Trykke på Knappen

Hva er det som skiller virkelighetene, som får det til å skifte, enten det er et nyansert lite steg eller en helomvending. Det skiftet som bringer fargene frem så verden syntes som å ha vært et svarthvitt stillbilde før karakterene og dyrene og vannet begynte bevege seg og glitre. Hva skiller virkeligheten til den som er stivnet, den som ikke kjenner seg våken og kanskje ikke er bevisst sin søvn, eller den som er fanget i meningsløsheten, eller tankekjøret... fra virkeligheten som opplever mening?

"Cause there's this switch that gives hit and it all starts making sence, there is no right way or wrong way, you just have to live. And so I do what I do and at least I exist. What could mean more than this? What could mean more, mean more?"

Å trykke på den knappen kan noen ganger være så latterlig enkelt. Når jeg ikke klamrer meg til viktigheten av problemer, illusjonene om fortid og fremtid. Å se seg rundt og le av seg selv, for det er så vanvittig vakkert å leve. Alle planer og detaljer, det siste dramaet eller den siste tunge stenen jeg føler jeg bærer, hva er det for noe egentlig? Når jeg ser meg rundt, og en glipe lar lyset begynne trenge inn, dypere inn i tilværelsen.. snakke med det i meg som henger sammen med alt annet, snakke med det i meg som føler kjærlighet for alt som er, inkludert meg selv...
hva i all verden er det som forstyrrer?
Og hvorfor klynger vi oss til det så lett? Som en trygghet, den siste pinsel å fore oss selv med, den siste bekymringen å fylle tomrommet eller legge over den underliggende angsten.. så dyrebart for oss. Vi ønsker ikke det skal være enkelt å slippe. Og jeg lurer noen ganger på om det er det eneste som hindrer oss i å kunne trykke på knappen. Frykten for at det var så enkelt. Frykten for at alle kampene vi har med oss selv egentlig er poengløse.

For gir ikke det oss ansvar for vår egen tilfredshet, om det faktisk er en slik knapp? Og om alt som hindrer oss fra å trykke på den, se oss rundt med lattermildhet over alt det menneskelige tåpelige, med blikk for den totale skjønnheten som overskygger alt annet.. er at vi ikke vil det skal være enkelt?

Jeg liker å tenke at det ikke er enkelt. Jeg liker å nikke medfølende med de som sliter i en gråere eller mørkere virkelighet enn min egen, oppmuntre til de små steg. For det er jo ikke enkelt. Den største bekreftelsen du kan gi, annerkjennelsen av hvor vanskelig det er. Og jeg vet det jo, at jeg selv når jeg har hatt det vanskelig liker høre at det ikke er enkelt, det er en lettelse i det.. for pirker noen i mitt ansvar for min egen tilfredshet vekker det angst.

Og jeg tenker at de gråe virkelighetene setter seg så godt. Et menneske kan noen ganger ikke kjenne annet enn det gråe, og glede kjennes som noe overfladisk, en maske som plasseres på et stjålet øyeblikk der en var en annen, en som var glad, i et annet liv enn det en kjenner eierskap til. Og hva skjer med en da? Hvordan ser hjernen ut, for eksempel? Assosiasjonsnettverkene knyttet til negative følelser, andre til mekanismer som slår følelsene av, beskytter, hemmer, gjør grått, gjør livløst, gjør meningsløst. Synapsene er sterke, der de forer en med nye hemninger og negative koblinger fremfor gode. Klart det vil ta tid å endre slikt.. en kamp idet en synapse flytter på seg, en annen assosiasjon blir klarere, følelsene slipper til også med det gode, det Levende. Hippocampus må bygges opp over år om angsten har brutt den ned med konstant høyt cortisolnivå...

..så klart det ikke er enkelt da. Jeg misliker sterkt de stigende effektivitetskravene i psykisk helsevesen, få de inn og få de ut igjen. Konsekvenser tilsidesatt. Symptomlette. Selv samtaler skal fungere som en smertestillende tablett, lette symptomene, men ikke stille spørsmål ved hvor smerten kommer fra. Men psyken er et nærere felt, å stirre direkte på noens ødelagte organer vil ikke få deg til å gremmes over din egen dødelighet så mye som å stirre inn i noens meningsløshet. Den virkeligheten, der alt dette vi driver med, all kavingen rundt på jordens overflate i våre små liv, blir belyst som den ytterste meningsløshet... den er nær oss alle, om vi tør kjenne den. Det ødelagte organet tilhørte en annen som ikke har ditt friske organ. Men følelseslivets organer, meningsløshet, glede, sorg, dødsangst, kjærlighet... de taler med klare røster i oss alle. Det syntes lettere å holde seg for ørene, fokusere på symptomlette framfor meningsløsheten, enn å gå igjennom å høre hva psyken har å si, kjenne hva følelsene bringer deg inn i, og leve sterkere derifra. Kanskje også møte et annet menneske derifra.

Men selv folk i den ytterste meningsløshet, enten de er fanget i en konsentrasjonsleir eller en dyp depresjon (som kan innebære like stor smerte), har disse øyeblikkene, det er jeg ganske sikker på. Disse øyeblikkene der de plutselig kjenner seg tilhørende i verden, hvor fargene klarner og en liten opplevelse av menneskelighet eller skjønnhet samler alle kaotiske fragmenter til en klar tone. Det blir plutselig stille. Og så glitrer det. Og så er det latter, eller smil, det vonde og kampene virker så fjerne og irrelevante akkurat nå. For akkurat nå lever jeg. Hva kan bety mer?

Hva er det som skjer, når virkeligheten går fra å være grå til fargefull? Når noen jobber seg ut av mørket innebærer det ofte en sterkere erkjennelse av glede. Som å krype gjennom tunellen. Eller pløye seg igjennom lagene av en råtten frukt på jakt etter en kjerne hvorfra et helt nytt tre kan vokse. Jeg har tenkt, så lenge jeg kan huske å ha hatt tanker om vår psyke, at glede har mange lag, fra den overfladiske flyktige til den gjennomgripende eller varig tilfredse. Og at det virker som mange må igjennom mørke for å oppleve ekte glede. Kanskje tanken var der utifra egen opplevelse, utifra en følelse av at å holde vonde følelser på avstand innebærer i samme sleng å slå av tilgangen på de gode. Eller følelsen av at å møte sine indre demoner er som en renselse, om en ikke bare blir fastlåst i kampen innebærer det å møte frykten like mye som det som fryktes. Når en ikke lenger har avkroker i sitt eget følelsesliv, sine muskler og organer i kropp-sjel som en ikke klarer, orker, tør kjenne.. da er det frihet. Og det er rom for å ta inn, lyse luftige rom åpne for nye inntrykk. Åpne for å føle noe, se en farge, ta øyeblikket for hva det er fremfor å rømme fra vitenen om at vi lever og vi dør.

Slik har jeg tenkt siden tenåra. Og det er ikke enkelt. Det skal ikke være enkelt å tråkle seg fra et liv på overflaten, gjennom håpløshet og fortvilelse, til mening og sterkere Liv. Men hva da med disse øyeblikkene? Denne følelsen, av at det er et enklere valg her i øyeblikket? Mellom å fore sine kamper, klynge seg til fortid og fremtid, spinning i tankene, og å åpne sansene og følelsene... bli årvåken som en hjort som spisser ørene på en eng før den hopper med lette sprang videre. Se seg rundt, se det som glitrer, tørre kjenne med lattermildhet hvor rart det er at denne skjønnheten skyves til side for det vonde en er så glad i...
Det handler ikke om symptomlette, om lettvinte løsninger. Er en ikke der, er en ikke der. Og er en der, handler øyeblikket og den skjønnheten om noe langt mer gjennomgripende enn en smertestillende pille.
Men finnes knappen en kan trykke på? Og er det bare frykten som hindrer en i å velge trykke på den?

Hail to the thief!

Hail to the thief.

(En link i hvert ord :) )

Har eid albumet i tre år eller noe, hørt det mange ganger og syns det er et bra album, men liksom alltid hatt mine andre Radiohead-favoritter.

Og nå plutselig treffer det som aldri før. Aaaaaaah! Jeg får ikke nok!

Hjertehopp!

Hjemmet inni

(Den som leser dette og har en plass i mitt liv der hjemme i oest eller vest, vaer snill aa hold for deg selv at jeg ikke er der folk tror jeg er)

Sverdfisktrobone. Et hjem paa en skjerm, der skjerner er koblet til et storre nettverk.

Hjemmet inni meg er ogsaa koblet til et storre nettverk.



I'll take this home
that's inside me now
like a brand new friend
I'll forever now

Vel.. ikke helt ny venn.

Menneskene foeler seg hjemme i grupper, der de finner sin tilhoerighet. Der noen har den gode retorikken, der noen viser en den gode teknikken, oppskriften aa foelge. Saa redde vi er for aa famle. Saa redde vi er for aa vaere alene. Selv der vi skulle vaere i en boble, moete seg selv adskilt og innover, var det saa frykten for aleneheten, frykten for aa velge en annen vei tok tak, truet med lovnader om manglende tilhoerighet, manglende forstaaelse, manglende vei aa gaa i fellesskap med andre mennesker som ligner meg selv i sin aapenhet, sitt intellekt, sin vennlighet.

Jeg velger aa bli paaminnet igjen om hvordan ingen gaar samme vei. Og samtidig gjoer alle det. Mellom begynnelse og slutt. Her vandrer jeg... alene, og tilhoerende i verden. Verden tar imot meg. Jeg er velkommen. Det er ingen kraft som vil straffe meg, ikke noe hierarki som vil gjoere meg liten.

Jeg moeter damen paa den hoeyere puten med en respekt jeg oensker vise medmennesker uavhengig av forskjell og putehoyde. Blikket mitt er aapent, jeg snakker med aerlighet, jeg gjoer meg ikke mindre. Jeg mottar ikke samme respekten. Jeg ser frykten i oynene hennes, der visdommen viker et uforsiktig oyeblikk for det ukjente landskap.. landskapet der det finnes flere veier. Landskapet der en ikke er trygg i aa ha valgt hva som valgtes for en. Landskapet der en kan vaere fri til aa tenke, fri til aa leve innenfra og ut, fri til aa tilgi en selv for enhver manglende tilstedevaerelse. Og ta imot oeyeblikkene av forening med alt som er, som noe annet og langt mer enn steg paa en vei.

Selv sideveier og kronglete stier kan nytes. Vandrene mellom traerne i Forest of Dean var mangel paa maal og retning den stoerste glede. Aa stoppe naar jeg oensket. Se meg rundt.. naermest snuble i min egen overveldelse naar tankene vek for det som var rundt meg. Det jeg er del av. Tenk at jeg er del av dette. Tenk at jeg glemmer det til tider.

Jeg skal trekke to tenner om en time. Og det er saa jeg flyter inn i den opplevelsen og, nervositeten inkludert. Bringer med meg selv inn i svingene uten aa bli reisesyk, naar livet overrasker med den snille urtemedisineren paa riktig tidspunkt, med visdomsord og puslespillbrikker fra menneskene med de ulike livene, med aa trekke tenner i en fremmed Engelsk by.. slik livet egentlig aldri kan slutte overraske, naar en tar imot det.

Nå

Nå. Hva skjer? Jeg vet egentlig ikke. Jeg er vel imellom noe. Noe og noe annet.

Hva var dette? Eller.. er dette? Sånn egentlig? En erfaring? En vakker, livgivende, hjerteåpnende, vekstfremmende, lidenskapelig og menneskelig nær erfaring... som jeg vil gi slipp på.. eller vil jeg? Det ble en blanding av sorg og lettelse nå, idet jeg tok et steg vekk fra realiseringen av dette som noe mer enn en erfaring.. et steg mot løsrivelse.
Jeg er glad i øyeblikket, jeg er glad i å nyte det som er, når det er, og du har lært meg det på nye måter, vennen. Men også i øyeblikket merker jeg et spørsmål om retning, følelse av at noe er rett, varig, motiverer til å ta valg. Ta valg om at det er deg og meg. Jeg klarer visst ikke ta det valget. Og det føles ikke rett.

Og jeg tenker.. om ikke Dette føles riktig nok, hva i helvete vil? Har jeg en defekt? Kompliserer jeg noe som egentlig er rett? Kan jeg ikke stole på meg selv, iallfall ikke stole på tvilen, den kan jo være en luring som dekker over for de virkelige følelsene. De som ville bringe meg inn i noe varig med en som er så god for meg, så god for meg, så god for meg.... Og en jeg respekterer.
Respekt kaller på gjensidighet.. jeg føler ikke den gjensidigheten, føler ikke øya mine skinner like mye som dine... og om ikke jeg merket det så sterkt hva du trenger, skal ha, og jeg ønsker så inderlig sterkt noe annet for deg. Jeg skulle ønske jeg kjente det var riktig.
Nå er det sorg og lettelse. Kanskje bare en kneik? Kanskje vi ler senere, komfortable i noe varig, over grublinga og tvilen min den gangen.
Eller kanskje du var hjertevennen i et land imellom. Der jeg skulle få kjenne meg nær, få kjenne meg begjæret, og lære meg på nytt å åpne hjertet og elske, i øyeblikket.

Men det som igår fikk meg inn på temaet meningsløs kommunikasjon, var selvsagt kontrasten. Den meningsfulle kommunikasjon.

Når jeg ikke har hatt en god samtale på en stund, merker jeg noe ikke stemmer før jeg kommer på hva det handler om. En liten stagnerthet eller tomhet. Og jeg liksom snuser ut i luften mens jeg ser tilbake. Og josåvisst, da oppdager jeg ofte at det har gått over en uke siden siste samtale med innhold og berikelse.
Er jeg avhengig? Bortskjemt? Jeg opplever ikke sjeldent at samtaler hvis kvalitet er sjeldne perler for andre, har jeg et privelegium av å oppleve på ukentlig basis. Og periodevis, som med det meste annet i livet, kan jeg bli litt blasert. Vant til at samtaler har mening, vant til at de handler om noe annet enn det hverdagslige, at de er utforskende, lærerike, berikende.

Samtidig skjer det noe når sløret av Vanen av å leve letter, når en røsker seg ut av blaserthet og åpner seg på nye måter, som også bringer samtalene til et annet punkt. Ikke bare at samtalene absorberes på en inderligere måte.. men de får en annen farge og dybde.
Så mye føler jeg skjer i det absolutt mest subtile. Der jeg er i meg selv, plukkes opp av den andre, er med å forme frekvensen imellom oss. Et videre rom, en følelse av å være nye mennesker heller enn oppfyllelse av hverandres stagnasjon.

Lørdag forsvant timene i samtale med en venninne, søndag forsvant de i samtale med en kamerat. Begge samtalene fløt totalt uanstrengt. I begge samtalene var omgivelsene bare kulissene, og vi forflyttet oss fra en iscenesettelse til en annen, mens det som foregikk imellom oss var i spotlighten. I begge samtalene kom vi på galante og høyst selvfølgelige måter inn på kjernetemaer ved vennskapsrelasjonen og opplevelser av hverandre. Renselser og avklaring av hvor vi har hverandre.
I begge samtalene kom vi også inn på temaer som passer perfekt med ting jeg undrer meg over for tida, nye innfallsvinkler på temaene maskulinitet og feminitet, standarder, hvordan samfunnet lærer oss hjelpeløshet og mye annet. Og jeg følte ikke jeg dro samtalene til temane jeg bryr meg om, de bare fløt dit, og den andre hadde sine hull i temaene som samtalen fyllte, like mye som jeg hadde. Og alltid knyttet til det personlige. Erfaringen. Her er vi, to mennesker med våre liv, og alt vi sier springer derifra. Det høyere fellesskapet som vokser innenfra det helt personlige og unike, og ut i møtepunktet. Tilstedeværelsen med sine usynlige tråder mellom øynene, tankene, følelsene. Den Gode Samtalen er noe magisk for meg.

Lyd av Black Mountain i rommet og etter-god-samtale stemning inni meg. Jeg måtte bla frem igjen "Antifjas" for å se ordene fra et stadig tilbakevendende tema. Å trenge igjennom fjaset. Å møte andre i antifjas.

Livet mitt inneholder generelt veldig lite fjas. Alle klemmene, sporadiske hei, henging uten mening, tid på facebook og øyeblikk av meningsløs humor... det kan alt virke fjasete. Men så får jeg glimt av det fjaset mange andre lever i, og jeg tenker jeg er faen så heldig, faen så fri fra overfladiskhetens tyrrani.

På praksis i PPT. Samtalene på møter og i kontorene går rundt sakene, barn i skolen, deres vansker og behov. Det er innhold, det er folk som bryr seg, drøfting av etiske dilemmaer og personlige samspill, inspirasjon og lærdom. Spennende.

Så... er det lunsjpause.

Og jeg føler jeg entrer en karikert teaterscene som ironiserer over det moderne menneskets ekstreme meningsløse tomhet. Menneskene rundt bordet er vennlige, de søker etter en pause fra tanken på plikter og barn, og de søker hverandre i kontakt. Jeg forstår jo, det er vakkert på et vis.

Og vannvittig latterlig sørgelig på et annet vis. Oppdateringene om hverandres liv skal ikke berøre noe av mening.. det trygge trygge trygge spillet, hvor partene finner det minst betydningsfulle, minst personlige.
Jeg... åh.. jeg vet ikke hva å skrive engang.. det er så utrolig å observere slike samtaler. Enda mer utrolig å ta del i de. At jeg i det hele tatt fikser det. Jeg tenker med meg selv, at det er som et spill eller en lek, hvor pointet er å finne det minst interessante, mest meningsløse og minst nære en kan finne på, og deretter prøve tyne dette for alt det er verdt. Noen ganger klarer jeg det, klarer finne på spørsmål som ikke berører noesomhelst menneskelig eller interessant. "Åja, så du skiftet fra skibukse til en lettere bukse når det ble varmt, så smart. Men hvordan ble det på hjemturen da? Litt mindre varmt nedover tenker jeg?" Og jeg blir liksom litt stolt inni meg da, ser hvordan andre responderer med noe enda mer meningsløst, og skjønner jeg har gjort noe riktig.

Noen lever med den kommunikasjonen nesten hele tiden. Jeg vet det, jeg har sett glimt av det når jeg har snakket med kollegaer og vært på besøk hos folk. Senest i trøndelag, hos han som berører meg og skaper en ny historie med meg. Å være på sidelinjen i samtaler med naboene. Jeg fikk en beundring for hans evne til å snakke med de. Hvordan han klarte med selvfølgelighet følge tematikken når den var på sitt mest poengløse. Detaljert poengløshet. Og de er jo vakre mennesker, jeg kjente det var lett å bli glad i de, og jeg tenkte ikke de var lite intelligente eller ikke istand til å tenke en innholdsrik tanke. Det er bare formen de er vant til.

Men det er ikke jeg. Det er så fremmed for meg å snakke slik. Jeg forstår ikke! Inngående beskrivelser av parkett eller myseost, skibukser eller hvorvidt ens svigerbrors onkels venninne døde for ett eller to år siden.
Det er så mange temaer som er interessante. En trenger ikke være ekstremt dyp eller personlig for å finne noe felles holdepunkt som vekker nysgjerrighet, fellesskap, en ny tanke eller en ny lærdom. Hvorfor virker det om å gjøre, blant noen mennesker, å holde samtalen gående om noe jeg ikke for alt i verden kan forestille meg at interesserer de som deltar? Det er så menneskene fører hverandre bak lyset, later som de ikke har innhold, later som de interesserer seg når alle vet at ingen gjør det, later som de er deltakere i et spill, et dukketeater styrt av overfladiskhetens tyrrani.
Men da er det også litt rørende, at ingen lurer noen. For egentlig vet vi at vi ikke er dukker, men mennesker.

Natalie synger om damer i rosa og gåsemødre, jeg er full av noe spesielt, og hybelen gløder. Hvis du kommer fra gangen og inn kan du få gløden midt i fleisen så du blir forfjamsa og tindrende varm innvendig. Det røde og varme, ild og jord.

Nå er jeg overveldet. Eller.. det er så subtilt, så forsiktig og varsomt på et vis, det virker rart å kalle det overveldelse. Alle ordene som mangler. For de viktige tingene. Slik at vi kan ha de øyeblikkene i ordløshet i fred, lære å finne tillit til at opplevelsen deles, ord eller ikke.
Vi deler så mye mer enn ord. Jeg vet jeg har mange av de, men jeg vet også at de er bare en dimensjon. Og jeg vet du vet.

Livet har så mange historier. Noen av de forteller vi hverandre. Noen av de lever som et bakteppe, eller en kontrast til det som er nå, eller noe vi forestiller oss selv igjennom. Nå kjenner jeg vemodet stige over alle historiene mine, slik de er fortalt eller ikke fortalt, og slik de egentlig aldri kan deles, slik de bæres av meg som en erindring av en lukt, en stemning, det som opplevdes innenfra. Og når jeg kjenner på historiene her jeg sitter, og når vi bringer de inn i rommet vi skaper, kommer erkjennelsen pludrende forsiktig og lur:

Nå har en ny historie begynt. Den fortelles fortløpende, illustreres med sanselighet og kjærlighet, ord og ordløshet, og ingen vet hvoran den vi utvikle seg. Vi kan bare ta imot den, frydes av twists and turns, vite at det venter overraskelser, utfordringer og vakre beskrivelser av noe menneskelig og gjenkjennelig, som i enhver god historie. Gode historier, er de som kaller på hengivelse, der vi er tilstede i handlingen, tar inn betydningen, uten at tankene distraherer en vekk, og når vi lytter til fortelleren puster vi rolig og dypt.

Jeg puster rolig og dypt.

Å være et tre.

Det er røtter, næring springer som lyshastige nervetråder oppover, langsetter. De røttene som er koblet til jorda. Til historien, hvem vi alltid var, hvem vi glemmer vi er. Tilhørigheten, der vi er forankra, der lufta er den samme vi puster oss selv og verden igjennom.

Stammen er livet som ikke var slik alle andres er, likevel alltid gjennomsyret av signalene fra røttene. Likevel koblet til alt som er, uten koblingen ville jeg ikke levd. Det kreves ikke intellekt for å forstå, men intet intellekt eksisterer frakoblet. Fra næringen i en større sammenheng, formidlet gjennom røtter og stamme.

Historien, følelsene, nervesystemet, hormoner og hudceller, der treet går over i å bli en kropp. Et vandrende tre. Fotosyntesen er deltakelsen i glede over å være til under en sol. Vannet jeg tørster etter og trenger for å leve og strekke greinene lenger ut, er berøringen fra de andre levende, de som synger til meg, de som taler til meg, de som omfavner og berører med omtanke, fellesskap, kjærlighet.

Livet mitt vil strekke seg ut i nye greiner. Jeg vet enda ikke hvor de strekker seg, vet enda ikke hva utvidelsen av den jeg er vil innebære. Og det er så godt, å ikke vite. Skremmende og godt.

Nå berøres jeg. Dråpene som treffer bladene mine er store, de faller med tyngde, men også varsomhet. De glimrer med sin glassklarhet i solskinn, og de trenger gjennom jorda, gjør næringen derfra så lett å absorbere.

Jeg lever, jeg skal dø, det vil være frykt og kjærlighet derimellom. Det gjør ingenting, og det utgjør alt. Her ligger en trygghet.

Tryggheten ligger også i uforutsigbarheten. Enhver overgivelse til vitenen om at min fremtid vil utfolde seg med uante forløp, gjør meg tryggere. Herifra har jeg tilgang på øyeblikket. Det er tanker, det er sammensurrier av hvis'er og om'er, vage bilder og idéer om hva som er mulighet og risiko, tro og tvil. Kontrollen en egentlig aldri har, avhengigheten av tiden.

Samtidig vet treet at det befinner seg i et øyeblikk.

Hva nervecellene forteller meg om, der de iler like ivrig som næringen i en metaforisk stamme, er øyeblikket. Øyeblikket der jeg er ok. Der jeg lever. Der jeg kjenner kjærlighet.

Psykotisk

Katt på fanget og en ny bekjent på andre siden av bordet med fjellandskaper farende forbi. Livet har det med å plassere meg i situasjoner hvor alt er så på kornet bra timet og treffende, at det blir totalt naturlig.
Et glippe med billettkjøp, og jeg havner på et bord med en katt og en dame som er psykolog slik jeg ønsker være. En mild og kraftfull kvinne som gjennom tiår med ulike utdannelser (bioingeniør, filosofi, profesjonsutdannelsen, etterutdannelser) og jobber, holder fast ved simpelheten i at pointet er å være støtte og hjelp for andre.

Hun snakker om alle disse diagnosene.. hva er poenget? Og hun jobber et sted folk dopes ned, hun bruker de ordene og, snakker om hvordan vi om et par tiår kommer til å skjønne hva for grov mishandling vi har holdt på med. Der jobber hun, har lovet å ikke reagere på det, og hjelper det hun kan til tross. Og øya hennes gnistrer av liv. Ja, de gnistrer av liv. I hennes virkelighet, ikke ulik min, lever vi i en tid full av fornektelser, der de som skal hjelpe ikke tør ha eget blikk på ting, ikke tør stille spørsmål ved hvordan vi hjelper, der du blir utestengt og risikerer bli arbeidsløs om du uttaler deg på vegne av svake, særlig om kollegaer er de som gjør overtrampene, og der vi altså doper ned folk til det ugjenkjennelige uten egentlig vitenskapelig (heller kapitalistisk) bellegg for det...
...og øya hennes gnistrer av liv.

Og jeg tror jeg fatter at øya gnistrer.
Det er jo når jeg er mest levende, mest trygg, mest på plass i meg sjøl, at jævelskapen og galskapen rundt meg overalt også syntes mest tydelig. Gjennomskinnelig. Et paradoks?
Vi ønsker tro vi lever i noe som fungerer, vi tenker folkene som har peil står bak hvordan ting gjøres, vi tenker det er en logikk og en god hensikt som har laget et mønster i samfunnet som makes sence... det er fallskjermen vi trenger i vår utrygghet. Jeg sier vi. Men jeg er ikke inkludert i det vi'et, jeg kan ikke huske hvordan det var å virkelig ha den fallskjermen, om jeg har hatt den noen gang.

Det kan kjennes jævlig utrygt til tider.. men det kaller også på en annen trygghet. Kanskje det kaller på en standhaftig livsgnist også når jeg står i dissonansen. Mellom hva jeg plasseres i og må spille med på, og hva min indre viten sier. Min subjektive viten, som forenkler det hele til å handle om mennesker, natur, frykt og kjærlighet.

Hever jeg meg over hele samfunnet med å tenke slik? Tror jeg at jeg er bedre enn alle som har peil, menneskene før meg og nå som bygger og deltar i et system, et puslespill av dimensjoner? En ganske kraftfull jante, som ønsker slå ned på et potensielt ganske kraftfullt hovmod inni meg til tider. Men verken jante eller hovmod passer inn når en kjenner kjærlighet til seg selv og andre. Sinnet, oppgittheten og bitterheten har også mindre plass da.. eller kanskje transformeres på et vis.. til en slags klarhet, bestemthet.

Det var noe slikt jeg så i kvinnen på toget. Og ja, det er befriende. Det skjer egentlig ikke så sjeldent, menneskemøter med individer over 50 med en avklarethet i sin egenart og sitt skråe blikk på ting.. som verken forsvarer, beviser eller unnskylder seg selv. Det er vanvittig inspirerende.

Ja, samfunnet med all sin galskap utfolder seg foran meg ekstra sterkt i tidene jeg er mer trygg på meg sjøl. Når det kjennes som jeg har banet meg litt vei forbi angsten, så mer inngående spørsmål ved alt vi tar for gitt får friere spillerom. Hvorfor i all verden har vi penger? Tenker jeg da. Er det ikke noe vi egentlig har vokst oss forbi, at om vi hadde kvittet oss med de hadde vi ekspandert til noe beyond imagination?

Og når noen gjør noe, hva som helst, hva er intensjonen? Og bak første presenterte intensjon, ligger det en annen og bedrar.. ikke bare omgivelsene, men kanskje også personen bak handlingen? Når noe virker selvfølgelig, nærmest så den som stiller spørsmål ved det blir en tosk av sitt eget spørsmålstegn.. da virker det så ofte som intensjonen er frykt. Intensjonen bak å ikke stille spørsmålene, er også som regel frykt. Noen ganger så dyptpløyende, at det heller kan kalles angst, personlig angst.. den som verner mot en historie der livet ditt var en løgn alle disse årene du trodde noe var selvfølgelig, når det egentlig var ren galskap. Man kan bli psykotisk av mindre.

Jeg tenker litt på psykoser også. Og fenomenologi. Og eksistensialisme. Og objektivisme. Og standarder. Nettverket av mindre flatterende samfunnsskråblikk jeg får ut av det, går noenlunde slik:
Så vi vokser opp med vår subjektive virkelighet. En opplevelse av å være en person med tanker og følelser som navigerer seg i verden derifra, innenfra og ut.
Heidegger og andre glupinger i fenomenologisk og eksistensiell tradisjon, understreker betydningen av vår subjektive virkelighet. Hvordan ingenting egentlig kan kalles objektivt, for vi er alle subjektive vesener, her vi vandrer rundt med våre virkelighetsopplevelser. Psykologi-teoretikere som har vokst seg ifra det biologisk-ekstreme synet på psykoser, understreker viktigheten av å bevare følelsen av et subjektivt selv. Når denne følelsen ikke får forankret seg, kan vi bli fragmenterte, føle oss splittet, paranoide, kanskje begynne se og høre ting tilogmed. Iallfall oppfatte noe som reelt utenfor oss selv når det egentlig springer utifra splittetheten vi føler.

En psykostisk person, sier de da, trenger bli møtt i sin subjektivitet, sett og forstått i sin opplevelse, om den virker aldri så fjern fra våre 'friske' virkeligheter. Og jeg undrer meg.. er det bare den psykotiske som trenger dette? Og er det bare i barndommen vi trenger ivareta en følelse av et subjektivt selv? Er det kanskje viktig for voksne også?
De som slår meg som mest tilfredse i livene sine, slår meg også som vandrende subjektive selv. Ikke dermed ufølsomme for andres subjektive virkeligheter, langt derifra, men liksom på plass i seg selv. Når de tar valg, er det ikke et "man" som tar valget, det er et "jeg". Det er ikke et ukeblad som forteller de hva som passer inn i et bilde av det perfekte liv, det er en følelse, et ønske og en vilje som driver de til å skape noe, dag for dag. Leve et liv, ikke et bilde av et liv.

Og det er jo godt gjort. For ukeblader og alle deres analogier bombarderer oss. En analogi kan være siste politiske korrekthet. Eller siste vitenskapelige idé. Eller siste virkelighetsbilde i paradigmet du tilfeldigvis er født inn i. Rammene du skal måle deg selv utifra. Plassere ditt liv innenfor. Unger kan begynne måle seg selv fra de er i barnehagen.. ikke lenger bare etter foreldrenes bilde av hvordan de burde være, men en diffus følelse av en standard.
Noen av de får diagnoser når de ikke passer i den standarden. Så.. utenom det som bekrefter den subjektive virkeligheten, slik foreldres blikk og handlinger gjerne heldigvis gjør, blir de presentert for utenifra-blikket. Det som sammenligner med en standard. Noen der ute vet hva som er riktig, og ser de derifra. Enten du er mønsterungen eller adhd-ungen. For å ha kontroll, for å ane noenting om hvordan å navigere deg, må du prøve ta rede på hva som er dette riktige. Som noen utenfor deg kjenner, men som du i sin egen subjektive virkelighet ikke har tilgang på. Og iallfall ikke lever opp til.

Noen lar denne standarden bli sitt selvbilde. Og det høres noen ganger vidunderlig ut, andre ganger som et fengsel. For har man frie valg da? Klarer en tenke andre alternativer, enn det som er gitt av rammen?
Andre opplever to-deltheten, mellom hva de burde og hva de ønsker, mellom hva som ventes og hva som føles, mellom moralske regler og en etisk indre bevissthet, mellom konformitet og egne verdier.
Er denne splittelsen mellom subjektiv virkelighet og objektiv utenifra-standard så forskjellig fra den gryende psykose og dens følelse av fragmenterthet og splittelse? Og når en psykostisk person skaper vrangforestillinger utenfor seg selv som representasjon av sitt fragmenterte selv, i et desperat forsøk på å make sense out of things... er det egentlig så forskjellig fra våre forestillinger om samfunnet som ser oss, som vi må leve opp til, standardene og ukebladbildene og den siste fikse idéen om hvilken pille som kan døyve angsten?
Den angsten som pirker borti oss med en erkjennelse av et subjektivt selv, med en egen vilje. Og med en kjærlighet som ikke kan måle seg med noen standard.

Ja, slike tanker er normal kost i denne subjektive livsverdenen. Når jeg lefler med slike tankerekker, undrer jeg meg på om systemene vi har skapt oss, ligner vrangforestillingene til den psykotiske. Ikke bare en rømning fra en virkelighet, slik vi desverre ofte har betraktet psykosen.. Men en måte å forsøke make sense, forsøke ha kontroll og ikke måtte forholde oss til følelser vi ikke har lært oss å takle. Ikke måtte forholde oss til selverkjennelse, for eksempel. Eller erkjennelse av hva som kjennes riktig, framfor hva siste idé forteller oss er riktig.

Det er godt å ha det slik, at tanker ikke skremmer. Selv når de bryter totalt med en standard, pirker i min og andres angst, snur opp ned på begrepene galskap og normalitet, og attpåtil tilhører en psykologstudent som skriver på nettet.