Først blir jeg en annen. Hva som var er over, kanskje det har dødd, kanskje jeg aldri får det igjen. En slags udefinerbar sorg. Og en intens konsentrasjon om dette nye, selv om det vekker angst. Jeg oppdager indre stemninger er annerledes, jeg er i et vakuum, der hvor livets evne til å overraske har all makt. Makt over følelsen av en tråd. Her er han, her er jeg, her er dette nye og oss. En imaginær fremtid, der er vi ikke mennesker, men liksom pappmasjéfigurer klistret på bevisstheten. Jeg kan flytte rundt på og se for seg gjøre de særeste ting, i en ny virkelighet. Virkelighet som ikke har synket inn, forbi pappmasjéer, inn dit bevissthet og kropp henger sammen.

Øyeblikkene jeg glemmer det nye, er først også i vakuumet. Der jeg er, der jeg ligger i vann og ser på en himmel, eller spiser bringebær, som om det er bare en idyllisk sommer jeg befinner meg i, fjernet fra fortid og fremtid. Øyeblikkene nær han også, inneholder plutselig ikke vår historie, bare dette nye annerledesland og hvordan vi er nære i det landet.

Men det skjer noe. Ikke har det gått mange dager heller, før det nye begynner så smått å hektes på det større bildet. Begynner bli en del av livet mitt, der det ikke er et gigantgap mellom hvem jeg var før, og den jeg er med det nye. Det nye går inn i vokabularet, jeg får ikke en skakelse av å si det høyt. Jeg møter mennesker som ikke vet, og det er godt, for den jeg er med de er også meg. Meg jeg ikke vil glemme. Jeg vil alltid danse.

Solen

Hvor mange ganger i løpet av dette livet vil jeg zoome ut, så inn, så ut, så inn.
Der jeg plutselig fylles av alt jeg har opplevd og kommer til å oppleve, dype jordsmonn av innhold og luftbårne vindkast av tilstander og stemninger.. gripende inn i og grepet av de andre livene og tingene, kjærligheten, altet. Sprenger i brystet, pumper i hjertekamre, svulmer i innvoller...

Vemod er ikke et omfattende nok ord for tilstandene av å romme et liv.. og bli gjennomstrømmet av viten om at ingenting ligner dette øyeblikket. Forgjengeligheten holder om seg selv med klamrende favn, øyelikket smetter ut av fingrene... men så går zoomlinsen inn. Prikken som er nåtid, blir gedigen. Jeg zoomer ut igjen, og feltet i prikken utvider seg med linsen. Blir alt.

Og så går jeg neste steg, her er det en slags hverdag. Her er det øyeblikk som følger hverandre uten eksistensiell erkjennelse. De er verdifulle som de er. Tilogmed i køen på Ica søndager.

Jeg endrer på følelsen av hvem jeg er og hva jeg hører hjemme i. Det skjer vel ikke så mye, annet enn kontakten med en annen, nærheten til en annen, og tanken på ham. Jeg bor der jeg bor, jeg gjør det jeg gjør, jeg fortsetter smile mitt smil og danse min dans. Fremtiden er alltid nær, og alltid ukjent, men nå ble den begge deler så mye mer. Forgjengeligheten, og vitenen om at jeg ikke aner hva som venter, åpenbarer seg like sterkt som kjærligheten. Jeg som har min stolthet i å kunne famle, i å leve i det uforutsigbare.. så ser jeg hvor satt jeg har blitt i min form for uforutsigbarhet.
Jeg ser på livene. I lys av min bestemors død nylig, og alt av historie som fyllte henne, omga henne, bandt henne og andre sammen.. ser jeg igjen på livene. Hvor mange vendinger de tok, som ingen kune forutsi. Hvordan ingen i min familie har levd i et løp, på en linje med et mål. Drømmene som ikke ble til, verdensbildene som ble veltet om, forbindelsen til en viktig annen som ble brutt eller opprettet, alt de gjorde og sa og alle stedene de var.

Og jeg ser på mitt eget liv.. jeg vet det også er et slikt liv. Hvert år inneholder en verden ulik den forrige. Jeg har fått være så mange personer i et liv, og likevel den samme. Den samme som erindrer hvordan det er å være outsider og insider, nerd og populær, uinteressant og interessant, krampaktig usynlig og fargesprakende synlig. Den samme som erindrer å være på utsiden av samfunnet og se inn på et forvaklet grått byggverk av et samfunn, og som vet hvordan det er å være i bygget og se seg rundt og forsøke forstå det. Den samme erindrer å leve i forhold i skyldfølelse over aldri å være nok ovenfor et umettelig depresjonsgap, og nå møter noen som smiler og lar meg være. Lar meg være der jeg er, også når jeg ikke vet hvor det er selv. Det jeg gir møter ikke et sluk med sentrifugekraft, men heller en plante med evne til å trekke næring inn og bruke det i samspill med solen.
Vi er i samspill med solen. Og kanskje den vet hvor vi er.

Blikk

Det er ikke sjeldent jeg entrer Sverdfisktrombone-land med både skrivebehov og vakuum i hodet. Om hva. Om hvor. Om hvem. Meg selv? Men hva er det her da? Dette livet, dette meg'et, denne idéen om et uttrykk på en skjerm, som bare jeg kan gjenkjenne som mitt eget.

Jeg skriver fortløpende og noenlunde uten tanke, for denne gangen er vakuumet i hodet mer slukende enn de andre gangene jeg har ikke visst hva å skrive. Jeg leser tidligere innlegg, og ordene mine virker skrevet av en identitet, et sett med vaner i hvordan å bruke ord og hvordan å forholde seg til verden. Vanen er der også nå, når jeg skriver. Jeg har en bevissthet, Damasio snakker om kjernebevissthet som noe ultimat subjektivt, opplevelsen av at det er en sjøl som erfarer øyeblikket og verden og forholder seg til objektene. Ingen annen. Det er jo så selvfølgelig.

Men jeg har ofte stilt meg spørsmålet, om hvordan det ville være å bytte litt mellom ulike liv.. hoppe inn i en annens erfaringsmateriale og kjernebevissthet. Men da ville jeg forlate mitt eget, som jeg jo ikke kan erfare samtidig med den andres subjektivitet. Og det er vel det vi alle gjør, kanskje vi er oss alle på én gang, men én bevissthet og dens dimensjon kan ikke erfare de andre når den befinner seg innenfor sine rammer. Så.. skal vi forsøke hoppe ut av rammene, begrensningene som er vår kropp, det som skiller oss fra en større enhet med alt som er, prøve oppløse det som er identitet, ego, følelsen av å være unik og subjektiv? Følelsen av å ha en vilje, en bevissthet som lærer, et liv som navigerer seg utfra et nettverk av synapser spesialdesignet fra vår historie.. Sjøl dyrker jeg min subjektivitet og betrakter meg sjøl når jeg gjør det.. og jo mer standardene uler, jo mer vi generaliseres til et man istedet for en samling individer, jo mer holder jeg på retten til subjektivitet.

Det kjennes ikke lett å dekryptere tankene ut i ord for øyeblikket. De kjennes ganske abstrakte, som taktile følehorn som navigerer seg innover i en lite konkret erindring, og utover i en fortettet litt skumgummiaktig masse som er denne dagens stemning.

Jeg vet iallfall at jeg forandrer meg. Et rykk heller enn et napp. Det har vært så mange inntrykk en tid nå, kanskje ikke så overveldende som i andre tider av livet, men jeg tror de har rørt ved noe i meg.

Jeg bevegde meg ut på egen vei i England.. hvor jeg ikke bare betraktet meg selv, men kanskje enda mer betraktet selve betraktningen. Hvilke tabuer jeg har i blikket på meg selv, de jeg følte meditasjonslæreren jeg forlot bare næret opp under. Idealene, frihet fra tanker om fortid og fremtid, frihet fra idéene om hvem man er. Å se på seg selv med mildt blikk over sin egen menneskelighet, overbærende.. overlegen? Se ned på seg selv?
Persongalleriet utenfor en sjøl utspiller seg ofte også på innsiden. Jeg har metaforiske damer på høyere puter inni meg også, som sitter i meditativ verdig positur, dyrker ego-fri renhet og tror (innbiller seg?) at de har funnet en annen tilstand enn den vanlige menneskelige.. og hun plasserer de andre damene på lavere puter, ser på de med overbærenhet heller enn respekt, de har jo ingenting å lære henne, de er slaver av tanker og tid.

Og jeg betraktet idéen om å være uten at noen ser. Å komme vekk fra stedet der vi tross vår stillhet kunne se hverandre, der jeg smugtittet på andres prosess, og undret meg over om de smugtittet på min. Å gå derfra ut i skogene. Trærne, kanskje de betraktet meg? Kanskje insektene jeg studerte på armen betraktet meg, eller iallfall armen min, landskapet av ukjent terreng med små hår på. Og idéen om at historien kanskje skulle fortelles til noen i en fremtid.. til nære, til bekjente, kanskje skrives ned et sted.. også en slags betrakter. Er den betraktende siden av meg sjøl en slik utenifra-betrakter? En som simulerer en sammenblanding av andre blikk, heller enn å være mitt eget? Og om det er noe eget, er det for opptatt med å bevise sin eksistens og rett til å være, til å kunne slappe av og synge med naturlighet gjennom kroppen?

Tross all denne utforskingen av kriker og kroker av mine tanker, verdier, betraktere og indre dialoger.. grep omgivelsene meg. Når jeg kjente det i kroppen, kjente fargene og luktene, konsistensene og lydene, da var det så betraktende sider klamret seg og slapp taket om hverandre.
Et øyeblikk er jeg iscenesettelsen av meg selv og mitt liv, droppet ut av meditasjon og i omfavnelse av et tre eller stirrende på et ekorn, utenifra-blikket fryder seg og gleder seg til å beskrive dette for noen. Men også da kommer staheten opp, ønsket er så sterkt om bare å leve.. bare leve leve leve i det jeg opplever. Ikke et bilde, ikke en scene, ikke en fortelling. Bare et øyeblikk. Det samme som damen på puten lokker med.. men det hun representerer, og lever etter, kommer også utenifra. Jeg ser på henne, der hun satt da jeg møtte henne, eller der mine metaforiske damer på høyere puter sitter i mitt sinn, og hva som driver henne er idéen om et bilde å plassere seg i. Bildet av en rett vei. Som skal bringe en ettellerannet høyere og bedre sted.

Enda mer enn å forlate meditasjonsoppholdet og de britiske skogene, skjer det en endring inni meg av hans blikk på meg. Én ting er det vanlige, å føle seg attraktiv, føle speilet for de gode tingene. En annen ting er.. at hans blikk ofte blir som det blikket trærne i England kjentes å ha i stundene jeg var nær de. Det blikket som lar meg være, bektraktinger og iscenesettelser inkludert. Ikke bare blir jeg bevisst rommet han lar meg puste i.. jeg blir bevisst at jeg ofte sjøl ikke gir meg det rommet. Blir bevisst tabuene, og blir bevisst at jeg får lov å bryte de, jeg spiller ut iscenesettelsen, leker med den som en unge.
For jeg vet at han ser igjennom den samtidig som han leker med, slik vi leker med det som utspiller seg mellom mennesker og gjør lek til noe meningsfyllt i seg selv. Og jeg kjenner, som i skogen, at ønsket om å rive av seg lagene av betraktninger og bilder kommer innenfra, når iscenesettelsen har spilt sin rolle. Når jeg merker i stunder med utveksling av det næreste og ærligste jeg har, at jeg også da ofte føler meg som på en scene.. noe i meg fra bak sceneteppet vil rive vekk alle kulisser, avmaskere de maskene jeg måtte ha igjen ovenfor meg sjøl selv når jeg ikke kan beskrive de eller skjønner helt hva som er maske og ikke.

Det er så rart hvordan de samme tingene kan utspille seg som bedrag eller åpenbaring, det skal bare en liten tvist til. Søken etter tilstedeværelse som lokker en ut i en runddans av idealer og selvbetraktninger og arrogane ovenfor sin egen menneskelighet.. versus en subjektivitet som ikke gadd blikket utenifra et øyeblikk, og plutselig snek en inn bakveien til tilstedeværelsen der den alltid er tilgjengelig. Blikkene utenifra, ene stunden som en tvangstrøye som distraherer fra ens egenopplevelse, andre stunder en glans å iscenesette seg selv i nærmest som automatikk som fratar en ektheten og ærligheten med seg selv, og en dyrker idealet om frihet fra ethvert blikk, snøhulemannen og Thoreau... de samme blikkene kan i en håndvending kalle på en større ærlighet enn den du lever i alene, gi rom for en annen utforsking, og være med å skape deg en virkelighet som forandrer seg.

Trykke på Knappen

Hva er det som skiller virkelighetene, som får det til å skifte, enten det er et nyansert lite steg eller en helomvending. Det skiftet som bringer fargene frem så verden syntes som å ha vært et svarthvitt stillbilde før karakterene og dyrene og vannet begynte bevege seg og glitre. Hva skiller virkeligheten til den som er stivnet, den som ikke kjenner seg våken og kanskje ikke er bevisst sin søvn, eller den som er fanget i meningsløsheten, eller tankekjøret... fra virkeligheten som opplever mening?

"Cause there's this switch that gives hit and it all starts making sence, there is no right way or wrong way, you just have to live. And so I do what I do and at least I exist. What could mean more than this? What could mean more, mean more?"

Å trykke på den knappen kan noen ganger være så latterlig enkelt. Når jeg ikke klamrer meg til viktigheten av problemer, illusjonene om fortid og fremtid. Å se seg rundt og le av seg selv, for det er så vanvittig vakkert å leve. Alle planer og detaljer, det siste dramaet eller den siste tunge stenen jeg føler jeg bærer, hva er det for noe egentlig? Når jeg ser meg rundt, og en glipe lar lyset begynne trenge inn, dypere inn i tilværelsen.. snakke med det i meg som henger sammen med alt annet, snakke med det i meg som føler kjærlighet for alt som er, inkludert meg selv...
hva i all verden er det som forstyrrer?
Og hvorfor klynger vi oss til det så lett? Som en trygghet, den siste pinsel å fore oss selv med, den siste bekymringen å fylle tomrommet eller legge over den underliggende angsten.. så dyrebart for oss. Vi ønsker ikke det skal være enkelt å slippe. Og jeg lurer noen ganger på om det er det eneste som hindrer oss i å kunne trykke på knappen. Frykten for at det var så enkelt. Frykten for at alle kampene vi har med oss selv egentlig er poengløse.

For gir ikke det oss ansvar for vår egen tilfredshet, om det faktisk er en slik knapp? Og om alt som hindrer oss fra å trykke på den, se oss rundt med lattermildhet over alt det menneskelige tåpelige, med blikk for den totale skjønnheten som overskygger alt annet.. er at vi ikke vil det skal være enkelt?

Jeg liker å tenke at det ikke er enkelt. Jeg liker å nikke medfølende med de som sliter i en gråere eller mørkere virkelighet enn min egen, oppmuntre til de små steg. For det er jo ikke enkelt. Den største bekreftelsen du kan gi, annerkjennelsen av hvor vanskelig det er. Og jeg vet det jo, at jeg selv når jeg har hatt det vanskelig liker høre at det ikke er enkelt, det er en lettelse i det.. for pirker noen i mitt ansvar for min egen tilfredshet vekker det angst.

Og jeg tenker at de gråe virkelighetene setter seg så godt. Et menneske kan noen ganger ikke kjenne annet enn det gråe, og glede kjennes som noe overfladisk, en maske som plasseres på et stjålet øyeblikk der en var en annen, en som var glad, i et annet liv enn det en kjenner eierskap til. Og hva skjer med en da? Hvordan ser hjernen ut, for eksempel? Assosiasjonsnettverkene knyttet til negative følelser, andre til mekanismer som slår følelsene av, beskytter, hemmer, gjør grått, gjør livløst, gjør meningsløst. Synapsene er sterke, der de forer en med nye hemninger og negative koblinger fremfor gode. Klart det vil ta tid å endre slikt.. en kamp idet en synapse flytter på seg, en annen assosiasjon blir klarere, følelsene slipper til også med det gode, det Levende. Hippocampus må bygges opp over år om angsten har brutt den ned med konstant høyt cortisolnivå...

..så klart det ikke er enkelt da. Jeg misliker sterkt de stigende effektivitetskravene i psykisk helsevesen, få de inn og få de ut igjen. Konsekvenser tilsidesatt. Symptomlette. Selv samtaler skal fungere som en smertestillende tablett, lette symptomene, men ikke stille spørsmål ved hvor smerten kommer fra. Men psyken er et nærere felt, å stirre direkte på noens ødelagte organer vil ikke få deg til å gremmes over din egen dødelighet så mye som å stirre inn i noens meningsløshet. Den virkeligheten, der alt dette vi driver med, all kavingen rundt på jordens overflate i våre små liv, blir belyst som den ytterste meningsløshet... den er nær oss alle, om vi tør kjenne den. Det ødelagte organet tilhørte en annen som ikke har ditt friske organ. Men følelseslivets organer, meningsløshet, glede, sorg, dødsangst, kjærlighet... de taler med klare røster i oss alle. Det syntes lettere å holde seg for ørene, fokusere på symptomlette framfor meningsløsheten, enn å gå igjennom å høre hva psyken har å si, kjenne hva følelsene bringer deg inn i, og leve sterkere derifra. Kanskje også møte et annet menneske derifra.

Men selv folk i den ytterste meningsløshet, enten de er fanget i en konsentrasjonsleir eller en dyp depresjon (som kan innebære like stor smerte), har disse øyeblikkene, det er jeg ganske sikker på. Disse øyeblikkene der de plutselig kjenner seg tilhørende i verden, hvor fargene klarner og en liten opplevelse av menneskelighet eller skjønnhet samler alle kaotiske fragmenter til en klar tone. Det blir plutselig stille. Og så glitrer det. Og så er det latter, eller smil, det vonde og kampene virker så fjerne og irrelevante akkurat nå. For akkurat nå lever jeg. Hva kan bety mer?

Hva er det som skjer, når virkeligheten går fra å være grå til fargefull? Når noen jobber seg ut av mørket innebærer det ofte en sterkere erkjennelse av glede. Som å krype gjennom tunellen. Eller pløye seg igjennom lagene av en råtten frukt på jakt etter en kjerne hvorfra et helt nytt tre kan vokse. Jeg har tenkt, så lenge jeg kan huske å ha hatt tanker om vår psyke, at glede har mange lag, fra den overfladiske flyktige til den gjennomgripende eller varig tilfredse. Og at det virker som mange må igjennom mørke for å oppleve ekte glede. Kanskje tanken var der utifra egen opplevelse, utifra en følelse av at å holde vonde følelser på avstand innebærer i samme sleng å slå av tilgangen på de gode. Eller følelsen av at å møte sine indre demoner er som en renselse, om en ikke bare blir fastlåst i kampen innebærer det å møte frykten like mye som det som fryktes. Når en ikke lenger har avkroker i sitt eget følelsesliv, sine muskler og organer i kropp-sjel som en ikke klarer, orker, tør kjenne.. da er det frihet. Og det er rom for å ta inn, lyse luftige rom åpne for nye inntrykk. Åpne for å føle noe, se en farge, ta øyeblikket for hva det er fremfor å rømme fra vitenen om at vi lever og vi dør.

Slik har jeg tenkt siden tenåra. Og det er ikke enkelt. Det skal ikke være enkelt å tråkle seg fra et liv på overflaten, gjennom håpløshet og fortvilelse, til mening og sterkere Liv. Men hva da med disse øyeblikkene? Denne følelsen, av at det er et enklere valg her i øyeblikket? Mellom å fore sine kamper, klynge seg til fortid og fremtid, spinning i tankene, og å åpne sansene og følelsene... bli årvåken som en hjort som spisser ørene på en eng før den hopper med lette sprang videre. Se seg rundt, se det som glitrer, tørre kjenne med lattermildhet hvor rart det er at denne skjønnheten skyves til side for det vonde en er så glad i...
Det handler ikke om symptomlette, om lettvinte løsninger. Er en ikke der, er en ikke der. Og er en der, handler øyeblikket og den skjønnheten om noe langt mer gjennomgripende enn en smertestillende pille.
Men finnes knappen en kan trykke på? Og er det bare frykten som hindrer en i å velge trykke på den?

Hail to the thief!

Hail to the thief.

(En link i hvert ord :) )

Har eid albumet i tre år eller noe, hørt det mange ganger og syns det er et bra album, men liksom alltid hatt mine andre Radiohead-favoritter.

Og nå plutselig treffer det som aldri før. Aaaaaaah! Jeg får ikke nok!

Hjertehopp!

Hjemmet inni

(Den som leser dette og har en plass i mitt liv der hjemme i oest eller vest, vaer snill aa hold for deg selv at jeg ikke er der folk tror jeg er)

Sverdfisktrobone. Et hjem paa en skjerm, der skjerner er koblet til et storre nettverk.

Hjemmet inni meg er ogsaa koblet til et storre nettverk.



I'll take this home
that's inside me now
like a brand new friend
I'll forever now

Vel.. ikke helt ny venn.

Menneskene foeler seg hjemme i grupper, der de finner sin tilhoerighet. Der noen har den gode retorikken, der noen viser en den gode teknikken, oppskriften aa foelge. Saa redde vi er for aa famle. Saa redde vi er for aa vaere alene. Selv der vi skulle vaere i en boble, moete seg selv adskilt og innover, var det saa frykten for aleneheten, frykten for aa velge en annen vei tok tak, truet med lovnader om manglende tilhoerighet, manglende forstaaelse, manglende vei aa gaa i fellesskap med andre mennesker som ligner meg selv i sin aapenhet, sitt intellekt, sin vennlighet.

Jeg velger aa bli paaminnet igjen om hvordan ingen gaar samme vei. Og samtidig gjoer alle det. Mellom begynnelse og slutt. Her vandrer jeg... alene, og tilhoerende i verden. Verden tar imot meg. Jeg er velkommen. Det er ingen kraft som vil straffe meg, ikke noe hierarki som vil gjoere meg liten.

Jeg moeter damen paa den hoeyere puten med en respekt jeg oensker vise medmennesker uavhengig av forskjell og putehoyde. Blikket mitt er aapent, jeg snakker med aerlighet, jeg gjoer meg ikke mindre. Jeg mottar ikke samme respekten. Jeg ser frykten i oynene hennes, der visdommen viker et uforsiktig oyeblikk for det ukjente landskap.. landskapet der det finnes flere veier. Landskapet der en ikke er trygg i aa ha valgt hva som valgtes for en. Landskapet der en kan vaere fri til aa tenke, fri til aa leve innenfra og ut, fri til aa tilgi en selv for enhver manglende tilstedevaerelse. Og ta imot oeyeblikkene av forening med alt som er, som noe annet og langt mer enn steg paa en vei.

Selv sideveier og kronglete stier kan nytes. Vandrene mellom traerne i Forest of Dean var mangel paa maal og retning den stoerste glede. Aa stoppe naar jeg oensket. Se meg rundt.. naermest snuble i min egen overveldelse naar tankene vek for det som var rundt meg. Det jeg er del av. Tenk at jeg er del av dette. Tenk at jeg glemmer det til tider.

Jeg skal trekke to tenner om en time. Og det er saa jeg flyter inn i den opplevelsen og, nervositeten inkludert. Bringer med meg selv inn i svingene uten aa bli reisesyk, naar livet overrasker med den snille urtemedisineren paa riktig tidspunkt, med visdomsord og puslespillbrikker fra menneskene med de ulike livene, med aa trekke tenner i en fremmed Engelsk by.. slik livet egentlig aldri kan slutte overraske, naar en tar imot det.

Nå

Nå. Hva skjer? Jeg vet egentlig ikke. Jeg er vel imellom noe. Noe og noe annet.

Hva var dette? Eller.. er dette? Sånn egentlig? En erfaring? En vakker, livgivende, hjerteåpnende, vekstfremmende, lidenskapelig og menneskelig nær erfaring... som jeg vil gi slipp på.. eller vil jeg? Det ble en blanding av sorg og lettelse nå, idet jeg tok et steg vekk fra realiseringen av dette som noe mer enn en erfaring.. et steg mot løsrivelse.
Jeg er glad i øyeblikket, jeg er glad i å nyte det som er, når det er, og du har lært meg det på nye måter, vennen. Men også i øyeblikket merker jeg et spørsmål om retning, følelse av at noe er rett, varig, motiverer til å ta valg. Ta valg om at det er deg og meg. Jeg klarer visst ikke ta det valget. Og det føles ikke rett.

Og jeg tenker.. om ikke Dette føles riktig nok, hva i helvete vil? Har jeg en defekt? Kompliserer jeg noe som egentlig er rett? Kan jeg ikke stole på meg selv, iallfall ikke stole på tvilen, den kan jo være en luring som dekker over for de virkelige følelsene. De som ville bringe meg inn i noe varig med en som er så god for meg, så god for meg, så god for meg.... Og en jeg respekterer.
Respekt kaller på gjensidighet.. jeg føler ikke den gjensidigheten, føler ikke øya mine skinner like mye som dine... og om ikke jeg merket det så sterkt hva du trenger, skal ha, og jeg ønsker så inderlig sterkt noe annet for deg. Jeg skulle ønske jeg kjente det var riktig.
Nå er det sorg og lettelse. Kanskje bare en kneik? Kanskje vi ler senere, komfortable i noe varig, over grublinga og tvilen min den gangen.
Eller kanskje du var hjertevennen i et land imellom. Der jeg skulle få kjenne meg nær, få kjenne meg begjæret, og lære meg på nytt å åpne hjertet og elske, i øyeblikket.

Men det som igår fikk meg inn på temaet meningsløs kommunikasjon, var selvsagt kontrasten. Den meningsfulle kommunikasjon.

Når jeg ikke har hatt en god samtale på en stund, merker jeg noe ikke stemmer før jeg kommer på hva det handler om. En liten stagnerthet eller tomhet. Og jeg liksom snuser ut i luften mens jeg ser tilbake. Og josåvisst, da oppdager jeg ofte at det har gått over en uke siden siste samtale med innhold og berikelse.
Er jeg avhengig? Bortskjemt? Jeg opplever ikke sjeldent at samtaler hvis kvalitet er sjeldne perler for andre, har jeg et privelegium av å oppleve på ukentlig basis. Og periodevis, som med det meste annet i livet, kan jeg bli litt blasert. Vant til at samtaler har mening, vant til at de handler om noe annet enn det hverdagslige, at de er utforskende, lærerike, berikende.

Samtidig skjer det noe når sløret av Vanen av å leve letter, når en røsker seg ut av blaserthet og åpner seg på nye måter, som også bringer samtalene til et annet punkt. Ikke bare at samtalene absorberes på en inderligere måte.. men de får en annen farge og dybde.
Så mye føler jeg skjer i det absolutt mest subtile. Der jeg er i meg selv, plukkes opp av den andre, er med å forme frekvensen imellom oss. Et videre rom, en følelse av å være nye mennesker heller enn oppfyllelse av hverandres stagnasjon.

Lørdag forsvant timene i samtale med en venninne, søndag forsvant de i samtale med en kamerat. Begge samtalene fløt totalt uanstrengt. I begge samtalene var omgivelsene bare kulissene, og vi forflyttet oss fra en iscenesettelse til en annen, mens det som foregikk imellom oss var i spotlighten. I begge samtalene kom vi på galante og høyst selvfølgelige måter inn på kjernetemaer ved vennskapsrelasjonen og opplevelser av hverandre. Renselser og avklaring av hvor vi har hverandre.
I begge samtalene kom vi også inn på temaer som passer perfekt med ting jeg undrer meg over for tida, nye innfallsvinkler på temaene maskulinitet og feminitet, standarder, hvordan samfunnet lærer oss hjelpeløshet og mye annet. Og jeg følte ikke jeg dro samtalene til temane jeg bryr meg om, de bare fløt dit, og den andre hadde sine hull i temaene som samtalen fyllte, like mye som jeg hadde. Og alltid knyttet til det personlige. Erfaringen. Her er vi, to mennesker med våre liv, og alt vi sier springer derifra. Det høyere fellesskapet som vokser innenfra det helt personlige og unike, og ut i møtepunktet. Tilstedeværelsen med sine usynlige tråder mellom øynene, tankene, følelsene. Den Gode Samtalen er noe magisk for meg.

Lyd av Black Mountain i rommet og etter-god-samtale stemning inni meg. Jeg måtte bla frem igjen "Antifjas" for å se ordene fra et stadig tilbakevendende tema. Å trenge igjennom fjaset. Å møte andre i antifjas.

Livet mitt inneholder generelt veldig lite fjas. Alle klemmene, sporadiske hei, henging uten mening, tid på facebook og øyeblikk av meningsløs humor... det kan alt virke fjasete. Men så får jeg glimt av det fjaset mange andre lever i, og jeg tenker jeg er faen så heldig, faen så fri fra overfladiskhetens tyrrani.

På praksis i PPT. Samtalene på møter og i kontorene går rundt sakene, barn i skolen, deres vansker og behov. Det er innhold, det er folk som bryr seg, drøfting av etiske dilemmaer og personlige samspill, inspirasjon og lærdom. Spennende.

Så... er det lunsjpause.

Og jeg føler jeg entrer en karikert teaterscene som ironiserer over det moderne menneskets ekstreme meningsløse tomhet. Menneskene rundt bordet er vennlige, de søker etter en pause fra tanken på plikter og barn, og de søker hverandre i kontakt. Jeg forstår jo, det er vakkert på et vis.

Og vannvittig latterlig sørgelig på et annet vis. Oppdateringene om hverandres liv skal ikke berøre noe av mening.. det trygge trygge trygge spillet, hvor partene finner det minst betydningsfulle, minst personlige.
Jeg... åh.. jeg vet ikke hva å skrive engang.. det er så utrolig å observere slike samtaler. Enda mer utrolig å ta del i de. At jeg i det hele tatt fikser det. Jeg tenker med meg selv, at det er som et spill eller en lek, hvor pointet er å finne det minst interessante, mest meningsløse og minst nære en kan finne på, og deretter prøve tyne dette for alt det er verdt. Noen ganger klarer jeg det, klarer finne på spørsmål som ikke berører noesomhelst menneskelig eller interessant. "Åja, så du skiftet fra skibukse til en lettere bukse når det ble varmt, så smart. Men hvordan ble det på hjemturen da? Litt mindre varmt nedover tenker jeg?" Og jeg blir liksom litt stolt inni meg da, ser hvordan andre responderer med noe enda mer meningsløst, og skjønner jeg har gjort noe riktig.

Noen lever med den kommunikasjonen nesten hele tiden. Jeg vet det, jeg har sett glimt av det når jeg har snakket med kollegaer og vært på besøk hos folk. Senest i trøndelag, hos han som berører meg og skaper en ny historie med meg. Å være på sidelinjen i samtaler med naboene. Jeg fikk en beundring for hans evne til å snakke med de. Hvordan han klarte med selvfølgelighet følge tematikken når den var på sitt mest poengløse. Detaljert poengløshet. Og de er jo vakre mennesker, jeg kjente det var lett å bli glad i de, og jeg tenkte ikke de var lite intelligente eller ikke istand til å tenke en innholdsrik tanke. Det er bare formen de er vant til.

Men det er ikke jeg. Det er så fremmed for meg å snakke slik. Jeg forstår ikke! Inngående beskrivelser av parkett eller myseost, skibukser eller hvorvidt ens svigerbrors onkels venninne døde for ett eller to år siden.
Det er så mange temaer som er interessante. En trenger ikke være ekstremt dyp eller personlig for å finne noe felles holdepunkt som vekker nysgjerrighet, fellesskap, en ny tanke eller en ny lærdom. Hvorfor virker det om å gjøre, blant noen mennesker, å holde samtalen gående om noe jeg ikke for alt i verden kan forestille meg at interesserer de som deltar? Det er så menneskene fører hverandre bak lyset, later som de ikke har innhold, later som de interesserer seg når alle vet at ingen gjør det, later som de er deltakere i et spill, et dukketeater styrt av overfladiskhetens tyrrani.
Men da er det også litt rørende, at ingen lurer noen. For egentlig vet vi at vi ikke er dukker, men mennesker.