Hel

Nærhet har så mange nivåer. Healing har så mange nivåer. Ja, jeg tør bruke det ordet. Kanskje vi skulle hatt et annet, et mindre belastet et. For meg er det et ord for å dele, på et annet plan enn det å gi og ta fra et jeg til et annet. Utveksling av en fundamental gjenkjennelse av det å være. En kobling mellom mennesker, som gjør de større enn summen av hver enkelt. Og.. en felles kobling til den strømmen, den flyten i alt som er, som våre redsler og innbilninger låser oss fast fra.

En vakker sjel dukket opp hos meg igår. Vennskapsbåndet påminte oss begge om sin slitestyrke. Og vi entret en nærhet, et helende rom mellom oss og rundt oss, der vi begge kan være blottet og trygge i hverandres nærvær. Og tårene mine rant da jeg fortalte hva Reiki og den Nye i livet mitt har gjort med hjertet mitt. Dører jeg ikke visste var lukket, de åpner seg og det stråler lys ut av de. Det stråler lys.

Jeg har ikke kjent meg så nær en venn på lenge. Og ja, det er nærhet overalt, det er gode klemmer, ordløs forståelse, varme smil av gjenjennelse og respekt, det er kjærlighet. På tross av alt maset, på tross av misforståelser, mindreverdighet, forskjeller, fordommer, redsler, siste forestilinger om hvem vi er og hva vi må. Men noen ganger er det ikke en "på tross". Noen ganger er forbindelsen mellom det som ligger bakenfor og skinner i oss så.. ren. Det er ingen skam over tårer eller underlighet, kanskje et glimt av flauhet senere, men der og da, ingen skam. Jeg liker dele det her på Sverdfisktromone, samtidig som jeg kjenner slike ting tilhører det ordløse, det får et latterlig drag over seg å skrive om det. Men den som leser, vil kanskje forstå.. i gjenkjennelsen av sitt eget ordløse rom. Der nærhet ikke handler om å gi eller motta, men om å forenes.

Øyeblikkene på jobben og, der jeg og den eldre jeg skal hjelpe, gi til, være profesjonell ovenfor.. forserer rollene og deler noe. Øyeblikk av gjenkjennelse, av det å være i et liv, tidlig eller sent. Når demens og ekskrementer og ensomhet og institusjonsrutiner og desinfeksjon og et varsel om død død død omgir deg og den andre... da er det heller ingen hemning på kjærligheten, der den får sjans til å gløde.
Hun som bekymrer seg over barna som leker "ovenpå", eller hun som venter på å dø og få slippe, eller hun som sitter og hoster opp mat blandet med slim mens hendene rører i most mat på en tallerken... har ingen grunn til å late som de er noe annet enn mennesker. Ingen stolthet eller normeriske kotymer som får de til å skjule den umiddelbare gleden over å se en annen, klemme en hånd, være i kommunikasjon.
Og da, hender det de bryter ned det samme i meg. Bryter ned hindringene for basal, blottet, uforbeholden aksept av hverandre som mennesker. De lar øynene mine få lov å skinne hemningsløst i et vakkert nært øyeblikk, de lar hjertet mitt juble over livet som fremdeles gjennomstrømmer oss og viser oss hverandres skjønnhet. De deler deler deler det rommet med meg, som heler oss.
Gjør oss hele.

Jeg komuniserer fra en annen plass i meg disse dagene. Det bringer meg de underligste og vakreste stundene rundt hvert hjørne. Og jeg vet jeg har mer godt i vente.