppfanger følelsene hans. Og at de knekkes av det. Jeg prøver å spore triumf i ansiktet hans, en faensk stolthet over at hans smerter og konfrontasjonsevne er voldsomt nok til å knekke godt voksne mennesker.
Men nei, i ansiktet hans er det resignasjon. Og selv om jeg først har tenkt på psykologene, hvordan de kan ha opplevd ham for å sende ham videre, og videre, eller bli permitert... bringer resignasjonen hans meg til det åpenbare: "Det må jo være en bedriten opplevelse, at hver gang man virkelig åpner seg blir den andre knekt av det." Han snur seg vekk, virker perpleks over at det er det jeg kommenterer, og ikke hvordan psykologene har det. Likevel ikke mer imøtekommende. Når jeg går derfra litt senere sier jeg hade til alle sammen, og navnet hans sier jeg eksplisitt og legger til et takk. Han grynter et hade.. uten å løfte hodet fra mekkingen av neste joint, som skal rullere i det merkelige rommet, hos mannen med dyrenavnet.
På vei hjem tenker jeg på alle menneskene med de sterke historiene. Og hvordan så mange av de faktisk lever og finner mening, når du skulle tro de ikke klarte stå på beina. I fortrolige samtaler med de som har de sterkeste historiene, kan jeg innimellom sympatien og forferdelsen over ting de har gjennomgått oppleve en ærefrykt. Jeg føler meg svak, for jeg har aldri fått prøvd ut en slik styrke som de har måttet tvinge frem i seg. Jeg føler meg uvitende, for min viten omfatter ikke en erfart nærhet til det mørkeste og jævligste.
Jeg vet ikke om denne gutten med den hyppige psykolog-utskiftingen hadde en historie jeg ville taklet å høre på dette tidspunkt. Men jeg undrer meg om jeg kan bli en av de som klarer stå i å høre det jævligste, og å bli konfrontert med det i meg sjøl, i møte med pasienter som ham. Var det ærefrykten disse psykologene ble fronta med? Opplevelsen av at en ung gutt holder ut sin egen smerte, og klarer uttrykke den åpent, mens var for uttrygge i seg sjøl til å holde ut å være i det rommet med ham? Krever det en umenneskelig styrke å stå i og møte med empati framfor distanse de som tar deg med inn i helveter på jord? Så umenneskelig at ingen psykolog, mennesker som vi er, kan takle det?
Det er ikke første gang jeg undrer meg over om psykolog-yrket dyrker sine egne forsvarsmekanismer mot selverkjennelse og ekte møter med andre, og med språk og akademisk arroganse gjør forsvaret gyldig og legitimert. Og det er ikke første gang jeg undrer meg over om mine fremtidige pasienter kommer til å ha fattet langt mer enn meg selv, om hva det vil si å være sterk, og å leve.
søndag 6. desember 2009
Ti år
Det har gått ti år i det nye årtusenet. Det oppsummeres overalt, og det er merkelig, jeg føler det ikke er lenge siden det ble oppsummert fra et helt århundre mens Will Smith sang at vi festet som om det var 1999, for det var det jo. Og jeg var 15 år, jeg så på tv og visste godt hva både han og andre sang, for jeg fulgte med på topp 20 hver uke selv om jeg ikke hang med på noe annet ungdommelig.
Morgenbladet og andre roper om det forjævlige tiåret og lengter tilbake til 90-tallet, da alt var trygt og oversiktelig. Jeg har imidlertid ikke så mye referanseramme, det var visst på 00-tallet jeg ble voksen. Eller hva man skal kalle dette.
Det føles småteit, en repetisjon av min evige glede over å repetere i nostalgiens navn, men jeg fikk en fiks idé om å oppsummere tiåret mitt, med vekt på personlig utvikling og et anslag sitater fra mine fortidige utgaver av meg sjøl (altså, ting jeg skrev det faktiske året). Kan bli langt, kan bli uinteessant for alle andre, men til syvende og sist skriver jeg denne bloggen for min egen del. Og den er en biografisk blogg.
2000:
(Overflate: Kvitt briller og regulering på terskelen til vgs. En liten milepæl.)
"Alt jeg uttrykker virker falskt og uekte, selv om det skulle komme fra sjelen. Er sjelen min falsk?"
Hadde en vanskelig tid med prestasjonsangst på skolen, to prosjekter på en gang som jeg måtte ha 6 på. Sprerrer. "Selv dette arket har blitt min fiende, fordi det krever noe av meg. Jeg krever noe av meg." Det utvikler seg til å bli en kortvarig, men heftig nedtur. "Noen ganger vil jeg svømme i elendigheta, i håp om å få noe verdt å erkjenne. Men når jeg konfronterer meg selv med faktumet at jeg ønsker elendighet, kommer mer ekte elendighet fram i sinnet som resultat av skyld, angst, frustrasjon.. en følelse av å være.. splittet, på en måte. (...) Jeg tenker for tida at jeg kanskje ikke skulle tillate meg å stige igjen, for på veien opp lover jeg meg selv ting. Løfter jeg etterhvert merker jeg ikke kan holde, og så bærer det nedover igjen. Håpløst. Uten håp. Jeg har lengsler, men de går mye oftere ut på å være fri fra ting, enn å virkelig vinne ting" Jeg var emo før emoene.
Dette var også året jeg for alvor begynte utfordre sosial angsten min. Møtte opp til en fest selv om jeg hadde måttet sette meg ned i en grøftekant på veien av pustebesvær. Etter festen skriver jeg: "Jeg prøver være mer sosial, fordi jeg ønsker kontakt med folk og at folk skal få bli kjent med meg, og for å myke opp nerver og angst. Ved oftere tilfeller av sosialt samvær tror jeg etterhvert magen ikke vil snøre seg så sammen. Og jeg skjønner fra idag at jeg er på vei."
Og jeg sørger over avsluttet ungdomsskole: "Kontakten jeg aldri fikk vil brytes nå. De er så stor del av min verden, innser jeg nå, selv om jeg aldri ble en del av deres. Ynkelig."
Tenkte dette året mye over mitt forhold til voksne. Både når jeg følte meg som en masete drittunge i forhold til familien, og når jeg fremstod som moden for alderen og fokuset ble mer å modenheten enn innholdet av hva jeg sa. Da var det godt å ha en venninne på egen alder. "Jeg vil kjenne personer som ikke blir overraska hvis jeg virker innsiktsfull. Helena er sånn. Når jeg snakker med henne finner jeg ikke et overrasket ansikt, men et samtykkende. Når jeg ikke trenger verken å hevde en modenhet, voksenhet eller ungdommelighet, er jeg mest ærlig."
Jeg var på Kreta med faren min og kona hans, og fikk en merkelig forbindelse til en 13 åring en kveld, noe jeg opplevde som en slags sjeleforbindelse jeg ikke kunne forklare. En annen gutt viste interesse åpent en dag, første gang jeg hadde opplevd det så klart at jeg ikke kunne avfeie det som innbilning. Reisen betydde mye for meg. Andre halvdel av året tenker jeg mye over sensualitet, og at jeg kanskje er en sensuell person, uten at jeg har erkjent det for meg sjøl før da.
Jeg gjør mine første oppdagelser av internett, inkludert etablering av et par mailvennskap, og innlegg/dialoger i et debattforum. Blir møtt og respektert der. Jeg opplever at jeg gjennomgår en forandring denne tiden, men sliter med å sette ord på det.
(Soundtrack: Fugees, Lauryn Hill, "Henry Lee" - Nick Cave og PJ, Madrugada, stort Queen-kick)
Memo to self funnet (fra en mail): "Jeg er ikke vant til å ha ærlige samtaler hvor jeg føler likeverdighet mellom meg selv og den andre. Og selv om jeg har tro på at jeg har evnen til det, er jeg ikke vant til å nå andre, eller få de til å åpne seg. Vakre ærlighets-opplevelser jeg erfarer er printet i hodet i lang tid. Og skulle jeg i fremtiden oppleve slikt som kontakten med deg oftere, håper jeg for guds skyld at jeg ikke blir vant til det likevel. For jeg setter slike opplevelser veldig høyt."
2001:
(Overflate: Meste av året fremdeles bare én venninne, som bor i en naboby, og flytter til Costa Rica andre halvdel av året)
Største temaer er lidenskap, vemod og ensomhet. "Jeg levde i en følelse av mangel på lidenskap i høst, og tomheten jeg oppdaget slukte meg, jeg følte meg fengslet på skolen, lidenskapen jeg visste lå i meg ga meg en helt ekstrem og forunderlig ensomhetsfølelse. Som den eneste fargefulle sjelen blant grånyanser. (...) Men lidenskapen inni meg var ikke realisert. Den lå der, og jeg var klar over den, men den var ikke sterk nok til å gi meg følelsen av å være Levende."
Dette året er ensomheten, som har vart i 6-7 år, noe som gnager på meg ekstra mye, nettopp fordi jeg begynner kjenne et potensiale til å leve et sosialt liv, selv om jeg ikke vet hvordan. Jeg begynner dyrke vemodsfølelsen, en tristhet over barndommen som er over, en dveling ved gode opplevelser og en romantisert melankoli. Jeg skriver ting dette året med pompøsitet og livsgnister. Jeg skjønner at ilden er mitt kraftelement, og jeg har begynt å lengte og håpe at noe vil skje. "Jeg lar dagene gå. Og selv om ventetiden drøyer stadig, ingenting skjer og eg befinner meg utrolig alene, ja, selv om jeg tviler litt på om ventetiden vil være over på en stund: Jeg depper ikke."
Dette året dyrker jeg eksistensialistisk tankegang, i den grad jeg forstår den. Finner trøst og gjenkjennelse i Rollo May, prøver tråkle meg igjennom Kirkegaard, men alt jeg oppfatter er en fornemmelse av fellesskap med ham, av at han ville forstått meg.
Så er ventetiden over. Høsten får jeg venner. Ikke en, men flere. Møter fra nett, tilfeldigheter på skolen, nye settinger med studieretningsfag. Intens glede og spenning. Mange gode samtaler, endelig følelse av å få brukt meg selv, en slags gjenfødelse.
"Bare de siste månedene har jeg begynt å få større kontakt med, og respekt for flere personer. Jeg ser deres svakheter... så det er ikke 'blindt', men jeg kjenner kontakten jeg føler får en utrolig intensitet ved seg. Det er som om alle (vennskaps-)følelsene jeg skulle hatt for vennene jeg ikke hadde alle disse årene har lagret seg opp, for nå å velte over meg."
(Soundtrack: Queen, Joe Henry, "Otherside" - RHCP, mye av min onkels favoritter)
2002:
Et veldig spesielt og lærerikt år. Hovedtema er Liv og Død. Med store forbokstaver.
Eksplosjonen fortsetter. Første to månedene av året er jeg alene hjemme, og er del av en trio bestående av gamle venninnen og ny kamerat. Vi er interne, vi er avslappa, og de bor nesten hos meg. Jeg har min første fest. Og min første opplevelse av at noen forelsker seg i meg, og tilhørende første seksuelle erfaringer. Dagene er intense, det skjer noe hele tiden, og det er fargerike mennesker. Åpenhet. Jeg ler. Og ler. Og danser. Noen av mitt livs mest intense minner skapes dette året, gjennom kontakt med andre, en tilhøriget jeg ikke har opplevd før. Mitt første Roskilde. Mange og lange nattetimer med venner på verandaen hjemme. Fester.
Jeg kjenner også på nye aspekter ved den alltid tilbakevendende fremmedfølelsen: "Hva andre velger å tro på, skremmer meg. Hva jeg finner innholdsrikt, skremmer andre. Jeg er en fremmed. Min virkelighet vokser i stadig større avstand fra andres." Jeg stiller jevnt spørsmål ved meg selv, mine motiver, mine tanker, slik jeg er vant til. Men denne tiden er det mer undrende og oppbyggende enn kanskje noen gang.
Det var Liv-delen. Så kommer døden. Jeg forelsker meg i en nær venninne. Det utvikler seg noe nydelig mellom oss, intensiteten har ingen grenser. Jeg er hennes redning fra et grått og fastlåst liv. Heltinnen, den som tar ansvar og som elsker. Men hun trenger ikke bare mennesker og å flytte, hennes angst stikker dypere, og hennes depresjon er nærmere døden enn der jeg noen gang har vært. Blod, død, død, blod, Seigmen, blod, død, Tool, angst, død, blod. Og jeg blir med inn i hennes verden, i ønsket om å forstå.
I desember skriver jeg: "For et år siden, satte endelig en bevegelse igang. (...) Selv når det gikk brått for seg i svingene hang jeg med. Jeg hadde begrep om hvem jeg var utviklingen... og om det gikk for fort, kjente jeg etter, og tok meg selv igjen. I høst tok bevegelsen en annen retning. Jeg klarer ikke holde tritt. Jeg retter all oppmerksomhet og dedikerer all energi mot så mye vondt utenfor meg, at jeg lagrer opp innvendig. (...) Jeg tør ikke prøve nå lageret... for ordene for det som ligger der ligger kke lenger i min munn. Det er for sterkt. Det er for kaotisk og paradoksalt. Og jeg lever i stadig frykt for å bli tvunget til å kjenne på mine verste frykter i denne perioden av livet mitt. (...) Det er så mye jeg ønsker rømme vekk fra. Så mye som er for vondt til å erkjennes. Og det hemmer følelsen av å leve. Det hemmer følelsen av glede."
En venn: "Hva gjør mest vondt?" Jeg: "Forvirring. At jeg hele tida trekkes mellom paradokser og motsetninger.. fra å lure på om hun trenger selvmordet til et desperat behov for å skaffe henne hjelp.. fra å ville skåne meg sev fra smertene ved å være med henne, til et kjempebehov for å se henne. Fra troen på håp til håpløshet og følelsen av å synke dypere og dypere."
(Soundtrack: Eels - "Beautiful Freak" albumet, Xploding Plasitcs, Godspeed You Black Emperor, Jeff Buckley, Aimee Mann, White Stripes, Gotan Project ("La revancha del tango"), Richard Hawley, RHCP, Manu Chao ++)
2003:
Stagnasjon og død. Ja, jeg var meg selv, jeg hadde kontakt med folk, jeg hadde fest. Bølger av nyforelskelse i henne og i livet. Men den lå der, periodevis sterkere, frykten for å miste henne. Nye kutt ble forbigått i stillhet, ingen energi til å reagere. Mindre reaksjon på mer reelle forsøk og. Ønske om at hun bare kunne tatt valget, Liv eller Død, for å holde henne med selskap på kanten av stupet drenerte meg for livsgnisten min. "Når jeg har hatt hodet hennes i fanget, med lukkede øyne, og forsøkt fange skjønnheten ved det hele i et desperat ønske om å behlde sanseinntrykk og ta de fram igjen i en fremtid uten henne." Hun stikker kniven inn i magen, det er dramatisk, og sommeren blir ikke full av liv og lek, selv om jeg later som.
Jeg velger mitt eget liv, videre, og drar på folkehøyskole. Selvutvikling i fokus, lærer meditasjonsteknikker og energiarbeide annerledes fra det jeg har vokst opp med. Jobber intenst med meg sjøl. Men hun er der alltid, dragningen og savnet etter henne, og den evige påminnelsen om mørke. Manglende tilstedeværelse i det sosiale på skolen, en tilbakevendende sosial usikkerhet, enda så like de er mange av de.
(Soundtrack: Jeff Buckley, Damien Rie, Bright Eyes, Thomas Dybdahl, Ojos de Brujo, Smashing Pumpkins "Adore"-albumet, Massive Attack, Youngblood Brass Band, Tom McRae ++)
2004:
Folkehøyskolen innebar en egen liten verden der alternativ tankegang var normen heller enn unntaket. Det handlet om krampegråt av bearbeidelse, det var lange meditasjoner og kontakt med kroppen og jorda på nye måter. Det var en sterkere stemme til å uttrykke refleksjon i grupper, til å kjenne etter hva som er riktig for meg, stå i min prosess. Jeg knyttet hele livet mitt sammen. Satt timesvis på rommet i musikk, meditasjon og tanker. Ble bevisst energier på nye måter, brukte hendene mine med mindre blyghet over det rare, både på andre og meg selv.
Og det var India, tre uker på våren. Vakre vakre India. Påminnelse om at den virkeligheten vi setter som standard bare er en av mange, og noen andre kulturers standarder kan endre virkeligheten inni deg.
"Tristere enn å se tilbake på noe man aldri får oppleve igjen, er å oppleve noe og vite at det snart tar slutt, og miste opplevelsen i øyeblikket fordi krampetaket om øyeblikkene blir så harde at tilstedeværelsen bare tyter ut mellom fingrene og renner vekk."
Sommeren forsvant i regn og jobbing. Jeg hadde med meg noen flere verktøy fra året som var gått, men jeg hadde igjen en hverdag i forholdet som både trakk i meg med den sterkeste kjærlighet og nærhet, og stadig mindre håndgripelige fornemmelser av stagnasjon og mangel på kontakt med livet.
Ikke lenger selvskading og selvmordsfare, og vi flyttet sammen i Bergen hun og jeg. Delte samboerlivet med barnlig begeistring og godt samarbeid, ispedd min angst for studielivet og hennes fantasier om puddefjordsbroa. Stagnasjon, kanskje mer enn noen tid, tappet for livsenergi uten å skjønne det. Få impulser, tv, hverdag. Indirekte manipulasjon og mønstre mellom oss. Tapt tro på meg selv. "Jeg vet jeg savner flere ting. Savn jeg knapt tør kjenne, for det higer sånn om jeg gjør det. Dans. Flørt. Eventyrlyst. Det alternative. Det tøffe. Grensesprenging. Vemod, de god-vonde stemningene."
Hun søker også forandring, føler samboerskapet holder henne tilbake. Vi planlegger å bo hver for oss, ikke et brudd. Avslutningen på forholdet skjer ved at hun går rett til en annen. "Alene. Nå er jeg helt jævlig alene. Nesten mer enn noen gang. Jeg var mer hel sist jeg var så alene. Ensom, men mer hel. Jeg vet ikke hvordan jeg skal være alene når jeg er så lei av meg selv. Jeg er bare den samme gamle.. ikke det engang. Jeg er en redusert utgave av alt jeg har vært. Jeg kan ikke forstå at noen tar meg for å være ny.. om de så stemplingsdatoen hadde de måttet kaste meg. Jeg har gått ut på datoen, og det er grønn avskylig mugg på meg. Herregud for noe melodrama. Prøver å le av det hele. Haha. Det går ikke. Alene i Bergen. I fremmed by. Med fremmede studier. Og ingen venner, utenom ses-av-og-til-og-tar-en-kaffe. (...) Og jeg har formet selvbildet mitt etter henne. Tilpasset det. Litt for godt. Jeg vet hun ikke ville at kraften i meg skulle bleke slik. (...) Hun sårer meg. Alt sårer meg. Livet mitt sårer meg. Jeg er bare et sår. Et åpent, metaforisk kjøttsår."
(Soundtrack: Mye samme som forrige året. + Hennes musikk: Tool, A Perfect Circle, Deftones mm)
(det blir en del 2, er jeg redd)
Morgenbladet og andre roper om det forjævlige tiåret og lengter tilbake til 90-tallet, da alt var trygt og oversiktelig. Jeg har imidlertid ikke så mye referanseramme, det var visst på 00-tallet jeg ble voksen. Eller hva man skal kalle dette.
Det føles småteit, en repetisjon av min evige glede over å repetere i nostalgiens navn, men jeg fikk en fiks idé om å oppsummere tiåret mitt, med vekt på personlig utvikling og et anslag sitater fra mine fortidige utgaver av meg sjøl (altså, ting jeg skrev det faktiske året). Kan bli langt, kan bli uinteessant for alle andre, men til syvende og sist skriver jeg denne bloggen for min egen del. Og den er en biografisk blogg.
2000:
(Overflate: Kvitt briller og regulering på terskelen til vgs. En liten milepæl.)
"Alt jeg uttrykker virker falskt og uekte, selv om det skulle komme fra sjelen. Er sjelen min falsk?"
Hadde en vanskelig tid med prestasjonsangst på skolen, to prosjekter på en gang som jeg måtte ha 6 på. Sprerrer. "Selv dette arket har blitt min fiende, fordi det krever noe av meg. Jeg krever noe av meg." Det utvikler seg til å bli en kortvarig, men heftig nedtur. "Noen ganger vil jeg svømme i elendigheta, i håp om å få noe verdt å erkjenne. Men når jeg konfronterer meg selv med faktumet at jeg ønsker elendighet, kommer mer ekte elendighet fram i sinnet som resultat av skyld, angst, frustrasjon.. en følelse av å være.. splittet, på en måte. (...) Jeg tenker for tida at jeg kanskje ikke skulle tillate meg å stige igjen, for på veien opp lover jeg meg selv ting. Løfter jeg etterhvert merker jeg ikke kan holde, og så bærer det nedover igjen. Håpløst. Uten håp. Jeg har lengsler, men de går mye oftere ut på å være fri fra ting, enn å virkelig vinne ting" Jeg var emo før emoene.
Dette var også året jeg for alvor begynte utfordre sosial angsten min. Møtte opp til en fest selv om jeg hadde måttet sette meg ned i en grøftekant på veien av pustebesvær. Etter festen skriver jeg: "Jeg prøver være mer sosial, fordi jeg ønsker kontakt med folk og at folk skal få bli kjent med meg, og for å myke opp nerver og angst. Ved oftere tilfeller av sosialt samvær tror jeg etterhvert magen ikke vil snøre seg så sammen. Og jeg skjønner fra idag at jeg er på vei."
Og jeg sørger over avsluttet ungdomsskole: "Kontakten jeg aldri fikk vil brytes nå. De er så stor del av min verden, innser jeg nå, selv om jeg aldri ble en del av deres. Ynkelig."
Tenkte dette året mye over mitt forhold til voksne. Både når jeg følte meg som en masete drittunge i forhold til familien, og når jeg fremstod som moden for alderen og fokuset ble mer å modenheten enn innholdet av hva jeg sa. Da var det godt å ha en venninne på egen alder. "Jeg vil kjenne personer som ikke blir overraska hvis jeg virker innsiktsfull. Helena er sånn. Når jeg snakker med henne finner jeg ikke et overrasket ansikt, men et samtykkende. Når jeg ikke trenger verken å hevde en modenhet, voksenhet eller ungdommelighet, er jeg mest ærlig."
Jeg var på Kreta med faren min og kona hans, og fikk en merkelig forbindelse til en 13 åring en kveld, noe jeg opplevde som en slags sjeleforbindelse jeg ikke kunne forklare. En annen gutt viste interesse åpent en dag, første gang jeg hadde opplevd det så klart at jeg ikke kunne avfeie det som innbilning. Reisen betydde mye for meg. Andre halvdel av året tenker jeg mye over sensualitet, og at jeg kanskje er en sensuell person, uten at jeg har erkjent det for meg sjøl før da.
Jeg gjør mine første oppdagelser av internett, inkludert etablering av et par mailvennskap, og innlegg/dialoger i et debattforum. Blir møtt og respektert der. Jeg opplever at jeg gjennomgår en forandring denne tiden, men sliter med å sette ord på det.
(Soundtrack: Fugees, Lauryn Hill, "Henry Lee" - Nick Cave og PJ, Madrugada, stort Queen-kick)
Memo to self funnet (fra en mail): "Jeg er ikke vant til å ha ærlige samtaler hvor jeg føler likeverdighet mellom meg selv og den andre. Og selv om jeg har tro på at jeg har evnen til det, er jeg ikke vant til å nå andre, eller få de til å åpne seg. Vakre ærlighets-opplevelser jeg erfarer er printet i hodet i lang tid. Og skulle jeg i fremtiden oppleve slikt som kontakten med deg oftere, håper jeg for guds skyld at jeg ikke blir vant til det likevel. For jeg setter slike opplevelser veldig høyt."
2001:
(Overflate: Meste av året fremdeles bare én venninne, som bor i en naboby, og flytter til Costa Rica andre halvdel av året)
Største temaer er lidenskap, vemod og ensomhet. "Jeg levde i en følelse av mangel på lidenskap i høst, og tomheten jeg oppdaget slukte meg, jeg følte meg fengslet på skolen, lidenskapen jeg visste lå i meg ga meg en helt ekstrem og forunderlig ensomhetsfølelse. Som den eneste fargefulle sjelen blant grånyanser. (...) Men lidenskapen inni meg var ikke realisert. Den lå der, og jeg var klar over den, men den var ikke sterk nok til å gi meg følelsen av å være Levende."
Dette året er ensomheten, som har vart i 6-7 år, noe som gnager på meg ekstra mye, nettopp fordi jeg begynner kjenne et potensiale til å leve et sosialt liv, selv om jeg ikke vet hvordan. Jeg begynner dyrke vemodsfølelsen, en tristhet over barndommen som er over, en dveling ved gode opplevelser og en romantisert melankoli. Jeg skriver ting dette året med pompøsitet og livsgnister. Jeg skjønner at ilden er mitt kraftelement, og jeg har begynt å lengte og håpe at noe vil skje. "Jeg lar dagene gå. Og selv om ventetiden drøyer stadig, ingenting skjer og eg befinner meg utrolig alene, ja, selv om jeg tviler litt på om ventetiden vil være over på en stund: Jeg depper ikke."
Dette året dyrker jeg eksistensialistisk tankegang, i den grad jeg forstår den. Finner trøst og gjenkjennelse i Rollo May, prøver tråkle meg igjennom Kirkegaard, men alt jeg oppfatter er en fornemmelse av fellesskap med ham, av at han ville forstått meg.
Så er ventetiden over. Høsten får jeg venner. Ikke en, men flere. Møter fra nett, tilfeldigheter på skolen, nye settinger med studieretningsfag. Intens glede og spenning. Mange gode samtaler, endelig følelse av å få brukt meg selv, en slags gjenfødelse.
"Bare de siste månedene har jeg begynt å få større kontakt med, og respekt for flere personer. Jeg ser deres svakheter... så det er ikke 'blindt', men jeg kjenner kontakten jeg føler får en utrolig intensitet ved seg. Det er som om alle (vennskaps-)følelsene jeg skulle hatt for vennene jeg ikke hadde alle disse årene har lagret seg opp, for nå å velte over meg."
(Soundtrack: Queen, Joe Henry, "Otherside" - RHCP, mye av min onkels favoritter)
2002:
Et veldig spesielt og lærerikt år. Hovedtema er Liv og Død. Med store forbokstaver.
Eksplosjonen fortsetter. Første to månedene av året er jeg alene hjemme, og er del av en trio bestående av gamle venninnen og ny kamerat. Vi er interne, vi er avslappa, og de bor nesten hos meg. Jeg har min første fest. Og min første opplevelse av at noen forelsker seg i meg, og tilhørende første seksuelle erfaringer. Dagene er intense, det skjer noe hele tiden, og det er fargerike mennesker. Åpenhet. Jeg ler. Og ler. Og danser. Noen av mitt livs mest intense minner skapes dette året, gjennom kontakt med andre, en tilhøriget jeg ikke har opplevd før. Mitt første Roskilde. Mange og lange nattetimer med venner på verandaen hjemme. Fester.
Jeg kjenner også på nye aspekter ved den alltid tilbakevendende fremmedfølelsen: "Hva andre velger å tro på, skremmer meg. Hva jeg finner innholdsrikt, skremmer andre. Jeg er en fremmed. Min virkelighet vokser i stadig større avstand fra andres." Jeg stiller jevnt spørsmål ved meg selv, mine motiver, mine tanker, slik jeg er vant til. Men denne tiden er det mer undrende og oppbyggende enn kanskje noen gang.
Det var Liv-delen. Så kommer døden. Jeg forelsker meg i en nær venninne. Det utvikler seg noe nydelig mellom oss, intensiteten har ingen grenser. Jeg er hennes redning fra et grått og fastlåst liv. Heltinnen, den som tar ansvar og som elsker. Men hun trenger ikke bare mennesker og å flytte, hennes angst stikker dypere, og hennes depresjon er nærmere døden enn der jeg noen gang har vært. Blod, død, død, blod, Seigmen, blod, død, Tool, angst, død, blod. Og jeg blir med inn i hennes verden, i ønsket om å forstå.
I desember skriver jeg: "For et år siden, satte endelig en bevegelse igang. (...) Selv når det gikk brått for seg i svingene hang jeg med. Jeg hadde begrep om hvem jeg var utviklingen... og om det gikk for fort, kjente jeg etter, og tok meg selv igjen. I høst tok bevegelsen en annen retning. Jeg klarer ikke holde tritt. Jeg retter all oppmerksomhet og dedikerer all energi mot så mye vondt utenfor meg, at jeg lagrer opp innvendig. (...) Jeg tør ikke prøve nå lageret... for ordene for det som ligger der ligger kke lenger i min munn. Det er for sterkt. Det er for kaotisk og paradoksalt. Og jeg lever i stadig frykt for å bli tvunget til å kjenne på mine verste frykter i denne perioden av livet mitt. (...) Det er så mye jeg ønsker rømme vekk fra. Så mye som er for vondt til å erkjennes. Og det hemmer følelsen av å leve. Det hemmer følelsen av glede."
En venn: "Hva gjør mest vondt?" Jeg: "Forvirring. At jeg hele tida trekkes mellom paradokser og motsetninger.. fra å lure på om hun trenger selvmordet til et desperat behov for å skaffe henne hjelp.. fra å ville skåne meg sev fra smertene ved å være med henne, til et kjempebehov for å se henne. Fra troen på håp til håpløshet og følelsen av å synke dypere og dypere."
(Soundtrack: Eels - "Beautiful Freak" albumet, Xploding Plasitcs, Godspeed You Black Emperor, Jeff Buckley, Aimee Mann, White Stripes, Gotan Project ("La revancha del tango"), Richard Hawley, RHCP, Manu Chao ++)
2003:
Stagnasjon og død. Ja, jeg var meg selv, jeg hadde kontakt med folk, jeg hadde fest. Bølger av nyforelskelse i henne og i livet. Men den lå der, periodevis sterkere, frykten for å miste henne. Nye kutt ble forbigått i stillhet, ingen energi til å reagere. Mindre reaksjon på mer reelle forsøk og. Ønske om at hun bare kunne tatt valget, Liv eller Død, for å holde henne med selskap på kanten av stupet drenerte meg for livsgnisten min. "Når jeg har hatt hodet hennes i fanget, med lukkede øyne, og forsøkt fange skjønnheten ved det hele i et desperat ønske om å behlde sanseinntrykk og ta de fram igjen i en fremtid uten henne." Hun stikker kniven inn i magen, det er dramatisk, og sommeren blir ikke full av liv og lek, selv om jeg later som.
Jeg velger mitt eget liv, videre, og drar på folkehøyskole. Selvutvikling i fokus, lærer meditasjonsteknikker og energiarbeide annerledes fra det jeg har vokst opp med. Jobber intenst med meg sjøl. Men hun er der alltid, dragningen og savnet etter henne, og den evige påminnelsen om mørke. Manglende tilstedeværelse i det sosiale på skolen, en tilbakevendende sosial usikkerhet, enda så like de er mange av de.
(Soundtrack: Jeff Buckley, Damien Rie, Bright Eyes, Thomas Dybdahl, Ojos de Brujo, Smashing Pumpkins "Adore"-albumet, Massive Attack, Youngblood Brass Band, Tom McRae ++)
2004:
Folkehøyskolen innebar en egen liten verden der alternativ tankegang var normen heller enn unntaket. Det handlet om krampegråt av bearbeidelse, det var lange meditasjoner og kontakt med kroppen og jorda på nye måter. Det var en sterkere stemme til å uttrykke refleksjon i grupper, til å kjenne etter hva som er riktig for meg, stå i min prosess. Jeg knyttet hele livet mitt sammen. Satt timesvis på rommet i musikk, meditasjon og tanker. Ble bevisst energier på nye måter, brukte hendene mine med mindre blyghet over det rare, både på andre og meg selv.
Og det var India, tre uker på våren. Vakre vakre India. Påminnelse om at den virkeligheten vi setter som standard bare er en av mange, og noen andre kulturers standarder kan endre virkeligheten inni deg.
"Tristere enn å se tilbake på noe man aldri får oppleve igjen, er å oppleve noe og vite at det snart tar slutt, og miste opplevelsen i øyeblikket fordi krampetaket om øyeblikkene blir så harde at tilstedeværelsen bare tyter ut mellom fingrene og renner vekk."
Sommeren forsvant i regn og jobbing. Jeg hadde med meg noen flere verktøy fra året som var gått, men jeg hadde igjen en hverdag i forholdet som både trakk i meg med den sterkeste kjærlighet og nærhet, og stadig mindre håndgripelige fornemmelser av stagnasjon og mangel på kontakt med livet.
Ikke lenger selvskading og selvmordsfare, og vi flyttet sammen i Bergen hun og jeg. Delte samboerlivet med barnlig begeistring og godt samarbeid, ispedd min angst for studielivet og hennes fantasier om puddefjordsbroa. Stagnasjon, kanskje mer enn noen tid, tappet for livsenergi uten å skjønne det. Få impulser, tv, hverdag. Indirekte manipulasjon og mønstre mellom oss. Tapt tro på meg selv. "Jeg vet jeg savner flere ting. Savn jeg knapt tør kjenne, for det higer sånn om jeg gjør det. Dans. Flørt. Eventyrlyst. Det alternative. Det tøffe. Grensesprenging. Vemod, de god-vonde stemningene."
Hun søker også forandring, føler samboerskapet holder henne tilbake. Vi planlegger å bo hver for oss, ikke et brudd. Avslutningen på forholdet skjer ved at hun går rett til en annen. "Alene. Nå er jeg helt jævlig alene. Nesten mer enn noen gang. Jeg var mer hel sist jeg var så alene. Ensom, men mer hel. Jeg vet ikke hvordan jeg skal være alene når jeg er så lei av meg selv. Jeg er bare den samme gamle.. ikke det engang. Jeg er en redusert utgave av alt jeg har vært. Jeg kan ikke forstå at noen tar meg for å være ny.. om de så stemplingsdatoen hadde de måttet kaste meg. Jeg har gått ut på datoen, og det er grønn avskylig mugg på meg. Herregud for noe melodrama. Prøver å le av det hele. Haha. Det går ikke. Alene i Bergen. I fremmed by. Med fremmede studier. Og ingen venner, utenom ses-av-og-til-og-tar-en-kaffe. (...) Og jeg har formet selvbildet mitt etter henne. Tilpasset det. Litt for godt. Jeg vet hun ikke ville at kraften i meg skulle bleke slik. (...) Hun sårer meg. Alt sårer meg. Livet mitt sårer meg. Jeg er bare et sår. Et åpent, metaforisk kjøttsår."
(Soundtrack: Mye samme som forrige året. + Hennes musikk: Tool, A Perfect Circle, Deftones mm)
(det blir en del 2, er jeg redd)
torsdag 26. november 2009
Flere lag
Menneskene rundt deg er mye mer enn du forestiller deg.
Jeg tenker i dag på Steppeulven og alle sidene ved ham. Når han ble lokket forbi forestillingen om seg selv delt i to, menneske og ulv, entret han en verden av uttallige lag i sin egen person. Og slik han opplever den surrealistiske verdenen alle lagene innebærer, slik opplever også jeg surrealismen i livet er noe av det som sterkest knytter meg til ukjente lag i meg sjøl. Speilet i alle dimensjonene av livet.
Overgangene mellom studielivet og verden utenom kan føles som sprang gjennom twilight zones, litt som denne følelsen jeg sitter med nå på formiddagen.
Jeg har sovet for lenge mot bedre vitende, men det ulte og herjet ute, i halvsøvne regna jeg på om fraværet i dag vil slå tilbake på meg, og satte vekkerklokka frem. Men det var ikke bare den svake gyngefølelsen i villaen, som vaier litt i ekstrem vind, og bildet i hodet av dagens foreleser, som fikk meg til å begrave meg dypere under dyna. Det var lagene som lokket. Det var behovet for å drømme mer.
En drøm kombinerte personer som ikke kjenner hverandre, fra ulike sider av virkeligheten. En i klassen jeg vil bli kjent med, ut fra sterk følelse av at han og jeg har noe felles, en ung bekjent som synger og rapper fenomenalt, en ganske spesiell synth-entusiatisk kamerat som for tiden går på kunsthøyskolen i Tromsø… og venninnen med navnet fra Cornelis Vreeswijk, hun som går med revepels, og ligner en rev selv, men alltid viser seg å være menneske. I drømmen forsvant hun, hun satte seg i en bil og kjørte den utfor et stup.
Når jeg våknet, hadde jeg igjen den følelsen som tidligere i høst skremte meg og gjorde fremmedfølelsen voksende. Følelsen av å ikke komme seg ut av en surrealistisk drømmeverden, og inn i den verdenen som kaller seg virkelighet. Kvaliteten på følelsen, hvordan den setter seg som en lett og nesten umerkelig skjelving, angst, spenning et sted i overkroppen, ligner den jeg noen ganger får på vei mellom ulike dimensjoner i livet mitt også. Den har ikke vært den samme i det siste som tidligere i høst. Da vekket den mer angst, jeg følte meg grepet av surrealismen uten å være med i den og kjenne meg trygg til tross.
Nå ligner angsten stadig mer på spenning. Jeg sammenlignet det for psykologen min med å være på reise, og kjenne det i kroppen når du skal finne riktig tog eller et sted å sove for natten uten planer og uten å vite hvor du vil være i verden det neste døgnet. Det er mer spenning enn angst, det åpner heller enn det lukker. En hengivenhet heller enn en motstand til livet.
Men likevel dveler jeg ved tilstandene. Jeg har vanskelig for å kaste de til side for å konsentrere meg om ting jeg skal gjøre, forestillinger om den riktige og pliktoppfyllende student… Likevel trekkes det konstante paralleller mellom alle dimensjonene av livet mitt, og min voksende identitet som kommende psykolog. Tidene jeg glemmer den biten av meg blir kortere og sjeldnere. Vitenen om at jeg skal bli psykolog, og alle mine refleksjoner og følelser rundt det, blir stadig mindre spesifikt lokalisert på fakultetet.
Det er lenge siden jeg ble tilhenger av livets lære over bøkenes, så kanskje det ikke er så rart. Men jeg merker likevel en endring, jeg merker en kvalitetsforskjell på å knytte erfaringene mest til psykologisk kunnskap, og å knytte de mer og mer til hvem jeg ønsker være som psykolog. Jeg tror jeg vil møte alle dimensjonene jeg er bevandret med, og enda noen til, i rommene med mennesker jeg skal være verktøy for. Å ha mot til å stå i surrealismen, å se mer av meg enn mennesket og ulven, og den alltid utviklende erkjennelsen av nye og nye følelsesmessige tilstander og stemninger… det er en lærdom på vei til yrket mitt som fakultetet mitt bare representerer et lite utsnitt av.
En slik tankegang er vanskelig å stå for eller kjenne på innenfor den bygningens vegger. Innenfor de veggene ser jeg meg sjøl utenifra som tilsynelatende arrogant, kanskje unnalurende i forhold til hva som betyr noe der, undervurderende ovenfor flere tiår med kunnskap og ekspertise… Men om en annen levde livet mitt, ville vedkommende skrumpet livsveien som psykolog inn til et akademisk domene? Hvorfor skiller jeg meg på dette området? De som er rundt meg der har også dimensjoner utenom fakultetet å spille på, og kanskje de er usynlige for oss innenfor de veggene. Slik så mye ble usynlig innenfor de veggene. Der vi skulle lære om det virkelige livet utenfor, samtidig som det hviskes inni oss om skyldfølelse når det livet prioriteres.
Jeg tenker i dag på Steppeulven og alle sidene ved ham. Når han ble lokket forbi forestillingen om seg selv delt i to, menneske og ulv, entret han en verden av uttallige lag i sin egen person. Og slik han opplever den surrealistiske verdenen alle lagene innebærer, slik opplever også jeg surrealismen i livet er noe av det som sterkest knytter meg til ukjente lag i meg sjøl. Speilet i alle dimensjonene av livet.
Overgangene mellom studielivet og verden utenom kan føles som sprang gjennom twilight zones, litt som denne følelsen jeg sitter med nå på formiddagen.
Jeg har sovet for lenge mot bedre vitende, men det ulte og herjet ute, i halvsøvne regna jeg på om fraværet i dag vil slå tilbake på meg, og satte vekkerklokka frem. Men det var ikke bare den svake gyngefølelsen i villaen, som vaier litt i ekstrem vind, og bildet i hodet av dagens foreleser, som fikk meg til å begrave meg dypere under dyna. Det var lagene som lokket. Det var behovet for å drømme mer.
En drøm kombinerte personer som ikke kjenner hverandre, fra ulike sider av virkeligheten. En i klassen jeg vil bli kjent med, ut fra sterk følelse av at han og jeg har noe felles, en ung bekjent som synger og rapper fenomenalt, en ganske spesiell synth-entusiatisk kamerat som for tiden går på kunsthøyskolen i Tromsø… og venninnen med navnet fra Cornelis Vreeswijk, hun som går med revepels, og ligner en rev selv, men alltid viser seg å være menneske. I drømmen forsvant hun, hun satte seg i en bil og kjørte den utfor et stup.
Når jeg våknet, hadde jeg igjen den følelsen som tidligere i høst skremte meg og gjorde fremmedfølelsen voksende. Følelsen av å ikke komme seg ut av en surrealistisk drømmeverden, og inn i den verdenen som kaller seg virkelighet. Kvaliteten på følelsen, hvordan den setter seg som en lett og nesten umerkelig skjelving, angst, spenning et sted i overkroppen, ligner den jeg noen ganger får på vei mellom ulike dimensjoner i livet mitt også. Den har ikke vært den samme i det siste som tidligere i høst. Da vekket den mer angst, jeg følte meg grepet av surrealismen uten å være med i den og kjenne meg trygg til tross.
Nå ligner angsten stadig mer på spenning. Jeg sammenlignet det for psykologen min med å være på reise, og kjenne det i kroppen når du skal finne riktig tog eller et sted å sove for natten uten planer og uten å vite hvor du vil være i verden det neste døgnet. Det er mer spenning enn angst, det åpner heller enn det lukker. En hengivenhet heller enn en motstand til livet.
Men likevel dveler jeg ved tilstandene. Jeg har vanskelig for å kaste de til side for å konsentrere meg om ting jeg skal gjøre, forestillinger om den riktige og pliktoppfyllende student… Likevel trekkes det konstante paralleller mellom alle dimensjonene av livet mitt, og min voksende identitet som kommende psykolog. Tidene jeg glemmer den biten av meg blir kortere og sjeldnere. Vitenen om at jeg skal bli psykolog, og alle mine refleksjoner og følelser rundt det, blir stadig mindre spesifikt lokalisert på fakultetet.
Det er lenge siden jeg ble tilhenger av livets lære over bøkenes, så kanskje det ikke er så rart. Men jeg merker likevel en endring, jeg merker en kvalitetsforskjell på å knytte erfaringene mest til psykologisk kunnskap, og å knytte de mer og mer til hvem jeg ønsker være som psykolog. Jeg tror jeg vil møte alle dimensjonene jeg er bevandret med, og enda noen til, i rommene med mennesker jeg skal være verktøy for. Å ha mot til å stå i surrealismen, å se mer av meg enn mennesket og ulven, og den alltid utviklende erkjennelsen av nye og nye følelsesmessige tilstander og stemninger… det er en lærdom på vei til yrket mitt som fakultetet mitt bare representerer et lite utsnitt av.
En slik tankegang er vanskelig å stå for eller kjenne på innenfor den bygningens vegger. Innenfor de veggene ser jeg meg sjøl utenifra som tilsynelatende arrogant, kanskje unnalurende i forhold til hva som betyr noe der, undervurderende ovenfor flere tiår med kunnskap og ekspertise… Men om en annen levde livet mitt, ville vedkommende skrumpet livsveien som psykolog inn til et akademisk domene? Hvorfor skiller jeg meg på dette området? De som er rundt meg der har også dimensjoner utenom fakultetet å spille på, og kanskje de er usynlige for oss innenfor de veggene. Slik så mye ble usynlig innenfor de veggene. Der vi skulle lære om det virkelige livet utenfor, samtidig som det hviskes inni oss om skyldfølelse når det livet prioriteres.
lørdag 21. november 2009
Biter av kvelden
Jeg skulle gi cd’er til min androgyne nye venn, og han skulle befinne seg hos mannen som har gitt seg selv et dyrenavn. Der er det mennesker som kommer og går alltid, de har sine ulike agendaer, fra ønsket om å få noen drag av jointen som alltid sirkulerer, til ønsket om å oppnå en åndelig harmoni, eller bare føle seg tatt imot. Mannen med dyrenavnet er omtrent aldri alene, men samtidig alltid alene likevel.
Når jeg kommer dit med cd’ene er ikke den androgyne der. Og det er rart, jeg tror ofte ikke på min egen sensitivitet, og jeg vegrer meg for å stå inne for den ovenfor de fleste mennesker i livet mitt… men idet jeg kommer inn der er sensitiviteten for det ordløse en dominerende egenskap i meg, den tar over og tilstanden min havner et sted i et vakuum mellom tanken på den androgyne og cd’ene, og hva jeg kjenner i rommet.
Jeg setter meg ned, det er kjente og ukjente ansikter. Guru-damen som angivelig er forfulgt av tysk politi for å ha vært blant noen munker som har gått skarpt mot kapitalismen, ser overraskende hverdagslig og ikke guruaktig ut. Også er det atmosfæren… det er så jeg kan kjenne i lufta en rekke striper med ”Swoooosj” skrevet over. Jeg spør etter den androgyne, de snakker om ham og hans oppmerksomhetstrang, som har kollidert med deres meditasjons-agenda, forstyrret energiene og symbiosen mellom medlemmene i ringen sier guru-damen, og jeg sjønner at swooosjet kommer av slik han forlot rommet.
De sender rundt en ”talking stick”, når noen har trestokken kan de snakke fritt eller formidle hva de vil. To personer sier knappe ting med lure blikk, og holder lenge på pinnen, snurrer den mellom fingrene, ser seg rundt, mediterer demonstrativt og vekker humring fra de øvrige. Ordet blir mitt, jeg forsøker famlende abstrakt å sette ord på hva sensitiviteten har plukket opp, beskriver swoooosjet, beskriver følelsen jeg har av en fortettethet, en komprimert masse i hver enkelt, som gjør det vanskelig å strekke ut. De viser meg gjenkjennelse, jeg blir glad for å være et sted hvor terskelen er lav for rare utløp for rar sensitivitet der stemning i et rom blir til massetetthet og swooosj.
Jeg spør nølende etterpå om hva som egentlig har skjedd, og får en majestetisk uttrykt replikk servert fra mannen med dyrenavnet, om hvordan de i det rommet tilstreber å forlate et øyeblikk for å gi rom for det neste, her skal intet dveles ved, det skal bare flyte videre, tid er illusjon og vi har hørt det før og det er så skjønt og riktig og jeg skjønner først etter at jeg har gått derfra at jeg kunne sagt til ham: ”Bullshit. Mellom disse veggene hagler tankene som dveler ved situasjonen dere var i før jeg kom. Jeg var ikke der, og likevel kan jeg knapt puste i tettheten i lufta som den androgyne etterlot seg.”
Hele den stunden repeterte seg på innerøyet senere i kvelden. Og lagene, alt som kan trekkes ut av en slik opplevelse, pirket i meg og ertet, vekket glede og nysgjerrighet. Hva skjer når en blir del av en setting der åndelig image er normen? Hva skiller egentlig et åndelig image fra et konvensjonelt et? Og når medlemmene i sirkelen på gulvet demonstrerer lure smil og meditative poseringer, mens hele deg dirrer av at du vet med hele følelsessystemet at det er posering, det er keiserens klær. Nakenheten var den forbudte uforløste dvelingen ved forrige øyeblikk og swooosjet som fremdeles kan høres fra den som forlot rommet i sterke følelser. Men du tør ikke være ungen å peke. Eller det lille du peker, din stemningsbeskrivelse, blir som et eget lite keiser-kostyme, den sensitive og intuitive pakket inn og servert med riktig tonefall og beinstilling i halvlotus. Og det spiller så liten rolle om temaet er en høyere bevissthet eller mors kjøttkaker, når ingen unge er tilstede som tør peke på nakenheten… hvor hver enkelt var under all poseringen.
Jeg finner den androgyne omsider et stykke lenger ut i kvelden, på Fincken, lesbe-homse stedet i byen.. Han spankulerer rundt og bader uforbeholdent i glansen av andres fascinasjon av ham. Støvletter over tettsittende jeans, slitt lys t-skjorte med avklippede ermer under feminin strikka cardigan og en skinnfrakk med belte i midjen. På hodet en lyseblå sixpence og store åttitallsbriller. Øynene, de som de færreste klarer møte, eller la være å bli litt fortapt i, er som vanlig sminket. Han piruett-danser mellom kroppene til mennesker han kjenner, og de er mange, nettopp fordi han er sånn piruett-dansende i alle sosiale sfærer og fordi de blir fascinert, de vil være i kontakt. Jeg observerer med lattermildhet hvordan han ikke kan være i rommet uten at alle legger merke til ham på ett eller annet tidspunkt. Samtidig er jeg pinlig klar over at jeg selv ikke kan annet enn å legge merke til ham.
Ville jeg giddet å vente til han har minglet med halve lokalet før han konsentrerer seg om kontakten vår, om han var en hvilken som helst annen venn? Og lurer jeg meg selv, når jeg tror det er en vennskaps-forbindelse som når innenfor fascinasjon og sporadisk intimitet? Intimitet mellom oss to er en så absurd ting i seg sjøl, at den eneste vennen min som kjenner oss begge ganske godt, lo så hun hyperventilerte da hun fikk høre om det. På dansegulvet i kveld, det dansegulvet i byen hvor det er færrest grenser for personkombinasjoner, følte jeg meg som en mann som ble flørtet intenst med av en dame det ene øyeblikket (mennesket har vært stripper i yngre dager, må vite), og en kokett jente det neste, før jeg plutselig tar rollen som den poserende kvinnen. Og det er bare lek, seksualiteten er ikke på langt nær så dominerende som følelsen av å famlende leke med roller slik barn gjør. Og det er vel derfor jeg føler denne personen gir meg noe. Det er sider av meg som for ofte dekkes av voksenverdenens flauhet og orientering rundt norm og mas, som han har røsket i.
Og jeg syns det er utrolig merkelig hvordan han plutselig ble nærere akkurat denne tiden, hvor kontrastene mellom den sinnsfriske tilstrebelsen på fakultetet og den gode galskap i andre ytterpunkter i livet ble sterkt å forholde seg til. Det minner meg om den forrige androgyne som var meg nær, hun som sjonglerte ved enhver anledning og har sin egne måte å skape sin virkelighet på i totalkontrast til den som forsøkes skapt på fakultetet. Er det noe i meg som bruker min stadige trassige motreaksjon til ’normalitet’, til å tiltrekke meg representanter for helt andre sider av virkeligheten? Og hva i all verden er det med disse barnlig naive androgyne menneskene med voksen visdom i øynene?
Jeg fikk oppi hele kveldens scenarie også opplevd en helomvending i menneskesyn og egne fordommer som gjorde meg svimmel. To mennesker jeg har hatt en fordomsfull holdning til på avstand, i overraskende takt med mediebilde og gjengse normer for hva man skuler med skrått blikk på, hadde en forbindelse til den androgyne og havnet rundt samme bord som oss et sted. Jeg lukket meg ikke for de, det var så noe i meg visste jeg trengte utfordre fordommene. Før jeg visste ordet av det hadde holdingen min tatt en helomvending, og det som viste seg for øya mine var noe rent, den åndeligheten og tilstedeværelsen som sirkelen på gulvet tidligere på kvelden hadde tatt på seg som keiserens klær, var disse to menneskenes nakenhet. Og barnet i meg, lekt frem gjennom kokett og forførerisk dans og kommunikasjon med den androgyne, pekte ut deres skjønnhet der den voksne hadde sett med fordommers distanse.
Den jeg hadde hatt mest fordommer mot, stod i en samtale på fortauet over gata da det hele gikk opp for meg. Jeg hadde bare utveksla tre ord med ham, men de var av innhold, og da det gikk opp for meg hva som hadde skjedd, hvor mye respekt jeg plutselig hadde fått for denne mannen, hadde jeg før jeg skjønte det selv gått bestemt over gata, brutt inn i samtalen og omfavnet ham. Og mens vi klemte, først noe underlig, han så nok ikke den komme, så fullstendig gjengjeldt og inderlig, tenkte jeg høyt inni meg: ”Jeg har hatt et så fordømmende blikk på deg, nå har jeg skjønt du er en helt annen enn jeg trodde, og jeg kjenner en enorm respekt for den du er, kan du tilgi meg?” Da vi slapp hverandre så han på meg med varme og kalte meg god, og jeg følte med lettelse at om han hadde hørt tankene mine, hadde han tilgitt meg.
Når jeg kommer dit med cd’ene er ikke den androgyne der. Og det er rart, jeg tror ofte ikke på min egen sensitivitet, og jeg vegrer meg for å stå inne for den ovenfor de fleste mennesker i livet mitt… men idet jeg kommer inn der er sensitiviteten for det ordløse en dominerende egenskap i meg, den tar over og tilstanden min havner et sted i et vakuum mellom tanken på den androgyne og cd’ene, og hva jeg kjenner i rommet.
Jeg setter meg ned, det er kjente og ukjente ansikter. Guru-damen som angivelig er forfulgt av tysk politi for å ha vært blant noen munker som har gått skarpt mot kapitalismen, ser overraskende hverdagslig og ikke guruaktig ut. Også er det atmosfæren… det er så jeg kan kjenne i lufta en rekke striper med ”Swoooosj” skrevet over. Jeg spør etter den androgyne, de snakker om ham og hans oppmerksomhetstrang, som har kollidert med deres meditasjons-agenda, forstyrret energiene og symbiosen mellom medlemmene i ringen sier guru-damen, og jeg sjønner at swooosjet kommer av slik han forlot rommet.
De sender rundt en ”talking stick”, når noen har trestokken kan de snakke fritt eller formidle hva de vil. To personer sier knappe ting med lure blikk, og holder lenge på pinnen, snurrer den mellom fingrene, ser seg rundt, mediterer demonstrativt og vekker humring fra de øvrige. Ordet blir mitt, jeg forsøker famlende abstrakt å sette ord på hva sensitiviteten har plukket opp, beskriver swoooosjet, beskriver følelsen jeg har av en fortettethet, en komprimert masse i hver enkelt, som gjør det vanskelig å strekke ut. De viser meg gjenkjennelse, jeg blir glad for å være et sted hvor terskelen er lav for rare utløp for rar sensitivitet der stemning i et rom blir til massetetthet og swooosj.
Jeg spør nølende etterpå om hva som egentlig har skjedd, og får en majestetisk uttrykt replikk servert fra mannen med dyrenavnet, om hvordan de i det rommet tilstreber å forlate et øyeblikk for å gi rom for det neste, her skal intet dveles ved, det skal bare flyte videre, tid er illusjon og vi har hørt det før og det er så skjønt og riktig og jeg skjønner først etter at jeg har gått derfra at jeg kunne sagt til ham: ”Bullshit. Mellom disse veggene hagler tankene som dveler ved situasjonen dere var i før jeg kom. Jeg var ikke der, og likevel kan jeg knapt puste i tettheten i lufta som den androgyne etterlot seg.”
Hele den stunden repeterte seg på innerøyet senere i kvelden. Og lagene, alt som kan trekkes ut av en slik opplevelse, pirket i meg og ertet, vekket glede og nysgjerrighet. Hva skjer når en blir del av en setting der åndelig image er normen? Hva skiller egentlig et åndelig image fra et konvensjonelt et? Og når medlemmene i sirkelen på gulvet demonstrerer lure smil og meditative poseringer, mens hele deg dirrer av at du vet med hele følelsessystemet at det er posering, det er keiserens klær. Nakenheten var den forbudte uforløste dvelingen ved forrige øyeblikk og swooosjet som fremdeles kan høres fra den som forlot rommet i sterke følelser. Men du tør ikke være ungen å peke. Eller det lille du peker, din stemningsbeskrivelse, blir som et eget lite keiser-kostyme, den sensitive og intuitive pakket inn og servert med riktig tonefall og beinstilling i halvlotus. Og det spiller så liten rolle om temaet er en høyere bevissthet eller mors kjøttkaker, når ingen unge er tilstede som tør peke på nakenheten… hvor hver enkelt var under all poseringen.
Jeg finner den androgyne omsider et stykke lenger ut i kvelden, på Fincken, lesbe-homse stedet i byen.. Han spankulerer rundt og bader uforbeholdent i glansen av andres fascinasjon av ham. Støvletter over tettsittende jeans, slitt lys t-skjorte med avklippede ermer under feminin strikka cardigan og en skinnfrakk med belte i midjen. På hodet en lyseblå sixpence og store åttitallsbriller. Øynene, de som de færreste klarer møte, eller la være å bli litt fortapt i, er som vanlig sminket. Han piruett-danser mellom kroppene til mennesker han kjenner, og de er mange, nettopp fordi han er sånn piruett-dansende i alle sosiale sfærer og fordi de blir fascinert, de vil være i kontakt. Jeg observerer med lattermildhet hvordan han ikke kan være i rommet uten at alle legger merke til ham på ett eller annet tidspunkt. Samtidig er jeg pinlig klar over at jeg selv ikke kan annet enn å legge merke til ham.
Ville jeg giddet å vente til han har minglet med halve lokalet før han konsentrerer seg om kontakten vår, om han var en hvilken som helst annen venn? Og lurer jeg meg selv, når jeg tror det er en vennskaps-forbindelse som når innenfor fascinasjon og sporadisk intimitet? Intimitet mellom oss to er en så absurd ting i seg sjøl, at den eneste vennen min som kjenner oss begge ganske godt, lo så hun hyperventilerte da hun fikk høre om det. På dansegulvet i kveld, det dansegulvet i byen hvor det er færrest grenser for personkombinasjoner, følte jeg meg som en mann som ble flørtet intenst med av en dame det ene øyeblikket (mennesket har vært stripper i yngre dager, må vite), og en kokett jente det neste, før jeg plutselig tar rollen som den poserende kvinnen. Og det er bare lek, seksualiteten er ikke på langt nær så dominerende som følelsen av å famlende leke med roller slik barn gjør. Og det er vel derfor jeg føler denne personen gir meg noe. Det er sider av meg som for ofte dekkes av voksenverdenens flauhet og orientering rundt norm og mas, som han har røsket i.
Og jeg syns det er utrolig merkelig hvordan han plutselig ble nærere akkurat denne tiden, hvor kontrastene mellom den sinnsfriske tilstrebelsen på fakultetet og den gode galskap i andre ytterpunkter i livet ble sterkt å forholde seg til. Det minner meg om den forrige androgyne som var meg nær, hun som sjonglerte ved enhver anledning og har sin egne måte å skape sin virkelighet på i totalkontrast til den som forsøkes skapt på fakultetet. Er det noe i meg som bruker min stadige trassige motreaksjon til ’normalitet’, til å tiltrekke meg representanter for helt andre sider av virkeligheten? Og hva i all verden er det med disse barnlig naive androgyne menneskene med voksen visdom i øynene?
Jeg fikk oppi hele kveldens scenarie også opplevd en helomvending i menneskesyn og egne fordommer som gjorde meg svimmel. To mennesker jeg har hatt en fordomsfull holdning til på avstand, i overraskende takt med mediebilde og gjengse normer for hva man skuler med skrått blikk på, hadde en forbindelse til den androgyne og havnet rundt samme bord som oss et sted. Jeg lukket meg ikke for de, det var så noe i meg visste jeg trengte utfordre fordommene. Før jeg visste ordet av det hadde holdingen min tatt en helomvending, og det som viste seg for øya mine var noe rent, den åndeligheten og tilstedeværelsen som sirkelen på gulvet tidligere på kvelden hadde tatt på seg som keiserens klær, var disse to menneskenes nakenhet. Og barnet i meg, lekt frem gjennom kokett og forførerisk dans og kommunikasjon med den androgyne, pekte ut deres skjønnhet der den voksne hadde sett med fordommers distanse.
Den jeg hadde hatt mest fordommer mot, stod i en samtale på fortauet over gata da det hele gikk opp for meg. Jeg hadde bare utveksla tre ord med ham, men de var av innhold, og da det gikk opp for meg hva som hadde skjedd, hvor mye respekt jeg plutselig hadde fått for denne mannen, hadde jeg før jeg skjønte det selv gått bestemt over gata, brutt inn i samtalen og omfavnet ham. Og mens vi klemte, først noe underlig, han så nok ikke den komme, så fullstendig gjengjeldt og inderlig, tenkte jeg høyt inni meg: ”Jeg har hatt et så fordømmende blikk på deg, nå har jeg skjønt du er en helt annen enn jeg trodde, og jeg kjenner en enorm respekt for den du er, kan du tilgi meg?” Da vi slapp hverandre så han på meg med varme og kalte meg god, og jeg følte med lettelse at om han hadde hørt tankene mine, hadde han tilgitt meg.
...
Nå skriver jeg igjen. Det er en merkelig innvendig konflikt som oppstår, når jeg får en trang til å skrive om livet mitt. Pøse ut kapitler av romanen om mitt liv. Når opplevelsene blir så billedlige.. og det lokker så til de grader å prøve beskrive et øyeblikk, en følelse eller en person på en måte som fanger alt som ikke var slik alt annet er. Det er lek, det er uttrykk, det er glede.
Men det var en tid det ble en avsporing. Jeg lo rått av japanske turister som ikke kan oppleve noe uten å ta bilde av det, samtidig som jeg knapt opplevde noe spennende uten å etterpå å skrive om det. Og når livet virkelig var spennende, når hver dag hadde sine øyeblikk som ikke kunne sammenlignes med noe annet, og det fylte meg med en sprekkeferdighet av ord... da skrev jeg også når jeg ikke hadde anledning. Grep fatt i nærmeste nettkafé og forsvant i den parallelle virkeligheten, den som var livet mitt i ord… ord på ord, 10-20 sider i uka, alle karakterene, all overveldelsen. Ja, intensitet fordrer ventiler… brystet gjør vondt når det fyller seg opp. Men jeg skjønte på et tidspunkt at jeg ikke lot øyeblikkene være hva de var, ikke turte tro på deres autensitet, deres verdi, om ikke de ble bevart i den parallelle virkeligheten.
Så hva skjer når jeg nå kjenner gleden og lysten til å beskrive ting i livet? Jeg holder igjen. Jeg blir redd. Jeg har endelig lært meg å nyte annerledeshet, liv, sterke følelser, skjønnhet… uten å bekrefte de i ord eller samtale. Om noe ble glemt, om noe ikke ble delt, det var likevel hva det var. I øyeblikket noe annet enn alt det andre.
Å vise frem sitt liv. Slik jeg, når jeg forelsket meg i livet mitt, ville som den nyforelska spre ordet om hvor herlig objektetet for min kjærlighet var. Nå har forelskelsen fått et nytt bluss, tross det langvarige forholdet mellom meg og mitt liv. Og jeg får på nytt lyst til å beskrive hvordan livet overrasker, hvordan det inneholder så mye nyanser, hvordan det lærer meg så mye, hvordan det framruller sammenhenger og synger om noe annet enn frykt. Jeg får lyst til å vie et avsnitt minst til hver av de mange som er de de er på akkurat sin måte, og hvordan de aldri kan erstattes. Jeg får lyst til å beskrive smaker av måltider, farger på stemninger, med nyanser som aldri har fantes på et fargekart før, og akkurat hvordan noen smilerynker kommuniserer, når de kom fra akkurat det stedet, i akkurat de menneskene samlet og hvordan disse smilerynkene omfavnet hverandre. Slik får jeg lyst til å skrive, pompøst og rungende, for nå kommer jeg ikke fra et sted som så alt som en gjentakelse av noe annet. Nå har jeg begynt å trå over den terskelen som forandrer bakteppet for opplevelsene…
Siv, med frokosten i dag, dandert innimellom vinglass og rot fra i går, satte ord på kontrasten mellom verden sett gjennom deprimerte øyne og våkne nye øyne. De ulike virkelighetene. Jeg tenker over hele spekteret imellom, alle måtene å oppleve på, og hvordan det å være våken alltid kan løftes til en større våkenhet, det finnes ingen grenser.
Og det slår meg, alle våre måter å skape virkelighet på, de spenner over flere dimensjoner. Fra det konvensjonelle til det radikale, fra det deprimerte til det nyforelskede, fra det selvsaboterende til det selv-ivaretakende… Og virkeligheten vår endres fra dag til dag langs disse dimensjonene… ut ifra hvem som speiler hvilke sider i oss, ut ifra hvilket stemmeleie vi er i, og hvilken stemme utenfor eller i oss selv vi tror vi skal tro på.
Men det var en tid det ble en avsporing. Jeg lo rått av japanske turister som ikke kan oppleve noe uten å ta bilde av det, samtidig som jeg knapt opplevde noe spennende uten å etterpå å skrive om det. Og når livet virkelig var spennende, når hver dag hadde sine øyeblikk som ikke kunne sammenlignes med noe annet, og det fylte meg med en sprekkeferdighet av ord... da skrev jeg også når jeg ikke hadde anledning. Grep fatt i nærmeste nettkafé og forsvant i den parallelle virkeligheten, den som var livet mitt i ord… ord på ord, 10-20 sider i uka, alle karakterene, all overveldelsen. Ja, intensitet fordrer ventiler… brystet gjør vondt når det fyller seg opp. Men jeg skjønte på et tidspunkt at jeg ikke lot øyeblikkene være hva de var, ikke turte tro på deres autensitet, deres verdi, om ikke de ble bevart i den parallelle virkeligheten.
Så hva skjer når jeg nå kjenner gleden og lysten til å beskrive ting i livet? Jeg holder igjen. Jeg blir redd. Jeg har endelig lært meg å nyte annerledeshet, liv, sterke følelser, skjønnhet… uten å bekrefte de i ord eller samtale. Om noe ble glemt, om noe ikke ble delt, det var likevel hva det var. I øyeblikket noe annet enn alt det andre.
Å vise frem sitt liv. Slik jeg, når jeg forelsket meg i livet mitt, ville som den nyforelska spre ordet om hvor herlig objektetet for min kjærlighet var. Nå har forelskelsen fått et nytt bluss, tross det langvarige forholdet mellom meg og mitt liv. Og jeg får på nytt lyst til å beskrive hvordan livet overrasker, hvordan det inneholder så mye nyanser, hvordan det lærer meg så mye, hvordan det framruller sammenhenger og synger om noe annet enn frykt. Jeg får lyst til å vie et avsnitt minst til hver av de mange som er de de er på akkurat sin måte, og hvordan de aldri kan erstattes. Jeg får lyst til å beskrive smaker av måltider, farger på stemninger, med nyanser som aldri har fantes på et fargekart før, og akkurat hvordan noen smilerynker kommuniserer, når de kom fra akkurat det stedet, i akkurat de menneskene samlet og hvordan disse smilerynkene omfavnet hverandre. Slik får jeg lyst til å skrive, pompøst og rungende, for nå kommer jeg ikke fra et sted som så alt som en gjentakelse av noe annet. Nå har jeg begynt å trå over den terskelen som forandrer bakteppet for opplevelsene…
Siv, med frokosten i dag, dandert innimellom vinglass og rot fra i går, satte ord på kontrasten mellom verden sett gjennom deprimerte øyne og våkne nye øyne. De ulike virkelighetene. Jeg tenker over hele spekteret imellom, alle måtene å oppleve på, og hvordan det å være våken alltid kan løftes til en større våkenhet, det finnes ingen grenser.
Og det slår meg, alle våre måter å skape virkelighet på, de spenner over flere dimensjoner. Fra det konvensjonelle til det radikale, fra det deprimerte til det nyforelskede, fra det selvsaboterende til det selv-ivaretakende… Og virkeligheten vår endres fra dag til dag langs disse dimensjonene… ut ifra hvem som speiler hvilke sider i oss, ut ifra hvilket stemmeleie vi er i, og hvilken stemme utenfor eller i oss selv vi tror vi skal tro på.
fredag 13. november 2009
Jeg får lyst til å sette ord på noe i min virkelighet som egentlig ikke tilhører de vanlige ordene man bruker. Og det er rart, jeg skulle ønske jeg hadde andre språk eller skiftet ut ordforrådet mitt noen ganger, for noen ting tilhører ikke den verdenen ordene har knyttet seg til. Vel, noen ganger lurer jeg på om ingenting gjør det, om det som skiller ethvert øyeblikk fra et annet blir skamfert av vår bruk av ordene.
Det er noen mennesker, som ikke bare er forskjellige fra resten slik vi alle er (noen av oss mer uttrykt enn andre)... men som er forskjellige på en slik måte at normene menneskene har laget seg for å trenge igjennom våre forskjeller og følge en tråd som var lagt på forhånd, helt eller delvis ikke gjelder. Mange har vanskelig for å være nær disse individene, det innebærer tap av kontroll. Og den kontrollen vi har i en forutsetning, en regel og en standard satt… den kontrollen utfordres ved en slik nærhet som nekter annet enn å bringe oss til øyeblikket.
Når jeg prøver beskrive noen av disse individene for andre som jeg ser speiler den frykten jeg selv har for å miste kontroll, prøver jeg ivareta norm-verdenen ved å understreke noe av fremmedheten til disse individene. Jeg kan snakke om den gode galskap. Jeg kan snakke om de som lever utenfor samfunnet, at det også er et perspektiv verdt oppmerksomhet. Ordene.
Det er en kvinne jeg kjenner og var nær en tid, som var så mye yngre enn meg og så mye eldre på samme tid. Når jeg ser på henne med mine samfunnsbriller, er hun et av de stakkars menneskeskjebnene, et løvetannbarn som nok har fått sin form og sin barnlighet av alle årene som gikk tapt. Og da er den hun har utviklet seg til å bli noe som ikke skulle vært, for det skulle vært annerledes for oss alle, om vi levde de livene vi aldri hadde lært noe av. Hyperaktive spillopper, signal om ønsket oppmerksomhet, veslevoksen naiv måte å snakke om ting på.. med samfunnsbrillenes næring til denne måten å beskrive et menneske, en arroganse og forståelsesfull overbærenhet… gikk så mange glipp av en annen lærdom. Den som ligger i kvinnens hode på skakke, da hun så den tingen resten av rommet gikk glipp av i sine speil av sine frykter og forestillinger. Den som ligger i noen som møtte seg selv og sin historie med en selvopparbeidet refleksjon og sine egne ord og symboler for det resten av oss kanskje bruker en livstid på å lære oss å beskrive med vårt sett av voksne termer. Og var jeg nær henne, da gjaldt ingen mal for kommunikasjon, den skapte vi fra minutt til minutt.
Det var en vagabond som reiste med oss på to reiser. I lommen i bussen. Han bor oppi nord nå, han er blant folk som aksepterer ham. Og han er en av de, som du ikke engang kan kalle de, for de har lite felles utenom at de utfordrer så mye forutsigbar normalitet du ikke engang visste du var så bundet til.
Jeg vet ikke så mye om ham. Bare at han vokste opp i en liten by, at han aldri forsto normene, aldri fant sin plass, og dro. Nå er han en person du kjenner urkraft stråle ut fra lang vei, og du tenker med kontrolltanken at han er tilbakestående, fram til du ser en visdom i blikket, som aldri trengte en bok. Eller hører en uttalelse når han finner det relevant å komme med den, det var nemlig aldri relevant å bevise noe for andre. Når han klemmer deg med total uforbe-holdenhet og hele brystkassen din revner av hjertets voksesmerter tenker du med kontroll-tanken at en slik effekt av en klem finnes ikke, og at noe sikkert ikke stemmer siden denne lurvete, grovhudede mannen bringer slikt frem i deg. Og hva er baktanken hans, med å holde deg så totalt uforbeholdent tilstede i hans krafttak, er det en seksuell baktanke, en barnslig manglende grunnleggende viten om hva som sømmer seg, noe han vil ha av deg?
Men det er innen av delene. På et tidspunkt oppdager du at hans norm er uforbeholden kjærlighet til alle som ikke avviser ham. Og at når han får plass til all den kjærligheten som ikke sømmet seg steder han har vært før, da lyser han slik en messias i en forgyldt bibel kunne lyse, gjennom det ville blikket og de bråe flamboyante kastene med hodet, de uvante faktene og den lurvete bekledningen. Og tør du famle og finne en frekvens i øyeblikket, der kontroll-tanken viker for følelser som vet noe om det å leve, da danser dere i en kommunikasjon av koppspråk og kanskje noen ord, der ingen normer som ikke går rett til rot av hva som er medmenneskelighet, har plass.
Jeg kjenner igjen følelsen av at hjertet sprekker opp av voksesmerter, når jeg klemmer en av mine nye venner i Bergen. En av de jeg kan beskrive med lattermildhet over vill og tilsynelatende fantasipreget verdensanskuelse, over anekdoter om hans særeste påfunn og androgyne bekledninger eller kunnskap om underlige elementer fra livshistorien hans. Og en av de jeg kan entre et rom med som ikke lignet andre rom. Der vi fant vårt eget språk i lek og dans og latter, umiddelbart i møte, uten noen tanke om hva den andre tror om oss, uten begrensninger annet enn de respekten for hverandre legger. Etter slike møter faller lattermildheten over på resten av menneskene, og følelsen av at vi har misforstått noe.
De finnes overalt, de som lever utenfor boksene, om så en del av de vet og bruker spillet i noen av boksene likevel. De som tvinger deg til å gjenskape virkeligheten om du virkelig møter de, for du kan ikke bruke oppskriftene dine eller tegne slike relasjoner med sjablonger. Og når du er der, i den virkeligheten, da kjenner du også igjen silhuetten som alltid lå der, i alle relasjoner, men i dette øyeblikkets virkelighet nedstrippet til en renere kontur: Mellommenneskeligheten. Og utenfor det rommet som ikke kan beskrives, det mellom deg og den andre, der dere famlet frem en felles frekvens, der har du det parallelle blikket utenfra, det som humrer litt over absurditet eller hvor annerledes noen eller noe kan være fra alt annet i livet. Det som sammenligner, der det aldri egentlig var nødvendig eller gagnet noen å sammenligne. For i øyeblikket du møtte den andre, var all sammenligning irrelevant.
Det er noen mennesker, som ikke bare er forskjellige fra resten slik vi alle er (noen av oss mer uttrykt enn andre)... men som er forskjellige på en slik måte at normene menneskene har laget seg for å trenge igjennom våre forskjeller og følge en tråd som var lagt på forhånd, helt eller delvis ikke gjelder. Mange har vanskelig for å være nær disse individene, det innebærer tap av kontroll. Og den kontrollen vi har i en forutsetning, en regel og en standard satt… den kontrollen utfordres ved en slik nærhet som nekter annet enn å bringe oss til øyeblikket.
Når jeg prøver beskrive noen av disse individene for andre som jeg ser speiler den frykten jeg selv har for å miste kontroll, prøver jeg ivareta norm-verdenen ved å understreke noe av fremmedheten til disse individene. Jeg kan snakke om den gode galskap. Jeg kan snakke om de som lever utenfor samfunnet, at det også er et perspektiv verdt oppmerksomhet. Ordene.
Det er en kvinne jeg kjenner og var nær en tid, som var så mye yngre enn meg og så mye eldre på samme tid. Når jeg ser på henne med mine samfunnsbriller, er hun et av de stakkars menneskeskjebnene, et løvetannbarn som nok har fått sin form og sin barnlighet av alle årene som gikk tapt. Og da er den hun har utviklet seg til å bli noe som ikke skulle vært, for det skulle vært annerledes for oss alle, om vi levde de livene vi aldri hadde lært noe av. Hyperaktive spillopper, signal om ønsket oppmerksomhet, veslevoksen naiv måte å snakke om ting på.. med samfunnsbrillenes næring til denne måten å beskrive et menneske, en arroganse og forståelsesfull overbærenhet… gikk så mange glipp av en annen lærdom. Den som ligger i kvinnens hode på skakke, da hun så den tingen resten av rommet gikk glipp av i sine speil av sine frykter og forestillinger. Den som ligger i noen som møtte seg selv og sin historie med en selvopparbeidet refleksjon og sine egne ord og symboler for det resten av oss kanskje bruker en livstid på å lære oss å beskrive med vårt sett av voksne termer. Og var jeg nær henne, da gjaldt ingen mal for kommunikasjon, den skapte vi fra minutt til minutt.
Det var en vagabond som reiste med oss på to reiser. I lommen i bussen. Han bor oppi nord nå, han er blant folk som aksepterer ham. Og han er en av de, som du ikke engang kan kalle de, for de har lite felles utenom at de utfordrer så mye forutsigbar normalitet du ikke engang visste du var så bundet til.
Jeg vet ikke så mye om ham. Bare at han vokste opp i en liten by, at han aldri forsto normene, aldri fant sin plass, og dro. Nå er han en person du kjenner urkraft stråle ut fra lang vei, og du tenker med kontrolltanken at han er tilbakestående, fram til du ser en visdom i blikket, som aldri trengte en bok. Eller hører en uttalelse når han finner det relevant å komme med den, det var nemlig aldri relevant å bevise noe for andre. Når han klemmer deg med total uforbe-holdenhet og hele brystkassen din revner av hjertets voksesmerter tenker du med kontroll-tanken at en slik effekt av en klem finnes ikke, og at noe sikkert ikke stemmer siden denne lurvete, grovhudede mannen bringer slikt frem i deg. Og hva er baktanken hans, med å holde deg så totalt uforbeholdent tilstede i hans krafttak, er det en seksuell baktanke, en barnslig manglende grunnleggende viten om hva som sømmer seg, noe han vil ha av deg?
Men det er innen av delene. På et tidspunkt oppdager du at hans norm er uforbeholden kjærlighet til alle som ikke avviser ham. Og at når han får plass til all den kjærligheten som ikke sømmet seg steder han har vært før, da lyser han slik en messias i en forgyldt bibel kunne lyse, gjennom det ville blikket og de bråe flamboyante kastene med hodet, de uvante faktene og den lurvete bekledningen. Og tør du famle og finne en frekvens i øyeblikket, der kontroll-tanken viker for følelser som vet noe om det å leve, da danser dere i en kommunikasjon av koppspråk og kanskje noen ord, der ingen normer som ikke går rett til rot av hva som er medmenneskelighet, har plass.
Jeg kjenner igjen følelsen av at hjertet sprekker opp av voksesmerter, når jeg klemmer en av mine nye venner i Bergen. En av de jeg kan beskrive med lattermildhet over vill og tilsynelatende fantasipreget verdensanskuelse, over anekdoter om hans særeste påfunn og androgyne bekledninger eller kunnskap om underlige elementer fra livshistorien hans. Og en av de jeg kan entre et rom med som ikke lignet andre rom. Der vi fant vårt eget språk i lek og dans og latter, umiddelbart i møte, uten noen tanke om hva den andre tror om oss, uten begrensninger annet enn de respekten for hverandre legger. Etter slike møter faller lattermildheten over på resten av menneskene, og følelsen av at vi har misforstått noe.
De finnes overalt, de som lever utenfor boksene, om så en del av de vet og bruker spillet i noen av boksene likevel. De som tvinger deg til å gjenskape virkeligheten om du virkelig møter de, for du kan ikke bruke oppskriftene dine eller tegne slike relasjoner med sjablonger. Og når du er der, i den virkeligheten, da kjenner du også igjen silhuetten som alltid lå der, i alle relasjoner, men i dette øyeblikkets virkelighet nedstrippet til en renere kontur: Mellommenneskeligheten. Og utenfor det rommet som ikke kan beskrives, det mellom deg og den andre, der dere famlet frem en felles frekvens, der har du det parallelle blikket utenfra, det som humrer litt over absurditet eller hvor annerledes noen eller noe kan være fra alt annet i livet. Det som sammenligner, der det aldri egentlig var nødvendig eller gagnet noen å sammenligne. For i øyeblikket du møtte den andre, var all sammenligning irrelevant.
lørdag 7. november 2009
Sensualiteten
Jeg undrer meg ofte over hvor sensualiteten er. Når jeg ser meg rundt her i Norge, virker det noen ganger som hele tilværelsens landskap mellom hverdagslig tilstedeværelse og direkte kåtskap er brutt av, ignorert. Lidenskap er noe forbeholdt ordforrådet i husmorporno solgt på narvesen, og det sanselige og stemningsfulle er adspredelse fra hverdagen heller enn noe vi tar med oss i den. I tabloidoverskriftene og bak dørene får vi ikke nok sex. Det er så all den sensualiteten vi ikke lever skal komprimeres, trøkkes sammen i en masse av eksplisitte ord og handling.
Jeg kjenner meg så ofte nærmest aseksuell. Så lite som jeg tenker på sex, så lite som jeg er opptatt av det. Samtidig er sensualiteten så stor del av meg. Å kjenne en finurlighet, det lure smilet som danser under overflaten i sine egne ansiktsmuskler. Å ønske leke i kommunikasjon, tiltrekning eller ikke, bare for å føle seg utforskende og på frekvens med noen. Intensitet av nesten alt slag. Å kjenne musikken krible seg gjennom nervesystemet like ildfullt som oppbyggingen til en god orgasme. Å slippe noe kontroll og tørre famle.
Jeg kjenner meg som en uskydig jentunge noen ganger, når jeg henger med venner som evner å harselere vidt med sin egen og hverandres seksualitet, som folkene jeg var på by'n med ikveld. Det er den ene opplevelsen. Den andre opplevelsen er en diamentralt motsatt en, av å være voksnere i det sensuelle. Følsom for det subtile og gåtefulle som foregår mellom mennesker rundt et bord, mellom flørtende individer, kjemien i berøringer som gir seg ut for å være bare vennskapelige, da ingen kunne sett gnistene på grensen...
...og da jeg kom til å kysse en venninne ikveld (for andre gang), var det ikke et slikt hopp fra ene siden av landskapet til et annet, det var bare en litt mer eksplisitt kåtskap mellom oss, der kvelden for meg allerede hadde vært en vandring i et sensuelt landskap i så mye jeg sanset rundt meg.
En av de siste gangene jeg hadde sex med en mann, var også halve verdien det sensuelle spillet mellom oss, og mellom stemningene i stedet og tiden vi befant oss i, før kåtskapen tok over. Det at noe var subtilt. Dager og stunder med signaler, dans i samtale og kroppspråk som handlet om lyst, men kanskje før noen av oss visste at det var lyst.
Sensualiteten har sin egen verdi. Den trenger ikke ha noe med sex å gjøre. Å være sansende med hele seg, også var for de sanseinntrykkene som ikke kan forklares, det de kaller kjemi.. å dvele i og ta inn en stemning. Og å tilnærme seg livet med fandenivoldskhet.
Onsdag havnet jeg og to venner spontant på kinesisk restaurant av god kvalitet. Vi hadde jaktet en stund på noe å spise etter å ha allerede bygget opp sult. Det var kaldt, og hodene våre gikk på tomgang av lavt blodsukker. Vi satte oss ned og fikk varme i oss, og trengte ikke vente så lenge på maten. En av oss spanderte vin i anledning nyervervede penger. Et kollektivt endelig, etter kulde og sult. En god og litt personlig samtale i omløp.
Vinen gjør ikke brisen, bare sødmefull, som om den myker opp der kulden har holdt fast. Maten har den gode tyngden, og alle tre blir klar over hvor god tilstanden og stunden er samtidig, vi ser på hverandre og beskriver følelsen. Vi har stillhet mellom samtaleinnhold, og det er uskreven samtykke om at stillheten gjør oss godt.
Vi vil bare bli, har mer plass i magene og hodene, to desserter på deling, ene frityrstekt banan og is, andre is med eggelikør. Vi har rukket begynne glede oss før herlighetene kommer på bordet. Og det er ingen unnskyldende holdning ovenfor oss selv eller hverandre over å unne oss gode ting, det er bare pur glede over anledningen, en uforbeholden hengivenhet til denne stunden på restaurant som ingen av oss hadde planlagt. Ved de første smakebitene på den ene og den andre desserten begynner vi å le med is smeltende i munnen, og så le litt mer av at vi sitter og ler av glede over en dessert. Vinen har banet klar en vei for sanselighet, og opplevelsen av is og eggelikør og frityrstekt banan får spre seg ut i hele kroppen, og ut i gledeskjemien som løper i skytteltrafikk mellom oss tre ved bordet. Sakte, sakte.. en bit av gangen. Smil, total avslappethet. Vi sitter akkurat så lenge vi vil. Og så går vi akkurat dit vi ønsker gå etterpå. Og skaper oss en samtale som blir stadig åpnere og mer rett frem om ting vi vanligvis ikke er så rett frem om. Hvordan det føles å være den vi er.. hvor mye av tankene våre som siles ut eller slippes ut til verden utenfor oss selv, hva vi er redd for ved oss selv, sex og forhold. Kveld i felles sanselighet og bevissthet rundt hverandre og våre opplevelser. Det er sensualitet.
I tråd med at jeg begynner leve mer igjen, kanskje kmmet over en kneik eller noe, våkner også sensualiteten til live. Jeg får lyst til å leke med mine egne sanseinntrykk.. dvele ved de, ta de inn, farge de med stemninger, la de danne utgangspunkt for noe spennende i samspill med omverdenen. Landskapet, fra å gå inn på restaurant for mat og varme, til å la seg tenne av et litt tilfeldig, men lidenskapelig kyss, utfolder seg i større bredde, snakker liksom til et større register inni meg. Og gir tidvis en følelse av å snappe opp mulighetene i luften, de som kanskje alltid er der....
Jeg kjenner meg så ofte nærmest aseksuell. Så lite som jeg tenker på sex, så lite som jeg er opptatt av det. Samtidig er sensualiteten så stor del av meg. Å kjenne en finurlighet, det lure smilet som danser under overflaten i sine egne ansiktsmuskler. Å ønske leke i kommunikasjon, tiltrekning eller ikke, bare for å føle seg utforskende og på frekvens med noen. Intensitet av nesten alt slag. Å kjenne musikken krible seg gjennom nervesystemet like ildfullt som oppbyggingen til en god orgasme. Å slippe noe kontroll og tørre famle.
Jeg kjenner meg som en uskydig jentunge noen ganger, når jeg henger med venner som evner å harselere vidt med sin egen og hverandres seksualitet, som folkene jeg var på by'n med ikveld. Det er den ene opplevelsen. Den andre opplevelsen er en diamentralt motsatt en, av å være voksnere i det sensuelle. Følsom for det subtile og gåtefulle som foregår mellom mennesker rundt et bord, mellom flørtende individer, kjemien i berøringer som gir seg ut for å være bare vennskapelige, da ingen kunne sett gnistene på grensen...
...og da jeg kom til å kysse en venninne ikveld (for andre gang), var det ikke et slikt hopp fra ene siden av landskapet til et annet, det var bare en litt mer eksplisitt kåtskap mellom oss, der kvelden for meg allerede hadde vært en vandring i et sensuelt landskap i så mye jeg sanset rundt meg.
En av de siste gangene jeg hadde sex med en mann, var også halve verdien det sensuelle spillet mellom oss, og mellom stemningene i stedet og tiden vi befant oss i, før kåtskapen tok over. Det at noe var subtilt. Dager og stunder med signaler, dans i samtale og kroppspråk som handlet om lyst, men kanskje før noen av oss visste at det var lyst.
Sensualiteten har sin egen verdi. Den trenger ikke ha noe med sex å gjøre. Å være sansende med hele seg, også var for de sanseinntrykkene som ikke kan forklares, det de kaller kjemi.. å dvele i og ta inn en stemning. Og å tilnærme seg livet med fandenivoldskhet.
Onsdag havnet jeg og to venner spontant på kinesisk restaurant av god kvalitet. Vi hadde jaktet en stund på noe å spise etter å ha allerede bygget opp sult. Det var kaldt, og hodene våre gikk på tomgang av lavt blodsukker. Vi satte oss ned og fikk varme i oss, og trengte ikke vente så lenge på maten. En av oss spanderte vin i anledning nyervervede penger. Et kollektivt endelig, etter kulde og sult. En god og litt personlig samtale i omløp.
Vinen gjør ikke brisen, bare sødmefull, som om den myker opp der kulden har holdt fast. Maten har den gode tyngden, og alle tre blir klar over hvor god tilstanden og stunden er samtidig, vi ser på hverandre og beskriver følelsen. Vi har stillhet mellom samtaleinnhold, og det er uskreven samtykke om at stillheten gjør oss godt.
Vi vil bare bli, har mer plass i magene og hodene, to desserter på deling, ene frityrstekt banan og is, andre is med eggelikør. Vi har rukket begynne glede oss før herlighetene kommer på bordet. Og det er ingen unnskyldende holdning ovenfor oss selv eller hverandre over å unne oss gode ting, det er bare pur glede over anledningen, en uforbeholden hengivenhet til denne stunden på restaurant som ingen av oss hadde planlagt. Ved de første smakebitene på den ene og den andre desserten begynner vi å le med is smeltende i munnen, og så le litt mer av at vi sitter og ler av glede over en dessert. Vinen har banet klar en vei for sanselighet, og opplevelsen av is og eggelikør og frityrstekt banan får spre seg ut i hele kroppen, og ut i gledeskjemien som løper i skytteltrafikk mellom oss tre ved bordet. Sakte, sakte.. en bit av gangen. Smil, total avslappethet. Vi sitter akkurat så lenge vi vil. Og så går vi akkurat dit vi ønsker gå etterpå. Og skaper oss en samtale som blir stadig åpnere og mer rett frem om ting vi vanligvis ikke er så rett frem om. Hvordan det føles å være den vi er.. hvor mye av tankene våre som siles ut eller slippes ut til verden utenfor oss selv, hva vi er redd for ved oss selv, sex og forhold. Kveld i felles sanselighet og bevissthet rundt hverandre og våre opplevelser. Det er sensualitet.
I tråd med at jeg begynner leve mer igjen, kanskje kmmet over en kneik eller noe, våkner også sensualiteten til live. Jeg får lyst til å leke med mine egne sanseinntrykk.. dvele ved de, ta de inn, farge de med stemninger, la de danne utgangspunkt for noe spennende i samspill med omverdenen. Landskapet, fra å gå inn på restaurant for mat og varme, til å la seg tenne av et litt tilfeldig, men lidenskapelig kyss, utfolder seg i større bredde, snakker liksom til et større register inni meg. Og gir tidvis en følelse av å snappe opp mulighetene i luften, de som kanskje alltid er der....
Abonner på:
Innlegg (Atom)
