Livet mitt. Jeg vet ikke hva jeg skal si om det en gang. Fra mitt perspektiv er det naturlig, jeg opplever det jeg gjør, lever dag for dag. Men med jevne mellomrom ser jeg på dagene mine og tenker at en slik hverdag er vanvittig. Noen ganger får jeg en barnlig lyst til å ha med et skjult kamera i alt som skjer i en uke, hvor jeg tidvis forteller en del av det som foregår i meg gjennom timenes utfoldelse. Den ligner lysten til å skrive om tingene jeg opplever.
Er det bare ønsket om å vise frem noe en er stolt av, som en unge? Eller få bevist for andre noe om livet mitt, eller vinne andres fascinasjon? Er jeg så vantro til mitt eget liv sjøl, at jeg trenger at andre ser det for å bringe virkelighetsfølelsen klarere frem? At det føles som dagene mine er the cat in the box, noen må se de for at de skal eksistere? Er det en forestilling som døyver ensomheten, kanskje? En tanke om at hvis noen så, hvis noen kjente de mange aspektene, forandringene fra time til time... ville jeg føle meg mindre ensom. At jeg ikke alltid hadde viktige sider ved virkeligheten min som den andre ikke kjenner til.
Noen ganger føles det som dagene som går er så genialt fullspekkede med ting, at det er en jobb å bære vitenen om alt de inneholdt alene. En ensom jobb. Om-bare-de-visste-tanken. Men så ulike sfærer som folk lever i, ville de sett på de andre sfærene jeg vandrer i med forskjellige briller enn mine egne. Tilhørigheten til hver verden er også noe å bære, sammen med sukket over å aldri høre til slik de som lever mest i én verden gjør.
Å være på besøk i omtrent alle områder i livet, lokker på en enorm styrke til å bære et hjem inni seg hvorenn man er på besøk.
torsdag 21. januar 2010
søndag 17. januar 2010
Kviser i speilbildet. Idag tidlig var det ingen, men etter returen til Bergen har huden begynt overprodusere talg. Beskytte seg mot forurensningen, tenker jeg. Den lungene merket så godt etter smaken av renhet, at de nektet ta imot like mye av lufta som i Sogn. Analogien, symbolikken melder seg umiddelbart, slik det har for vane og gjøre. Overprodusering av beskyttelse i møte med det unaturlige og forurensede, skaper ikke bare kviser.
Jeg har tilbrakt helgen i et naturlig habitat. Slikt som får kroppen til å slippe muskelspenninger, får blikket til å søke utover fra en plass av selvfølgelighet ved å være, som får musikk til å absorberes via ikke bare ører, men også porer i hudens overflate, videre rett inn i blodstrømmen, og som vekker gjenkjennelse og fellesskap mellom meg og de rundt meg så de føles som en gjenfunnet familie...
Noen ganger føler jeg meg som et bortkomment dyr som stadig får et glimt av dens egentlige livsførsel. Som marsvinene vi hadde i bur, men tok med ut til vakre enger noen timer av gangen, til vi fanget de og tok de med igjen. Jeg lurte ofte på om det kanskje hadde vært mer behagelig for de å bare være i buret, å ikke få annledning til å kjenne gjenkjennelsen av og lengselen etter hva det egentlig vil si å være et marsvin.
Og på samme måte undrer jeg meg over menneskene. Det finnes mange som omtrent overhodet ikke opplever andre kulturer, fellesskap, samarbeid som utfolder seg uten å være satt i system, å lytte oppmerksomt til stillhet eller sus når de er i skogen, å kjenne i kroppen en enhet med menneskene rundt seg og jorden, å være intuitivt var for kroppens signaler på omgivelsene fra øyeblikk til øyeblikk, å uttrykke seg spontant, å ha kontakt med dyr, å bruke sin menneskelige musikalitet.. eller andre sider ved det jeg opplever som menneskets natur.
Jeg føler jeg lever et rikere liv, med alle disse glimtene, korte og lengre, av noe som ressonerer, den vitenen som nok er felles for oss alle om vi får kontakt med den. Slik minnet om å spise gress ute i det fri var for marsvinene. Men hvem av oss har det best, så lenge ressonansen bare opptrer i glimt?
Hver gang man fanges inn igjen... Snører sammen det friere rom, distraheres fra signalene fra hjemmet inni seg, flytter seg fra kroppslig tilstedeværelse til mentalt tankespinn, oritenterer seg rundt risikoer framfor muligheter, rundt redsel for avvisning framfor kjærlighet til andre, og ikke lytter til øyeblikket... tror jeg det skriker i oss, slik marsvinene gjorde da vi fanget de igjen. Ofte et kvalt skrik, bagatellisert bort, glemt i den raske tilpasningens vending, omformet til en resignert sorg og et sukk, eller merket som en nagende angst eller skurring over noe som ikke stemmer.
Første dagen i semesteret var det så jeg hørte ekkoet av skriket fly mellom veggene i forelesningsrommet. Det nylige minnet menneskene der hadde av sine mer naturlige habitat, rom de kunne entre med selvfølgelighet, offisielle og uoffisielle familier som gjenkjenner et bredere spekter av deres potensiale og skjønnhet... Brutalt innsnevret.
Jeg kan undre meg over om jeg bare projiserer, men akkurat den dagen var det nettopp en noenlunde ivaretatt trygghet i meg sjøl som gjorde meg sensitiv for signalene rundt meg, slik som er mitt habitat. Ansiktene, deres sørgmodighet og dragning av et massivt sukk. Ensomhetens slag i trynet, når vi slenges fra selvfølgeligheten ved å være den vi er, til selvfølgeligheten ved å være i usikkerheten, adskilte. Ja, de ville brukt andre ord. Men jeg tror at om ikke frykten for å blottlegge sin sårbarhet hadde stått iveien, hadde de fleste nikket samtykkende om jeg beskrev første dagen deres i lignende vendinger.
Jeg har stirret i ilden flere timer tilsammen denne helgen. Stirret og stirret. Da jeg vokste opp, var det så ofte ild tilgjengelig å stirre i. Da vi var i skogen, da vi brente i peisen eller tente opp i de rustne jerngryta utenfor. Stirre. Fortape seg inn i glørne, følge flammenes sakte fortæring av en kubbe eller pinne. En selvfølgelighet, i den grad at jeg ikke merket hvor nærende det var før jeg nå er deprivert for bål og peis i lange perioder av gangen. Også en analog til habitatet. Jeg tror vi bærer et minne om å stirre inn i ild og hva det gjør med oss, et minne som har overlevd mange generasjoners død, og vår nyere tids elektriske lys og altoppslukende skjermer. Da jeg i jula endelig skulle komme over min egen arroganse og skepsis ovenfor mindfullness-konseptet, gikk jeg fra en times stirring i peisen, til å åpne en bok der et kapittel om å se på ild lyste mot meg i innholdsfortegnelsen. Ressonans. Og det gjentok seg... boka ikke bare satte ord på en mengde erkjennelser så gjenkjennelsen sang i kroppen, den bandt de sammen. Til hverandre, til psykologien, til tiden jeg er i nå.
Så hvorfor ikke gi slipp på arrogansen, eller stoltheten, eller bitterheten, eller ubehaget.. jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Det i meg som vegrer seg for å ta til meg det konseptet, som opplever det som en legitimering av noe så grunnleggende at det aldri skulle behøvd å bli legitimert. På premissene av de sidene av virkeligheten, som dette faget spiller med i, som ikke lar menneskenes subjektive, nære erfaring få utfolde seg, uten å legitimere de innenfor rammer som ignorerer at vi alle lever i den subjektive erfaringen. Rammer som ignorerer habitatet vårt, ilden vi har stirret i i tusener av år, tilstedeværelsen som var vår selvfølge men glapp gradvis i vår voksende desperasjon etter et forestilt annet-enn-øyeblikket. Med andre ord like lite utfoldelse som marsvinene får på engen.
Det er ironisk og vakkert at mindfullness i sitt renere, ikke-tekniske innhold handler blant annet om å være i det livet som er begrenset, være tilstede også når forutsetningene dine er innsnevret eller vanskelige. Ja, det blir jeg nødt til, og ønsker lære meg gjennom studiet, og iallfall arbeidslivet... når rammene utfordrer muligheten til naturlig menneskelighet og tilstedeværelse, og bitterheten lurer seg inn de snedigste veier. De som er i forståelsen av innholdet, og plassert innenfor premissene og rammene som også mindfullness som gjorde seg legitimt innenfor, har nok ofte møtt på samme ironien. En ting som døyver ensomheten litt.
Jeg har tilbrakt helgen i et naturlig habitat. Slikt som får kroppen til å slippe muskelspenninger, får blikket til å søke utover fra en plass av selvfølgelighet ved å være, som får musikk til å absorberes via ikke bare ører, men også porer i hudens overflate, videre rett inn i blodstrømmen, og som vekker gjenkjennelse og fellesskap mellom meg og de rundt meg så de føles som en gjenfunnet familie...
Noen ganger føler jeg meg som et bortkomment dyr som stadig får et glimt av dens egentlige livsførsel. Som marsvinene vi hadde i bur, men tok med ut til vakre enger noen timer av gangen, til vi fanget de og tok de med igjen. Jeg lurte ofte på om det kanskje hadde vært mer behagelig for de å bare være i buret, å ikke få annledning til å kjenne gjenkjennelsen av og lengselen etter hva det egentlig vil si å være et marsvin.
Og på samme måte undrer jeg meg over menneskene. Det finnes mange som omtrent overhodet ikke opplever andre kulturer, fellesskap, samarbeid som utfolder seg uten å være satt i system, å lytte oppmerksomt til stillhet eller sus når de er i skogen, å kjenne i kroppen en enhet med menneskene rundt seg og jorden, å være intuitivt var for kroppens signaler på omgivelsene fra øyeblikk til øyeblikk, å uttrykke seg spontant, å ha kontakt med dyr, å bruke sin menneskelige musikalitet.. eller andre sider ved det jeg opplever som menneskets natur.
Jeg føler jeg lever et rikere liv, med alle disse glimtene, korte og lengre, av noe som ressonerer, den vitenen som nok er felles for oss alle om vi får kontakt med den. Slik minnet om å spise gress ute i det fri var for marsvinene. Men hvem av oss har det best, så lenge ressonansen bare opptrer i glimt?
Hver gang man fanges inn igjen... Snører sammen det friere rom, distraheres fra signalene fra hjemmet inni seg, flytter seg fra kroppslig tilstedeværelse til mentalt tankespinn, oritenterer seg rundt risikoer framfor muligheter, rundt redsel for avvisning framfor kjærlighet til andre, og ikke lytter til øyeblikket... tror jeg det skriker i oss, slik marsvinene gjorde da vi fanget de igjen. Ofte et kvalt skrik, bagatellisert bort, glemt i den raske tilpasningens vending, omformet til en resignert sorg og et sukk, eller merket som en nagende angst eller skurring over noe som ikke stemmer.
Første dagen i semesteret var det så jeg hørte ekkoet av skriket fly mellom veggene i forelesningsrommet. Det nylige minnet menneskene der hadde av sine mer naturlige habitat, rom de kunne entre med selvfølgelighet, offisielle og uoffisielle familier som gjenkjenner et bredere spekter av deres potensiale og skjønnhet... Brutalt innsnevret.
Jeg kan undre meg over om jeg bare projiserer, men akkurat den dagen var det nettopp en noenlunde ivaretatt trygghet i meg sjøl som gjorde meg sensitiv for signalene rundt meg, slik som er mitt habitat. Ansiktene, deres sørgmodighet og dragning av et massivt sukk. Ensomhetens slag i trynet, når vi slenges fra selvfølgeligheten ved å være den vi er, til selvfølgeligheten ved å være i usikkerheten, adskilte. Ja, de ville brukt andre ord. Men jeg tror at om ikke frykten for å blottlegge sin sårbarhet hadde stått iveien, hadde de fleste nikket samtykkende om jeg beskrev første dagen deres i lignende vendinger.
Jeg har stirret i ilden flere timer tilsammen denne helgen. Stirret og stirret. Da jeg vokste opp, var det så ofte ild tilgjengelig å stirre i. Da vi var i skogen, da vi brente i peisen eller tente opp i de rustne jerngryta utenfor. Stirre. Fortape seg inn i glørne, følge flammenes sakte fortæring av en kubbe eller pinne. En selvfølgelighet, i den grad at jeg ikke merket hvor nærende det var før jeg nå er deprivert for bål og peis i lange perioder av gangen. Også en analog til habitatet. Jeg tror vi bærer et minne om å stirre inn i ild og hva det gjør med oss, et minne som har overlevd mange generasjoners død, og vår nyere tids elektriske lys og altoppslukende skjermer. Da jeg i jula endelig skulle komme over min egen arroganse og skepsis ovenfor mindfullness-konseptet, gikk jeg fra en times stirring i peisen, til å åpne en bok der et kapittel om å se på ild lyste mot meg i innholdsfortegnelsen. Ressonans. Og det gjentok seg... boka ikke bare satte ord på en mengde erkjennelser så gjenkjennelsen sang i kroppen, den bandt de sammen. Til hverandre, til psykologien, til tiden jeg er i nå.
Så hvorfor ikke gi slipp på arrogansen, eller stoltheten, eller bitterheten, eller ubehaget.. jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Det i meg som vegrer seg for å ta til meg det konseptet, som opplever det som en legitimering av noe så grunnleggende at det aldri skulle behøvd å bli legitimert. På premissene av de sidene av virkeligheten, som dette faget spiller med i, som ikke lar menneskenes subjektive, nære erfaring få utfolde seg, uten å legitimere de innenfor rammer som ignorerer at vi alle lever i den subjektive erfaringen. Rammer som ignorerer habitatet vårt, ilden vi har stirret i i tusener av år, tilstedeværelsen som var vår selvfølge men glapp gradvis i vår voksende desperasjon etter et forestilt annet-enn-øyeblikket. Med andre ord like lite utfoldelse som marsvinene får på engen.
Det er ironisk og vakkert at mindfullness i sitt renere, ikke-tekniske innhold handler blant annet om å være i det livet som er begrenset, være tilstede også når forutsetningene dine er innsnevret eller vanskelige. Ja, det blir jeg nødt til, og ønsker lære meg gjennom studiet, og iallfall arbeidslivet... når rammene utfordrer muligheten til naturlig menneskelighet og tilstedeværelse, og bitterheten lurer seg inn de snedigste veier. De som er i forståelsen av innholdet, og plassert innenfor premissene og rammene som også mindfullness som gjorde seg legitimt innenfor, har nok ofte møtt på samme ironien. En ting som døyver ensomheten litt.
lørdag 9. januar 2010
Slitte buster - ny pensel?
(En liten advarsel: Dette innlegget tar en rask overgang idet tilstanden går fra trøtt til overtrøtt...)
Olafur Arnalds. Strykere og piano som med et sørgmodig smil tiner opp islandsk kulde så det nesten gjør vondt i sjelens frossenhet. Sånn som når stortåa nesten har fryst til is der ute, og du kommer inn, og den skriker, omtrent den eneste tiden på året stortåa får anledning til å gi klar beskjed om sin eksistens, så du kan kjenne det innenfra. Hjertet gir lyd om sin eksistens langt oftere. Med eller uten Olafur Arnalds og hans strykere sin hjelp.
Solar Plexus kan også snakke et ganske eksistensielt språk til tider. Mellom angst og befrielse, mellom en halvsluknet glo og full livsbejaende flamme. Denne gangen er det jeg som tar kontakt med min gamle venn S.P. Å puste dypt i magen er å plukke opp røret. Å kjenne den velkjente lenken rundt midjen - den som tvinner seg i hver periode kontakten blir perifer - briste ledd for ledd, er å taste nummeret. Og når det skjelver, og jeg ler inni meg: "Hva er det ved livet å være redd for?" og minnes ildfuglegget i magen og alle gangene jeg brant av å følge fandenivoldske vinder, da er linjen opprettet. Samtalens innhold, eller tidspunkt for selve møtet, vet jeg ikke. Men snart er det vår.
Snart er det vår.
En venn snakket idag om sin enorme usikkerhet i en situasjon hvor en viktig person i livet hans ikke responderte på en mail. Hvor mange tanker det fostret, fantasier om alternative forklaringer, fra det mer sannsynlige til det mindre. Hvor underlegen den andre han følte seg, akkurat som den hadde fått makten over hans sinn på et vis, holdt ham i sjakk frem til neste trekk. Men på et vis var det også han som plasserte seg der. Og den andre.. vel.. det er alltid en annen. I disse trakter, og i disse tider: En annen som også føler seg mindreverdig.
Jeg var et lite stykke på vei oppi hodet med tanker om min egen tendens til å svømme i lignende usikkerhetslandskaper som den han beskrev, og en dertilhørende liten murrende angst, da vi gikk ut av restauranten og jeg nesten snublet i et reklameskilt som sa: "Våkn opp!" Da fortalte jeg vennen om tankene og skiltet, og vi lo varme immellom oss og snøen.
Mindreverd-dansen, og mindreverd-miskommunikasjonen, trenger ikke mer enn én sjel med litt helere selvfølelse for å bli transparent og irrelevant. Det var en tid jeg erfarte å være den sjelen, det var så de normene som oppstår mellom folks indre jantelov-stemme og forestillingen om de andres lignende stemmer, ikke angikk meg store deler av tiden. Jeg møtte folk et annet sted, der hver vår verdighet var en selvfølge.
Hvilken virkelighet! Jeg har så lyst til å male virkeligheten min framover med en like god pensel. Penselen brukt siste halvåret suger langhåret balle (jeg tillater meg å bryte aldri så lite med den poetiske skrivestilen). Angst og beven.
(Soundtrack-vending: Mr Bungle - "California" albumet)
Disse samtalene, disse samtalene. Kanskje jeg er som Jim Carrey karakter i Truman show, bare at i mitt show kan andre lese tanker i tillegg? Jeg husker jeg hadde sånne små anfall av frykt for at alt var et teater rundt meg, da jeg gikk på ungdomsskolen. Livet virket bare så helvetes påtakelig iscenesatt noen ganger, jeg kunne ikke fatte og begripe at det ikke var en slags plan bak... og når en ikke tror på Gud, er kreativ paranoia neste utvei. Så har man enda en ting å iallfall i mild grad relatere seg til hos fremtidige pasienter. Men på et tidspunkt kan idéer av merkelig art heller bli en lek med tanker, med spenningen i at vi egentlig aldri kan vite (truman-teorien er jo tross alt en ikke-falsifiserbar hypotese), blant mange av livets leker, som jeg begynner gjenoppdage nå om dagen.
Når jeg leker med tanker om hvordan ting ikke virker tilfeldig, kjennes det som jeg møter på en skikkelig skøyeraktig gjøgler. Han blunker, legger hodet spørrende på skakke, akkurat passe lurt til at jeg skjønner han vet noe jeg aldri kan få vite.
Et øyeblikk åpner han en dør til verdenen der alt er tilfeldig, faktisk reneste kaos, meningen var det bare vi som skapte som de underlige meningssøkende vesenene vi er. Så meningssøkende er vi, at når vi søker å se sammenhenger, skaper vi de med blikket vårt. Vi legger merke til det som passer, forkaster det som ikke passer, vi får øye på det vi assosierer med noe annet. Og om en tror skikkelig på sammenheng, kan en innbille seg at en er i en slags flyt, at ingenting er tilfeldig, men samtidig meningsfullt. Gjøgleren rister på hodet, bjellene på hodet sier plingelingeling. For hvor er logikken i å tro ingenting er tilfeldig, uten samtidig å gjøre oss til marionetter for en determinisme, hvor vi verken har valg eller mening?
Så titter gjøgleren oppmerksomt og underfundig på meg, ber meg snu meg rundt, og bak meg står Kabat-Zinn, han åpner en gigantutgave av sin bestseller, den rekker ham til halsen mens han står bak og holder den oppe. Bokstavene har fått en rosa karaoke-ball over seg, og vi sier de i takt med ballens hopp fra ord til ord, Kabat-Zinn, gjøgleren og jeg: "At some point, we may even see that it is not quite correct to say that we are doing the threading. It's more like we become conscious of a connectedness which has been here all the time. We have climbed to a vantagepoint from witch we can more readily precieve wholeness, and can cradle the flow of present moments in awareness."
Gjøgleren setter opp en viktig pantomime-mine, setter seg spontant i lotus-stilling med demonstrativ fred i ansiktsmusklene, før han fniser i sin egen lattermilde fred og rekker tunge til mannen bak boken, jeg tenker dette er en fornærmelse mot hva han står for, og står bak, dvs boka med de store ord og den rosa ballen. Men Den Vise Mann rekker skøyeraktig tunge tilbake og blunker, og jeg ser de er gamle venner i en annen historie, jeg smiler inni meg. Kabat-Zinn hopper inn i boka si, den smeller igjen, jeg putter den i vesken og går til neste kafé.
Venninnen der sitter og leser japansk, hun siterer japansk for meg, vi snakker om foreldre og oppgjør og aksept. Og plutselig sier hun: "Jeg fant ut dette året at stolthet har aldri gjort meg noe godt. Så jeg gidder ikke være stolt lenger. Jeg kan heller ha integritet." Hun vet ikke at stolthet var det jeg fikk øye på denne julen, i meg sjøl, både i forhold til foreldre-greia og mindfulness-greia. Nei, det er ikke tankelesing det handler om. Men noe er det.
Og gjøgleren er der, sitter på øret hennes og gjemmer seg bak kaffekopper mens han fniser. Så springer han bortover bordet, piruett-snurrer over et morgenblad og tar et flyvehopp gjennom lufta inn en dør. Jeg følger etter. Åja, nok en dør til minnebanken.
Gjøgleren sitter og gliser på skulderen min idet jeg vandrer bortover storgaten i Tønsberg. Jeg er 17 år, og har bestemt meg for å ha tillit til intuisjon, og at vi inngår i sammenheng på en måte vi ikke kan fatte. Jeg føler meg "i flyten". Så når jeg får øye på en bok på et tilbudsbord utenfor bokhandelen langt der fremme, og tenker "den skal min far ha", gidder jeg ikke engang se nøye å tittelen før jeg har kjøpt den. Jeg leverer den til ham som en slags selvfølge: "Jeg fikk et innfall om at du skulle ha denne boka, jeg vet ikke hvorfor". Han ringer meg dagen etter og sier boka utfylte det hullet han manglet i artikkelen han jobber med. Minnet om et telefonrør smuldrer opp ved det ene øret, gjøgleren humrer i det andre: "Du vet at den hendelsen først ble spesiell for deg da du entret andre virkeligheter, der uforklarlig sammenheng ikke er en selvfølge? Først med avstanden til det naturlige, blir det overnaturlig."
Jeg er svimmel, litt ustø på beina når han dytter meg inn neste dør, og jeg tenker kanskje han forsøker slite ut hodet mitt med minner og metafysikk.. isåfall håper jeg intensjonen er å fornye evnen til fri tanke heller enn å lokke meg ut i full forvirring.
Innenfor neste dør ser jeg meg selv utenifra, sittende på sengen min i skansen, 22 år gammel. Og jeg vet hva som foregår: Troen og tvilen, lattermildheten og alvoret, en overbærenhet med min stadige tilbøyelighet til å tro på alt som ikke kan bevises.. og motet til å bare satse på at det er mulig, for det er jo ingeting å tape på å gå inn for noe. Om ikke annet, får jeg en nær tilstand ut av det.
Tårene renner, av en eller annen grunn, når følelsen kommer opp av vennen jeg skal prøve behandle, han som ligger et sted noenogfeti mil unna. Selv-suggesjon? Kroppen er varm, jeg forestiller meg han ligger fremfor meg med ryggen opp, lukker øynene, føler meg frem med hendene. Og jo, det prikler som om han hadde vært der, under hendene. Og som om han hadde vært der, kan jeg føle meg frem til hvilke områder som trenger oppmerksomhet, trenger støtte i sitt arbeide. Langsmed ryggraden, fra korsrygg til skuldervinger. Jeg lar det bare være hva det er, holder hendene der, forundres, og trekker de tilbake når det føles avsluttet.
Når jeg våkner neste dag, ser jeg på natten som om den var i en rus. Noe som ikke angår meg, som en fremmed utgave av meg som trodde på noe i natten som en ikke kan tro på i dagslys, men jeg smiler mildt over meg selv og tenker det vil kanskje alltid være en del av meg som holder seg åpen for alt som ikke kan bevises. I første sms sier han at ryggen er mye bedre over natten, han er tilbake på jobb. I andre sms spesifiserer han for første gang hva som var problemet; en strekk fra trening, i en muskel langsmed ryggraden, fra korsryggen til skulderblad.
"Hva gjorde du med dette minnet?" spør gjøgleren. "Jeg gjemte det vekk i vantro og flauhet, eller jeg dro det frem som en selvhevdelse, bevisføring, speiling av andres fascinasjon.. aldri en mellomting." Det begynner bli så mange tråder han viser meg, jeg er sliten og forvirret, føler meg faktisk som en marionett for min egen lek med gjøgleren. Men han er like full av energi og glød. Klapper i hendene begeistret over siste uttalelsen min, før han hopper ut i lufta og lander på fliser som svever i lufta. Han er en ballerina med balletsko, piruettdanser og nynner hemmelighetsfullt fra flis til flis. Jeg sitter over ham og ser på scenariet, og plutselig ser jeg at flisene er som tv-skjermer, med hvert sitt minne. "Dum-di-dum" nynner han, over den gangen mamma hadde kink i ryggen, den gangen med alven fikk tryggheten min, hjørnesofaen og Steinars arm, første møte med Siv, hverdag "i flyten", hver skjerm har et minne om noe som ikke kjentes tilfeldig... "Skam eller selvhevdelse, skam eller selvhevdelse, dum-di-dum" nynner han.
Gjøgleren stanser, trekker frem et hatt og ut av den en liten søt inder med briller. Han sier "The beauty of quantum physics is that it can explain everything" med indisk morsom aksent. "Hvorfor leste du aldri boka til den søte inderen med den morsomme aksenten?" spør gjøgleren, "den som dukket opp hos en venn rett etter du hadde ønsket å komme over den, som en åpenbar invitasjon fra universet?" Han gestikulerer og danser ut de siste ordene, så overspilt at jeg mistenker en dobbel ironi: Han gjør ikke bare narr av uttalelser om invitasjoner fra universet, han også gjør narr av de som gjør narr. Jeg humrer og smiler til ham med glede over friheten i at han både respekterer og gjør narr av alt på samme tid. "Kanskje å lese den boka ville være å hoppe ut i troen på en virkelighet jeg ikke hadde turt stå for, om jeg trodde klart på den? Når innholdet i boka sannsynligvis handler om nettopp det som gjorde at jeg leste boka, sammenhengene vi ikke har fattet enda, og bevissthetens deltakelse og påvirkning... vel.. " "...Ingen vei tilbake fra kaninhullet?" "Nettopp."
"Men Kabat-Zinn da?", tenker jeg, "Han og gjøgleren virker som gamle kjenninger, men han ser sammenhengen som gitt, og bevisstheten som bare et verktøy for å se den, ikke påvirke den på uante måter..?" Gjøgleren har hørt hva jeg tenker, for det er litt mer legitimt for en imaginær figur representativ for en side ved seg sjøl i sitt eget sinn å være tankeleser, enn for de fleste andre: "Hvem sier at en av deres virkeligheter er mer virkelig enn den andres? Han lever i den hvor sammenheng er noe han er uungåelig en del av, men ikke kan påvirke i den grad de ikke har beviser for i annet enn spekulatv kvantefysikk. Du er en nyere generasjon, du kan gjerne avansere din virkelighet litt. Du står fritt til å velge, må vite." "Men jeg er fremdeles ikke helt klar for å velge på det området.. Det er et enste sammensurium av vitenskapelige paradigmer, svevende hippier, tvil og tro, selvbildeveing i forhold til det ene og det andre.. Jeg kan ikke si jeg er særlig mindre forvirret nå enn da vi begynte leken, vennen. Har du noen glede av en slik runddans uten resultater?" "Jeg har alltid glede! Og jeg favoriserer spørsmål fremfor svar like mye som jeg favoriserer lek over selvhøytidelighet. Med lek er nyansene og krinklene og krokene i din bevisthet, ja.. selv der det er frykt, skam eller tvil, så aldeles uskyldig lett tilgjengelig. Og du vet... riktig kløktige virkeligheter males med en bra pensel. Frykt har en lei tendens til å slite på bustene."
Olafur Arnalds. Strykere og piano som med et sørgmodig smil tiner opp islandsk kulde så det nesten gjør vondt i sjelens frossenhet. Sånn som når stortåa nesten har fryst til is der ute, og du kommer inn, og den skriker, omtrent den eneste tiden på året stortåa får anledning til å gi klar beskjed om sin eksistens, så du kan kjenne det innenfra. Hjertet gir lyd om sin eksistens langt oftere. Med eller uten Olafur Arnalds og hans strykere sin hjelp.
Solar Plexus kan også snakke et ganske eksistensielt språk til tider. Mellom angst og befrielse, mellom en halvsluknet glo og full livsbejaende flamme. Denne gangen er det jeg som tar kontakt med min gamle venn S.P. Å puste dypt i magen er å plukke opp røret. Å kjenne den velkjente lenken rundt midjen - den som tvinner seg i hver periode kontakten blir perifer - briste ledd for ledd, er å taste nummeret. Og når det skjelver, og jeg ler inni meg: "Hva er det ved livet å være redd for?" og minnes ildfuglegget i magen og alle gangene jeg brant av å følge fandenivoldske vinder, da er linjen opprettet. Samtalens innhold, eller tidspunkt for selve møtet, vet jeg ikke. Men snart er det vår.
Snart er det vår.
En venn snakket idag om sin enorme usikkerhet i en situasjon hvor en viktig person i livet hans ikke responderte på en mail. Hvor mange tanker det fostret, fantasier om alternative forklaringer, fra det mer sannsynlige til det mindre. Hvor underlegen den andre han følte seg, akkurat som den hadde fått makten over hans sinn på et vis, holdt ham i sjakk frem til neste trekk. Men på et vis var det også han som plasserte seg der. Og den andre.. vel.. det er alltid en annen. I disse trakter, og i disse tider: En annen som også føler seg mindreverdig.
Jeg var et lite stykke på vei oppi hodet med tanker om min egen tendens til å svømme i lignende usikkerhetslandskaper som den han beskrev, og en dertilhørende liten murrende angst, da vi gikk ut av restauranten og jeg nesten snublet i et reklameskilt som sa: "Våkn opp!" Da fortalte jeg vennen om tankene og skiltet, og vi lo varme immellom oss og snøen.
Mindreverd-dansen, og mindreverd-miskommunikasjonen, trenger ikke mer enn én sjel med litt helere selvfølelse for å bli transparent og irrelevant. Det var en tid jeg erfarte å være den sjelen, det var så de normene som oppstår mellom folks indre jantelov-stemme og forestillingen om de andres lignende stemmer, ikke angikk meg store deler av tiden. Jeg møtte folk et annet sted, der hver vår verdighet var en selvfølge.
Hvilken virkelighet! Jeg har så lyst til å male virkeligheten min framover med en like god pensel. Penselen brukt siste halvåret suger langhåret balle (jeg tillater meg å bryte aldri så lite med den poetiske skrivestilen). Angst og beven.
(Soundtrack-vending: Mr Bungle - "California" albumet)
Disse samtalene, disse samtalene. Kanskje jeg er som Jim Carrey karakter i Truman show, bare at i mitt show kan andre lese tanker i tillegg? Jeg husker jeg hadde sånne små anfall av frykt for at alt var et teater rundt meg, da jeg gikk på ungdomsskolen. Livet virket bare så helvetes påtakelig iscenesatt noen ganger, jeg kunne ikke fatte og begripe at det ikke var en slags plan bak... og når en ikke tror på Gud, er kreativ paranoia neste utvei. Så har man enda en ting å iallfall i mild grad relatere seg til hos fremtidige pasienter. Men på et tidspunkt kan idéer av merkelig art heller bli en lek med tanker, med spenningen i at vi egentlig aldri kan vite (truman-teorien er jo tross alt en ikke-falsifiserbar hypotese), blant mange av livets leker, som jeg begynner gjenoppdage nå om dagen.
Når jeg leker med tanker om hvordan ting ikke virker tilfeldig, kjennes det som jeg møter på en skikkelig skøyeraktig gjøgler. Han blunker, legger hodet spørrende på skakke, akkurat passe lurt til at jeg skjønner han vet noe jeg aldri kan få vite.
Et øyeblikk åpner han en dør til verdenen der alt er tilfeldig, faktisk reneste kaos, meningen var det bare vi som skapte som de underlige meningssøkende vesenene vi er. Så meningssøkende er vi, at når vi søker å se sammenhenger, skaper vi de med blikket vårt. Vi legger merke til det som passer, forkaster det som ikke passer, vi får øye på det vi assosierer med noe annet. Og om en tror skikkelig på sammenheng, kan en innbille seg at en er i en slags flyt, at ingenting er tilfeldig, men samtidig meningsfullt. Gjøgleren rister på hodet, bjellene på hodet sier plingelingeling. For hvor er logikken i å tro ingenting er tilfeldig, uten samtidig å gjøre oss til marionetter for en determinisme, hvor vi verken har valg eller mening?
Så titter gjøgleren oppmerksomt og underfundig på meg, ber meg snu meg rundt, og bak meg står Kabat-Zinn, han åpner en gigantutgave av sin bestseller, den rekker ham til halsen mens han står bak og holder den oppe. Bokstavene har fått en rosa karaoke-ball over seg, og vi sier de i takt med ballens hopp fra ord til ord, Kabat-Zinn, gjøgleren og jeg: "At some point, we may even see that it is not quite correct to say that we are doing the threading. It's more like we become conscious of a connectedness which has been here all the time. We have climbed to a vantagepoint from witch we can more readily precieve wholeness, and can cradle the flow of present moments in awareness."
Gjøgleren setter opp en viktig pantomime-mine, setter seg spontant i lotus-stilling med demonstrativ fred i ansiktsmusklene, før han fniser i sin egen lattermilde fred og rekker tunge til mannen bak boken, jeg tenker dette er en fornærmelse mot hva han står for, og står bak, dvs boka med de store ord og den rosa ballen. Men Den Vise Mann rekker skøyeraktig tunge tilbake og blunker, og jeg ser de er gamle venner i en annen historie, jeg smiler inni meg. Kabat-Zinn hopper inn i boka si, den smeller igjen, jeg putter den i vesken og går til neste kafé.
Venninnen der sitter og leser japansk, hun siterer japansk for meg, vi snakker om foreldre og oppgjør og aksept. Og plutselig sier hun: "Jeg fant ut dette året at stolthet har aldri gjort meg noe godt. Så jeg gidder ikke være stolt lenger. Jeg kan heller ha integritet." Hun vet ikke at stolthet var det jeg fikk øye på denne julen, i meg sjøl, både i forhold til foreldre-greia og mindfulness-greia. Nei, det er ikke tankelesing det handler om. Men noe er det.
Og gjøgleren er der, sitter på øret hennes og gjemmer seg bak kaffekopper mens han fniser. Så springer han bortover bordet, piruett-snurrer over et morgenblad og tar et flyvehopp gjennom lufta inn en dør. Jeg følger etter. Åja, nok en dør til minnebanken.
Gjøgleren sitter og gliser på skulderen min idet jeg vandrer bortover storgaten i Tønsberg. Jeg er 17 år, og har bestemt meg for å ha tillit til intuisjon, og at vi inngår i sammenheng på en måte vi ikke kan fatte. Jeg føler meg "i flyten". Så når jeg får øye på en bok på et tilbudsbord utenfor bokhandelen langt der fremme, og tenker "den skal min far ha", gidder jeg ikke engang se nøye å tittelen før jeg har kjøpt den. Jeg leverer den til ham som en slags selvfølge: "Jeg fikk et innfall om at du skulle ha denne boka, jeg vet ikke hvorfor". Han ringer meg dagen etter og sier boka utfylte det hullet han manglet i artikkelen han jobber med. Minnet om et telefonrør smuldrer opp ved det ene øret, gjøgleren humrer i det andre: "Du vet at den hendelsen først ble spesiell for deg da du entret andre virkeligheter, der uforklarlig sammenheng ikke er en selvfølge? Først med avstanden til det naturlige, blir det overnaturlig."
Jeg er svimmel, litt ustø på beina når han dytter meg inn neste dør, og jeg tenker kanskje han forsøker slite ut hodet mitt med minner og metafysikk.. isåfall håper jeg intensjonen er å fornye evnen til fri tanke heller enn å lokke meg ut i full forvirring.
Innenfor neste dør ser jeg meg selv utenifra, sittende på sengen min i skansen, 22 år gammel. Og jeg vet hva som foregår: Troen og tvilen, lattermildheten og alvoret, en overbærenhet med min stadige tilbøyelighet til å tro på alt som ikke kan bevises.. og motet til å bare satse på at det er mulig, for det er jo ingeting å tape på å gå inn for noe. Om ikke annet, får jeg en nær tilstand ut av det.
Tårene renner, av en eller annen grunn, når følelsen kommer opp av vennen jeg skal prøve behandle, han som ligger et sted noenogfeti mil unna. Selv-suggesjon? Kroppen er varm, jeg forestiller meg han ligger fremfor meg med ryggen opp, lukker øynene, føler meg frem med hendene. Og jo, det prikler som om han hadde vært der, under hendene. Og som om han hadde vært der, kan jeg føle meg frem til hvilke områder som trenger oppmerksomhet, trenger støtte i sitt arbeide. Langsmed ryggraden, fra korsrygg til skuldervinger. Jeg lar det bare være hva det er, holder hendene der, forundres, og trekker de tilbake når det føles avsluttet.
Når jeg våkner neste dag, ser jeg på natten som om den var i en rus. Noe som ikke angår meg, som en fremmed utgave av meg som trodde på noe i natten som en ikke kan tro på i dagslys, men jeg smiler mildt over meg selv og tenker det vil kanskje alltid være en del av meg som holder seg åpen for alt som ikke kan bevises. I første sms sier han at ryggen er mye bedre over natten, han er tilbake på jobb. I andre sms spesifiserer han for første gang hva som var problemet; en strekk fra trening, i en muskel langsmed ryggraden, fra korsryggen til skulderblad.
"Hva gjorde du med dette minnet?" spør gjøgleren. "Jeg gjemte det vekk i vantro og flauhet, eller jeg dro det frem som en selvhevdelse, bevisføring, speiling av andres fascinasjon.. aldri en mellomting." Det begynner bli så mange tråder han viser meg, jeg er sliten og forvirret, føler meg faktisk som en marionett for min egen lek med gjøgleren. Men han er like full av energi og glød. Klapper i hendene begeistret over siste uttalelsen min, før han hopper ut i lufta og lander på fliser som svever i lufta. Han er en ballerina med balletsko, piruettdanser og nynner hemmelighetsfullt fra flis til flis. Jeg sitter over ham og ser på scenariet, og plutselig ser jeg at flisene er som tv-skjermer, med hvert sitt minne. "Dum-di-dum" nynner han, over den gangen mamma hadde kink i ryggen, den gangen med alven fikk tryggheten min, hjørnesofaen og Steinars arm, første møte med Siv, hverdag "i flyten", hver skjerm har et minne om noe som ikke kjentes tilfeldig... "Skam eller selvhevdelse, skam eller selvhevdelse, dum-di-dum" nynner han.
Gjøgleren stanser, trekker frem et hatt og ut av den en liten søt inder med briller. Han sier "The beauty of quantum physics is that it can explain everything" med indisk morsom aksent. "Hvorfor leste du aldri boka til den søte inderen med den morsomme aksenten?" spør gjøgleren, "den som dukket opp hos en venn rett etter du hadde ønsket å komme over den, som en åpenbar invitasjon fra universet?" Han gestikulerer og danser ut de siste ordene, så overspilt at jeg mistenker en dobbel ironi: Han gjør ikke bare narr av uttalelser om invitasjoner fra universet, han også gjør narr av de som gjør narr. Jeg humrer og smiler til ham med glede over friheten i at han både respekterer og gjør narr av alt på samme tid. "Kanskje å lese den boka ville være å hoppe ut i troen på en virkelighet jeg ikke hadde turt stå for, om jeg trodde klart på den? Når innholdet i boka sannsynligvis handler om nettopp det som gjorde at jeg leste boka, sammenhengene vi ikke har fattet enda, og bevissthetens deltakelse og påvirkning... vel.. " "...Ingen vei tilbake fra kaninhullet?" "Nettopp."
"Men Kabat-Zinn da?", tenker jeg, "Han og gjøgleren virker som gamle kjenninger, men han ser sammenhengen som gitt, og bevisstheten som bare et verktøy for å se den, ikke påvirke den på uante måter..?" Gjøgleren har hørt hva jeg tenker, for det er litt mer legitimt for en imaginær figur representativ for en side ved seg sjøl i sitt eget sinn å være tankeleser, enn for de fleste andre: "Hvem sier at en av deres virkeligheter er mer virkelig enn den andres? Han lever i den hvor sammenheng er noe han er uungåelig en del av, men ikke kan påvirke i den grad de ikke har beviser for i annet enn spekulatv kvantefysikk. Du er en nyere generasjon, du kan gjerne avansere din virkelighet litt. Du står fritt til å velge, må vite." "Men jeg er fremdeles ikke helt klar for å velge på det området.. Det er et enste sammensurium av vitenskapelige paradigmer, svevende hippier, tvil og tro, selvbildeveing i forhold til det ene og det andre.. Jeg kan ikke si jeg er særlig mindre forvirret nå enn da vi begynte leken, vennen. Har du noen glede av en slik runddans uten resultater?" "Jeg har alltid glede! Og jeg favoriserer spørsmål fremfor svar like mye som jeg favoriserer lek over selvhøytidelighet. Med lek er nyansene og krinklene og krokene i din bevisthet, ja.. selv der det er frykt, skam eller tvil, så aldeles uskyldig lett tilgjengelig. Og du vet... riktig kløktige virkeligheter males med en bra pensel. Frykt har en lei tendens til å slite på bustene."
tirsdag 5. januar 2010
På scenen er han kledt i en yndig bondejenteaktig kjole og stor stråhatt på snei, vrikker på rumpa mens røsten tilhører mannen han ikke ser i seg selv enda. Han har mot til å være en marionett for andres fordommer og uforståenhet til valgene han tar, enten det er å gå med kjole eller respondere på andres forundring med å spille ut galskapen, være sin egenskapte karikatur. I rommet er det ikke bare flir, bryddhet og fascinasjon. Det prikler under overflaten, en annen konsistens enn hva folk uttrykker i det sosiale spillet: Alle individene, deres frihetslengsel, og deres frihetsangst. Det er en annen enn de selv der oppe, som leker på tross av skammen. Det er en annen enn de selv, som portretterer sin galskap, menneskenes galskap, som er i forvirringen der andre frykter å gå i oppløsning.
Jeg selv sjonglerer flere holdninger til ham en kveld som denne, og en stemme i meg selv som undrer meg over de. En holdning uttrykkes i blikkveksling med de andre rundt bordet: fascinasjon, lattermildhet, og overbærende kjærlighet, som for et barn og dets mange påfunn. En annen uttrykkes når en av oss foreslår å be ham opp igjen til å improvisere, der en underforstått selvfølge i meg og de andre er at han egentlig er en lik oss, en venn i lokalet.
Og når han og jeg er ansikt til ansikt: En holdning av umiddelbar og rolle-lekende imøtekommenhet. Tidvis speiler jeg gjensidig koketthet over å like hverandre som mennesker uten kategorier for hvordan vi liker hverandre, tidvis ønsker jeg iverata denne unge, litt naive skjønnheten og hans behov for bekreftelse, tidvis er jeg smigret som en jentunge over oppmerksomheten han viser meg. Og under alle disse holdningene og flere, med sine koblinger til de mange uttrykk en utviser automagisk i en sosial setting, finner jeg noe annet. Frihetsangsten. Frihetslengselen. Beundringen vokser seg bare sterkere etter oppdagelsen av at han egentlig er redd for hva andre syns, og likevel tar sine valg. Det er ikke frihet fra skam eller redsel han speiler, men friheten til å gjøre noe annet likevel. Friheten til å leke med sine roller, også når de skremmer en. Friheten til å rope også når en vil unnskylde sin egen eksistens. Og friheten til å være et vandrende sammensurium av mulige kategorier, diagoser og objekter for min og andres fordømmelse og analyse, og oppleve at en eksisterer, at noen ønsker en velkommen og at det finnes kjærlighet for en, også når en kjenner seg fremmed for andre og seg selv.
Jeg selv sjonglerer flere holdninger til ham en kveld som denne, og en stemme i meg selv som undrer meg over de. En holdning uttrykkes i blikkveksling med de andre rundt bordet: fascinasjon, lattermildhet, og overbærende kjærlighet, som for et barn og dets mange påfunn. En annen uttrykkes når en av oss foreslår å be ham opp igjen til å improvisere, der en underforstått selvfølge i meg og de andre er at han egentlig er en lik oss, en venn i lokalet.
Og når han og jeg er ansikt til ansikt: En holdning av umiddelbar og rolle-lekende imøtekommenhet. Tidvis speiler jeg gjensidig koketthet over å like hverandre som mennesker uten kategorier for hvordan vi liker hverandre, tidvis ønsker jeg iverata denne unge, litt naive skjønnheten og hans behov for bekreftelse, tidvis er jeg smigret som en jentunge over oppmerksomheten han viser meg. Og under alle disse holdningene og flere, med sine koblinger til de mange uttrykk en utviser automagisk i en sosial setting, finner jeg noe annet. Frihetsangsten. Frihetslengselen. Beundringen vokser seg bare sterkere etter oppdagelsen av at han egentlig er redd for hva andre syns, og likevel tar sine valg. Det er ikke frihet fra skam eller redsel han speiler, men friheten til å gjøre noe annet likevel. Friheten til å leke med sine roller, også når de skremmer en. Friheten til å rope også når en vil unnskylde sin egen eksistens. Og friheten til å være et vandrende sammensurium av mulige kategorier, diagoser og objekter for min og andres fordømmelse og analyse, og oppleve at en eksisterer, at noen ønsker en velkommen og at det finnes kjærlighet for en, også når en kjenner seg fremmed for andre og seg selv.
søndag 3. januar 2010
paranøtter
Paranøtter og Woven Hand, etter fiskesuppe og Tool.
Det foregår mye i meg i disse dager. Det er mye godt, det er mye... velkjent i ny drakt. Gjenkjennelse av meg sjøl, slik jeg kjenner denne personen fra innsiden. Sverdfisktrombone blir en ventil i disse tider av tilbakeblikk og håp om gjenskapelse. Jeg vil ivareta betydningen av dette rommet... ikke bare er det et rom for alt som ikke får plass, det er et rom som binder sammen noen av trådene ingen andre enn jeg kjenner. Og det er mest for min egen del jeg skriver.
Bright Eyes på vei fra jobb tidligere idag, pakket inn mellom det hvite som faller. "Lifted, or the story is in the soil, keep your ear to the ground", albumet som maler fram desperasjonen og skjønnheten på terskelen til 20-årene, med akkurat den pompøsiteten den tiden kalte på, den som rokker ved den åh-så-fryktede flatheten.
"I've been hanging down by the train depot. No, I don't ride, I just sit and watch the people there. And they remind me of wind up cars in motion. The way they spin and turn and jockey for positions. And I wanna scream out that it all is nonsence: 'Your life's one track, can't you see it's pointless?' But then my knees give under me. My head feels weak and suddenly, it's clear to see it's not them, but me who's lost my self-identity, as I hide behind these books I read while scribling my poetry, like art could save a wretch like me, with some ideal ideology, that no one could hope to achieve. And I'm never real, it's just a scetch of me! And everything I make is trite and cheap and a waste of paint, of space, of time..."
Befrielse.. over å ta inn de låtene, slik de portrettherer tilværelsen som noe satt på spissen mellom død og gjenfødsel, slik de strekker seg ut etter et større bilde, der kjærlighet ikke er klisjé men det råeste vi har. Åh.. blikket til unge poeter med gamle sjeler... fullt av klokskap og naivitet på samme tid.. bevart er evnen til å drømme om noe annet enn gjentakelsen av alt en allerede kjenner.
It's not a movie
No private screening
This method acting
Well I call it living
It's like a fountain
A door that's open
We have a problem
With no solution but to love
And to be loved
Nei, jeg kommer ikke til å forsvinne. Ikke kommer jeg til å rømme heller. Og det er et fritt valg å bli, selv i det ubehagelige. Idet jeg tør smake på at muligheten er der.. til å flytte til karibien og bo i et skur, eller finne en gård i nesodden og importere økologisk sjokolade, eller hvasomhelst... og jeg likevel tar et valg om å bli, er det en sterk påminnelse om eierskapet over mitt eget liv.
Ja, det er mye som kjennes som det ikke stemmer med den sfæren jeg skal tilbake i nå... en manglende ressonans med kroppens viten, et nettverk av mine (og andres.. nei, jeg tror ikke det bare er projiseringer) mindreverdsfølelser og selvhevdelsebehov, en fremmedhet som overgår den jeg kjente på videregående, mye fordi den blir så paradoksal når så mye av innholdet snakker til meg, som mitt fag. Og ja, jeg tenker at det kan bli et spørsmål om å holde ut en stor del av hverdagen, håpe å ikke miste troen på meg sjøl, og troen på at jeg senere kan finne en naturlig og virkingsfull måte å være det jeg skal være, uten at utdannelsen har snevret sammen perspektivet og mitt potensiale for mye. Og et spørsmål om å Leve først og fremst utenfor de veggene.
Jeg ønsker ikke at det skal oppleves sånn. Jeg drømmer om den samme gleden, åpenheten, naturlige menneskeligheten der som ellers i livet.. om ikke rundt meg så ihvertfall i meg. Og når jeg kjenner valget om å være der er mitt, løfter noe seg fra å handle om å føle seg fanget og redd, og være forbanna på et samfunn som stadig gir meg oppgulp av slike følelser, til hvordan å forholde seg til forløpet jeg velger, med alt det innebærer. Hvordan forholde seg. Hvordan forholde seg.
Hvordan forholder jeg meg til å være følelsesmenneske i en mental akademisk verden, der også følelser reduseres til en bit i et analytisk puslespill? Og herunder kroppslig funderte reaksjoner og fornemmelser som jeg lett kan avskrive som vrangbilder, når de ikke ledsages av en god analyse eller argumentasjon? Hvordan forholder jeg meg til en sosial skolehverdag hvor jeg kjenner jeg er glad i de rundt meg, samtidig som jeg erfarer og har begynt forvente å kommunisere med de fra en anstrengt og mindreverdig posisjon i meg sjøl? Hvordan forholder jeg meg til min egen tilbøyelighet til å, i en grad jeg knapt kan huske å ha opplevd, navigere meg etter en forestilt og sannsynligvis ikke-eksisterende standard? Hvordan forholder jeg meg til overgangene og kontrastene i hverdagen, langs hele skalaer med ytterpunkter, akademias fordømmelse av det annerledes-tenkende og de annerledes tenkendes fordømmelse av akademia.. og min opplevelse av å tidvis integrere fordømmelser begge veier, og tidvis oppleve sylskarpe erkjennelser av at ytterpunktene er illusjoner, skapt av fordømmelsen, min og andres. Hvordan forholder jeg meg til både lengselen etter, og angsten for å blande verdener? Min stadige drøm om å introdusere enkeltpersoner jeg liker i klassen for livet mitt ellers, for den jeg 'virkelig' er, og den dertilhørende klassiske frykten for avvisning?
Det er et ord. Et ord som noen ganger oppleves nesten som et opphøyd hån ovenfor min personlige utvikling. For idet jeg tenker jeg ikke kan leve opp til det, og fornemmer motstanden, befinner jeg meg i en paradoksal selvmotsigelse. Men ordet er ikke bare et slags svar på alt ovenfor, det er et symbol for broen mellom flere såkalte ytterpunkter i livet. Det drypper fra munnen til reiki-healere, forelesere og medstudenter når du minst venter det.
Ordet er Aksept.
Paranøtter
Paranøtter og Woven Hand, etter fiskesuppe og Tool.
Det foregår mye i meg i disse dager. Det er mye godt, det er mye... gammelt i ny drakt. Gjenkjennelse av meg sjøl, i meg sjøl. Sverdfisktrombone blir en ventil i disse tider. Og jeg gjør mitt beste for å ikke la meg styre av tanken om hvor kjedelig ventilering kan være å lese, og min flauhet over selvsentrertheten som kjennetegner noenlunde normfri ventilering. Jeg vil ivareta det rommet... ikke bare er det et rom for alt som ikke får plass, det er et rom som binder sammen noen av trådene ingen andre enn jeg kjenner.
Bright Eyes på vei fra jobb tidligere idag, pakket inn mellom det hvite som faller. "Lifted, or the story is in the soil, keep your ear to the ground", albumet som maler fram desperasjonen og skjønnheten på terskelen til 20-årene, med akkurat den pompøsiteten den tiden kalte på, den som rokker ved den åh-så-fryktede flatheten.
"I've been hanging down by the train depot. No, I don't ride, I just sit and watch the people there. And they remind me of wind up cars in motion. The way they spin and turn and jockey for positions. And I wanna scream out that it all is nonsence: 'Your life's one track, can't you see it's pointless?' But then my knees give under me. My head feels weak and suddenly, it's clear to see it's not them, but me who's lost my self-identity, as I hide behind these books I read while scribling my poetry, like art could save a wretch like me, with some ideal ideology, that no one could hope to achieve. And I'm never real, it's just a scetch of me! And everything I make is trite and cheap and a waste of paint, of space, of time..."
Befrielse.. over å ta inn de låtene, slik de portrettherer tilværelsen som noe satt på spissen mellom død og gjenfødsel, slik de strekker seg ut etter et større bilde, der kjærlighet ikke er klisjé men det råeste vi har. Og alt fra den unge poets blikk, den unges evne til å drømme om noe annet enn gjentakelsen av alt en allerede kjenner. Nei, jeg kommer ikke til å forsvinne. Ikke kommer jeg til å rømme heller. Og det er et fritt valg å bli, selv i det ubehagelige. Idet jeg tør smake på at muligheten er der.. til å flytte til karibien og bo i et skur, eller finne en gård i nesodden og importere økologisk sjokolade, eller hvasomhelst... og jeg likevel tar et valg om å bli, er det en sterk påminnelse om eierskapet over mitt eget liv.
Ja, det er mye som kjennes som det ikke stemmer med den sfæren jeg skal tilbake i nå... en manglende ressonans med kroppens viten, et nettverk av mine (og andres.. nei, jeg tror ikke det bare er projiseringer) mindreverdsfølelser og selvhevdelsebehov, en fremmedhet som overgår den jeg kjente på videregående, mye fordi den blir så paradoksal når så mye av innholdet snakker til meg, interesserer meg, er mitt fag.
Og ja, jeg tenker at det kan bli et spørsmål om å holde ut en stor del av hverdagen, håpe å ikke miste troen på meg sjøl, og troen på at jeg senere kan finne en naturlig og virkingsfull måte å være det jeg skal være, uten at utdannelsen har snevret sammen perspektivet og mitt potensiale for mye. Og et spørsmål om å Leve først og fremst utenfor de veggene. Jeg ønsker ikke at det skal oppleves sånn. Jeg drømmer om den samme gleden, åpenheten, naturlige menneskeligheten der som ellers i livet.. om ikke rundt meg så ihvertfall i meg. Og når jeg kjenner valget om å være der er mitt, løfter noe seg fra å handle om å føle seg fanget og redd, og være forbanna på et samfunn som stadig gir meg oppgulp av slike følelser, til hvordan å forholde seg til forløpet jeg velger, med alt det innebærer.
Hvordan forholde seg.
Hvordan forholde seg. Hvordan forholder jeg meg til å være følelsesmenneske i en mental akademisk verden, der også følelser reduseres til en bit i et analytisk puslespill? Og herunder kroppslig funderte reaksjoner og fornemmelser som jeg lett kan avskrive som vrangbilder, når de ikke ledsages av en god analyse eller argumentasjon? Hvordan forholder jeg meg til en sosial skolehverdag hvor jeg kjenner jeg er glad i de rundt meg, samtidig som jeg erfarer og har begynt forvente å kommunisere med de fra en anstrengt og mindreverdig posisjon i meg sjøl? Hvordan forholder jeg meg til min egen tilbøyelighet til å, i en grad jeg knapt kan huske å ha opplevd, navigere meg etter en forestilt og sannsynligvis ikke-eksisterende standard for hva det vil si å være psykolog?
Hvordan forholder jeg meg til overgangene og kontrastene i hverdagen, langs hele skalaer med ytterpunkter inkludert, akademias fordømmelse av det annerledes-tenkende og de annerledes tenkendes fordømmelse av akademia, og min opplevelse av å tidvis integrere fordømmelser begge veier, og tidvis oppleve sylskarpe erkjennelser av at ytterpunktene er illusjoner, skapt av fordømmelsen, min og andres. Hvordan forholder jeg meg til både lengselen etter og angsten for å blande verdener? Min stadige drøm om å introdusere enkelte i studiet mitt for livet mitt ellers, og den jeg 'virkelig' er, og den klassiske frykten for avvisning?
Det er et ord. Et ord som noen ganger oppleves nesten som et opphøyd hån ovenfor din egen selvutvikling, for idet du tenker du ikke kan leve opp til det, og fornemmer motstanden, befinner du deg i en paradoksal selvmotsigelse. Men det er ikke bare et slags svar på alt ovenfor, det er et symbol for broen mellom flere såkalte ytterpunkter i livet. For det drypper fra munnen til reiki-healere, forelesere og medstudenter når du minst venter det. Ordet er Aksept.
Det foregår mye i meg i disse dager. Det er mye godt, det er mye... gammelt i ny drakt. Gjenkjennelse av meg sjøl, i meg sjøl. Sverdfisktrombone blir en ventil i disse tider. Og jeg gjør mitt beste for å ikke la meg styre av tanken om hvor kjedelig ventilering kan være å lese, og min flauhet over selvsentrertheten som kjennetegner noenlunde normfri ventilering. Jeg vil ivareta det rommet... ikke bare er det et rom for alt som ikke får plass, det er et rom som binder sammen noen av trådene ingen andre enn jeg kjenner.
Bright Eyes på vei fra jobb tidligere idag, pakket inn mellom det hvite som faller. "Lifted, or the story is in the soil, keep your ear to the ground", albumet som maler fram desperasjonen og skjønnheten på terskelen til 20-årene, med akkurat den pompøsiteten den tiden kalte på, den som rokker ved den åh-så-fryktede flatheten.
"I've been hanging down by the train depot. No, I don't ride, I just sit and watch the people there. And they remind me of wind up cars in motion. The way they spin and turn and jockey for positions. And I wanna scream out that it all is nonsence: 'Your life's one track, can't you see it's pointless?' But then my knees give under me. My head feels weak and suddenly, it's clear to see it's not them, but me who's lost my self-identity, as I hide behind these books I read while scribling my poetry, like art could save a wretch like me, with some ideal ideology, that no one could hope to achieve. And I'm never real, it's just a scetch of me! And everything I make is trite and cheap and a waste of paint, of space, of time..."
Befrielse.. over å ta inn de låtene, slik de portrettherer tilværelsen som noe satt på spissen mellom død og gjenfødsel, slik de strekker seg ut etter et større bilde, der kjærlighet ikke er klisjé men det råeste vi har. Og alt fra den unge poets blikk, den unges evne til å drømme om noe annet enn gjentakelsen av alt en allerede kjenner. Nei, jeg kommer ikke til å forsvinne. Ikke kommer jeg til å rømme heller. Og det er et fritt valg å bli, selv i det ubehagelige. Idet jeg tør smake på at muligheten er der.. til å flytte til karibien og bo i et skur, eller finne en gård i nesodden og importere økologisk sjokolade, eller hvasomhelst... og jeg likevel tar et valg om å bli, er det en sterk påminnelse om eierskapet over mitt eget liv.
Ja, det er mye som kjennes som det ikke stemmer med den sfæren jeg skal tilbake i nå... en manglende ressonans med kroppens viten, et nettverk av mine (og andres.. nei, jeg tror ikke det bare er projiseringer) mindreverdsfølelser og selvhevdelsebehov, en fremmedhet som overgår den jeg kjente på videregående, mye fordi den blir så paradoksal når så mye av innholdet snakker til meg, interesserer meg, er mitt fag.
Og ja, jeg tenker at det kan bli et spørsmål om å holde ut en stor del av hverdagen, håpe å ikke miste troen på meg sjøl, og troen på at jeg senere kan finne en naturlig og virkingsfull måte å være det jeg skal være, uten at utdannelsen har snevret sammen perspektivet og mitt potensiale for mye. Og et spørsmål om å Leve først og fremst utenfor de veggene. Jeg ønsker ikke at det skal oppleves sånn. Jeg drømmer om den samme gleden, åpenheten, naturlige menneskeligheten der som ellers i livet.. om ikke rundt meg så ihvertfall i meg. Og når jeg kjenner valget om å være der er mitt, løfter noe seg fra å handle om å føle seg fanget og redd, og være forbanna på et samfunn som stadig gir meg oppgulp av slike følelser, til hvordan å forholde seg til forløpet jeg velger, med alt det innebærer.
Hvordan forholde seg.
Hvordan forholde seg. Hvordan forholder jeg meg til å være følelsesmenneske i en mental akademisk verden, der også følelser reduseres til en bit i et analytisk puslespill? Og herunder kroppslig funderte reaksjoner og fornemmelser som jeg lett kan avskrive som vrangbilder, når de ikke ledsages av en god analyse eller argumentasjon? Hvordan forholder jeg meg til en sosial skolehverdag hvor jeg kjenner jeg er glad i de rundt meg, samtidig som jeg erfarer og har begynt forvente å kommunisere med de fra en anstrengt og mindreverdig posisjon i meg sjøl? Hvordan forholder jeg meg til min egen tilbøyelighet til å, i en grad jeg knapt kan huske å ha opplevd, navigere meg etter en forestilt og sannsynligvis ikke-eksisterende standard for hva det vil si å være psykolog?
Hvordan forholder jeg meg til overgangene og kontrastene i hverdagen, langs hele skalaer med ytterpunkter inkludert, akademias fordømmelse av det annerledes-tenkende og de annerledes tenkendes fordømmelse av akademia, og min opplevelse av å tidvis integrere fordømmelser begge veier, og tidvis oppleve sylskarpe erkjennelser av at ytterpunktene er illusjoner, skapt av fordømmelsen, min og andres. Hvordan forholder jeg meg til både lengselen etter og angsten for å blande verdener? Min stadige drøm om å introdusere enkelte i studiet mitt for livet mitt ellers, og den jeg 'virkelig' er, og den klassiske frykten for avvisning?
Det er et ord. Et ord som noen ganger oppleves nesten som et opphøyd hån ovenfor din egen selvutvikling, for idet du tenker du ikke kan leve opp til det, og fornemmer motstanden, befinner du deg i en paradoksal selvmotsigelse. Men det er ikke bare et slags svar på alt ovenfor, det er et symbol for broen mellom flere såkalte ytterpunkter i livet. For det drypper fra munnen til reiki-healere, forelesere og medstudenter når du minst venter det. Ordet er Aksept.
onsdag 30. desember 2009
2009
Året.
"Her er jeg.
Jeg griper spontant innimellom etter sanseinntrykkene, som et slags sjelelig klyp i armen... lar hånden kjenne på vannet når jeg sitter i en jolle i fart. Legger meg på ryggen når jeg bader, ser på skyene og trekker pusten dypt dypt. Går langsmed vannet på strendene, og absorberer følelsen av nakne føtter i vann og sand med inderlig konsentrasjon."
"Stjernehimmelen. Etter en time liggende på dekk i bekmørket, stirrende opp på den, blikket langsomt søkende i overblikk, i detaljer... og det slår meg at en time er så lite, for en livstid kunne brukes på å studere det spekteret. Snart forsvinner følelsen av at det er bekmørkt, der det ikke er klare stjerner får jeg følelsen av hele bakteppet som en dus gråhet... fjernere, fjernere... perspektivet blir som et sluk, jeg trekkes ut, opp, uendeligheten kan ikke fattes og jeg henfaller til den mer jordbundne uendeligheten i den gode musikken på ørene, beveger meg mellom wire og reling og merker rom og cola i kombinasjon med gyngende båt og musikk gjør meg svimete på den gode måten."
"Vi kjørte mini-buss-taxi gjennom landskaper med sjø og huser oppover frodige åser badet i melankolsk glitter (eller var det ettertanken som farget glitteret med melankoli?), vind gjennom de åpne vinduene, ro og blikk innover. Plutselig så jeg den, da jeg bladde uten mål i musikken min på ipoden.. og jeg har aldri hørt teksten klarere, og kjent melodien og gitarspillet kommunisere nærere."
En måned i Karibien, og en liten seilbåt rakk å bli mitt hjem. Det samme gjorde den naturlige hverdagen orientert rundt øyeblikket. Der forventninger ikke styrer noe, der frykten aldri griper, der det var hav rundt oss og himmel over oss, reagge på alle høyttalere og en kultur som ikke har lært seg stress, selvtillitskvaler eller normer som skaper avstand mellom folk. Da jeg reiste fra dette nye hjemmet mitt, handlet sorgen ikke bare om båten, utforskingen og hverdagen med mine venner der, den handlet om å gi slipp på en smakebit av alt jeg kan være, alt livet kan være, for raskt.
For når Norge runger over en og rundt en med sin kulde og sin galskap, er det lett å glemme hjemmet en alltid har i hjertet. Det hjertet slike reiser snakker med og pleier med inderlighet.
Tiden som fulgte Karibien opplevde jeg et stort og frihetsfremmende fravær av anstrengthet. En lyst til å danse, leke, ha det gøy. Jeg sprang i snøen fra konsert til konsert på Bylarm i Oslo vinterstid, med et engasjement og en letthet som om det var en flagrende sommerfestival. Lot meg smitte av venners opplevelse av å være midt i sine gjennombrudd der.. deres spenning, glede, overveldelse.
Min sedvanlige tilfredshet vokste i flere stunder til å bli også en nyforeskelse i livet mitt. Og som nyforelska, melder lysten til å dele seg.. berette, vise frem. Det påkaller mye granskinger av meg selv. Hvor går skillet mellom naturlig glede over å dele det en opplever med andre, og et usunt jag etter bekreftelse, etter å vise frem noe for å tro på det?
I lys av nok en påminnelse om et naturlig liv, fulgte flere tilstander av undring over hvorvidt jeg er sann ovenfor meg selv og mine verdier.
"Ja.. jeg har følelsen av å svikte meg selv til tider. Min egen kapabilitet. Min sterkere stemme. (...) Generelt bevisst min selvbevissthet (heh, for en loop), undrer meg over i hvilken grad jeg iscenesetter meg selv, både for andre og meg selv. (...) Den følelsen av å føre seg selv bak lyset er ofte ekstremt abstrakt. Noen ganger har jeg en fornemmelse av at jeg nettopp har løyet for meg selv, uten at jeg får tak i hva løgnen bestod i. (...) Det hender en angst er der, en slags påminnelse om noe jeg har i meg som ikke får utfoldet seg i lyset av hvordan jeg eventuelt lurer meg selv. Lengsel etter den totalt nakne meg. Ikke vet jeg om en slik nakenhet finnes. Jeg stiller jo alltid spørsmål ved så mye. Det er få klare sannheter om meg. Kanskje livet handler bare om å bygge seg riktige placeboer, for å ha det best mulig."
Våren er det sosialpsykologi, og jeg koser meg kostelig over å svømme i tankelandskaper der ingenting er sant, bare konstruert i en kultur eller et språk... Jeg leser om andre som beskriver med forskjellig språk våre ulike virkeligheter, og hvordan vi former hverandre i samspill, i speilene, i rollene... Når jeg leser hopper det i meg.
Min mor gjorde et forsøk på å flytte til Bergen og finne sine barndomsrøtter dette året. Jeg trodde aldri helt på at hun kom til å finne seg til rette her, for det meste føltes hun bare ekstra mye på besøk. I perioder ga hun meg god øvelse i å både kjenne mine grenser, og sette de. Men hun ble bare en som dukket opp her og der i kulissene, innimellom alt annet.
Å prøve navigere seg i relasjonen til faren min og hans kone, derimot, var en langt større utfordring dette året. Hos min nye psykolog (egenterapi, må vite) ble dette et hovedtema store deler av året. Det er et spørsmål om å ikke bli respektert for sitt liv og sin virkelighet, men oppleve seg selv som et speilbilde av andres rammer for (mis)forståelse. Et spørsmål om autonomi. En lengsel etter transformasjon til en annen type kommunkasjon....
Om sommeren reiser jeg med bussen igjen, til lengst nord i landet. Nok en smakebit av andre former for leving, normfrihet, fellesskap. Enorm glede, begeistring, utfoldelse. Men også en vekkelse av en sorg og et savn, når det åpner seg for en måte å være på som gir faen i konvensjoner og hva andre syns, og du minnes på alle begrensningene som deltakelsen i det gjengse samfunnet legger.
Jeg gledet meg til å begynne på 2. avdeling. Jeg gjorde det. Jeg hadde tro på min styrke til å møte både en tettere studiehverdag og å forholde meg til medstudenter på daglig basis. En tro på min evne til å stå for den jeg er, ikke la meg rokke av forestillingen om andres blikk på meg.
Men det som skjer, er at gjennom en måneds tid føles det som livet på fakultetet sparker beina under meg, så jeg mister fotfestet. Én ting er de faktiske kravene i hverdagen, omstillingene, det nye som en ikke vet hvordan å forholde seg til... noe annet og langt mer truende for selvfølelsen er de abstrakte forestillingene om en standard, et blikk utenfra, hva det vil si å bli psykolog, eller å være en riktig student, eller å passe inn i klassen med de unike vakre menneskene, og deres forestillinger, som sikkert ikke er helt ulike mine egne...
Fra daglig yoga, kontakt med kroppen og latter i magen etter sommeren, sprang jeg opp i hodet, i tankespinn og fremmedgjorthet. Så 'ute av meg selv' har jeg ikke følt meg på nesten 5 år.
Slutten av september: "Mye av tankene jeg har hatt de siste ukene syntes nå vage og liksom vanvittige. Akkurat som jeg har vært i en hypotetisk metaverden. En reise i mitt eget sinn, i bedømmelser om meg selv, andre og livet mitt, der alt ble symboler for noe annet enn det øyeblikks-nære."
"Er dette å bli psykolog noe som tvinger meg til å gi slipp på noe naturlig ved det å være menneske? Så mye som skjer i studiet, i alt ved samfunnstrukturene å forholde seg til, kjennes som en trussel mot naturlig menneskelighet slik jeg kjenner den. Bare begrepsappaatet, det som objektiviserer andre mennesker i forhold til noe generelt noen har satt et navn på. Og det begrepsapparatet trenger seg inn i meg, blir uungåelig en del av meg."
Ironisk nok er det denne tiden jeg får mer anledning til kontakt med andre i klassen enn noen gang. Jeg er åpen, jeg forsøker, men sitter så ofte med en bismak av at alt de ser er en skygge av meg selv. En anstrengt utgave av et egentlig frihetssøkende vesen. En sosialt usikker utgave av et naturlig sosialt vesen. En bekreftelses-søkende utgave av ei som egentlig er vant til å tro på seg selv.
I hverdagen denne høsten er det også mange nærende oaser. Når jeg møter noen som kjenner meg, og som naturlig forventer den friere og mer tilstedeværende utgaven av meg, har jeg følelsen av å våkne opp fra en vond drøm til en naturlig virkelighet. Hele kroppen sukker: "Åja, det er sånn det føles å være menneske i naturlig og givende kommunikasjon." Min største oase er jammene på Vågen en gang i uka, der musikken og menneskene inspirerer og fyller meg med kraft. Måten folk forholder seg til hverandre på, med gjenkjennelse og varme selv ovenfor fremmede, minner meg om karibien og andre reiser, og påvirker sinnsstemningen vanvittig. En fremmed kvinne kommer bort til meg en av disse kveldene og sier utstrålingen min inspirerer henne, og takker meg. Nylig fortalte jeg henne, da vi satt rundt samme bord, at den kvelden var jeg midt oppi en vond tid, og trengte så sårt den bekreftelsen hun ga meg på en levende side av meg.
I slutten av oktober begynner en forandring mot noe positivt.
"Jeg har tenkt at mye av det jeg har vært igjennom bunner i frykt for å bli voksen. Men så kommer følelsen over meg, av at jeg allerede er voksen. At jeg har vært det i mange år. I innholdet, i min trygghet, i min evne tl å ta ansvar og forsøke forholde meg ærlig til verden. Men det er en annen voksenhet enn den jeg frykter. Den jeg frykter framstår som en ramme eller et skall uten innhold. Som en pakke vi kjøper når vi ønsker overbevise oss selv og omgivelsene om at vi er voksne, noen ganger bare forserket av en underforliggende redsel for å bli avslørt som en bløff. Vel, om jeg ikke får til det voksne spillet, kanskje aldri vil føle tilhørighet selv når jeg spiller med, så kan jeg kanskje klare leve en voksenhet som handler om noe annet. Om å stå i seg selv. Om å innrømme sin egen tilkortkommenhet fremfor å sette opp en viktig mine. Om å ta vare på det barnet i seg som ser den nakne keiseren."
Jeg begynner ha lyst til ting. Jeg begynner ønske oppdage byen på nytt. Og det gjør jeg. Merker hvordan hverdagen forandrer seg så fort en er åpent søkende. Uforutsigbarheten er alltid tilgjengelig. Det samme er pusten.
På tampen av året har jeg gått igjennom nok en slags skakelse, i forhold til min far og kommunikasjonssvikten der. Men raskt i prosessen dro jeg frem et mot til å stå for den jeg er, også i en sinnssvakt forvirrende situasjon. Fandenivoldskheten ovenfor livets utfordringer er stigende. Det samme er min tilbakevendende sterke bestemmelse om å leve et godt liv, som ressonerer med et naturlig minne i kroppen om hva det handler om å være menneske. Nå ønsker jeg ramme inn livet på nytt, røske opp og rense ut. Jeg er faen så lei av å være redd, og distrahert fra kontakten med øyeblikkets magi.
(Soundtrack: Woven Hand, 16 Horsepower, Tom Waits, Johnny Cash, Blind Melon, Black Mountain, Dirty Projectors, Vaiping, Fjorden Baby, Surrirealismen + + )
"Her er jeg.
Jeg griper spontant innimellom etter sanseinntrykkene, som et slags sjelelig klyp i armen... lar hånden kjenne på vannet når jeg sitter i en jolle i fart. Legger meg på ryggen når jeg bader, ser på skyene og trekker pusten dypt dypt. Går langsmed vannet på strendene, og absorberer følelsen av nakne føtter i vann og sand med inderlig konsentrasjon."
"Stjernehimmelen. Etter en time liggende på dekk i bekmørket, stirrende opp på den, blikket langsomt søkende i overblikk, i detaljer... og det slår meg at en time er så lite, for en livstid kunne brukes på å studere det spekteret. Snart forsvinner følelsen av at det er bekmørkt, der det ikke er klare stjerner får jeg følelsen av hele bakteppet som en dus gråhet... fjernere, fjernere... perspektivet blir som et sluk, jeg trekkes ut, opp, uendeligheten kan ikke fattes og jeg henfaller til den mer jordbundne uendeligheten i den gode musikken på ørene, beveger meg mellom wire og reling og merker rom og cola i kombinasjon med gyngende båt og musikk gjør meg svimete på den gode måten."
"Vi kjørte mini-buss-taxi gjennom landskaper med sjø og huser oppover frodige åser badet i melankolsk glitter (eller var det ettertanken som farget glitteret med melankoli?), vind gjennom de åpne vinduene, ro og blikk innover. Plutselig så jeg den, da jeg bladde uten mål i musikken min på ipoden.. og jeg har aldri hørt teksten klarere, og kjent melodien og gitarspillet kommunisere nærere."
En måned i Karibien, og en liten seilbåt rakk å bli mitt hjem. Det samme gjorde den naturlige hverdagen orientert rundt øyeblikket. Der forventninger ikke styrer noe, der frykten aldri griper, der det var hav rundt oss og himmel over oss, reagge på alle høyttalere og en kultur som ikke har lært seg stress, selvtillitskvaler eller normer som skaper avstand mellom folk. Da jeg reiste fra dette nye hjemmet mitt, handlet sorgen ikke bare om båten, utforskingen og hverdagen med mine venner der, den handlet om å gi slipp på en smakebit av alt jeg kan være, alt livet kan være, for raskt.
For når Norge runger over en og rundt en med sin kulde og sin galskap, er det lett å glemme hjemmet en alltid har i hjertet. Det hjertet slike reiser snakker med og pleier med inderlighet.
Tiden som fulgte Karibien opplevde jeg et stort og frihetsfremmende fravær av anstrengthet. En lyst til å danse, leke, ha det gøy. Jeg sprang i snøen fra konsert til konsert på Bylarm i Oslo vinterstid, med et engasjement og en letthet som om det var en flagrende sommerfestival. Lot meg smitte av venners opplevelse av å være midt i sine gjennombrudd der.. deres spenning, glede, overveldelse.
Min sedvanlige tilfredshet vokste i flere stunder til å bli også en nyforeskelse i livet mitt. Og som nyforelska, melder lysten til å dele seg.. berette, vise frem. Det påkaller mye granskinger av meg selv. Hvor går skillet mellom naturlig glede over å dele det en opplever med andre, og et usunt jag etter bekreftelse, etter å vise frem noe for å tro på det?
I lys av nok en påminnelse om et naturlig liv, fulgte flere tilstander av undring over hvorvidt jeg er sann ovenfor meg selv og mine verdier.
"Ja.. jeg har følelsen av å svikte meg selv til tider. Min egen kapabilitet. Min sterkere stemme. (...) Generelt bevisst min selvbevissthet (heh, for en loop), undrer meg over i hvilken grad jeg iscenesetter meg selv, både for andre og meg selv. (...) Den følelsen av å føre seg selv bak lyset er ofte ekstremt abstrakt. Noen ganger har jeg en fornemmelse av at jeg nettopp har løyet for meg selv, uten at jeg får tak i hva løgnen bestod i. (...) Det hender en angst er der, en slags påminnelse om noe jeg har i meg som ikke får utfoldet seg i lyset av hvordan jeg eventuelt lurer meg selv. Lengsel etter den totalt nakne meg. Ikke vet jeg om en slik nakenhet finnes. Jeg stiller jo alltid spørsmål ved så mye. Det er få klare sannheter om meg. Kanskje livet handler bare om å bygge seg riktige placeboer, for å ha det best mulig."
Våren er det sosialpsykologi, og jeg koser meg kostelig over å svømme i tankelandskaper der ingenting er sant, bare konstruert i en kultur eller et språk... Jeg leser om andre som beskriver med forskjellig språk våre ulike virkeligheter, og hvordan vi former hverandre i samspill, i speilene, i rollene... Når jeg leser hopper det i meg.
Min mor gjorde et forsøk på å flytte til Bergen og finne sine barndomsrøtter dette året. Jeg trodde aldri helt på at hun kom til å finne seg til rette her, for det meste føltes hun bare ekstra mye på besøk. I perioder ga hun meg god øvelse i å både kjenne mine grenser, og sette de. Men hun ble bare en som dukket opp her og der i kulissene, innimellom alt annet.
Å prøve navigere seg i relasjonen til faren min og hans kone, derimot, var en langt større utfordring dette året. Hos min nye psykolog (egenterapi, må vite) ble dette et hovedtema store deler av året. Det er et spørsmål om å ikke bli respektert for sitt liv og sin virkelighet, men oppleve seg selv som et speilbilde av andres rammer for (mis)forståelse. Et spørsmål om autonomi. En lengsel etter transformasjon til en annen type kommunkasjon....
Om sommeren reiser jeg med bussen igjen, til lengst nord i landet. Nok en smakebit av andre former for leving, normfrihet, fellesskap. Enorm glede, begeistring, utfoldelse. Men også en vekkelse av en sorg og et savn, når det åpner seg for en måte å være på som gir faen i konvensjoner og hva andre syns, og du minnes på alle begrensningene som deltakelsen i det gjengse samfunnet legger.
Jeg gledet meg til å begynne på 2. avdeling. Jeg gjorde det. Jeg hadde tro på min styrke til å møte både en tettere studiehverdag og å forholde meg til medstudenter på daglig basis. En tro på min evne til å stå for den jeg er, ikke la meg rokke av forestillingen om andres blikk på meg.
Men det som skjer, er at gjennom en måneds tid føles det som livet på fakultetet sparker beina under meg, så jeg mister fotfestet. Én ting er de faktiske kravene i hverdagen, omstillingene, det nye som en ikke vet hvordan å forholde seg til... noe annet og langt mer truende for selvfølelsen er de abstrakte forestillingene om en standard, et blikk utenfra, hva det vil si å bli psykolog, eller å være en riktig student, eller å passe inn i klassen med de unike vakre menneskene, og deres forestillinger, som sikkert ikke er helt ulike mine egne...
Fra daglig yoga, kontakt med kroppen og latter i magen etter sommeren, sprang jeg opp i hodet, i tankespinn og fremmedgjorthet. Så 'ute av meg selv' har jeg ikke følt meg på nesten 5 år.
Slutten av september: "Mye av tankene jeg har hatt de siste ukene syntes nå vage og liksom vanvittige. Akkurat som jeg har vært i en hypotetisk metaverden. En reise i mitt eget sinn, i bedømmelser om meg selv, andre og livet mitt, der alt ble symboler for noe annet enn det øyeblikks-nære."
"Er dette å bli psykolog noe som tvinger meg til å gi slipp på noe naturlig ved det å være menneske? Så mye som skjer i studiet, i alt ved samfunnstrukturene å forholde seg til, kjennes som en trussel mot naturlig menneskelighet slik jeg kjenner den. Bare begrepsappaatet, det som objektiviserer andre mennesker i forhold til noe generelt noen har satt et navn på. Og det begrepsapparatet trenger seg inn i meg, blir uungåelig en del av meg."
Ironisk nok er det denne tiden jeg får mer anledning til kontakt med andre i klassen enn noen gang. Jeg er åpen, jeg forsøker, men sitter så ofte med en bismak av at alt de ser er en skygge av meg selv. En anstrengt utgave av et egentlig frihetssøkende vesen. En sosialt usikker utgave av et naturlig sosialt vesen. En bekreftelses-søkende utgave av ei som egentlig er vant til å tro på seg selv.
I hverdagen denne høsten er det også mange nærende oaser. Når jeg møter noen som kjenner meg, og som naturlig forventer den friere og mer tilstedeværende utgaven av meg, har jeg følelsen av å våkne opp fra en vond drøm til en naturlig virkelighet. Hele kroppen sukker: "Åja, det er sånn det føles å være menneske i naturlig og givende kommunikasjon." Min største oase er jammene på Vågen en gang i uka, der musikken og menneskene inspirerer og fyller meg med kraft. Måten folk forholder seg til hverandre på, med gjenkjennelse og varme selv ovenfor fremmede, minner meg om karibien og andre reiser, og påvirker sinnsstemningen vanvittig. En fremmed kvinne kommer bort til meg en av disse kveldene og sier utstrålingen min inspirerer henne, og takker meg. Nylig fortalte jeg henne, da vi satt rundt samme bord, at den kvelden var jeg midt oppi en vond tid, og trengte så sårt den bekreftelsen hun ga meg på en levende side av meg.
I slutten av oktober begynner en forandring mot noe positivt.
"Jeg har tenkt at mye av det jeg har vært igjennom bunner i frykt for å bli voksen. Men så kommer følelsen over meg, av at jeg allerede er voksen. At jeg har vært det i mange år. I innholdet, i min trygghet, i min evne tl å ta ansvar og forsøke forholde meg ærlig til verden. Men det er en annen voksenhet enn den jeg frykter. Den jeg frykter framstår som en ramme eller et skall uten innhold. Som en pakke vi kjøper når vi ønsker overbevise oss selv og omgivelsene om at vi er voksne, noen ganger bare forserket av en underforliggende redsel for å bli avslørt som en bløff. Vel, om jeg ikke får til det voksne spillet, kanskje aldri vil føle tilhørighet selv når jeg spiller med, så kan jeg kanskje klare leve en voksenhet som handler om noe annet. Om å stå i seg selv. Om å innrømme sin egen tilkortkommenhet fremfor å sette opp en viktig mine. Om å ta vare på det barnet i seg som ser den nakne keiseren."
Jeg begynner ha lyst til ting. Jeg begynner ønske oppdage byen på nytt. Og det gjør jeg. Merker hvordan hverdagen forandrer seg så fort en er åpent søkende. Uforutsigbarheten er alltid tilgjengelig. Det samme er pusten.
På tampen av året har jeg gått igjennom nok en slags skakelse, i forhold til min far og kommunikasjonssvikten der. Men raskt i prosessen dro jeg frem et mot til å stå for den jeg er, også i en sinnssvakt forvirrende situasjon. Fandenivoldskheten ovenfor livets utfordringer er stigende. Det samme er min tilbakevendende sterke bestemmelse om å leve et godt liv, som ressonerer med et naturlig minne i kroppen om hva det handler om å være menneske. Nå ønsker jeg ramme inn livet på nytt, røske opp og rense ut. Jeg er faen så lei av å være redd, og distrahert fra kontakten med øyeblikkets magi.
(Soundtrack: Woven Hand, 16 Horsepower, Tom Waits, Johnny Cash, Blind Melon, Black Mountain, Dirty Projectors, Vaiping, Fjorden Baby, Surrirealismen + + )
Ti år - del 3
Nostalgien vil ingen ende ta. Vel... det gjelder generelt egentlig. Nostalgi syntes for meg å være en latterlig gjentakelse av seg selv, dog alltid med en ny farge, fra blikket i den nye tid. Jeg trenger lære meg å akseptere min tilbøyelighet til nostalgi på nytt. Det er egentlig min insentiv til å løsrive meg.. på nytt. Og på nytt.
(Sitatene er fremdeles ting skrevet i den aktuelle tiden)
2007:
"Det er mye ulike oppfattelser av galskap. Hva som oppfattes vanlig og naturlig hos noen, oppleves som galskap av andre, og omvendt. Jeg er så heldig å ha en fot innenfor de fleste av galskapene."
"Jeg er i en spesiell plass i meg selv. Det er så det siste halvåret har disket opp med alt jeg har trengt for å kjenne på det å stå i meg selv. Og samtidig kommunisere med og empatisere med et bredt spekter av virkeligheter. Menneskenes virkeligheter."
"Jeg opplever ingen hverdag lenger."
På toppen av all surralisme i dagliglivet i starten av året, gikk en kamerat av meg inn i en psykose og ble innlagt.
En dag i slutten av januar sitter jeg i en sirkel av folk av ulike nasjoner, aldre, samfunnsgrupper, som alle jobber for å forsøke få til et uavhengig kulturverksted i byen. Vi tar en runde på hvem vi er og hva vi gjør. Når det blir min tur trekker jeg pusten, sier hva jeg heter, og legger til: "Og idag kom jeg inn på profesjonsstudiet i psykologi. Jeg er psykolog om fem år.. ser det ut til." Hele forsamlingen stråler imot meg, applauderer. Min mor er på elkjøp når jeg ringer: "E det lov å grine på elkjøp?"
"Siste året var en meget god forberedelse til den mentale sfæren jeg entrer i studiet. Jeg er så herlig glad for at den tiden innebar så mye ordløs, ikke-intellektuell vekst, fornyelse og utvidelse av perspektiv. Sjansene til å oppdage på nytt og på nytt hva tilstedeværelse handler om, og at den er mer uavhengig av tanker enn bygget på de. En alarm gikk av i meg før helgen, etter noen få dagers tankespinn jeg ikke var bevisst over. Raskt begynte en sunn livskvalitets-søken å pirke i meg: 'Hva skjer nå? Hvorfor kjenner du ikke etter for tida? Trenger du alle disse tankene? Ser du hva bekymringer gjør med deg?' osv."
Dette året begynner imidlertid denne tilstedeværelsen å glippe mer. Jeg vet det, jeg skriver om det, prøver få kontakt... men opplever å sjeldnere virkelig ta inn inntrykkene, å kjenne øyeblikkene som betydningsfulle. Det forundrer og forvirrer meg.
Min evne til å snakke fritt og være tilstede i kommunikasjon med folk fra ulike deler av samfunnet, fra overfladiske kollegaer til hjemløse svensker, blir ikke med inn dørene til fakultetet mitt. Der inne er jeg plutselig i en klassesituasjon. Og det er først i ettertid jeg ser at automagien i følelseslivet, minnet om det å være i en klasse, ga meg en forventing om å ikke bli akseptert. Og når den forventningen er premisset du møter andre med, kan ikke noe flyte fritt.
Det er mye som kommer opp i meg dette året. Følelseslivet banker på døra med uoppgjorte temaer og erkjennelser. Om relasjonene, ansvaret jeg tar for andre (sterk erkjennelse: Hvilken manglende respekt det ligger for andre i å ta ansvar for de), min veiing av selvverdi i hvorvidt jeg er noe for andre framfor noe i meg selv, en økende selvsentrerthet og spørsmål om hva den handler om, bevissthet rundt behovet for å skrive om så mye og spørsmålet om jeg ikke stoler på verdien av en opplevelse om ikke den er dokumentert, relasjonen til min mor og min onkel og et intenst oppgjør med de og hvordan de sviktet i å komme meg i møte i oppveksten, sammenhenger mellom min fars samboer sitt selvmord da jeg var unge og fryktene jeg møtte i forholdet til min første kjærlighet og hennes suicidalitet, ensomheten i meg og dens dybder. Blant annet. "Det er så mange knagger å henge et gråtende hjerte på."
Livet er begivenhetsrikt, som det har vært en stund. Jeg møter mange mennesker, deltar i prosjekter, jeg utvikler nye vennskap, jeg blir kjent med flere musikere og kunstnere. Om sommeren reiser jeg alene rundt i Frankrike.
Jeg har store deler av året en spesiell relasjon til en kvinne jeg kaller gjøglerinnen når jeg skriver om henne, tidvis seksuell, tidvis sjelelig tett. Men livsbejaelsen, og evnen til å la seg fylle av øyeblikket, intensiteten og meningstyngden er noe som bare griper meg i enkelte stunder.
Jeg leser Hermen Hesse "Steppeulven" og "Momo" av Michael Ende når jeg er på reise. Begge bøkene får betydning for meg. Første anbefales alle som har fascinasjon for gammeldags surrealisme, psykologi, bohem-filosofi og spørsmålet om hilket spekter enkeltmennesket rommer inni seg. Den andre anbefaler jeg til alle som på et eller annet vis føler seg fanget av 'tidsklemma', eller føler døgnet ikke har nok timer.
"Så har vi alltid disse glimtene av Sterkt Liv. Også gjennom dvaletider. Plutselige sansenntryk som gjør innhugg, ignorerende av alle rømningsveier innvendig. Farger som fosser framover og innover og langsetter. Luft som kjærtegner innsiden av lungene og danser piruetter over nervecellene i hudoverflaten. Hunders bjeff berører meg og kjennes som medveseneres kall fra en verden der vi aldri egentlig var adskilte."
"Du trenger ikke mer enn å puste. For å leve, mener jeg. Det er jo der du finner liv. Der det fremdeles foregår en innånding, og en utånding. Men i likhet med at vi knapt er klar over at vi puster, er Livet et tema som helst reduseres til klisjéer i livsstilsmagasiner. Også lever vi hele fuckings tiden. Hvorfor føler jeg meg så ensom om det å leve?"
Desember: "Og enda så ofte jeg tenker dette året var et mellomår, en ventetid, en dvale, en kjedelig opprydningsøkt... jeg merker jeg har forandret meg veldig. Jeg merker en ny slags ro og aksept av min egen uvitenhet. Jeg knytter nye bånd til min alltid hjemsøkende ensomhet. Men der er det også en slags voksende aksept, og tidvis hemmelighetsfull verdighet, med å merke at ingen virkelig kan kjenne meg."
(Soundtrack: Modest Mouse, Natalie Merchant, Cowboy Junkies, Tunng, Coco Rosie, Tom Waits, PJ Harvey, Placebo, Bright Eyes, Iron & Wine ++)
2008:
"Verden er en utvidelse av mitt sanseliv. Fra hendene mine strekker fargene og luften seg kontinuerlig gjennom landskaper og stoffer vi tror er faste, men det finnes ingen grenser. Nei, kanskje det bare finnes rom, og valg. Her er et rom, her velger jeg hva skal være, akkurat her inne i mitt livsrom. Jeg føler det, her sitter det, her i hjertet mitt sitter min åpenhet og mitt nei, min omfavnelse og min frihet."
Dette året utfordret jeg meg selv med å skrive minimalt. Jeg ville lære meg selv å ta opplevelser for det de er uavhengig av om de dokumenteres for fremtiden, ja, uavhengig av om de huskes. Jeg begynner også å bli glad i det som gjentas. Har mange stunder med samme venner, der hver stund ligner en annen og ingenting spennende eller innholdsrikt skjer, og finner det svært behagelig.
"Å bære sitt liv og sine opplevelser og sitt alltid-i-forandrng-selvbilde med selvfølgelighet. Det er en spesiell form for frihet. Selvfølgelig er jeg. Selvfølgelig er jeg noe i verden. Selvfølgelig har jeg et liv som ikke ligner noen andres. Der er utgangspunktet, nå la oss se hva som utspringer derifra."
Innledningsvis i året jobber jeg intenst med å takle en svekket interesse for andre mennesker og deres liv, og hva det gjør med identiteten min i relasjonene mine. Å øve opp tillit til at folk liker meg også uavhengig av hva jeg gir til de, etter å ha sett skjevheten i at jeg forventer den tilliten fra andre uten å ha den selv.
"Å løsrive meg fra andre i den grad at jeg kan møte de med en ny kjærlighet."
Jeg reiser dette året også. Kjøper interrail-billett for 10 dager etter Roskilde-festivalen og bare drar derfra. Øver meg i å oppleve en reise uten å skrive særlig detaljert om den. Jeg har en romanse i nord-tyskland, tilbringer noen dager i Amsterdam, og ender opp i Dublin med Kristin og en buss full av folk som turnerer Irand. Får et oppbluss av glede over absurditet og den høye freakshow-faktoren de dagene. Og en kjempefrihet ved å senere velge å ikke bli med de til nordnorge som planlagt, fordi jeg er komfortabel i Bergen.
Gjennom dette året går jeg i rosenterapi. Det er spesielt. Ikke siden folkehøyskolen, da vi under det mest heftige energiarbeidet gikk rundt og så totalt herja ut uten å kunne forklare noe, har jeg opplevd så intens kommunikasjon med kroppen. Og dertilhørende styrket tro på at kroppen har en viten som ofte ikke overlapper med det vi har ord for. Jeg kunne merke forandringer skje i meg, grunnstemninger endre seg, ting lette.. uten å forklare hva det var, eller hvordan det skjedde. Når timene var heftige, lå halve verdien i terapeutens stødighet: Om hele behandlingsbenken hoppet av kraftige reaksjoner i meg, var hun like fast med hendene, med å utstråle trygghet, med å tillate ting å skje uten å rikke seg, og uten noen form for feighet.
Høsten har vi eksistensiell psykologi på pensumet. Mye av psykologien har til da begeistret og fanget meg for hver eksamensperiode. Men den eksistensielle psykologien appelerer til meg deto mer, som et bindeledd langt tilbake i tid, og beskriver så mye av mitt livsperspektiv slik det har bygget seg opp fra ungdomsskolen av. Når medstudenter omtaler litteraturen som svevende og uhåndgripelig, tar jeg meg selv i å bli personlig såra, så nært som det oppleves for meg.
Jeg har det mye bra dette året. Stadig lurer jeg på om jeg er iferd med å våkne på nytt, starte på en ny epoke i livet mitt, uten at jeg føler den virkelig kommer igang. Men jeg plages ikke, jeg har mange gode stunder, spennende opplevelser, mye avslappethet i meg, kontakt med kroppen, begeistring for ting i hverdagen, og øyeblikk av nærhet til tingene rundt meg.
(Soundtrack: Patti Smith, Johnny Cash, Iron & Wine, Porcupine Tree, PJ Harvey, Cat Power, Natalie Merchant, Elvis Perkins, Nina Simone, Tindersticks, 16 Horsepower + + +)
(Sitatene er fremdeles ting skrevet i den aktuelle tiden)
2007:
"Det er mye ulike oppfattelser av galskap. Hva som oppfattes vanlig og naturlig hos noen, oppleves som galskap av andre, og omvendt. Jeg er så heldig å ha en fot innenfor de fleste av galskapene."
"Jeg er i en spesiell plass i meg selv. Det er så det siste halvåret har disket opp med alt jeg har trengt for å kjenne på det å stå i meg selv. Og samtidig kommunisere med og empatisere med et bredt spekter av virkeligheter. Menneskenes virkeligheter."
"Jeg opplever ingen hverdag lenger."
På toppen av all surralisme i dagliglivet i starten av året, gikk en kamerat av meg inn i en psykose og ble innlagt.
En dag i slutten av januar sitter jeg i en sirkel av folk av ulike nasjoner, aldre, samfunnsgrupper, som alle jobber for å forsøke få til et uavhengig kulturverksted i byen. Vi tar en runde på hvem vi er og hva vi gjør. Når det blir min tur trekker jeg pusten, sier hva jeg heter, og legger til: "Og idag kom jeg inn på profesjonsstudiet i psykologi. Jeg er psykolog om fem år.. ser det ut til." Hele forsamlingen stråler imot meg, applauderer. Min mor er på elkjøp når jeg ringer: "E det lov å grine på elkjøp?"
"Siste året var en meget god forberedelse til den mentale sfæren jeg entrer i studiet. Jeg er så herlig glad for at den tiden innebar så mye ordløs, ikke-intellektuell vekst, fornyelse og utvidelse av perspektiv. Sjansene til å oppdage på nytt og på nytt hva tilstedeværelse handler om, og at den er mer uavhengig av tanker enn bygget på de. En alarm gikk av i meg før helgen, etter noen få dagers tankespinn jeg ikke var bevisst over. Raskt begynte en sunn livskvalitets-søken å pirke i meg: 'Hva skjer nå? Hvorfor kjenner du ikke etter for tida? Trenger du alle disse tankene? Ser du hva bekymringer gjør med deg?' osv."
Dette året begynner imidlertid denne tilstedeværelsen å glippe mer. Jeg vet det, jeg skriver om det, prøver få kontakt... men opplever å sjeldnere virkelig ta inn inntrykkene, å kjenne øyeblikkene som betydningsfulle. Det forundrer og forvirrer meg.
Min evne til å snakke fritt og være tilstede i kommunikasjon med folk fra ulike deler av samfunnet, fra overfladiske kollegaer til hjemløse svensker, blir ikke med inn dørene til fakultetet mitt. Der inne er jeg plutselig i en klassesituasjon. Og det er først i ettertid jeg ser at automagien i følelseslivet, minnet om det å være i en klasse, ga meg en forventing om å ikke bli akseptert. Og når den forventningen er premisset du møter andre med, kan ikke noe flyte fritt.
Det er mye som kommer opp i meg dette året. Følelseslivet banker på døra med uoppgjorte temaer og erkjennelser. Om relasjonene, ansvaret jeg tar for andre (sterk erkjennelse: Hvilken manglende respekt det ligger for andre i å ta ansvar for de), min veiing av selvverdi i hvorvidt jeg er noe for andre framfor noe i meg selv, en økende selvsentrerthet og spørsmål om hva den handler om, bevissthet rundt behovet for å skrive om så mye og spørsmålet om jeg ikke stoler på verdien av en opplevelse om ikke den er dokumentert, relasjonen til min mor og min onkel og et intenst oppgjør med de og hvordan de sviktet i å komme meg i møte i oppveksten, sammenhenger mellom min fars samboer sitt selvmord da jeg var unge og fryktene jeg møtte i forholdet til min første kjærlighet og hennes suicidalitet, ensomheten i meg og dens dybder. Blant annet. "Det er så mange knagger å henge et gråtende hjerte på."
Livet er begivenhetsrikt, som det har vært en stund. Jeg møter mange mennesker, deltar i prosjekter, jeg utvikler nye vennskap, jeg blir kjent med flere musikere og kunstnere. Om sommeren reiser jeg alene rundt i Frankrike.
Jeg har store deler av året en spesiell relasjon til en kvinne jeg kaller gjøglerinnen når jeg skriver om henne, tidvis seksuell, tidvis sjelelig tett. Men livsbejaelsen, og evnen til å la seg fylle av øyeblikket, intensiteten og meningstyngden er noe som bare griper meg i enkelte stunder.
Jeg leser Hermen Hesse "Steppeulven" og "Momo" av Michael Ende når jeg er på reise. Begge bøkene får betydning for meg. Første anbefales alle som har fascinasjon for gammeldags surrealisme, psykologi, bohem-filosofi og spørsmålet om hilket spekter enkeltmennesket rommer inni seg. Den andre anbefaler jeg til alle som på et eller annet vis føler seg fanget av 'tidsklemma', eller føler døgnet ikke har nok timer.
"Så har vi alltid disse glimtene av Sterkt Liv. Også gjennom dvaletider. Plutselige sansenntryk som gjør innhugg, ignorerende av alle rømningsveier innvendig. Farger som fosser framover og innover og langsetter. Luft som kjærtegner innsiden av lungene og danser piruetter over nervecellene i hudoverflaten. Hunders bjeff berører meg og kjennes som medveseneres kall fra en verden der vi aldri egentlig var adskilte."
"Du trenger ikke mer enn å puste. For å leve, mener jeg. Det er jo der du finner liv. Der det fremdeles foregår en innånding, og en utånding. Men i likhet med at vi knapt er klar over at vi puster, er Livet et tema som helst reduseres til klisjéer i livsstilsmagasiner. Også lever vi hele fuckings tiden. Hvorfor føler jeg meg så ensom om det å leve?"
Desember: "Og enda så ofte jeg tenker dette året var et mellomår, en ventetid, en dvale, en kjedelig opprydningsøkt... jeg merker jeg har forandret meg veldig. Jeg merker en ny slags ro og aksept av min egen uvitenhet. Jeg knytter nye bånd til min alltid hjemsøkende ensomhet. Men der er det også en slags voksende aksept, og tidvis hemmelighetsfull verdighet, med å merke at ingen virkelig kan kjenne meg."
(Soundtrack: Modest Mouse, Natalie Merchant, Cowboy Junkies, Tunng, Coco Rosie, Tom Waits, PJ Harvey, Placebo, Bright Eyes, Iron & Wine ++)
2008:
"Verden er en utvidelse av mitt sanseliv. Fra hendene mine strekker fargene og luften seg kontinuerlig gjennom landskaper og stoffer vi tror er faste, men det finnes ingen grenser. Nei, kanskje det bare finnes rom, og valg. Her er et rom, her velger jeg hva skal være, akkurat her inne i mitt livsrom. Jeg føler det, her sitter det, her i hjertet mitt sitter min åpenhet og mitt nei, min omfavnelse og min frihet."
Dette året utfordret jeg meg selv med å skrive minimalt. Jeg ville lære meg selv å ta opplevelser for det de er uavhengig av om de dokumenteres for fremtiden, ja, uavhengig av om de huskes. Jeg begynner også å bli glad i det som gjentas. Har mange stunder med samme venner, der hver stund ligner en annen og ingenting spennende eller innholdsrikt skjer, og finner det svært behagelig.
"Å bære sitt liv og sine opplevelser og sitt alltid-i-forandrng-selvbilde med selvfølgelighet. Det er en spesiell form for frihet. Selvfølgelig er jeg. Selvfølgelig er jeg noe i verden. Selvfølgelig har jeg et liv som ikke ligner noen andres. Der er utgangspunktet, nå la oss se hva som utspringer derifra."
Innledningsvis i året jobber jeg intenst med å takle en svekket interesse for andre mennesker og deres liv, og hva det gjør med identiteten min i relasjonene mine. Å øve opp tillit til at folk liker meg også uavhengig av hva jeg gir til de, etter å ha sett skjevheten i at jeg forventer den tilliten fra andre uten å ha den selv.
"Å løsrive meg fra andre i den grad at jeg kan møte de med en ny kjærlighet."
Jeg reiser dette året også. Kjøper interrail-billett for 10 dager etter Roskilde-festivalen og bare drar derfra. Øver meg i å oppleve en reise uten å skrive særlig detaljert om den. Jeg har en romanse i nord-tyskland, tilbringer noen dager i Amsterdam, og ender opp i Dublin med Kristin og en buss full av folk som turnerer Irand. Får et oppbluss av glede over absurditet og den høye freakshow-faktoren de dagene. Og en kjempefrihet ved å senere velge å ikke bli med de til nordnorge som planlagt, fordi jeg er komfortabel i Bergen.
Gjennom dette året går jeg i rosenterapi. Det er spesielt. Ikke siden folkehøyskolen, da vi under det mest heftige energiarbeidet gikk rundt og så totalt herja ut uten å kunne forklare noe, har jeg opplevd så intens kommunikasjon med kroppen. Og dertilhørende styrket tro på at kroppen har en viten som ofte ikke overlapper med det vi har ord for. Jeg kunne merke forandringer skje i meg, grunnstemninger endre seg, ting lette.. uten å forklare hva det var, eller hvordan det skjedde. Når timene var heftige, lå halve verdien i terapeutens stødighet: Om hele behandlingsbenken hoppet av kraftige reaksjoner i meg, var hun like fast med hendene, med å utstråle trygghet, med å tillate ting å skje uten å rikke seg, og uten noen form for feighet.
Høsten har vi eksistensiell psykologi på pensumet. Mye av psykologien har til da begeistret og fanget meg for hver eksamensperiode. Men den eksistensielle psykologien appelerer til meg deto mer, som et bindeledd langt tilbake i tid, og beskriver så mye av mitt livsperspektiv slik det har bygget seg opp fra ungdomsskolen av. Når medstudenter omtaler litteraturen som svevende og uhåndgripelig, tar jeg meg selv i å bli personlig såra, så nært som det oppleves for meg.
Jeg har det mye bra dette året. Stadig lurer jeg på om jeg er iferd med å våkne på nytt, starte på en ny epoke i livet mitt, uten at jeg føler den virkelig kommer igang. Men jeg plages ikke, jeg har mange gode stunder, spennende opplevelser, mye avslappethet i meg, kontakt med kroppen, begeistring for ting i hverdagen, og øyeblikk av nærhet til tingene rundt meg.
(Soundtrack: Patti Smith, Johnny Cash, Iron & Wine, Porcupine Tree, PJ Harvey, Cat Power, Natalie Merchant, Elvis Perkins, Nina Simone, Tindersticks, 16 Horsepower + + +)
mandag 28. desember 2009
Ti år - del 2
Fortsettelse på mitt personlige og nostalgiske tilbakeblikk på mitt liv i tiåret som avsluttes nå.
2005:
"Remember I'll always love you as I claw your fucking throat away. It will end no other way" (Mottatt sms fra henne, 1/1-05)
Hun hadde ikke bare vært min nærmeste venn og min første store kjærlighet. Hun hadde vært noen jeg lærte å kjenne meg selv gjennom. Et speil for dybdene inni meg, noen som kom inn på nerven av livet mitt. Jeg lærte min egen styrke å kjenne, slik jeg aldri hadde før. At det fantes mer tro på det gode selv når du tror brønnen er tappet. At jeg er istand til å stå i ekstreme situasjoner, og handle instinktivt. At jeg kan bevare min livskraft når døden truer med sitt nærvær. Historien vi delte var et kapittel så viktig for meg, at jeg hvilte min identitetsfølelse på den. Det var et turbulent kapittel å hvile noenting på.
Jeg ble rundt bruddet overmannet av ekstreme tilstander i kropp og følelser. Det mest voldsomme lignet angstanfall, men var heller en slags overload enn noe jeg følte hadde med angst å gjøre.
Det skjedde igjen en dag midt i byen. Det begynte bygge seg opp så mye vondt. Gikk til legevakt. Personnummer, kulde, venting, håpløst samfunn, håpløs verden, kort pust, geleidet inn et sted, mer venting, vugging, risting, går jeg i oppløsning nå? Så.. en lege jeg aldri vil glemme. En lyttende lege. Som ga meg det rommet, de øynene jeg trengte for å jobbe meg ut av tilstanden. Klarne hodet, roe pusten, si de riktige tingene til meg selv, reflektere og føle meg ut av sirkelen, få noe på plass. Så mye kan tilstedeværelse gjøre for en annen. Og da jeg på vei ut fikk rakt handa frem som et menneske på to bein med tørkede tårer og håret vekk fra ansiktet, sa han det: "Jeg håper du vil klare få karakterene du trenger, og blir psykolog. Vi trenger slike som deg." En av mitt livs største gaver. De ordene, i den situasjonen.
Når hun endelig forlot byen, og jeg var alene i hybelen, fortsatte kjærlighetssorgen i èn ukes gråt.
Men plutselig sådde jeg et par frø.. begynte gjøre gode ting for meg selv. Begynte søke ut. "Idag gikk det opp for meg.. at jeg har glemt at jeg er verdt å bli kjent med. Det er ikke slik at jeg en tid ikke har vært verdt å bli kjent med, slik jeg kanskje følte det. Det var bare en slags glemsel.
Nå skjer det noe. Idag var det sol i Sandviken. Det hadde regnet, slik at det lille treet utenfor kjøkkenvinduet var fullt av små perler som glinset. Også var det rundt 20 småfugler der som spiste og virret rundt. Godt å se på. Idag tidlig, i en time eller så, var jeg utrolig tilstedeværende. Jeg brakte meg inn i en tilstand for å formidle noe til en venn (man får sånne idéer noen ganger). Men uavhengig av om det hjalp ham.. det gjorde så godt å være s fuckings tilstede i noe. Jeg ble fyllt av varme, det føltes som det strålte av meg. Og ordene jeg sa ut i lufta, var så gode å si, og jeg sa de med hele meg. Hendene mine vibrerte. Da jeg 'kom til meg selv' oppdaget jeg at strømmen hadde gått i kretsen der jeg satt (...) . Det hadde rukket å bli kaldt, for ovnen hadde slokna. Jeg hadde sittet der med bare en badekåpe på meg, nær vinduet, uten å merke kulden."
Og før jeg visste ordet av det, var jeg innhyllet av nye ting. Et menneske ble til to, som ble til et helt kafé-miljø og en ny forelskelse i en mann. Tehuset den Blå Katt, bohemer og radikaler. Samtaler og sarkasme. Bergen fra en annen vinkel, en ny by, en oppdagelsesferd. Nettverket bredte seg utover. Forelskelsen tok snart slutt, men ikke forelskelsen i livet. Menneskene. Bergen. Dette var en gjenfødsel.
(Får meg deltids-jobb på sykehjem. Endelig litt økonomi)
Jeg mediterer oftere. Hadde en veldig god og skjerpende faste. I eksamenslesing-innspurt leser jeg fra 9 til 9 hver dag med matpauser og ettermiddagstur, og avslutter hver kveld med en time i vinduskarmen hvor jeg betrakter alle stadier av solnedgangen.
Hun og jeg har et tilbakefall, når hun gjenoppdager meg slik jeg er når jeg gløder med livsintensitet, og jeg gjenoppdager henne med tilgivelsens varme og håp. Følelsene er vanvittige, men jeg velger å ha et helt liv, hun er bare en del. Og når hun tar en pilleoverdose, og gamle mønstre gjentar seg mellom oss, tar jeg avgjørelsen. Jeg sitter i morgenlyset på Roskilde-festivalen, og en fremmed danske ved navn Jäsper setter seg ved siden av meg. Vi snakker om kjærligheten og smerten. Og da besemmer jeg meg, for at dette ikke er varig.
Det avsluttes på såpeopera-vis. Jeg forelsker meg i samme mann som hun forlot meg for. Ironiene. Hevn? Brukte vi han begge for å fri oss fra hverandre?
Forholdet er spesielt, fyllt med ømhet og varme, men har alltid en skygge av å ikke kunne vare. Også han er deprimert. Også for ham er jeg den sterke, den som må sette grenser for mørket. Det varer et halvår.
Samme tid utfolder livet mitt i Bergen seg i stadig vakrere sjatteringer. Nettverket blir videre og videre, jeg lever uforutsigbart og i øyeblikket. Jeg dyrker surrealismen, alle karakterene og stundene som ikke ligner noe annet. Jeg går ut, jeg havner et sted, jeg opplever noe nytt, jeg fylles med spenning og engasjement.
En ny bekjent dør, jeg kommer inn på sorgen til de som stod ham nær. Det bringer meg igjen inn i følelsen av spekteret mellom liv og død. Velger liv på nytt og på nytt, med høyere og klarere stemme. Intensitet. Intensitet. Intensitet.
"Livet sprenger sine egne grenser så jeg tror bevisstheten min skal til å slå sprekker"
En mandagskveld i september havner jeg blant mennesker som improviserer musikk ute. Det er cello, fele, stemmer, trommer, gitarer. Og en kvinne innleder til stemmeimpro, jeg slenger meg med og noe nytt spirer i meg. Kristin heter hun, hun er eksentrisk, hun synger ut, hun er en eksplosjon av iver og musikk. Og hun blir en ny god venn. Hver mandag jammer vi ute. Og vi synger flerstemt med andre jenter utenom.
Jeg bor i sentrum, det kommer folk på besøk stadig. Vi drikker te.
(Soundtrack: Bright Eyes, Eels "Blinking lights" albumet, Dresden Dolls, Xploding Plastix "Treat me mean I need the reputation", Pink Floyd "Shine on...", Devandra Bahnart, Porcupine Tree, Tom Waits ++)
2006
Det er vanskelig å skrive om dette året, for jeg aner ikke hva å velge ut. I mitt minne er dette det vakreste, mest mangfoldige og livsbejaende året jeg har opplevd hittil i mitt liv.
Jeg avsluttet et forhold. Det var et forhold som stadig holdt fast i meg med sjelelig ømhet og oppbluss av forelskelse, men som alltid også innebar en tvil. En gjentakelse av mitt mønster, å være med noen jeg føler ansvar og omsorg for. Det sa stopp til slutt, det var ikke givende så mye som tappende, det var ikke frihetsfremmende så mye som det var begrensende, og å bli i var ikke respektfult ovenfor ham, eller meg selv.
Frihet. Frihet.. Frihet!
Første tid uten forhold, og uten noens depresjon tett på meg, siden jeg var 18 år.
"Aaaaaaaaah! Jeg føler enkelte smilerynker rundt munnen og øynene våkner til live som etter en dvale. Jeg kan kjenne hele ansiktet åpner seg når jeg smiler. Kan ikke forklare dette på annen måte."
Jeg omfavnet verden. Alle jeg var blitt kjent med, alle som dukket opp midlertidig eller varig i livet mitt, de var alle velkomne. Velkomne i hjertet mitt. Den livsbejaelsen, sprengingen av bevissthetens grenser som jeg hadde kjent glimtvis høsten før ble oftere en varig tilstand. Jeg fløt sammenhengende fra situasjon til situasjon, alle med en mening, eller var det jeg som kunne tillegge alt mening?
"Ikveld så jeg tilbake på de siste dagene. Og det gikk opp for meg at de egentlig har vært ganske vinglete og uforutsigbare. Mange muligheter til å bli skuffa over at ting ikke gikk som forventa, eller usikker når noe uventa dukket opp. Men jeg har jo ikke engang merket meg uforutsigbarheten. Bare hengt naturlig med. Omstilt meg som ved et knips."
Jeg tok opp igjen et kurs for 3. gang den våren, i håp om å komme inn på profesjonsstudiet. Danset tango på kveldene etter lesing. Kom ikke inn. Høsten ble det jobbing istedet for studier, og nytt søk med samme karakterer.
Og selv om jeg var så mye glad, så mye tilstede i livsbejaelse og omfavnelse av øyeblikket, var det lite overfladiskhet og mye refleksjon. Over eksistensielle tema, de større valgene, samfunnet, alt jeg ikke er enig med. Jeg var mer trygg til å kunne se med rått blikk på hvor forjævlig verden vi har skapt oss, når jeg hadde min jevne tilførsel av meningsopplevelse i mitt liv til å styrke meg.
"Jeg vil ikke ha dette samfunnet. Jeg vet ikke hvor å begynne når noen spør meg hva jeg syns er 'galt'. Samtidig ser jeg for tiden et eksempel på ei som forsøker bekjempe systemene ved å melde seg helt ut av de, og som gjennom dette nesten selvutsettende forsøket poengterer hvor vanskelig.. ja, umulig det er... Så jeg tenker.. at vil jeg bidra til en forandring i samfunnet er jeg nødt til å ta del i det.. selv om jeg risikerer å miste meg selv på veien. Jeg håper jeg er sterk nok. Kanskje det jeg leste idag om symbolsk prostitusjon fikk bobla til å sprekke. Er jeg nødt til å føle at jeg prostituerer meg for å komme i posisjon til å forandre noe?"
"Igår hadde jeg en utrolig givende samtale med to venninner. Vi spydde ut gørr og frustrasjon og veltet oss i sarkasme over menneskenes selvutslettelse og ueærlighet ovenfor seg selv og hverandre. Slike ting."
Eksempelet ovenfor, som meldte seg ut, var Kristin. Få personer har inspirert meg så mye. Selv om jeg stilte spørsmål ved henne, selv om jeg trengte god-mobbe henne en del for hennes mest spaced idéer om sammenhenger i universet... denne dama nedstrippet de store spørsmålene om samfunn og vår fremmedhet til et barnslig fabel-språk de fleste kan relatere seg til. Hun var den mest radikale personen jeg hadde møtt noen gang. Uten å være vanskelig å forstå. Hun brakte musikk til menneskene rundt seg ved å invitere til deltakelse med lav terskel.. hun ønsket vekke den menneskelige naturlige musikaliteten i folk, den vi for ofte glemmer i disse tider hvor folk tror musikere er en egen art som bor på scenen. Og hun fikk det til. Hun ville alltid tenke at hun fikk lite til i forhold til sine idealer, men jeg så frøene hun sådde i folks bevissthet.
Når vi var flere som improviserte flerstemt sang, kunne jeg noen ganger oppleve en tilstedeværelse mer helhetlig omfavnende enn de fleste tilstander jeg har opplevd. Alle er der. I øyeblikket, på terskelen mellom to toner... fintfølende famlende... hva vi skaper i øyeblikket sammen er større enn summen av oss alle. Det løfter oss ut av oss selv, og nærmere oss selv på samme tid.
Det var crazy tider. Gå og synge høyt i gatene med Kristin og hennes handlevogn med synth i. Ha flere teselskap som kunne minne om Hattemakerens i weirdness-nivå. Fest hos en inder hvor absolutt alle masserte hverandre til slutt (dog ikke orgie, slik jeg frykta). Lavvo midt i byen med bål og dans flere ganger. Oppføringer av Kristins teatermusikal i sentrumsparken med deltakervidde fra afrikansk strengmusikk til erkebergensk pønk (Renneræv..). Samme i Porsgrunn på teaterfestival. Tidenes beste Roskilde-festival med Store musikkopplevelser og nydelige menneskemøter. Et av mine livs vakreste reiser bar til Karlsøy på sensommeren, med en buss herlige forskjellige mennesker, opptredener i lavvo og i natur, en omfavnelse av alt livet kan by på når menneskene er i seg selv og med hverandre heller enn i frykt og stagnasjon. Å havne tilfeldig på besøk i ulike subkulturer, fra fintkulturelt og internasjonalt til rølpete og lokalt.
Jeg avsluttet året med min førse reise alene, i Italia. Jeg trengte nedstrippe meg fra all bekreftelse fra folkene rundt meg, det jeg den tiden kalte bekreftelsesavhengigheten, være slynget ut der jeg ikke kjente noen. Det lå også en fristende utfordring i å fikse alt sjøl gjennom en reise. Å måtte stole på meg selv. Jeg har noen bilder på netthinnen fra den reisen jeg knapt tør ta frem, for de berører meg til tårer. Menneskene jeg traff, landskapene som slynget seg rundt toger og busser, fargene, stundene ting løste seg, frihetsfølelsen, og selv-tilliten.
(Soundtrack: Nina Simone - "Feeling Good" og "Sinnerman". "Snickerboa" - Stefan Sundström. "One way out" - Allman Brothers Band. Kristins musikk. Gogol Bordello (galskap på Roskilde). Fjorden Baby - "Pes" (den sangen merket jeg meg met i deres første konserter). Porcupine Tree - "Trains". Tool. Adjágas. Tom Waits (gjenoppdaget "Rain Dogs" albumet fra min barndom). New Tango Orchestra. Captain Beefheart - "Shiny beasts" albumet. Air - "Talkie Walkie". Muse. Leonard Cohen ++)
2005:
"Remember I'll always love you as I claw your fucking throat away. It will end no other way" (Mottatt sms fra henne, 1/1-05)
Hun hadde ikke bare vært min nærmeste venn og min første store kjærlighet. Hun hadde vært noen jeg lærte å kjenne meg selv gjennom. Et speil for dybdene inni meg, noen som kom inn på nerven av livet mitt. Jeg lærte min egen styrke å kjenne, slik jeg aldri hadde før. At det fantes mer tro på det gode selv når du tror brønnen er tappet. At jeg er istand til å stå i ekstreme situasjoner, og handle instinktivt. At jeg kan bevare min livskraft når døden truer med sitt nærvær. Historien vi delte var et kapittel så viktig for meg, at jeg hvilte min identitetsfølelse på den. Det var et turbulent kapittel å hvile noenting på.
Jeg ble rundt bruddet overmannet av ekstreme tilstander i kropp og følelser. Det mest voldsomme lignet angstanfall, men var heller en slags overload enn noe jeg følte hadde med angst å gjøre.
Det skjedde igjen en dag midt i byen. Det begynte bygge seg opp så mye vondt. Gikk til legevakt. Personnummer, kulde, venting, håpløst samfunn, håpløs verden, kort pust, geleidet inn et sted, mer venting, vugging, risting, går jeg i oppløsning nå? Så.. en lege jeg aldri vil glemme. En lyttende lege. Som ga meg det rommet, de øynene jeg trengte for å jobbe meg ut av tilstanden. Klarne hodet, roe pusten, si de riktige tingene til meg selv, reflektere og føle meg ut av sirkelen, få noe på plass. Så mye kan tilstedeværelse gjøre for en annen. Og da jeg på vei ut fikk rakt handa frem som et menneske på to bein med tørkede tårer og håret vekk fra ansiktet, sa han det: "Jeg håper du vil klare få karakterene du trenger, og blir psykolog. Vi trenger slike som deg." En av mitt livs største gaver. De ordene, i den situasjonen.
Når hun endelig forlot byen, og jeg var alene i hybelen, fortsatte kjærlighetssorgen i èn ukes gråt.
Men plutselig sådde jeg et par frø.. begynte gjøre gode ting for meg selv. Begynte søke ut. "Idag gikk det opp for meg.. at jeg har glemt at jeg er verdt å bli kjent med. Det er ikke slik at jeg en tid ikke har vært verdt å bli kjent med, slik jeg kanskje følte det. Det var bare en slags glemsel.
Nå skjer det noe. Idag var det sol i Sandviken. Det hadde regnet, slik at det lille treet utenfor kjøkkenvinduet var fullt av små perler som glinset. Også var det rundt 20 småfugler der som spiste og virret rundt. Godt å se på. Idag tidlig, i en time eller så, var jeg utrolig tilstedeværende. Jeg brakte meg inn i en tilstand for å formidle noe til en venn (man får sånne idéer noen ganger). Men uavhengig av om det hjalp ham.. det gjorde så godt å være s fuckings tilstede i noe. Jeg ble fyllt av varme, det føltes som det strålte av meg. Og ordene jeg sa ut i lufta, var så gode å si, og jeg sa de med hele meg. Hendene mine vibrerte. Da jeg 'kom til meg selv' oppdaget jeg at strømmen hadde gått i kretsen der jeg satt (...) . Det hadde rukket å bli kaldt, for ovnen hadde slokna. Jeg hadde sittet der med bare en badekåpe på meg, nær vinduet, uten å merke kulden."
Og før jeg visste ordet av det, var jeg innhyllet av nye ting. Et menneske ble til to, som ble til et helt kafé-miljø og en ny forelskelse i en mann. Tehuset den Blå Katt, bohemer og radikaler. Samtaler og sarkasme. Bergen fra en annen vinkel, en ny by, en oppdagelsesferd. Nettverket bredte seg utover. Forelskelsen tok snart slutt, men ikke forelskelsen i livet. Menneskene. Bergen. Dette var en gjenfødsel.
(Får meg deltids-jobb på sykehjem. Endelig litt økonomi)
Jeg mediterer oftere. Hadde en veldig god og skjerpende faste. I eksamenslesing-innspurt leser jeg fra 9 til 9 hver dag med matpauser og ettermiddagstur, og avslutter hver kveld med en time i vinduskarmen hvor jeg betrakter alle stadier av solnedgangen.
Hun og jeg har et tilbakefall, når hun gjenoppdager meg slik jeg er når jeg gløder med livsintensitet, og jeg gjenoppdager henne med tilgivelsens varme og håp. Følelsene er vanvittige, men jeg velger å ha et helt liv, hun er bare en del. Og når hun tar en pilleoverdose, og gamle mønstre gjentar seg mellom oss, tar jeg avgjørelsen. Jeg sitter i morgenlyset på Roskilde-festivalen, og en fremmed danske ved navn Jäsper setter seg ved siden av meg. Vi snakker om kjærligheten og smerten. Og da besemmer jeg meg, for at dette ikke er varig.
Det avsluttes på såpeopera-vis. Jeg forelsker meg i samme mann som hun forlot meg for. Ironiene. Hevn? Brukte vi han begge for å fri oss fra hverandre?
Forholdet er spesielt, fyllt med ømhet og varme, men har alltid en skygge av å ikke kunne vare. Også han er deprimert. Også for ham er jeg den sterke, den som må sette grenser for mørket. Det varer et halvår.
Samme tid utfolder livet mitt i Bergen seg i stadig vakrere sjatteringer. Nettverket blir videre og videre, jeg lever uforutsigbart og i øyeblikket. Jeg dyrker surrealismen, alle karakterene og stundene som ikke ligner noe annet. Jeg går ut, jeg havner et sted, jeg opplever noe nytt, jeg fylles med spenning og engasjement.
En ny bekjent dør, jeg kommer inn på sorgen til de som stod ham nær. Det bringer meg igjen inn i følelsen av spekteret mellom liv og død. Velger liv på nytt og på nytt, med høyere og klarere stemme. Intensitet. Intensitet. Intensitet.
"Livet sprenger sine egne grenser så jeg tror bevisstheten min skal til å slå sprekker"
En mandagskveld i september havner jeg blant mennesker som improviserer musikk ute. Det er cello, fele, stemmer, trommer, gitarer. Og en kvinne innleder til stemmeimpro, jeg slenger meg med og noe nytt spirer i meg. Kristin heter hun, hun er eksentrisk, hun synger ut, hun er en eksplosjon av iver og musikk. Og hun blir en ny god venn. Hver mandag jammer vi ute. Og vi synger flerstemt med andre jenter utenom.
Jeg bor i sentrum, det kommer folk på besøk stadig. Vi drikker te.
(Soundtrack: Bright Eyes, Eels "Blinking lights" albumet, Dresden Dolls, Xploding Plastix "Treat me mean I need the reputation", Pink Floyd "Shine on...", Devandra Bahnart, Porcupine Tree, Tom Waits ++)
2006
Det er vanskelig å skrive om dette året, for jeg aner ikke hva å velge ut. I mitt minne er dette det vakreste, mest mangfoldige og livsbejaende året jeg har opplevd hittil i mitt liv.
Jeg avsluttet et forhold. Det var et forhold som stadig holdt fast i meg med sjelelig ømhet og oppbluss av forelskelse, men som alltid også innebar en tvil. En gjentakelse av mitt mønster, å være med noen jeg føler ansvar og omsorg for. Det sa stopp til slutt, det var ikke givende så mye som tappende, det var ikke frihetsfremmende så mye som det var begrensende, og å bli i var ikke respektfult ovenfor ham, eller meg selv.
Frihet. Frihet.. Frihet!
Første tid uten forhold, og uten noens depresjon tett på meg, siden jeg var 18 år.
"Aaaaaaaaah! Jeg føler enkelte smilerynker rundt munnen og øynene våkner til live som etter en dvale. Jeg kan kjenne hele ansiktet åpner seg når jeg smiler. Kan ikke forklare dette på annen måte."
Jeg omfavnet verden. Alle jeg var blitt kjent med, alle som dukket opp midlertidig eller varig i livet mitt, de var alle velkomne. Velkomne i hjertet mitt. Den livsbejaelsen, sprengingen av bevissthetens grenser som jeg hadde kjent glimtvis høsten før ble oftere en varig tilstand. Jeg fløt sammenhengende fra situasjon til situasjon, alle med en mening, eller var det jeg som kunne tillegge alt mening?
"Ikveld så jeg tilbake på de siste dagene. Og det gikk opp for meg at de egentlig har vært ganske vinglete og uforutsigbare. Mange muligheter til å bli skuffa over at ting ikke gikk som forventa, eller usikker når noe uventa dukket opp. Men jeg har jo ikke engang merket meg uforutsigbarheten. Bare hengt naturlig med. Omstilt meg som ved et knips."
Jeg tok opp igjen et kurs for 3. gang den våren, i håp om å komme inn på profesjonsstudiet. Danset tango på kveldene etter lesing. Kom ikke inn. Høsten ble det jobbing istedet for studier, og nytt søk med samme karakterer.
Og selv om jeg var så mye glad, så mye tilstede i livsbejaelse og omfavnelse av øyeblikket, var det lite overfladiskhet og mye refleksjon. Over eksistensielle tema, de større valgene, samfunnet, alt jeg ikke er enig med. Jeg var mer trygg til å kunne se med rått blikk på hvor forjævlig verden vi har skapt oss, når jeg hadde min jevne tilførsel av meningsopplevelse i mitt liv til å styrke meg.
"Jeg vil ikke ha dette samfunnet. Jeg vet ikke hvor å begynne når noen spør meg hva jeg syns er 'galt'. Samtidig ser jeg for tiden et eksempel på ei som forsøker bekjempe systemene ved å melde seg helt ut av de, og som gjennom dette nesten selvutsettende forsøket poengterer hvor vanskelig.. ja, umulig det er... Så jeg tenker.. at vil jeg bidra til en forandring i samfunnet er jeg nødt til å ta del i det.. selv om jeg risikerer å miste meg selv på veien. Jeg håper jeg er sterk nok. Kanskje det jeg leste idag om symbolsk prostitusjon fikk bobla til å sprekke. Er jeg nødt til å føle at jeg prostituerer meg for å komme i posisjon til å forandre noe?"
"Igår hadde jeg en utrolig givende samtale med to venninner. Vi spydde ut gørr og frustrasjon og veltet oss i sarkasme over menneskenes selvutslettelse og ueærlighet ovenfor seg selv og hverandre. Slike ting."
Eksempelet ovenfor, som meldte seg ut, var Kristin. Få personer har inspirert meg så mye. Selv om jeg stilte spørsmål ved henne, selv om jeg trengte god-mobbe henne en del for hennes mest spaced idéer om sammenhenger i universet... denne dama nedstrippet de store spørsmålene om samfunn og vår fremmedhet til et barnslig fabel-språk de fleste kan relatere seg til. Hun var den mest radikale personen jeg hadde møtt noen gang. Uten å være vanskelig å forstå. Hun brakte musikk til menneskene rundt seg ved å invitere til deltakelse med lav terskel.. hun ønsket vekke den menneskelige naturlige musikaliteten i folk, den vi for ofte glemmer i disse tider hvor folk tror musikere er en egen art som bor på scenen. Og hun fikk det til. Hun ville alltid tenke at hun fikk lite til i forhold til sine idealer, men jeg så frøene hun sådde i folks bevissthet.
Når vi var flere som improviserte flerstemt sang, kunne jeg noen ganger oppleve en tilstedeværelse mer helhetlig omfavnende enn de fleste tilstander jeg har opplevd. Alle er der. I øyeblikket, på terskelen mellom to toner... fintfølende famlende... hva vi skaper i øyeblikket sammen er større enn summen av oss alle. Det løfter oss ut av oss selv, og nærmere oss selv på samme tid.
Det var crazy tider. Gå og synge høyt i gatene med Kristin og hennes handlevogn med synth i. Ha flere teselskap som kunne minne om Hattemakerens i weirdness-nivå. Fest hos en inder hvor absolutt alle masserte hverandre til slutt (dog ikke orgie, slik jeg frykta). Lavvo midt i byen med bål og dans flere ganger. Oppføringer av Kristins teatermusikal i sentrumsparken med deltakervidde fra afrikansk strengmusikk til erkebergensk pønk (Renneræv..). Samme i Porsgrunn på teaterfestival. Tidenes beste Roskilde-festival med Store musikkopplevelser og nydelige menneskemøter. Et av mine livs vakreste reiser bar til Karlsøy på sensommeren, med en buss herlige forskjellige mennesker, opptredener i lavvo og i natur, en omfavnelse av alt livet kan by på når menneskene er i seg selv og med hverandre heller enn i frykt og stagnasjon. Å havne tilfeldig på besøk i ulike subkulturer, fra fintkulturelt og internasjonalt til rølpete og lokalt.
Jeg avsluttet året med min førse reise alene, i Italia. Jeg trengte nedstrippe meg fra all bekreftelse fra folkene rundt meg, det jeg den tiden kalte bekreftelsesavhengigheten, være slynget ut der jeg ikke kjente noen. Det lå også en fristende utfordring i å fikse alt sjøl gjennom en reise. Å måtte stole på meg selv. Jeg har noen bilder på netthinnen fra den reisen jeg knapt tør ta frem, for de berører meg til tårer. Menneskene jeg traff, landskapene som slynget seg rundt toger og busser, fargene, stundene ting løste seg, frihetsfølelsen, og selv-tilliten.
(Soundtrack: Nina Simone - "Feeling Good" og "Sinnerman". "Snickerboa" - Stefan Sundström. "One way out" - Allman Brothers Band. Kristins musikk. Gogol Bordello (galskap på Roskilde). Fjorden Baby - "Pes" (den sangen merket jeg meg met i deres første konserter). Porcupine Tree - "Trains". Tool. Adjágas. Tom Waits (gjenoppdaget "Rain Dogs" albumet fra min barndom). New Tango Orchestra. Captain Beefheart - "Shiny beasts" albumet. Air - "Talkie Walkie". Muse. Leonard Cohen ++)
torsdag 17. desember 2009
Skrevet for noen dager siden:
Julen. Tiden som gir seg ut for å være en pause fra resten av livet, pustet en lengter etter med den gode maten og de varme smilene. Tiden som så mange ganger, sikkert i flere liv enn mitt eget, viser seg å bli en pause som tilspisser tilværelsen, det som ligger der i relasjonene... som tegner karikaturene av deg og noen som står deg nær med store pennestrøk. Så ofte en dobbelthet av fred og glede, spøkelser og teater.
Jeg så en av mine tidligere fostersøstre idag. Ikke hun som jeg har fått beskrevet som herjet og ugjenkjennelig, som jeg ofte kjenner redsel for å få øye på i denne byen. Nei, synet idag innebar en varm gjenkjennelse av menneskelig styrke. Jeg så henne på avstand, bak disken der hun jobber, og hun var på plass i jobben sin med en verdighet og selvfølgelighet ved hva hun gjør. Hun har en datter, jeg lurer på hvor gammel hun har blitt.
Vi vet aldri hvordan det vil gå med oss og de rundt oss. Med blikket fra fortiden ser jeg med vantro på nåtiden. Og med samme blikket blir det selvfølgelig at hvor jeg er om noen år har jeg ingen idé om nå.
Den følelsen, av uforutsigbarhet og vantro til livets mange vendinger, innhenter meg nok en gang idet jeg ser på mine foreldre og meg i disse juletider. Den forelderen jeg følte ikke ønsket eller klarte forstå meg, som gjorde meg fanget i rollen som barn når jeg kjente meg voksnere på innsiden, som jeg ikke kunne se for meg en relasjon til uten et rungende ekko av mønstre med hakk i plata... er den som nå møter meg som voksen, som uttrykker glede over å ha blitt kjent med meg på nytt som en venn i tillegg til datter, og som jeg kan møte som en autonom person med klare grenser. Og den jeg følte forstod meg som ingen andre, som støttet meg der ingen andre gjorde det, som så spiren til min autonomi og mitt voksne selv før jeg knapt hadde sett det selv, som jeg så som en selvfølge at ville følge meg med respekt inn i voksenlivet... er den som idag utspiller sitt indre teater i møte med meg.. jeg føler meg redusert til en marionette for den andres virkelighetsbilder, og jeg får ikke til å være et voksent autonomt menneske i denne relasjonen. Livets ironier. Den første kommer være den siste i morgen.
Jeg kan skrive voksent og med blikket utenifra på foreldrerelasjonen og dens vendinger. Det er det ene språket. Det andre er som et barns, preget av forvirring og mangel på ord og forklaring. Språket fra en kropp som bærer minnet om å være 4-5 år og forstå noe uten ord.
Samme kroppen skakes av ord jeg kjenner godt, som om de var sagt for første gang. "Jeg har ikke ansvar for andres liv" er en setning jeg har gjentatt for meg selv i flere år, jeg har kjent det som mitt tema, jeg har pekt på det, undret meg over det, sett sammenhengene. Men sist natt sa jeg de ordene for første gang til noen deler av meg det aldri har nådd frem til før. Og resultatet ble at jeg brekte meg. Ja, jeg fysisk brekte meg. Jeg vet det hørte bissart ut. Å oppleve det var enda mer bissart. Men på et annet plan hadde det en forståelig mening.
Når noen peker på deg og sier "Du kjenner ikke deg selv, du fornekter hvem du er, du ser ikke ditt eget kaos" som tilsvar på ditt hittil ærligste forsøk på å formidle hvor du kommer fra, og invitere til å se og møte hverandre med respekt på tross av misforståelser... og vedkommende er ikke en hvemsomhelst, men en som har vært et av ditt livs viktigste påvirkninger, en sterk representant for dine idealer om ærlighet og selverkjennelse...
Da har du et utgangspunkt for å tvile på fundamentet du står på, spørre deg selv om det du trodde var ærlighet var løgn og omvendt, kjenne deg svimmel så du må gå bredbeint for ikke å miste balansen. Du har samtidig et utgangspunkt for å stille spørsmål ved hva som er godt ved å ikke stole på seg selv, hva som er godt ved å gå inn i bevisførsler for din rett til å ha din opplevelse, hva som er godt ved å gå inn i retoriske kamper om hvem som skal ha rett i en situasjon hvor ingen kan få rett, og hvor kampen er destruktiv for en av dine næreste relasjoner.
Og plutselig er valgene der. Du har så lyst til å kjempe, påpeke hvor den andre tok feil, toppe retorikk med retorikk, men du blir kvalm av din egen kamplyst, og du ser en spiral som bare du på dette tidspunktet kan ta ansvar for å stoppe. Så hva er alternativene når den andre ser kamp, og vil trigge din lyst til å få rett? Å spille med i den andres spill, gi den andre følelsen av rett i sin virkelighet, der den har makt til å fortelle deg hva som er sant for deg sjøl og ikke, og merke din egen integritet tilintetgjort i et vakuum? Eller kanskje du vil i destruktiv repetisjon av å måtte stå for din opplevelse når den andre stiller konstant spørsmål ved den og dens ærlighet.
Jeg vet.. du velger det samme som meg. Time-out.
Julen. Tiden som gir seg ut for å være en pause fra resten av livet, pustet en lengter etter med den gode maten og de varme smilene. Tiden som så mange ganger, sikkert i flere liv enn mitt eget, viser seg å bli en pause som tilspisser tilværelsen, det som ligger der i relasjonene... som tegner karikaturene av deg og noen som står deg nær med store pennestrøk. Så ofte en dobbelthet av fred og glede, spøkelser og teater.
Jeg så en av mine tidligere fostersøstre idag. Ikke hun som jeg har fått beskrevet som herjet og ugjenkjennelig, som jeg ofte kjenner redsel for å få øye på i denne byen. Nei, synet idag innebar en varm gjenkjennelse av menneskelig styrke. Jeg så henne på avstand, bak disken der hun jobber, og hun var på plass i jobben sin med en verdighet og selvfølgelighet ved hva hun gjør. Hun har en datter, jeg lurer på hvor gammel hun har blitt.
Vi vet aldri hvordan det vil gå med oss og de rundt oss. Med blikket fra fortiden ser jeg med vantro på nåtiden. Og med samme blikket blir det selvfølgelig at hvor jeg er om noen år har jeg ingen idé om nå.
Den følelsen, av uforutsigbarhet og vantro til livets mange vendinger, innhenter meg nok en gang idet jeg ser på mine foreldre og meg i disse juletider. Den forelderen jeg følte ikke ønsket eller klarte forstå meg, som gjorde meg fanget i rollen som barn når jeg kjente meg voksnere på innsiden, som jeg ikke kunne se for meg en relasjon til uten et rungende ekko av mønstre med hakk i plata... er den som nå møter meg som voksen, som uttrykker glede over å ha blitt kjent med meg på nytt som en venn i tillegg til datter, og som jeg kan møte som en autonom person med klare grenser. Og den jeg følte forstod meg som ingen andre, som støttet meg der ingen andre gjorde det, som så spiren til min autonomi og mitt voksne selv før jeg knapt hadde sett det selv, som jeg så som en selvfølge at ville følge meg med respekt inn i voksenlivet... er den som idag utspiller sitt indre teater i møte med meg.. jeg føler meg redusert til en marionette for den andres virkelighetsbilder, og jeg får ikke til å være et voksent autonomt menneske i denne relasjonen. Livets ironier. Den første kommer være den siste i morgen.
Jeg kan skrive voksent og med blikket utenifra på foreldrerelasjonen og dens vendinger. Det er det ene språket. Det andre er som et barns, preget av forvirring og mangel på ord og forklaring. Språket fra en kropp som bærer minnet om å være 4-5 år og forstå noe uten ord.
Samme kroppen skakes av ord jeg kjenner godt, som om de var sagt for første gang. "Jeg har ikke ansvar for andres liv" er en setning jeg har gjentatt for meg selv i flere år, jeg har kjent det som mitt tema, jeg har pekt på det, undret meg over det, sett sammenhengene. Men sist natt sa jeg de ordene for første gang til noen deler av meg det aldri har nådd frem til før. Og resultatet ble at jeg brekte meg. Ja, jeg fysisk brekte meg. Jeg vet det hørte bissart ut. Å oppleve det var enda mer bissart. Men på et annet plan hadde det en forståelig mening.
Når noen peker på deg og sier "Du kjenner ikke deg selv, du fornekter hvem du er, du ser ikke ditt eget kaos" som tilsvar på ditt hittil ærligste forsøk på å formidle hvor du kommer fra, og invitere til å se og møte hverandre med respekt på tross av misforståelser... og vedkommende er ikke en hvemsomhelst, men en som har vært et av ditt livs viktigste påvirkninger, en sterk representant for dine idealer om ærlighet og selverkjennelse...
Da har du et utgangspunkt for å tvile på fundamentet du står på, spørre deg selv om det du trodde var ærlighet var løgn og omvendt, kjenne deg svimmel så du må gå bredbeint for ikke å miste balansen. Du har samtidig et utgangspunkt for å stille spørsmål ved hva som er godt ved å ikke stole på seg selv, hva som er godt ved å gå inn i bevisførsler for din rett til å ha din opplevelse, hva som er godt ved å gå inn i retoriske kamper om hvem som skal ha rett i en situasjon hvor ingen kan få rett, og hvor kampen er destruktiv for en av dine næreste relasjoner.
Og plutselig er valgene der. Du har så lyst til å kjempe, påpeke hvor den andre tok feil, toppe retorikk med retorikk, men du blir kvalm av din egen kamplyst, og du ser en spiral som bare du på dette tidspunktet kan ta ansvar for å stoppe. Så hva er alternativene når den andre ser kamp, og vil trigge din lyst til å få rett? Å spille med i den andres spill, gi den andre følelsen av rett i sin virkelighet, der den har makt til å fortelle deg hva som er sant for deg sjøl og ikke, og merke din egen integritet tilintetgjort i et vakuum? Eller kanskje du vil i destruktiv repetisjon av å måtte stå for din opplevelse når den andre stiller konstant spørsmål ved den og dens ærlighet.
Jeg vet.. du velger det samme som meg. Time-out.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
