100 innlegg.

Sensitiviteten skal til å bli del av et voksenliv. Og jeg skal se den i en annens øyne, den andre som jeg vil ønske verne om aller mest, den andre som jeg aller mest vil ønske godt for.

Jeg føler en stolthet og et ønske om å forsvare og ta vare på min sensitivitet. Uansett hvor mye jeg har følt meg overveldet, eller ikke passende i denne delen av verden, uansett hvor ofte en del av meg har gjemt seg i en slags flauhet over sensitiviteten. Jeg ønsker meg også styrke, jeg tar vare på kraften i meg, jeg vil ikke krype unna og gjemme meg som et forskremt dyr i møte med verden. Jeg har lært hvordan å gå ut dørene med smilet mitt, ta inn inntrykkene og finne god plass til de, tidvis beskytte meg eller trekke meg tilbake, men ikke stenge av. Ikke kutte trådene mellom inntrykk og følelsesliv. Ikke bli tilskuer til øyeblikket mer enn en deltaker.

Magen har vokst og det vakre biokjemiske landskapet innvendig har hengt med i svingene, flukturert i takt med trinnene bare kroppen min vet om at den skulle gå... brakt følelsene og instinktene til sårbarhet og beskyttelsesbehov, berøring og stillhetssøken. Tidvis er det så sinnsstemningen har blitt grepet av noe som skyller gjennom uten tilhørighet i meg, bare del av det som skjer, som påvirker meg, og kanskje jeg finner en knagg å gråte over, eller kanskje jeg gråter uten grunn.

Andre ganger, og kanskje mer jevnt gjennom dagene og månedene som har gått, er det heller som om landskapet innvendig, det som driver og bygger barn og forbereder omveltning, også bygger opp igjen og påminner meg om et hjem i meg. Der hvor sensitiviteten hører til. Der hvor den ikke er noe å være flau over eller unnskylde, noe å bli mobbet for eller frykte blir en svakhet i min fremtidige profesjon. Det er et hjem hvor jeg er menneske, slik jeg er ment å være.. lyttende, vár, stillhetssøkende og dvelende... med antenne ute, med evne til å bli berørt.

Så mange inntrykk i livet i Bergen, der hver dag kunne inneholde mange menneskemøter som føltes betydningsfulle, der jeg kunne ta inn ansiktene på gaten eller fargene og lydene med åpenhet og utstrakte antenner. Noen ganger trekke meg tilbake og beskytte meg, dvele over inntrykkene og tankene og følelsene de fostret i meg. Men det kunne ikke bli for mye, og jeg søkte ut videre, deltok videre i verden på godt og vondt.

Og jeg var uten TV. Alle de tingene folk opptar seg med fra den verdenen, om en eller annen som sa eller gjorde ettellerannet fiktivt eller foran medias blikk, ettellerannet som var trendy eller en siste reklamesang på hjernen.. angikk meg ikke. Noe innhold kanskje, av hva som skjedde i verden beskrevet i en avis, klipp på internett fra en hendelse, og samtaler om tema media også snakker om, selvfølgelig var det tråder til noe av den verdenen. Men først og fremst levde jeg i Bergen, i det som foregikk rundt meg, i det jeg kunne delta i eller observere 'live' i øyeblikket. Og det kan være intenst for en sensitiv person, men sjeldent for mye.

Jeg har vært veldig fornøyd med å velge TV bort. Når noen har spurt hvordan jeg kan fylle dagene med så mye, har svaret vært at jeg ikke har TV. Når noen har spurt hvorfor det virker som jeg har energi stort sett alltid, har jeg svart det samme. Jeg har kanskje vært en del på nett, men også der en deltaker mer enn passiv mottaker.

Ja, jeg har priset meg glad for ikke å ha TV. Jeg har vel også sagt til meg selv at jeg ikke vil ha det i livet mitt, uten å tenke over at andre tider vil by på større utfordringer med å fylle dagene og timene som fyllte seg opp så lett i Bergen.

Og så er TV'n der igjen. I livet mitt. Mye fordi den er i den andres liv, han som er nær meg, og jeg ønsker ikke gjøre inngripen i en annens livsvaner noe mer enn jeg ønsker andre skal gjøre det samme ovenfor meg. Kjærlighet får meg til å finne møtepunkter på halvveien i så mye, og jeg tenker dette er også et slikt møtepunkt. Mellom TV som selvfølgelig del av hverdagen og livet uten TV. Jeg smiler for meg selv og husker kjærligheten hver gang bildene kjennes som uvelkomne inngrep i livet mitt. Men noen ganger lurer jeg på om smilet er mer der for å lure meg selv til å tro kjærligheten gjør at TV'n ikke kan ta grep om meg, enn det er et smil av kjærlighet.

Blinkelysene og volumet, ufrivilligheten ved å få historiefortellinger som engasjerer avbrudt av konsumerisme-forkynning med falskhet som høyeste fane, skjermen som fanger ved å vekke nysgjerrighet over hendelsesforløp samtidig som den bombarderer med lyd og lys jeg ønsker mindre, tempo tempo tempo, mangelen på mulighet til å dvele ved en følelse eller stemning fordi skjermen slynger det neste i fleisen før tankerekken var halvveis, lattermaskinene og kunstige avleveringer av replikker skrevet av middelmådige manusforfattere.

En sjelden gang mer innhold eller noe som ser virkelig ut, fra den levde verdenen til menneskene.. en lettelse, ja, men også så understrekende av kontrasten til alt det andre. Også understrekende av at det er virkeligheten jeg lever i. Den som befinner seg i rommet, og i huset, og i stillheten som omfatter huset.

Skjermen gaper, sluker, brer om seg med alt som angår meg mindre, og minner meg konstant på alt ved denne verden jeg ikke ønsker skal dominere livet mitt. All splittelsen og fragmenteringen, bilde for bilde, tema for tema, uten tråder og uten sammenheng. Ulingen fra pengene, som et snikende spøkelse i kulissene som påvirker alt som presenteres, og hvordan. Alle idealene som ikke vil bringe en noe sted, designet og opprettholdt for at en aldri skal føle en har og er nok. Distraksjonene fra å kjenne etter på dagens sinnsstemning, dagens indre opplevelse, dagens fuglekvitter eller kveldens himmelfarge.

Boksen som dreper tiden.

Idag blir jeg engasjert i nyhetene. Elfenbenskysten tvilholder plutselig på følelsesapparatet. Jeg vet ikke om det skjer frivillig, jeg holder antennene litt tett ved programmene som lettest trykker på vitenen om at vi lever i en jævlig verden. Og de er raske med klippene, jeg får ikke sukk for meg til å trekke antennene enda tettere inn før ansiktene og blodet treffer. Men uansett, det føles på en måte godt i det vonde, å kjenne seg igjen i å være menneske, å kjenne det vri seg over at det innebærer å forlate barna sine til geværer som forfølger en, når en er menneske i elfenbenskysten.

Det er så en del av meg observerer neste klippet fra neste innslag, samtidig som følelsene er et annet sted, ikke direkte i elfenbenskysten, men i stemningen bildene har vekt i meg. Og det er noen som gråter der og, bare av helt andre grunner i vårt lykkelige land. Når sporten overtar blir jeg plutselig bevisst det som sitter i meg, samtidig som kontrasten til de som løper etter ballen gjør meg nok en gang til en fremmed på denne planeten. En som ikke kan og vil være med på kalaset fullt av inntrykk i hytt og gevær, der eneste metode for å henge med eller ta del i kalaset syntes å være å ikke delta.. med et følelsesliv. Som er sensitivt, og som ønsker bli lenger enn 5 jævla sekunder i en menneskelig stemning før neste bilde distraherer og ber deg

stenge av.

"Uten en tråd"

Det er samme livet, og jeg har minnene fra det samme livet. Det jeg har levd til nå. Jeg kjenner bildene fylle meg opp på nytt, alle bildene fra alle tidene, men selv måten bildene er i meg, er forandra. Jeg sliter med å sette ord på det.

Så mye av den jeg er, eller rettere sagt den jeg har kjent meg som, har handlet om alle disse bildene, og hva de vekker i meg, av følelsen av å leve dette livet. Med alle sine forandringer, og alle sine klisjéer. Ritualene ved hver overgang, vemodsdyrkelsen og stemningene som historiene og fornemmelsen av alle tidene vekker, gråten over hva som går over, skakelsen ved -og omfavnelsen av det som er uforutsigbart og nytt.

Identitet. Jeg er i sorg og overveldelse og overgang. Samtidig liksom deprivert for mine vante klisjéer, min vante overgangs-identitet.

Jeg lurer på om jeg har en nærmest religiøs tilknytning til min egen livshistorie. En ærefrykt og dyp respekt for alt jeg har opplevd, mangfoldet og innholdet som kan presses inn i årene. Innvevd i meg som en selvfølgelighet er det å alltid være del av en tråd, og aldri havne for langt fra fornemmelsen av denne tråden, og når jeg plasserer meg på den kjenner jeg meg selv igjen som en gammel venn, samtidig med ydmykhet for hvordan vennen stadig er ny der hun er nå.

Minnene, jeg overrumples av de i disse dager, som forventet, men likevel annerledes. Det er som om de er fremmedelementer heller enn kjente og kjære drypp fra opplevelsen av tråden, identiteten, meningen. Jeg klarer ikke kjenne den samme nostalgien, om jeg kjente den ville det være for mye, for mye liv å ha plass til. Plutselig dukker en person, en tid, en hendelse opp på netthinnen. Og jeg tenker, jeg har opplevd dét og, det var sant, det hadde jeg glemt. Og jeg vet ikke helt hva å gjøre med det, hva jeg føler, hvor jeg kan plassere det.

I halvsøvne i natt dukket så klare fornemmelser opp fra en tid da jeg nettopp hadde flyttet hit, og hadde minimalt med møbler, så jeg satt bare på gulvet, med en lysestake, og inviterte folkene jeg var med på teselskap på gulvet rundt lysestaken. Jeg så meg i halvsøvne rundt som om jeg var i et Star Trek hologram-rom over mitt eget minne, så på de tilstedeværende og ansiktene deres i samtale. "Oi, der er den, og den og den. Det er sant, vi var jo en liten gjeng til tider." Og jeg ser på meg selv, halvt utenifra og innenfra, og husker plutselig fellesskapsfølelsen, eller følelsen av verdsettelsen av stunden, eller følelsen av å være i samme rom som akkurat de menneskene den kvelden. Gleden.
Et minne lenge tapt i mylderet av alle minner. Og jeg vet ikke hva å gjøre, for med min lille religion er det som et brudd på trofasthet til tråden og historien og opplevelsene og menneskene som har betydd noe for meg, at slike minner gjemmes og glemmes. Og at de stadig blir vanskeligere å gjenkalle med følelser, som var de bare en filmsnutt. Jeg vet ikke hvem å be om nåde heller.

Nå kjenner jeg meg nådeløst slynget ut i noe som ikke bare er en forandring blant de mange, men kanskje noe som røsker meg ut av den vante bevisstheten om tråden. Til en helt ny tråd, der alt det andre, det betydningsfulle og vakre og utrolige jeg har opplevd, reduseres til et tidligere liv. Som var med å forme meg, ja. Men som jeg ikke får anledning til å dyrke lenger. Nåde.

Jeg har ikke levd en hverdag på veldig mange år. Hverdag i den forstand at dagene går uten at jeg er bevisst tråden på ett eller annet vis, uten at jeg innlemmer mine større idéer om hva det vil si å leve, om jeg lever slik jeg ønsker, om jeg er i kontakt med meg sjøl, min kropp, mine følelser, og uten flere glimt av tilstedeværelse som zoomer inn øyeblikket. Og jeg har ikke hatt like dager å veldig mange år. Kanskje i perioder på en uke eller to, men det har vært et større likhetstrekk at jeg ikke har kunnet vite hvordan en dag ser ut før den er over.

Har det vært noe desperat over min konstante hang til å ikke gli inn i en eksistensiell døs? Ikke bli avslått. Fra bevisstheten om mening og liv og død og tilstedeværelse og spørsmål om jeg har det godt. Opplevelsen av å ha det godt, har ofte blitt plassert som del av tråden i øyeblikket jeg blir opplevelsen bevisst. Og jeg har vært så glad for å ha det så mye godt, og ikke minst stolt over at det er det jeg velger og prioriterer.
Noen ganger, og enda mer i det siste, har jeg hatt det godt uten å vite det. Kanskje jeg ikke har dannet så mange minner å ta frem igjen disse stundene, for det er så bevisstheten om at en har det godt funker som trykksverte til å innprinte minnene sterkere. Men jeg vet jeg har hatt det godt, vært tilfreds, ledd og smilt og kjent kjærlighet. Uten å være bevisst det mer enn i glimt. Det er så uvant, at det går på identitetsfølelsen løs. Hvem er jeg, når jeg går her mellom to tider, midt i kløften som splitter hele livet i to og (midlertidig?) fratar meg følelsen av en tråd, og kjenner glede uten å være bevisst den?

Og kjenner han meg, når jeg kjenner meg så identitetsløs. Eller når jeg postulerer en identitet som kanskje egentlig har gått ut på dato. Kanskje min fremste identitet snart er som mor. Og hva skjer med minnene da? Kanskje den nye identiteten tar over plassen deres, kanskje dette er mitt siste farvel med de før jeg blir gammel dame som gjentar meg selv enda mer i det kjedsommelige om min spennende tid som ungdom og ung voksen. Eller kanskje jeg vil kjenne de som noe annet enn delen av en sammenhengene tråd. Heller som et annet liv som angår meg mindre, alt jeg trodde betydde masse stacket unna i assosiasjonsnettverkenes avkroker, der de sjeldent møter en synapse som bringer de frem i bevisstheten. Religionen min forsaket. Nåde.

Det nye livet kommer sannsynligvis til å bety mer for meg enn mitt eget. Det er kanskje det jeg kjenner komme, når det føles som jeg ikke bare tar nok et farvel med mylderet av minner og tråden bak meg, men farvel med å forholde meg til de med samme innlevelse og verdsettelse. Og jeg syns det er en sterk opplevelse, dette her.
Noen øyeblikk kjennes det som jeg svikter meg selv, eller den jeg tidligere har vært som intenst savner meg, som vil jeg skal annerkjenne henne og alle hennes opplevelser, fortelle henne at hun er like mye verdt.. også om hun plutselig en dag blir glemt.

Det er intense drømmer hver natt, og jeg våkner ofte med atmosfæren de innhyllet meg i rett under overflaten, ikke mulig å ordlegge.

Inatt var Vågen fetevare hvitmalt og totalt annerledes. Jeg var der og andre steder, og glemte følge med på tiden for å rekke legetimen min kl 14.10. Legen var i en gammel bygning, med et akvarium i veggen i første etasje ved heisene. To heiser, små og klaustrofobiske med metallfarge, døren inn til de var som en skapdør. Heisen jeg tok kjentes som den hang løst i sjakten, den gikk feil først, stoppet opp steder, og det slo gnister oppunder taket. Jeg kom meg ut i rett etasje (5.), og måtte finne noe å skrive på og med snarest.
Det var en dør i gangen som var halvåpen, innenfor satt en kvinne på min egen alder, av normalt utspjåket type, på do. Hun hadde papir og penn i vesken, og det var først etter hun hadde gitt meg dette som ingenting, at jeg lattermildt kommenterte situasjonen og beklaget forstyrrelsen. Jeg skrev "Advarsel: Meget ustabil heis!" og hang på døren.
Legen var mer hobby-psykoanalytiker enn lege. Han hadde hatt en av mine praksispasienter til samtaler, og begynte presentere en ganske uforståelig symbol-teori om en stor gullfisk i akvariet i første etasje ved navn Felix, og pasientens reaksjon eller tanker om denne. Jeg visste ikke hva å si, syns ikke det var rett av ham å presentere dette for meg. Pasienten har flyttet til Ålesund, sa han. Mine egne ting jeg kom for kan jeg ikke huske å ha snakket med ham om.
I bygningen møtte jeg på en far med en liten sønn, ukjente for meg, som jeg umiddelbart følte et bånd til, som om det var meningen at jeg skulle ha mer kontakt med de. Jeg var glad i de som om de var familie, etter å ha vekslet to ord.
Da jeg skulle ned, var det plutselig trengsel av folk som ville ta heisene. Kanskje de kom fra et arrangement i samme bygning. Flere av de var koner med skaut rundt hodet og svært levende ansikter, østeuropeisk utseende. Ellers en stor blanding, og mange ansikter og personer merket jeg meg, og fikk et inntrykk av på kort tid. Jeg stod i den delen av trengselen som var med den 'friske' heisen. Og jeg tenkte jeg håper de andre ser lappen min på den andre, og venter. Vi var mange som trøkket oss sammen. Der ute så jeg faren til den lille gutten fortvila, den lille var kommet vekk i mennesketrengselen. Men noen av konene ropte at de hadde han og tok han trygt med ned i den andre heisen. Døren lukket seg, og min heis bevegde seg. Det var så det gikk en liten evighet mens den gikk ned, trengt sammen med mange mennesker som også var litt anspente.
Og det hadde gått en evighet. Når vi kom ut, var kroppene rensket vekk og avisene hadde begynt å skrive om hendelsen allerede. Heisen, og bygningen, hadde massakrert de andre menneskene. Jeg skjønte ikke helt hva som hadde skjedd, hvordan alle var døde, også de som ikke hadde kommet seg inn i heisen. Det var en person som lempet en overkropp uten hode med hvit genser inn i en varebil og kjørte.

Da jeg våknet etter drømmen, hadde jeg nettopp vært i akutt sorg og sjokk over mange menneskers liv på én gang. Og jeg er jo ikke alene, om disse mellom-tilstandene der kroppen lever som om den var i drømmen, med stemninger og fornemmelser, samtidig som jeg vet at jeg nå ligger i min seng, i denne virkeligheten.
Når så stemningen vedvarer inn i den nye dagen. I minutter, i timer.. selv når en kanskje har glemt drømmens innhold, eller skrevet den ned på en skjerm for å gjøre seg ferdig med den... Hva handler det om? En defekt i nervesystemet, som ikke klarer omstillingen fra drøm til virkelighet? En oversensitivitet? Eller har drømmen vært uttrykk for bevegelser allerede tilstede i en selv, enten de er symboler for noe eller tilfeldige resultater av fyringer i hjernen, og det er disse bevegelsene som er avduket?
Da jeg våknet fikk jeg assosiasjon fra den hvitmalte Vågen, til min andre stamkafé jeg så nedlagt og hvitmalt igår. Symbol i denne virkeligheten, for forandringene. Et av mine hjem i Bergen, plutselig omgjort til et blankt lerret. Opplevelsen av å være der er utiljengelig, bare bilder og lukter i erindringen. Og assosiasjonen til kaféen og tårene som fulgte med, om det er aldri så latterlig å felle tårer over en kafé som er nedlagt, kjentes som en puslespillbit i samstemthet med atmosfæren fra drømmen. Et aspekt av livet mitt. Som handler om vemod og sorg og heiser som ikke fungerer.

Og kanskje slike aspekter vil komprimeres til drømmer og rare morgener innimellom, siden nåtidens dager er fulle av kjærlighet midt i omveltningen.

Næring fra en farge

Jeg har plutselig fått en dragning mot hvitt. Og kremfarge. Kjøpt kremfargede stearinlys. Det må være første gang.

Og jeg klarer knytte alt til noe personlig, eller noe som har med verdier og psykologi og det å være menneske å gjøre. De siste par dagene har jeg igjen tenkt over farger som mat for sjelen. Jeg satt med en venninne et sted fullt av farger, omgitt av vinduer som utstilte resten av verden som en dystopi av fargeløs mørketid. Jeg sa noe til henne om det, hvordan farger er næring for sjelen, selvfølgelige ting i livet mitt. Så hører jeg ordene mine idet jeg sier de, kanskje det er noe i hennes uttrykk og, som gjør meg bevisst at disse ordene ikke ytres ofte, av meg eller andre.
Hvordan farger snakker til oss, hvordan fargene du omgir deg med hver dag spiller en subtil men viktig rolle, og hvordan vi kanskje tørster etter fargeinntrykk like mye som lyset i seg selv nå om vinteren.. Jeg hører ikke folk snakke om det.

I perioder forholder jeg meg til farger slik jeg forholder meg til annen næring. Å på slump trekkes mot noe en trenger. Slik jeg trekkes mot brokkoli, rosenkål og leverpostei når jeg har jernmangel, får jeg plutselig en liten hang til blått eller gult.. trenger ta inn inntrykk med en bestemt farge, som om visuell cortex absorberer næring like heftig som innsiden av tykktarmen. Eller slik jeg merker et glass vann var akkurat det jeg trengte, jeg visste ikke sjøl at jeg var så tørst en gang, slik blir jeg plutselig overrumplet av et fargeinntrykk, som noe som slukker en tørst jeg hadde glemt jeg hadde....
Steder full av gråe farger, der mennesker kler seg mest grått og svart, gir meg ofte en følelse av å være deprivert for noe viktig. Næringsfattig. Og ikke minst lite levende. Og når jeg har vanket i gangene et slikt sted, absorbert gråtoner av ulike nyanser, både i fysiske farger og i mange ansikter, da tørster jeg nesten desperat etter fargene. Jeg har, uten å tenke over det, tatt pauser fra fakultetet ofte der jeg finner mest farger i byen. Lunsjpause for synet, ny næring før nye økter i det gråe.

Når det er grå vinter på fakultetet og ute, og jeg kommer hjem, hender det fargene her møter meg som noe nytt. Noe jeg vet jeg har opplevd igjen og igjen, men likevel er det nytt nå.. så godt å se, så godt å være i. De kobboltblå-malte cd-hyllene. Alt det burgunderrøde. Grønne detaljer. Gule stearinlys som kaster varm farge på alt... det holder rundt meg, det tar imot meg, det er så jeg er velkommen på en annen måte der fargene er. Velkommen med hver følelse de snakker til og gjenspeiler inni meg.

Og nå.. kremhvitt. Som jeg knapt har ansett som en farge. Kanskje sett på som fint, pent og pyntelig og passende til en brudekjole om jeg skal kle meg i denslags en dag. Men ikke noe som appelerer innover og fyller meg med gode følelser. Snøen også, hadde en slik effekt. Ja, den har alltid det når den først legger seg i Bergen og lyser opp og gjør ting mindre grått. Men det var så hvitfargen var ny.. jeg merket plutselig at blikket mitt hang igjen ved en skarve snøflekk et sted det ellers hadde smeltet, som for å absorbere mest mulig av fargen før den var utenfor synsrekkevidde.
Jeg klarer ikke la være å undre meg over om den lille i magen ikke bare beveger meg til hva å spise, men hvilke farger å ta inn. Så jeg plutselig trekkes mot hvitt. Det rene, det blanke lerret og fødselens farge.

Så mye av dagene som går kan beskrives i poetiske eller prosaiske vendinger. Men jeg har ikke gjort det. Ikke engang forsøkt, i mitt eget sinn eller andre steder.
Det er mye under overflaten. Under bevisstheten min, dagene som går, huden på magen. Og jeg har ikke tilgang på det, får ikke fatt i det. Likevel er det som det styrer trådene, og forandrer meg.

Jeg er et steg videre, jeg har begynt bli hjemme i dette vakuumet mellom test og barn. Jeg er hjemme i hans selskap også med større selvfølgelighet. Det er når dagene går, når jeg smiler meg igjennom de og holder på magen min i håp om en første hilsen derifra. Men når dagene ikke går, når gamle lukter eller gammel musikk når meg inn til følelsesarkivene.. da savner jeg plutselig meg selv.

Diktet som alltid er som en næring av gjenkjennelse når jeg stopper opp og kjenner dette:

Den jeg engang har vært
kan plutselig og intenst savne meg
som når jeg har vært ute og reist
og vender hjem
til mitt eget opplyste hus om natten
griper dørhåndtaket
og kjenner blodet fryse i årene.
Låsene som mine nøkler passer til
er skiftet ut.
Avstanden til døden er den samme.

-Stein Mehren

Det er vanskelig å vite hva som er reise og hva som er hjem i en slik analogi. En del av meg har innfunnet meg med alt det nye som om det var en reise, noe jeg vil komme hjem fra. Men hva er så hjem? Når jeg er alene, og glemmer mannen og magen og livsforandringene, puster jeg komfortabelt ut og tenker "Her er jeg visst igjen". Jeg har visst ikke mistet meg selv helt, tross alt dette nye, tenker jeg da. Men nøklene passer ikke likevel. Plutselig står denne meg'en på dørtrammen og lurte på hva som skjedde mens hun var på ferie.

Vi sitter på flyet, det er noe mild turbulens, rister og humper litt, de annonserer det på høyttalerne. Og kanskje jeg kan skylde på arv, eller innlæring fra kvinnene i familien, eller min egen fantasi, når jeg begynner se for meg de verste scenarioer. Jeg betrakter mine egne bilder på netthinnen av kaos, mørke, barn som dør rundt meg og foreldre som skriker, avrevne lemmer og oksygenmasker. Forstilling av smerte slik jeg aldri har kjent, og sanseinntrykk deprivert for håp.
Jeg ser på mannen ved siden av meg, han har lukkede øyne og vet ingenting om mine bilder. Og jeg merker at jeg kan ha disse bildene, kanskje kjenne en uro, men ikke la de ta meg med noe sted angstfyllt. Kanskje nettopp fordi jeg vet han ville vært der med meg om jeg fikk den angsten, så jeg er mindre redd for den, og dermed lettere tar valget om å ikke løpe med den.
Videre den vanlige opplevelsen av å leke med en tenkt virkelighet der jeg er død. Jeg har ofte funnet en glede i den biten av slike tankespinn. Nei, ikke en makaber forlystelse. Heller en påminnelse om at jeg er dødelig, og den meningen jeg finner i det. Og slik en frihet, i det å vite at jeg kan dø, og jeg vil ha levd et fullverdig liv som godt kunne avrundes, den samme erkjennelsen som stadig har gjentatt seg siden august det året jeg fyllte 21 år. Noen vil sørge, og jeg ville ha vært for ung, men det har vært så mange livstider i denne livstiden, om jeg forsvinner var det likevel nok, og mer en nok, for jeg har Levd.
Når mannen ved siden av meg åpner øynene på gløtt, i halvsøvne-sentimentalitet over mine berøringer, rykker han til og kom med en lyd av ømhet eller overraskelse eller en blanding når han ser jeg har felt tårer. Og jeg har vel knapt skjønt sjøl om det er bildene som likevel har fått kanalene til å åpne seg, eller noe annet, før jeg forsøker sette ord på det for ham: Å se for seg min død er ikke det samme nå. Det som før var en befriende lettelse over at jeg kan dø når som helst, er nå forvandlet til noe så veldig annet. Døden er plutselig blitt en avbrytelse jeg ikke finner mening i. Om det er barnet eller forholdet, det kommende livet mitt eller salig blanding.
Hva som går gjennom kroppen min idet flere tårer slipper ut og mannen er nær og litt smilende berørt, det er også noe tilhørende hjemmet. Og hun som er lettet over stadig å kunne avrunde livet, har ikke nøkler som passer lenger. Jeg mister ikke forgjengeligheten ut av syne, og det gir fremdeles ekstra mening til liv å kjenne motsatsen i døden. Men det er en annen frihet i å ville at det som er påbegynt skal fortsette uten avbrytelse, hvorenn det bringer meg.

Åh, noen venner er både sjeler i en hverdag i Bergen, og sjeler som virker som kanaler til så langt mer enn en hverdag..

Åh, hva kan jeg gjøre her inne nå? Hva kan jeg skrive? Det er nå jeg står på terskelen til å gjøre Sverdfisktrombone forbundet til det nye i livet mitt. Jeg har vegret meg for det.. Ordene mine og deres verden knytter livet mitt sammen, men jeg føler så ofte at det ikke finnes et bånd nå, mellom fortid og fremtid.

Jeg undrer meg over hva som er meg, som blir med meg inn i det nye. Hva var meg i det gamle? Ingen vil slite med å kjenne meg igjen, om så livssituasjonen er en annen. Hva er det de kjenner igjen, hva er det som er med meg? Sånn egentlig?

Når jeg entrer stemninger jeg senest opplevde for litt over en måned siden, er det så de er bluss fra fortid, fra et annet liv. Og det er rart, for hvor mye har egentlig forandret seg? Og disse stemningene, er ikke de også tråder i livet mitt, som bølger gjennom meg i nye drakter, i nye tider? Vemodet. Musikkdyrkelsen. Fellesskapene og solitude'n. Varsom lidenskapelighet og forrykende ro. Plutselig bommulsmyk stillhet i de travleste gater, når tankene går saktere og livet kommer nærere. Stemningene er et hjem, ja.. det er så jeg kjenner meg hjemme når jeg entrer deres landskap.. og en uro brer seg når disse hjemmene får et drag av forgjengelighet ved seg.. noe jeg vil klamre meg til, eller noe som vekker sørgmodighet.

Gløden min. Det er kanskje den de kjenner igjen. De peker den ut når jeg ikke kjenner den selv også, som noe som skinner igjennom selv mine egne stengsler. Jeg tror jeg vil bli en mor som gløder i møte med sitt barn, kanskje jeg vil gløde mer enn noen gang. Kanskje gløden vil merkes så nært de innerste nerver, at forgjengelighetsangsten slår sprekker. How the light gets in.

Nei, det er ikke bare en forgjengelighetsangst eller forandringsangst. Hva er det, som gjør at jeg føler meg oftere slått av, ofte som en mekanisk kvasipredikator når jeg sier ord som termin og permisjon. Hva gjør at det tar så tid for meg å eie dette? Som noe jeg deltar i, ikke bare noe som skjer med meg...

Dette albumet også. Beth Gibbons & Rustin Man. Det er ganske svakt, det ekkoet som vibrerer mellom tonene, fra andre tider jeg hørte disse låtene. Igår var jeg svakt feberisk, og der jeg lå i mørket med han på telefonen, kunne jeg beskrive følelsen av at jeg, min bevissthet og mitt fysiske hode og kroppen som sank ned i madrass og pute, var som en asteroide eller liten planet som forsvant bakover i et univers som var fremfor meg. Fremfor meg innunder lukkede øyelokk. I et slikt univers blir minnene til dette albumet som livet på en av de andre planetene.. jeg vet hva som skjer der, jeg husker stemningen fra da jeg var der, det er lett når jeg hører stemmen hennes, kontrabassen, strykerne.. men angår livet som har vært meg lenger? Angår planeten som svever der ute meg?

Det var en jente som ofte klaget over at ansiktet hennes var assymetrisk. Hun var helt nydelig, men sartheten hennes vekket nærmest en irritasjon, som om hun eksemplifiserte alt jeg ble trukket mot å forbarme meg over.. eksemplifiserte det så kraftig som bare en sped fugl med assymetrisk ansikt kan. Jeg kunne ikke tåle eksempler som henne, det skulle ta så mange år til før jeg begynte se igjennom hva det hjelpeløse vekker i meg. Så jeg så henne bare noen få ganger. En av gangene var dette albumet i bakgrunnen.. jeg husker det, for jeg husker glimtet av å gi noe til henne, når hun kommenterte sangenes skjønnhet. Noe så intenst ved det. Jeg var aldri bevisst at det skremte meg. Aldri bevisst at i følelsen av å gi til spede fugler som kommenterer vakre sanger, ligger en slags grådighet. Spenningen mellom det suget som kommer fra andres opplevelse av å være hjelpeløse og å trenge andre for å fylle tomhet, og min trang til å være noe stort i en annens verden. Når hender og hansker passer i hverandre slik, vekker det grådighet etter mer. Og det vekker lidenskap. Slik det gjorde med alven. Magnetisme. Klisjéer om uunngåelige kyss og store ord selv når erkjennelsen har gjentatt seg altfor mange ganger. Erkjennelsen av at noe ikke er bra for meg.

Så kommer han som er bra for meg. Og jeg tåler det knapt til tider.. jeg får vondt, av hvordan han er en kontrast til hånd i hanske og magnetismen deretter. Jeg blir forvirret av å kjenne en annen type dragning, der hva som er godt for meg blir som en utenifra kraft som plasserer meg i dette livet, med denne mannen, og putter noe voksende i magen på meg.

Først blir jeg en annen. Hva som var er over, kanskje det har dødd, kanskje jeg aldri får det igjen. En slags udefinerbar sorg. Og en intens konsentrasjon om dette nye, selv om det vekker angst. Jeg oppdager indre stemninger er annerledes, jeg er i et vakuum, der hvor livets evne til å overraske har all makt. Makt over følelsen av en tråd. Her er han, her er jeg, her er dette nye og oss. En imaginær fremtid, der er vi ikke mennesker, men liksom pappmasjéfigurer klistret på bevisstheten. Jeg kan flytte rundt på og se for seg gjøre de særeste ting, i en ny virkelighet. Virkelighet som ikke har synket inn, forbi pappmasjéer, inn dit bevissthet og kropp henger sammen.

Øyeblikkene jeg glemmer det nye, er først også i vakuumet. Der jeg er, der jeg ligger i vann og ser på en himmel, eller spiser bringebær, som om det er bare en idyllisk sommer jeg befinner meg i, fjernet fra fortid og fremtid. Øyeblikkene nær han også, inneholder plutselig ikke vår historie, bare dette nye annerledesland og hvordan vi er nære i det landet.

Men det skjer noe. Ikke har det gått mange dager heller, før det nye begynner så smått å hektes på det større bildet. Begynner bli en del av livet mitt, der det ikke er et gigantgap mellom hvem jeg var før, og den jeg er med det nye. Det nye går inn i vokabularet, jeg får ikke en skakelse av å si det høyt. Jeg møter mennesker som ikke vet, og det er godt, for den jeg er med de er også meg. Meg jeg ikke vil glemme. Jeg vil alltid danse.

Solen

Hvor mange ganger i løpet av dette livet vil jeg zoome ut, så inn, så ut, så inn.
Der jeg plutselig fylles av alt jeg har opplevd og kommer til å oppleve, dype jordsmonn av innhold og luftbårne vindkast av tilstander og stemninger.. gripende inn i og grepet av de andre livene og tingene, kjærligheten, altet. Sprenger i brystet, pumper i hjertekamre, svulmer i innvoller...

Vemod er ikke et omfattende nok ord for tilstandene av å romme et liv.. og bli gjennomstrømmet av viten om at ingenting ligner dette øyeblikket. Forgjengeligheten holder om seg selv med klamrende favn, øyelikket smetter ut av fingrene... men så går zoomlinsen inn. Prikken som er nåtid, blir gedigen. Jeg zoomer ut igjen, og feltet i prikken utvider seg med linsen. Blir alt.

Og så går jeg neste steg, her er det en slags hverdag. Her er det øyeblikk som følger hverandre uten eksistensiell erkjennelse. De er verdifulle som de er. Tilogmed i køen på Ica søndager.

Jeg endrer på følelsen av hvem jeg er og hva jeg hører hjemme i. Det skjer vel ikke så mye, annet enn kontakten med en annen, nærheten til en annen, og tanken på ham. Jeg bor der jeg bor, jeg gjør det jeg gjør, jeg fortsetter smile mitt smil og danse min dans. Fremtiden er alltid nær, og alltid ukjent, men nå ble den begge deler så mye mer. Forgjengeligheten, og vitenen om at jeg ikke aner hva som venter, åpenbarer seg like sterkt som kjærligheten. Jeg som har min stolthet i å kunne famle, i å leve i det uforutsigbare.. så ser jeg hvor satt jeg har blitt i min form for uforutsigbarhet.
Jeg ser på livene. I lys av min bestemors død nylig, og alt av historie som fyllte henne, omga henne, bandt henne og andre sammen.. ser jeg igjen på livene. Hvor mange vendinger de tok, som ingen kune forutsi. Hvordan ingen i min familie har levd i et løp, på en linje med et mål. Drømmene som ikke ble til, verdensbildene som ble veltet om, forbindelsen til en viktig annen som ble brutt eller opprettet, alt de gjorde og sa og alle stedene de var.

Og jeg ser på mitt eget liv.. jeg vet det også er et slikt liv. Hvert år inneholder en verden ulik den forrige. Jeg har fått være så mange personer i et liv, og likevel den samme. Den samme som erindrer hvordan det er å være outsider og insider, nerd og populær, uinteressant og interessant, krampaktig usynlig og fargesprakende synlig. Den samme som erindrer å være på utsiden av samfunnet og se inn på et forvaklet grått byggverk av et samfunn, og som vet hvordan det er å være i bygget og se seg rundt og forsøke forstå det. Den samme erindrer å leve i forhold i skyldfølelse over aldri å være nok ovenfor et umettelig depresjonsgap, og nå møter noen som smiler og lar meg være. Lar meg være der jeg er, også når jeg ikke vet hvor det er selv. Det jeg gir møter ikke et sluk med sentrifugekraft, men heller en plante med evne til å trekke næring inn og bruke det i samspill med solen.
Vi er i samspill med solen. Og kanskje den vet hvor vi er.

Blikk

Det er ikke sjeldent jeg entrer Sverdfisktrombone-land med både skrivebehov og vakuum i hodet. Om hva. Om hvor. Om hvem. Meg selv? Men hva er det her da? Dette livet, dette meg'et, denne idéen om et uttrykk på en skjerm, som bare jeg kan gjenkjenne som mitt eget.

Jeg skriver fortløpende og noenlunde uten tanke, for denne gangen er vakuumet i hodet mer slukende enn de andre gangene jeg har ikke visst hva å skrive. Jeg leser tidligere innlegg, og ordene mine virker skrevet av en identitet, et sett med vaner i hvordan å bruke ord og hvordan å forholde seg til verden. Vanen er der også nå, når jeg skriver. Jeg har en bevissthet, Damasio snakker om kjernebevissthet som noe ultimat subjektivt, opplevelsen av at det er en sjøl som erfarer øyeblikket og verden og forholder seg til objektene. Ingen annen. Det er jo så selvfølgelig.

Men jeg har ofte stilt meg spørsmålet, om hvordan det ville være å bytte litt mellom ulike liv.. hoppe inn i en annens erfaringsmateriale og kjernebevissthet. Men da ville jeg forlate mitt eget, som jeg jo ikke kan erfare samtidig med den andres subjektivitet. Og det er vel det vi alle gjør, kanskje vi er oss alle på én gang, men én bevissthet og dens dimensjon kan ikke erfare de andre når den befinner seg innenfor sine rammer. Så.. skal vi forsøke hoppe ut av rammene, begrensningene som er vår kropp, det som skiller oss fra en større enhet med alt som er, prøve oppløse det som er identitet, ego, følelsen av å være unik og subjektiv? Følelsen av å ha en vilje, en bevissthet som lærer, et liv som navigerer seg utfra et nettverk av synapser spesialdesignet fra vår historie.. Sjøl dyrker jeg min subjektivitet og betrakter meg sjøl når jeg gjør det.. og jo mer standardene uler, jo mer vi generaliseres til et man istedet for en samling individer, jo mer holder jeg på retten til subjektivitet.

Det kjennes ikke lett å dekryptere tankene ut i ord for øyeblikket. De kjennes ganske abstrakte, som taktile følehorn som navigerer seg innover i en lite konkret erindring, og utover i en fortettet litt skumgummiaktig masse som er denne dagens stemning.

Jeg vet iallfall at jeg forandrer meg. Et rykk heller enn et napp. Det har vært så mange inntrykk en tid nå, kanskje ikke så overveldende som i andre tider av livet, men jeg tror de har rørt ved noe i meg.

Jeg bevegde meg ut på egen vei i England.. hvor jeg ikke bare betraktet meg selv, men kanskje enda mer betraktet selve betraktningen. Hvilke tabuer jeg har i blikket på meg selv, de jeg følte meditasjonslæreren jeg forlot bare næret opp under. Idealene, frihet fra tanker om fortid og fremtid, frihet fra idéene om hvem man er. Å se på seg selv med mildt blikk over sin egen menneskelighet, overbærende.. overlegen? Se ned på seg selv?
Persongalleriet utenfor en sjøl utspiller seg ofte også på innsiden. Jeg har metaforiske damer på høyere puter inni meg også, som sitter i meditativ verdig positur, dyrker ego-fri renhet og tror (innbiller seg?) at de har funnet en annen tilstand enn den vanlige menneskelige.. og hun plasserer de andre damene på lavere puter, ser på de med overbærenhet heller enn respekt, de har jo ingenting å lære henne, de er slaver av tanker og tid.

Og jeg betraktet idéen om å være uten at noen ser. Å komme vekk fra stedet der vi tross vår stillhet kunne se hverandre, der jeg smugtittet på andres prosess, og undret meg over om de smugtittet på min. Å gå derfra ut i skogene. Trærne, kanskje de betraktet meg? Kanskje insektene jeg studerte på armen betraktet meg, eller iallfall armen min, landskapet av ukjent terreng med små hår på. Og idéen om at historien kanskje skulle fortelles til noen i en fremtid.. til nære, til bekjente, kanskje skrives ned et sted.. også en slags betrakter. Er den betraktende siden av meg sjøl en slik utenifra-betrakter? En som simulerer en sammenblanding av andre blikk, heller enn å være mitt eget? Og om det er noe eget, er det for opptatt med å bevise sin eksistens og rett til å være, til å kunne slappe av og synge med naturlighet gjennom kroppen?

Tross all denne utforskingen av kriker og kroker av mine tanker, verdier, betraktere og indre dialoger.. grep omgivelsene meg. Når jeg kjente det i kroppen, kjente fargene og luktene, konsistensene og lydene, da var det så betraktende sider klamret seg og slapp taket om hverandre.
Et øyeblikk er jeg iscenesettelsen av meg selv og mitt liv, droppet ut av meditasjon og i omfavnelse av et tre eller stirrende på et ekorn, utenifra-blikket fryder seg og gleder seg til å beskrive dette for noen. Men også da kommer staheten opp, ønsket er så sterkt om bare å leve.. bare leve leve leve i det jeg opplever. Ikke et bilde, ikke en scene, ikke en fortelling. Bare et øyeblikk. Det samme som damen på puten lokker med.. men det hun representerer, og lever etter, kommer også utenifra. Jeg ser på henne, der hun satt da jeg møtte henne, eller der mine metaforiske damer på høyere puter sitter i mitt sinn, og hva som driver henne er idéen om et bilde å plassere seg i. Bildet av en rett vei. Som skal bringe en ettellerannet høyere og bedre sted.

Enda mer enn å forlate meditasjonsoppholdet og de britiske skogene, skjer det en endring inni meg av hans blikk på meg. Én ting er det vanlige, å føle seg attraktiv, føle speilet for de gode tingene. En annen ting er.. at hans blikk ofte blir som det blikket trærne i England kjentes å ha i stundene jeg var nær de. Det blikket som lar meg være, bektraktinger og iscenesettelser inkludert. Ikke bare blir jeg bevisst rommet han lar meg puste i.. jeg blir bevisst at jeg ofte sjøl ikke gir meg det rommet. Blir bevisst tabuene, og blir bevisst at jeg får lov å bryte de, jeg spiller ut iscenesettelsen, leker med den som en unge.
For jeg vet at han ser igjennom den samtidig som han leker med, slik vi leker med det som utspiller seg mellom mennesker og gjør lek til noe meningsfyllt i seg selv. Og jeg kjenner, som i skogen, at ønsket om å rive av seg lagene av betraktninger og bilder kommer innenfra, når iscenesettelsen har spilt sin rolle. Når jeg merker i stunder med utveksling av det næreste og ærligste jeg har, at jeg også da ofte føler meg som på en scene.. noe i meg fra bak sceneteppet vil rive vekk alle kulisser, avmaskere de maskene jeg måtte ha igjen ovenfor meg sjøl selv når jeg ikke kan beskrive de eller skjønner helt hva som er maske og ikke.

Det er så rart hvordan de samme tingene kan utspille seg som bedrag eller åpenbaring, det skal bare en liten tvist til. Søken etter tilstedeværelse som lokker en ut i en runddans av idealer og selvbetraktninger og arrogane ovenfor sin egen menneskelighet.. versus en subjektivitet som ikke gadd blikket utenifra et øyeblikk, og plutselig snek en inn bakveien til tilstedeværelsen der den alltid er tilgjengelig. Blikkene utenifra, ene stunden som en tvangstrøye som distraherer fra ens egenopplevelse, andre stunder en glans å iscenesette seg selv i nærmest som automatikk som fratar en ektheten og ærligheten med seg selv, og en dyrker idealet om frihet fra ethvert blikk, snøhulemannen og Thoreau... de samme blikkene kan i en håndvending kalle på en større ærlighet enn den du lever i alene, gi rom for en annen utforsking, og være med å skape deg en virkelighet som forandrer seg.