Jeg har lyst til å flyte med ord. Har vært så tung idag, det var så blodet rundt i kroppen min ble offer for ukjente tyngdekrefter, det motsatte av å gå på månen. Så jeg får lyst til å flyte med ordene, slik jeg har gjort før, slik jeg tidvis har trodd jeg er designet for. Et naturlig habitat.

Livet mitt har vært så mye gjenstand for ordene, jeg har levd gjennom de til tider, obsessive compulsive biografisk beskrivelse av så mange ansiktsuttrykk, interaksjoner, stemninger, absurditeter. Da jeg kuttet ut beskrivelsene var det å slynge seg ut i et vakuum... opplevelsene kjentes tidvis truende, tidvis irrelevante, når de stod der for seg selv, når jeg skulle bære de og anse de verdifulle uten å innlemme de i en paralell fortelling i ord. Fortellingen om et sprekkeferdig liv.

Det tunge blodet, det som trakk meg mot gjorda og gjorde gulvet så ekstra familiært idag, jeg tror det var et mettet blod. Jeg kjenner meg veldig mett. Det er tett med masse, ikke plass til mye tanker engang, ikke bevegelsefrihet. Jeg har opplevd lignende før. Det er tid for innramming.

Jeg stiller spørsmål ved alt, inkludert måten jeg bygger opp min selvforståelse på, historien om mitt liv og hvordan det har formet og former meg, altsammen. Det er kanskje bare fikse idéer, det at det finnes en tråd. Men jeg trives med tråder, og opplevelse av mening. Og derunder trives jeg med å se livet mitt i bilder og taktile metaforer, som noe jeg vil ha rom for, når det kjennes ut som det er en masse, som metter tilogmed blodomløpet, som gjør månevandring til en diamentralt motsatt forestilling.

Jeg får slik fornemmelse av metthet med jevne mellomrom. Livet mitt, alle bilder og stemninger og historier, forsøker liksom få plass på én gang, kuliminere inn i dette øyeblikket, i dette øyeblikket skal jeg være summen, men det er en for stor sum å bære, jeg har så mange minner at jeg ender med å ikke huske noe av det, det blir diffust og fortettet, jeg syns det er merkelig å være 25 og ikke 80, den gamle følelsen av absurditeten ved at det bare fortsetter og fortsetter. Hva som var spennende og orginalt for et par år siden har allerede rukket bli klisjéer. Det å oppdage noe som slår en som ekte og annerledes enn alt annet, har også en bismak av å høre på en gammel hakkete plate. Danske Trille med gitaren avslutningsvis på fest i Villaen... sprake, knirke, sprake... da var fest et totalt annet konsept med slør av mystisisme. Man kan få dårlig fordøyelse av mindre.

I slike tider, får jeg bildet av livet mitt som et kunstverk in the making, som ikke bare forandrer seg innenfor rammen, men begynner sprenge rammens grenser. Så jeg må skifte ut ramme fra tid til annen. Jeg vet aldri hva det innebærer, hva som egentlig skjer. Men det har en åpnende effekt... en ny bevegelsesfrihet. Et barnligere blikk, klisjéene blir plutselig færre fordi man får det blikket som får ting til å gløde av nyhetsverdi.

Eller kanskje alt bare er forestillinger... det at man har disse epokene, disse overgangene, kløfter å hoppe over, steg å ta, rammer å skifte ut, minner å omfavne... liksom idéer for å gjøre livet ens litt mer selvutviklings-pompøst. Kanskje det bare er dagene og timene det handler om, når de leves. Jeg lever jo, og elsker alle øyeblikkene jeg liksom snubler over min egen eksistens, ooops-here-I-am-effekten, fargene rundt meg klarner, alt blir så taktilt fornembart, lufta kjennes varsom ut, regn vil leke, sol vil omfavne... Å bli minnet på min egen naturlige fryktløshet, når jeg i hverdagen lever mer diltende etter gjengse illusorisk angst enn jeg er bevisst.

Kjenner meg faktisk mindre mett for øyeblikket.